I dag måtte jeg bare ut.

Jeg har sittet inne tre dager nå.

Ja, ikke i fengsel da heldigvis, men på lese/healingrommet.

Det er nemlig så kaldt.

Og i natt har det høljet ned, hele natten.

Det er sommer på Nordvestlandet og jeg blir det vi kaller værsjuk.

Jeg lengter etter sommeren og så kommer den ikke.

Om noen uker bare nå, så reiser jeg til solen.

 

 

Men nå krøp jeg ut.

Varmeteppet på full styrke.

Utfordringen akkurat nå er ikke så stor.

Jeg må snart inn og spise frokost og vet ikke om jeg kommer meg ut igjen.

Hvis da ikke solen vil titte litt inn.

Foreløpig regner det.

Vel egentlig er det bagateller som mye annet vi klager over.

 

 

Jeg fikk en bok i dag, med en morsom tittel.

Jeg er venn med steinene mest fordi de ikke snakker slik jeg snakker.

Jeg syntes det var morsomt.

Det får meg til å tenke på hvordan vi gjerne vil at andre skal være som oss selv.

Hvor raskt vi kan reagere på andres oppførsel og synes de oppfører seg teit og så tenker vi at nå skal jeg være likedan.

Egentlig er det helt teit, for hva oppnår vi da?

Jo, den vi er irritert på, forstår jo ikke dette og gir motsvar og blir enda verre.

Så hva har vi oppnådd? Ingenting, eller mer irritasjon.

Det hjelper jo ikke, blir bare å kaste bensin på bålet.

Og når vi er likedan, da kan vi ihvertfall ikke klage.

Nei, er nok bare best å la de være som de er.

Jeg vil velge å være annerledes istedetfor å herme etter det jeg ikke liker.

Jeg vil kaste den irritasjonen på bålet

Prøve ihvertfall (kommer nok igjen)

I dag