Kriminalbetjent Sime Mackenzie blir sendt fra Montreal til Madeleine-øyene for å etterforske et drap på Entry Island, et engelsktalende, isolert samfunn 130 mil fra det kanadiske fastlandet. Øyas rike forretningsmann, James Cowell, er knivdrept, og mye tyder på at hans kone, Kirsty, er den skyldige. For Sime virker saken opplagt, men da han møter den mistenkte kvinnen, vekker hun til live minner han ikke kan forstå. Selv om han aldri kan ha truffet Kirsty, er han overbevist om at de kjenner hverandre. Sime har lenge vært plaget av søvnløshet. Na hjemsøkes han av drømmer om en skotsk fortid, om sine forfedres liv i et annet århundre, om en gutt som het Sime som vokste opp på vestkysten av Isle of Lewis og kjente en jente som het Kirsty. Hvordan henger fortiden og nåtiden sammen, og hva skjedde da sa.mange ble fordrevet fra Ytre Hebridene på 1800-tallet?
Entry Island, hentet fra Wikipedia
Oversatt fra engelsk–Entry Island er en øy utenfor østkysten av Magdalen Islands, som er en del av den kanadiske provinsen Quebec. Øya er 2 kilometer bred og 3 kilometer lang. Øya ligger 12 kilometer fra hovedhavnen i Cap-aux-Meules på Magdalen Islands. Entry Island er bare tilgjengelig med hav eller luft.
Peter Mays bøker gjør noe med meg, de vekker en interesse. Jeg ender bestandig opp med å gå på google og søke opp steder eller situasjoner han snakker om. Det har jeg gjort med alle bøkene jeg har lest av han fra Hebridene.
Første boken jeg leste var den første i Lewistrilogien. Da måtte jeg inn og se fra de stedene May omtalte og jeg måtte se historien om den tradisjonelle sulefangsten. Vil du se, er det videklipp og linker i omtalene jeg linker til.
Klikker du på linken under,kan du lese historien om forliset av Iolaire, der 200 menn omkom, bare noen meter fra land. Det er omtalt i Lewisbrikkene. Her er det også mye annen informasjon om Hebridene. Mange nydelige bilder hvis du åpner denne linken og du kan se alle stedene May skriver om i bøkene.
Jeg er derfor veldig spent når jeg begynner på Drapet på Entry Island.
Også her tar Peter May oss med på en historisk reise. Han gir oss ikke bare en krimgåte, men en nesten enda mer spennende roman fra attenhundretallet når lordene kjøpte opp landområder og presset innbyggerne ut, ved å kreve leie de ikke hadde mulighet til å betale, de hadde jo knappt noe å leve av. Godseierne eide dyra i skogen og fisken i vannet og angrep alle som prøvde å skaffe seg mat.
Dere som følger meg, vet at jeg leser mange bøker og skriver mange omtaler, men sjelden er de så omfattende som når jeg skal skrive om bøkene til Peter May.
I går kveld måtte jeg legge meg tidlig for jeg var så sliten. Jeg tok med boken og klarte ikke å legge den fra meg.
Jeg prøvde en gang å slukke lyset og legge meg til, jeg hadde da ca 130 sider igjen.
Det gikk fem minutter, så skrudde jeg på lyset, stod opp, drakk et glass melk, la meg igjen og leste ut Drapet på Entry Island.
Det er ikke drapet som er det mest spennende i boken for meg, det er historien bak.
Den er som et kinderegg, tre ting på en gang. Det er krim, det er historie, og i tillegg er det den personlige historien til Sime.
For de som enda ikke har oppdaget Peter May, så har dere virkelig noe å glede dere til. Han er blitt min desidert favoritt når det gjelder krimsjangeren.
Bildet under med Peter May og svarthusene her hentet fra denne linken
Vi følger Helen gjennom et liv fullt av kontraster. Hun er tilbake på den greske øya Kefalonia. Hun kjemper for å gå inn i rollen som mor til lille Christina. Christina er datteren til ektemannen, Georg, og Helens avdøde venninne Greta. Et produkt av utroskap. Helen ønsker å elske Christina, men vet ikke hvordan. Christina er et vanskelig barn. Helen er en vanskelig mor. Georg er usikker på hvordan han skal takle situasjonen. Angelika, den kloke nabokvinnen med en smertefull fortid, blir til tider skytsengelen til en familie som sliter, men reiser seg igjen, gang på gang. De blir også kjent med den sprudlende malerinnen, Katharina, og den melankolske gitaristen, Carlo. Familien blir hardt rammet av den greske gjeldskrisen. Det fører dem til Norge og Helens foreldre. Her kan de gi Christina et trygt hjem, men klarer de å finne sammen som familie? Helen forsøker å navigere mellom de viktigste personene i livet sitt, mellom stolthet og ydmykelse, hun forsøker å tie i hjel alt som er ubehagelig. Direkte og engasjerende, med et imponerende persongalleri. Det er umulig å ikke la seg berøre.
Etter roman, kommer som regel krim, det er slik jeg liker å variere lesingen.
Jonas Moström, Til døden skiller oss
Reklame: Leseeksemplar fra Goliat forlag.
Til døden skiller oss er fjerde bok om Natalie Svensson.
Jeg liker Moströms bøker. De er jevnt over spennende uten at de er makabre.
Jeg likte nok aller best den tredje boken, Midnattspiker, men dette er jo smak og behag. Spennende er de alle sammen.
En augustmorgen blir den tjuefemårige landslagsstjernen i fotball, Henrik Borg, funnet død i sengen i sin sommerstue utenfor Ystad i Skåne län. Det meste tyder på at det er et naturlig dødsfall, men en detalj forvirrer politiet: på Henrik Borgs bryst, under hans foldede hender, ligger en blå rose. I løpet av en uke, men på helt andre steder i Sverige, skjer det to lignende dødsfall: en førtisju år gammel pilot i Kiruna og en ung kvinnelig danser i Gøteborg. Rikskriminalens gjerningsmannprofileringsgruppe, GMP, kalles inn, og psykiateren Nathalie Svensson avbryter ferien sin for å bidra i saken. Hennes kollega, politioverbetjent Johan Axberg, nøler først – han har nok med sitt eget privatliv. Men en telefonsamtale får ham til slutt til å endre mening. En intens jakt på en uforutsigbar seriemorder begynner. Hvordan begås mordene? Hva er motivet? Og fremfor alt: hvor kommer han eller hun til å slå til neste gang? Til døden skiller oss er Jonas Moströms fjerde bok i serien om Nathalie Svensson og Johan Axberg.
Ellen Vahr, Miss Marie
Reklame: Leseeksemplar fra Aschehoug.
Miss Marie er første bok i en planlagt triologi om Thea som drar til Amerika for å være tjenestepike hos den rikeste familien der borte. Hun har litt utfordring den godeste Thea med å holde seg til reglene som er for tjenerne. Hun deltar på suffragettemøter og tar de andre tjenestepikene i forsvar, noe som slett ikke er populært.
Jeg synes romanen begynner litt forsiktig, men så tar den seg opp etterhvert og det blir spennende å se hva som skjer med Thea, eller Miss Marie, som de kaller henne der, i neste bok.
Jeg er sikker på at veldig mange som liker underholdningsbøker, vil glede seg over bøkene til Vahr.
Jeg likte også den første boken jeg leste av Ellen Vahr, Gaven
Første verdenskrig raser i Europa og bakerfamilien Thoresen i Kristiania mangler mel. En dag kommer en invitasjon fra de to tantene i Amerika til eldstedatteren Thea. Hun kan hjelpe familien økonomisk om hun drar i tjeneste for den velstående Vanderbilt-familien i Amerika. Takker hun ja, må hun si farvel til kjæresten Hans, som snakker om forlovelse. Thea reiser over Atlanterhavet til et liv hun ikke har kunnet forestille seg. Som tjenestepike ved landstedet Idle Hour på Long Island blir de forskjellene hun har sett hjemme små. Her i dette landet hvor det skulle være frihet for alle, er det forskjell på alt. Og Thea er en av de usynlige. Hun støtter seg til tantene, men de har en hemmelighet som Thea etter hvert må bære sammen med dem, om ikke alt skal rase. Og når urettferdighetene i Vanderbilt-systemet begynner å få konsekvenser også blant tjenerne, må Thea stille spørsmål ikke bare om hva hun mener er rett, men også om hvem hun selv er og hva hun står for.
Miss Marie er første roman i en planlagt trilogi om Thea.
Neste bok ble ikke krim, men den nyeste romanen av Maja Lunde.
Maja Lunde, Przewalskis hest
Reklame: Leseeksemplar fra Aschehoug.
Jeg har lest de to forrige bøkene i Maja Lundes klimakvartett, Bienes historie og Blå.
Det er ingen tvil om at Lunde er en flink forfatter. Hun bringer også noe nytt inn i disse bøkene hennes som favner fortid og fremtid.
Przewalskis hest, handler om urhester. Første historie er fra slutten av 1800 tallet, den neste er fra 1992 før vi så hopper inn i 2064.
St Petersburg 1881: Et skjelett av en nylig drept villhest bringes hele veien fra Mongolia til zoologen Mikhail. Han har aldri tidligere sett noe lignende. Skjelettet må stamme fra selve urhesten, som alle har trodd var utryddet. Mikhail begynner å planlegge en storstilt ekspedisjon til de mongolske steppene. Planen virker umulig, helt til eventyreren Wolff en dag står på døren. Mikhail tvinges til å forlate alt som er trygt, også det trygge i ham selv. Mongolia, 1992: Veterinæren Karin har i mange år arbeidet for å tilbakeføre den utryddede Przewalski-hesten fra Europa til Mongolia. Nå er hun endelig nær ved å lykkes. Hun reiser til naturområdet Hustai med sønnen Mathias, som trenger å komme seg vekk fra Berlin. Siden barndommen ved Görings Carinhall, der villhestene levde i fangenskap, har disse hestene betydd noe spesielt for Karin. Men det har hatt sin pris, både den gangen og nå. Norge, 2064: Eva tviholder på gården sin i et Europa som er i oppløsning. De fleste rundt henne har for lengst forlatt sine hjem og tenåringsdatteren Isa vil at også de skal flykte. Strømmen forsvinner, maten minker. Det er bare et spørsmål om tid før de ikke lenger vil klarer seg. Men Eva vil ikke dra, villhoppa i innhegningen venter et føll, og en dag dukker det en ukjent kvinne opp som trenger et sted å være: Louise. Dette er en roman om mennesker og dyr, og menneskedyret. Hvordan har vi mennesker påvirket andre arter på jorda? Hva er forskjellene på oss og dyrene? Har vi noen mulighet til å rette opp våre feil? Og hva skal til for at vi alle skal overleve?
Da er det klart for krim igjen.
Monika N. Yndestad, Ulmebrann
Reklame: Leseeksemplar fra Cappelen Damm.
Jeg oppdaget Monika N. Yndestad når jeg fikk hennes forrige bok, Graven.
Jeg likte den svært godt og Ulmebrann er ikke noe dårligere. Dette er en av de beste jeg har lest i år, kjempespennende fra første til siste side og et svært originalt plott.
En bussbrann i en tunnel utenfor Bergen, både aktuelt og skremmende.Alice Bratt får tips om at det er en mordbrann, men det dementeres og hun blir tatt av saken og blir satt til å etterforske gamle mordsaker.
Jeg har enda ikke fått tak i de to første bøkene Yndestad har skrevet om Alice Bratt, Jentene fra Balletten og Gapestokk, men det skal jeg når jeg kommer over de.
Anbefales varmt for de som vil ha spennende krim men ikke makabert.
En buss står i full brann i en tunnel i Bergen. Alice Bratt, journalist i BA, skjønner raskt at dette ikke er en vanlig trafikkulykke. Hva er det som skjuler seg i det utbrente vraket? For Alice blir saken dypt personlig. I bussen var en av hennes gode venner, Hassan. Mens han ligger kritisk skadet på sykehuset, begynner Alice å få e-poster. Det er ni dager til byens nye ordfører skal velges.
Men i posten i dag, ventet det nykomlinger som jeg har gledet meg veldig til.
To av de som kom, er de du ser på bildet over her.
Blant annet Amanda Prowse, Kunsten å forsvinne.
Jeg har fått høre av mine venner at jeg ser så lykkelig ut på dette bildet, at jeg stråler.
Og det er nettopp denne følelsen bøkene gir meg.
Jeg som aldri er opptatt av bilder sammen med kjendiser av noe slag, syntes det var morsomt når Amanda Prowse, sier at vi må ha bilde.
Jeg liker godt hennes bøker, for de er feelgood, ja, men samtidig tar de opp hverdagen på en slik måte at du kjenner deg mye igjen.
Prowse har skrevet 30 bøker siden 2012.
4 av de er nå utgitt på norsk.
Hva har jeg gjort, Den andre kvinnen, Den perfekte datteren og nå Kunsten å forsvinne.
Jussi Adler-Olsenhar jeg lest nesten alt av. Jeg har et par jeg ikke har lest, som ikke er fra avdeling Q, Washingtondekretet og Hun takket gudene, men de venter i hylla.
Den forrige boken, Selfies synes jeg ikke var all verden, men den siste sies å være hans beste.
Det er Assad som forteller sin historie denne gang.
Disse to må på en eller annen måte snike seg inn i november.
En slik lesestabel er inspirerende men det kan ikke være slik at man må følge den til punkt og prikke.
Vi får se hva som skjer underveis.
Enten må noe vente til en annen måned, eller kanskje leser jeg mer.
