Jeg overvant regnet i går, satt ute til om ettermiddagen.
I dag derimot er det SOL.
Endelig er den her igjen.
Ja, bare 15 grader så langt, men det gjør ingenting.
Egentlig er det godt, for det er så frisk, god luft.
Lettere å puste enn om det var 30 og i solen er det jo varmt.
Vi kjøpte nye, fine hagemøbler i fjor.
Men hva skjer?
Jo jeg sitter i de gamle.
Vi har igjen to av de stolene vi en gang hadde på stua.
De ble satt ut på balkongen for å kjøres på søpla.
De er slitte og skitne, men utrolig gode å sitte i.
Jeg er ikke så opptatt av at alt må være tipp topp, så jeg elsker disse stolene.
Jeg drar de hit og dit på balkongen, ettersom jeg vil ha sol eller skygge.
De er så god når jeg skal lese, for armlenene er litt høye så jeg får hvile.
Det er ei til som nyter sola.
Jeg tenker på det med tilhørighet til hjemstedet i dag.
Vi skal ha slektstreff i høst, gubben sin familie.
I likhet med når det er skolereunion, så er det ofte de som ikke bor på stedet, som arrangerer.
Det er som om det er et ekstra behov for de, å komme tilbake til røttene.
Ja mange av de yngste familiemedlemmene har sikkert ikke vært her.
Ja nå er det ikke slik bestandig, men jeg ser det ofte.
Jeg husker når vi landet på flyplassen i Alta og jeg fikk tårer i øynene og tenkte at nå skal jeg vise gubben hvor jeg hører til.
Men det rare er jo at jeg har vært der bare noen få ganger tidligere.
Det er ikke noe sted jeg har mange minner fra.
Likevel kommer den følelsen av å komme hjem, man finner en ro.
Og kanskje er den følelsen sterkere når man bor langt unna?
Og med min tro så bærer vi på våre foreldres energier og dermed minner og at det er derfor vi kan kjenne denne tilknytningen til et sted, vi selv egentlig ikke har noe forhold til.
Den tunge skodda løser seg opp.
Det er så deilig.
Og i dag kommer våre to minste barnebarn på besøk og gleden er stor.
Gubben trener på å bli pensjonist, så han er opptatt
Det er nok slik det blir, tenker jeg.
Han kommer til å fly hit og dit og hjelpe her og der, så jeg aldri vet når han er hjemme.
Forrige fredag skulle det visst ikke ta så lang tid.
Han dro klokka 7 om morgenen og kom igjen klokka 17.
Det er bra han er aktiv.
Jeg har god trening i å sitte her og har ikke noe imot det.
Det er kjekt at han er frisk og kan styre på.
Jeg prøver å få avtalt tid til å dra til Ålesund og shoppe litt før ferien, men det spørs om han har tid.
Ville gjerne hatt noen nye klær.
Litt deilig å fornye seg litt.
Men det blir ikke denne uken.
Så i dag blir det å sitte her i solen sammen med pus.
Jeg leser fortsatt Oppbruddstid.
En veldig fin roman, men jeg er en slukeleser og det kan jeg ikke vær her.
Her må det leses sakte og da blir jeg lett utålmodig selv når jeg egentlig koser meg.
Jeg er nok slik av natur.
Det er derfor det blir litt krasj når jeg innvendig er utålmodig og vil at mye skal skje, mens kroppen er ei seig maskin, som er vanskelig å få i gang.
Men det tegner til å bli en usedvanlig bra dag her i Paradisbukta.
Nå er jeg klar for frokost
I dag
