Lillasjel

 

 

Da er jeg på toget.

Jeg forlater en regntung Åndalsnes.

Da er jeg vei igjen.

Og som den sippergurien jeg er for tiden, renner tårene igjen.

Jeg er så følsom for tiden, at det nesten er for mye av det gode.

Jeg er på vei til mitt andre hjem, slik føles det ihvertfall.

Arthur Findlay spiritual college i England

Ingen steder gir meg en mer indre ro.

Det er der jeg føler jeg er helt og fullt ut meg, inni meg.

Nærmest sjelen, hvis man skal bruke store ord.

 

Vel, vel, da har jeg gjort det nok en gang

Arthur Findlay college, I mitt hjerte

 

 

 

Den lille piken inni meg, det er hun som gråter.

Hun gråter av glede.

De siste dagene har både min mor og far vært sterkt tilstede.

Slik har det ihvertfall føltes.

De har hjulpet meg til å slutte fred med fortiden.

Forløse det som vondt var.

Jeg ser at alt som har skjedd har hjulpet meg på veien.

Nå føles det som om de er med meg på veien.

 

 

Hit skal jeg, på våren denne gang, før har det vært sommer.

Det er femte gang jeg drar til Arthur Findlay.

De sier på skolen at ei uke der, er et års utvikling.

Kanskje er det skryt, men det føles sånn.

Du verden hvor mye jeg har åpnet opp.

Men det er ikke bare den spirituelle oppvåkningen.

Like mye om ikke mer er den personlige utviklingen som menneske.

Høsten 2017, fikk jeg i første øvelse, høre at jeg måtte slutte å være redd for å bli sett.

Kanskje var det det viktigste budskapet på det kurset.

Først nå etter nyttår, har jeg tatt tak i det.

Det er ikke bare, bare å finne motet og styrken, som skal til.

Men nå er jeg godt i gang.

 

 

Fjellene i min barndoms dal, Trolltindene, de gjemmer seg i dag.

Akkurat slik vi gjemmer på minner.

Mye av det er skjult for oss.

Vi må ha klarvær for å se det.

Er vi ikke åpen for det, kan vi bære på sår som ikke gror, hele livet.

De vil påvirke alt vi gjør.

Og ikke bare det, men vi overfører de også til våre barn.

All sorg, frykt, usikkerhet, alt blir videreført i generasjoner.

Det er derfor viktig at vi klipper den røde tråden, setter både oss selv og våre barn fri.

Jeg er rolig igjen, reisenervene legger seg.

Jeg fikk en takk her forleden fordi jeg er så tøff, deler av meg selv og hjelper andre.

Det er jeg takknemlig for, men jeg er ikke så tøff.

 

 

Jeg er en kontrollfreak.

Jeg sjekker billetter, telefon, penger, kort, gang på gang.

Kroppen får stressreaksjoner og jeg brekker meg.

Jeg må i flere omganger sette meg ned og puste noen minutter, for å roe nerver.

Men det er en drivkraft i meg, som dytter meg fremover.

Dette er livsveien min, det er viktig for meg.

Det jeg nå kan bidra med i form av ord, oppmuntring og healing, det er et mirakel for meg.

Jeg bruker hele meg, alt jeg har lært og alt jeg har erfart.

Hver en tåre kommer til nytte.

Alt fra maskinskriving på valgfag, regnskap, språk, markedsføring, salg, nettverksbygging, kombinert med min personlighet.

Jeg er vitebegjerlig, nysgjerrig, sta, viljesterk, åpen, imøtekommende, glad, omsorgsfull.

Jeg ser deg.

Det er viktig for meg.

Jeg har opplevd å ikke bli sett, ikke bli trodd, blitt misforstått.

Det har preget meg mye i livet og derfor er det viktig for meg.

 

 

Når jeg bladde i disse gamle bildene fra jeg var 13 år, fant jeg navnet på en av de som så meg.

De var flere, men Grete var den jeg hadde bilde av.

Jeg fant henne på Facebook og tok kontakt, for å få takke.

En liten pike på 13 år husker henne 45 år etter.

Fordi hun så meg.

Så kanskje blir det det aller viktigste i dagens innlegg.

Se

Se deg selv og se de du møter.

Det er slik du setter spor etter deg.

Kjærlighet er nøkkelordet.

Ikke kjærlighet for å få noe tilbake, men uselvisk kjærlighet.

Det er nøkkelen til et godt liv.

I dag

 

Og så symbolsk, regnet stopper, skyene løser seg opp og solen kommer frem.

 

 

Kan ikke du være den ene

 

ps. Dere blir vel med til Arthur Findlay. Jeg satser på at jeg får til daglige innlegg.

Liza Marklund. Perlefarmen

Jeg har lest alle krimbøkene til Marklund og likt stort sett alle sammen veldig godt. Jeg visste at Perlefarmen ikke var krim, så jeg var spent.

Dette er en roman jeg ikke helt vet hvordan jeg skal definere. Starten liker jeg veldig godt. Vi følger Kiona som vokser opp på Manihiki i det sørlige Stillehavet. Familien hennes lever av å dykke etter perler. De har en perlefarm.

Men etterhvert utover boken flytter vi til Amerika, så til London og deretter til Dar Es-Salam. Det blir mer som en avansert røverhistorie og jeg er veldig skiftende mellom liker, liker godt, hmm, nei ikke så mye, jo liker godt og sånn er det hele boken igjennom. Jeg greier liksom ikke helt å bestemme meg for det skjer så mye forskjellig. Det er feelgood en stund, så er det oppvekstroman og så er det en krimgåte med drap, og innom mange samfunnstemaer som er aktuelle i dag. En veldig sammensatt bok, men fortalt rett frem uten de store følelsesbeskrivelsene.  Men ja, det føles ok å ha lest den for den har ihvertfall fått meg til å tenke litt.

Men om du liker den eller ei, ja det kan jeg ikke svare på. Du må erfare selv.

 

Bilde og teksten under bildet er hentet fra Vigmostad Bjørke og boken er et leseeksemplar.

 

Tidlig på 1990-tallet. Den unge Kiona vokser opp på Manihiki i det sørlige Stillehavet sammen med foreldrene og to søsken. Manihiki er en av verdens mest avsondrede atoller. Kiona arbeider på familiens perlefarm. Hun fridykker, kontrollerer østersene og høster svarte perler.
En morgen havarerer en stor seilbåt på revet. På båtdekket ligger en sterkt skadet mann. Han er svensk og heter Erik.
Slik begynner en spennende historie som strekker seg over et halvt tiår og fire verdensdeler. Det er en storslått beretning som handler om menneskers søken etter mening og sammenheng, om globaliseringens kostnad og hva vi egentlig er villig til å gjøre for dem vi elsker.

 

 

 

Fy flate, hvem har sagt at  selvutvikling skal være lett

Etter nyttår har jeg hatt en arbeidsperiode

Det har haglet følelser i meg

De har ført til en indre storm

Jeg har vært filleristet mentalt

Nei, ikke vært deprimert, men det har vært mye følelsesmessig turbulens

Den lille piken i meg har gitt slipp på mye sårt og vanskelig

Store forløsninger

Jeg er blitt omskapt på et vis

Alt jeg har trodd om meg selv, har vært tømt på et glass og ristet på og kommet ut som noe annet

Litt om å følge hjertet, tenke nye tanker og bli kvitt gamle tankemønstre

Vår sårbarhet – våre følelser

New beginnings

Likevel er det som om kroppen da protesterer

Den lille piken kommer på nytt i trassalderen

Motsetter seg alt det andre gjør, vil ha alt på sin måte, har vansker med å passe inn

Hun er redd for å miste veien sin

Hun vet hun skal gå andre veier, og hun er redd for å bli stoppet

Samtidig spenner hun selv beina under seg

Hun kjenner rustningen hun har tatt på, starter å falle av og det fyller henne med frykt

Dessuten blir alt så åpent, så sårbart, hun får seg sine redsler

Alt hun har fortrengt gjennom årene, blir nå synlig og da kommer frykten frem igjen

 

 

Når jeg var i syden nå nettopp, gikk de første dagene fint.

Så slo smertene i høyre kne til for fullt igjen, etter at det var på bedringens vei.

Jeg hadde store vansker med å gå, pga smertene og det dro kreftene

ut av meg og det var jo ikke så mye fra før liksom.

Jeg ber venner om healing og ei venninne ringer meg etter at jeg kommer hjem

Hun får opp et bilde av en korde, som en krok som sitter i kneet, noe gammelt.

Hun sier hun får at farfars far, forteller dette.

Når vi jobber på denne måten sier vi hva vi får opp, men vi kan ikke påstå at det vi får, stemmer.

Jeg sier at kanskje har jeg med meg gammel historie i energiene.

 

Kvelden kommer og plutselig faller det ned i hodet mitt.

Når jeg var på Gran Canaria, var jeg sammen med venninner jeg gikk på skolen sammen med.

Jeg mistet jo faren min når jeg var 11 år.

Det ble ikke snakket om, livet var bare snudd opp ned, fra ene dagen til den andre.

Vi flyttet og to mnd etter hans bortgang var alt mitt gamle liv borte.

Vi flytter og jeg begynner på ny skole.

Sammen med disse nye skolevennene,  drar vi på skitur.

Jeg var da 13 år.

Dette var uken før vinterferien og jeg gledet meg til å besøke tanteungene mine

Så faller jeg i enden av bakken,  Ingen fart, faller bare bakover

Jeg gråter og roper hjelp men de tror ikke på meg.

De tror jeg overdramatiserer.

 

Etterhvert skjønner de at ikke alt er som det skal.

De lager båre og drar meg ned til veien der en taxi venter.

Taxien har plukket opp min mor.

5 mil og ei ferge, i baksetet på en taxi

……..med brudd i lårbeinet.

De borer en pinne gjennom kneet mitt, heiser foten opp i strekk og slik ligger jeg i fire uker.

Akkurat slik min venn forklarer at hun ser.

Pluss en uke opptrening.

Alene

Foreldre overnattet ikke den gangen, de kom på besøk en gang i uken.

Min mor var jo alene og måtte på jobb.

 

 

Sterke, såre opplevelser som kroppen ikke glemmer så lett.

Følelser lagres i kroppen til vi gir slipp på de.

I går kom en sang for øynene mine flere ganger.

Når jeg åpnet den og selv om jeg har hørt den før, kom det nå en annen reaksjon.

Sorg og savnet til den lille piken inne meg og ord fra pappa

I tusener av år har jeg elsket deg

I dag måtte jeg bare finne bildene jeg ble påminnet at jeg hadde i en gammel album.

Og tårene renner igjen, for den lille jenta

Det siste bildet er sammen med Grete, en av sykepleierne.

Jeg husker enda hvor snille de var med meg.

Jeg håper det ikke blir helt galt at jeg legger ut bilde av henne.

De var mange som dullet rundt meg, spilte spill sammen med meg.

Jeg hadde skole der fra senga og de gikk rundt med en bibliotektralle, der vi fikk låne bøker.

Dette er 45 år siden og følelsene har jeg holdt inne i alle de årene.

På tide å gi slipp, tillate kroppen at det nå går.

Så takker vi kneet som minnet meg på hendelsen.

Kanskje til og med det, kan bli bra nå.

I dag

Takk til Elisabeth Lindstad Tangen, for nok en gang å ha hjulpet meg med prosessene mine. Du er en god venn og svært dyktig.

 

 

 

 

 

 

 

Et stadig tilbakevendende tema når det gjelder det åndelige, er frykt.

Er det noe vi trenger å være redd.

Jeg kan bare svare ut fra min tro,

Jeg tror ikke noen som mener noe annet enn meg lyver, vi har bare hver vår oppfatning og alle må få tro det de vil.

Men jeg tror ikke vi har noe som helst å frykte.

Hvordan kan jeg tro det når vi hører så mange skrekkhistorier om klebeånder og demoner, osv

Jo, fordi jeg liker å ha en logisk tilnærming til det åndelige.

Dessuten vet jeg at hjernen vår baserer alt på tidligere erfaringer.

Husk vi har med oss frykten i ryggsekken fra våre forfedre.

De ble brent på bålet for sin tro.

De ble tvangsforet med skrekkhistorier og vi blir det enda.

Enda drives det med demonutdriving.

Og skrekk og gru, folk med psykiske diagnoser, påstås å ha klebeånder eller ha en eller flere demoner i seg.

Ja, når vi sier det høyt, høres det ikke rimelig attenhundretalls skrekkpropaganda ut.

Noe gammelt som henger igjen.

Frykt er jo brukt som et maktmiddel i alle århundre.

Men hvor er logikken i dette, hvor er vitenskapen, har det rot i virkeligheten.

En bekjent fortalte meg om datteren som er multihandicappet og ble helt krakilsk når moren ville ha henne med til menigheten på møte.

Hun spurte noen der hva de trodde og de sa hun nok var besatt av demoner.

Høres dette logisk ut?

Eller høres det mer riktig ut at piken kjente på de vonde energiene i den menigheten og ville rett og slett ikke dit?

Tunge energier er ikke noe godt for kroppen.

 

For meg er det veldig enkelt, jeg har ingenting å frykte.

Men jeg forstår at folk kan bli redde.

Når man kjenner på energier kan de kjennes tung og trykkende ut.

Det kan ligge et tykt belte stramt rundt hodet.

 

Energier fra ting som har skjedd, vonde ting, kan være veldig tungt og skremmende hvis man ikke vet hva det er.

Nå åpner mange opp og de begynner å kjenne energier og de blir redde.

Første spørsmålet mitt er da, var du redd før du kjente de?

Nei, da var de ikke redde.

Jeg svarer så at energiene har vært der hele tiden, det betyr at du trenger ikke være redd om du kjenner dem heller

Hvis du akkurat har åpnet opp og kjenner energier og bor på et sted, der det har skjedd mye vondt, ja da kan det oppfattes fælt, for du går jo inn i historien, du kan gjenoppleve det som har skjedd der.

Du kan få bilder og du kan se mørk, tung energi.

Men trenger du være redd?

Er det noe som vil skade deg?

Nei, etter mitt syn er det ikke det, men du kan bli sliten, veldig sliten.

 

 

En venn fortalte meg at hun hadde våknet en natt og kjente en tyngde på beina.

Hun så en grå skikkelse stige opp fra beina sine.

Selvfølgelig ble hun redd.

Hun ville vite hva jeg trodde om dette.

Når jeg får sånne spørsmål, blir jeg ofte litt satt ut, men så kommer bare ordene til meg.

Jeg spør om noe skjedde i forkant av dette.

Var det vanskeligheter som gav slipp, var over, noe som hadde skjedd.

Ja, det var to dødsfall.

Akkurat ja, da kan det være årsaken.

Noe forløses eller de som har gått bort, tar farvel.

Men………………

Hjernen vår baserer seg på frykt og tidligere opplevelser og gir oss et fryktbilde.

Vi er vant til å tenke mørk skygge er ondskap.

Sammen med tyngden på beina blir det skremmende.

Hvis derimot hjernen er programmert til å tenke kjærlighet, kan det være at figuren har vist seg annerledes

eller vi ville hatt en annen reaksjon.

Kanskje vi ville følt at denne personen sa farvel og vi ville blitt rørt.

Husk at hjernen bestandig tolker ut fra det den har lært.

 

I og med at jeg liker å ha en vitenskapelig tilnærming til ting, så har jeg ofte andre svar enn det som er vanlig.

Jeg tror vi har med en intelligens å gjøre, en energikraft.

Energier forskes det nå på for fullt.

De håper jo å kunne bruke den mer i fremtiden, som drivstoff blant annet.

Jeg tror ikke den verden bryr seg med salviekvaster eller symboler eller beskyttelse.

Den er der helt uavhengig av hva vi gjør.

Men derimot tror jeg vi tiltrekker oss de energiene vi ønsker

Vi skaper det vi vil ha, ihvertfall til en viss grad.

Har vi fokus på frykt, vil hjernen vår skape fryktsituasjoner.

Har vi derimot fokus på kjærlighet, er det nettopp det vi tiltrekker oss.

Nå drar jeg tilbake til Arthur Findlay spiritual college igjen snart.

Der har vi lærere som har undervist i over 30 år og aldri møtt noe ondskap.

For meg høres det logisk ut.

Jeg tenker rasjonelt.

Leser du ofte i avisen om folk som er blitt skadet av onde ånder?

Er det vanlig i nabolaget ditt?

Hvorfor skal det så skje med deg?

Hvor er logikken?

De som har tvangstanker som de må følge, de har psykiske sykdommer i hjernen.

Mine tanker som jeg følger er bare gode, og jeg kan velge selv om jeg skal følge de eller la de være.

 

I dag brukes meditasjon mer og mer.

Jeg så nettopp fra en skole i Norge som hadde meditert i klassen.

Det er et fantastisk verktøy for å bedre egen helse, konsentrasjon og gi ro.

Det bedrer den mentale helsen vår, det er ikke skummelt, slik de før lot til å tro.

Ville flyvere i forsvaret meditere hvis en ond ånd kastet seg over dem?

Ville idrettsutøvere bruke meditasjon hvis de samtidig skulle være redd og måtte beskytte seg.

Nei, nå bruker de meditasjon og healing for å bli bedre i det de gjør.

Vi må til å tenke nye tanker.

Vi kan ikke henge oss opp i gamle doktriner fra middelalderen, skrekkpropaganda.

Hjernen vår skaper det vi programmerer den til.

I dagens samfunn med mye støy rundt oss, er meditasjon veldig viktig.

Om det så er bare et par minutter for dagen, så skaper det mirakler for kroppen.

Vær så snill, tenk nytt, ikke være redd, healing og meditasjon er nydelige verktøy.

Når vi forlater jorden, forlater vi ondskapen, da blir vi til ren kjærlighet.

Men var vi ond når vi var på jorden, vil våre gjerninger være igjen som energi, helt til de renses.

Jo flere som tenker kjærlighet, jo mer renser vi.

For kjærlighetsenergien går på en høyere frekvens enn det som er tunge energier.

Kjærlige tanker vil derfor rense, godhet og omsorg og glede.

Gå ut i verden og skap det du ønsker deg

I dag

 

 

Dette er ord fra den andre siden. Ønsker du å få ord fra noen som har gått bort, send melding på Lillasjel på facebook eller sms 9946 7178

Å forløse følelser er ingen enkel sak, det er tøffe tak. I dag kom denne sangen til meg flere ganger,før ordene kom og tårene kom i store fosser. Jeg har vært filleristet mentalt etter nyttår, nok for å forberede meg til kurset jeg skal på nå snart. Jeg skal fortelle flere episoder senere og linke de opp mot hverandre for å vise gangen i hvordan det blir jobbet med oss, men først disse ordene som jeg i tårestrømmen sterkt følte var fra min far som gikk bort da jeg var 11 år.

 

Jeg har ventet og ventet

Ventet på at dette skulle skje

Endelig min lille pike, er du der

Endelig

Å du har jobbet så hardt

Jeg har vært der hele tiden, ved din side

Jeg har tørket tårer mange ganger

Tro du bare ikke at jeg ikke har sett hvor mye du har slitt

Men jeg har visst at noe godt ventet der fremme

At du en dag skulle finne deg selv

 

At du skulle se solen i ditt hjerte

At du skulle bruke ditt fulle potensiale

At du skulle se hvor høyt elsket du er og bestandig har vært

Endelig er du der

Nå er det bare små humper igjen, det meste og verste er overstått nå

Jeg har holdt deg i hånden

Jeg har dyttet deg i ryggen når det har vært nødvendig

Jeg har holdt deg tilbake når du har prøvd for hardt

Hele tiden har jeg vært der hos deg, du elskede barn

Jeg måtte gå og du vet at det var slik det måtte være

Du har hatt en stri reise

Mye alene har du gått

Stanhaftig har du stått på og kjempet

Innimellom er det som om du har vært helt alene

LIkevel har du aldri gitt deg

Du har en sterk indre drivkraft i deg

Du har en enorm uselvisk kjærlighet

Det er ikke det du kaller det selv, du tror du er dradd  frem av egoistiske grunner

Men det er fordi du ikke ser lyset i deg

Du ser bare gulrøttene som henger foran deg

Du trekkes mot de, de er belønningene dine for jobben du gjør

Men den indre drivkraften din er kjærlighet

 

Du ser nå det hele så tydelig

Hvis jeg ikke hadde gått når jeg gjorde, ville ditt liv blitt annerledes

Du ville ikke nådd frem til din livsoppgave

Sorgen og savnet har formet deg

Du har lagret følelsene i kroppen din i årevis

Alt har du holdt inne for du har ikke visst hvordan du skulle gi slipp

Du har vært så alene helt fra du var barn

Det nytter ikke å ha mennesker rundt seg, når man likevel er ensom inni seg

Men du ser det nå, veien du har gått alene, har hatt sin misjon

Siste tiden har du forløst de store blokkeringene du har hatt fra du var barn

Du har selv sett omformingen fra det du trodde du var, til det du faktisk er

Men lett har det ikke vært, det skal være sikkert

Nå er vi her begge to for deg

Endelig får  man vel si, endelig har du oss begge

Vi har prøvd å vise deg hver på vår måte at du er elsket

Men vi forstår at handlinger betyr mer enn ord og at vi ikke har nådd frem med det budskapet

Men nå vet du det og du forstår hvorfor

Nå skal du senke skuldrene

Du skal jobbe mer med å være deg selv

Du ser nå at du bare må være litt annerledes enn de fleste rundt deg

Du trasker og går på stier som for de er ukjente

Slik er det bare på din vei

I mange tusen år har vi elsket deg og vi vil fortsatt elske deg i tusener av flere

Min lille pike, min lille skatt, nå er du der

Og vi er her sammen med deg, til evig tid

 

 

 

Anders de la Motte, Sensommer

Jeg leser krimbøker som har fått vente en stund og nå er tiden inne til å begynne på Anders de la Motte. Sensommer er først ute, deretter kommer Høstdåd og Vinterlys

Jeg har også et par av hans tidligere bøker i bokhyllen, Memorandum og Ultimatum, men de får vente til en annen gang. Først disse tre der handlingen er lagt til Anders de la Motte hjemtrakter.

Jeg likte Sensommer veldig godt. Litt krim men også oppvekstroman. Ikke heseblesende og makaber, men godt skrevet og spennende.

En krim som nok veldig mange vil like. Nå gleder jeg meg til Høstdåd og Vinterlys, for de skal visstnok være enda bedre. Er litt usikker på om de bør leses i rekkefølge eller ei.

Jeg spurte forfatteren:

Hej Mariann. Kul att du gillade och bloggade om Sensommer.
Alla böckerna i skåneserien är fristående men besläktade i stil och känsla.
Hälsningar
Anders

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar

 

Temaet i det siste har vært å følge hjertet.

Det er jo slett ingen enkel sak bestandig.

Særlig før man har lært den stemmen ordentlig å kjenne.

Men selv da kan det være vanskelig.

Her en dag snakket jeg med en mor som fortalte at datteren stod overfor et skolevalg.

Hvilken skole skulle hun velge.

I det vi snakker om det, dukker det opp et bilde i hodet mitt.

Det er ofte slik jeg får de små øvelsene jeg skriver om.

De jeg nå bruker under meditasjonskveldene jeg har i en gruppe på Lillasjel

 

 

Øvelsen kan være fin for å øve på å lytte innover.

Bruk den gjerne på små bagateller for å øve.

Og for all del, jeg sier ikke at det gir noen fasit.

Bare enn litt morsom greie for å øve opp intuisjonen.

 

Skriv ned ulike alternativer på små lapper.

Hold en etter en i hendene og lukk øynene.

Be så kroppen din fortelle deg om de ulike valgene.

Kjenn etter hvordan det føles.

Kanskje får du opp ord eller bilder.

Jeg tror denne lille øvelsen kan være morsom.

I dag

 

 

 

Amor Towles, En gentleman i Moskva

Jeg var spent før jeg begynte på En gentleman i Moskva, usikker på om dette var en bok for meg. Glimrende kritikker er ikke enbetydende med at jeg liker romanen.

Jeg liker å lese litt variert, men tenkte i begynnelsen at dette blir kanskje litt for komplisert for enkle meg som liker å lese fort og gærent gjennom bøkene. Dette er nok ikke en bok som passer de som kun liker enkel kiosklitteratur, ikke noe galt med den,  jeg liker jo den sjangeren godt også.. Det er mange ord,  veldig mange både ord og setninger og  og derfor bør boken leses langsomt, nok langsommere enn jeg har tålmodighet til.

Det er mye Russisk historie og fra Russiske forfattere, noe som jeg ikke har kunnskap om. Derfor er nok boken et funn, både for de historieinteresserte og de litteraturinteresserte og den er mesterlig skrevet, det er ikke å komme utenom det. Holdet man tunga beint i munnen får man servert en rekke vidunderlig skrevne avsnitt.

Sakte men sikkert mens jeg tråkler meg gjennom sidene, begynner jeg å bli mer og mer glad i Grev Alexander Rostov og jeg humrer inni meg av mange av hans betraktninger og påfunn.

Han har husarrest på Hotel Metropol, på et bittelite rom på loftet, men klarer å lage seg en toroms etterhvert. Etter å ha bodd på hotellet i årevis, blir han også servitør i restauranten. Det er en forunderlig historie og på slutten blir det til og med spennende. Jeg ender opp med å si at ja, jeg likte En gentleman i Moskva. Noen navn og episoder og forfattere, fikk jeg kanskje ikke med meg, men det spiller liten rolle.

Det er likedan når jeg leser Falcones fra Spania med alle hertuger og lorder og landområder og byer. Jeg får utmerket med meg handlingen om ikke jeg kjenner til alle navn.

Anbefales av alle som liker å lese litt annerledes historier.

I denne romanen var det mange avsnitt jeg kunne skrevet sitater fra, slik jeg gjør når jeg finner betraktninger jeg synes er så fint beskrevet. Her er noen.

Sitat :

Greven hadde ikke svingt en hammer siden han var gutt på Stillestund, da han pleide å hjelpe Tikon, den gamle vaktmesteren, med å reparere gjerdet de første ukene om våren. For en god følelse det hadde vært å slå hammeren rett på spikerhodet, drive den gjennom en planke og inn i en gjerdestolpe mens slaget ga gjenlyd i morgenluften. Men på første slag var det tommelen som fikk seg et direkte treff( I tilfelle man skulle ha glemt det, gjør det ganske vanvittig vondt  slå en hammer mot tommelen. Det fører uungåelig til hopping opp og ned og misbruk av Herrens navn):

Men lykken står den kjekke bi. Selv om hammeren hans nesten rammet spikeren på hodet med følgende slaget, så traff greven med det tredje og med spiker nummer to hadde han gjenfunnet rytmen: klar, sikt og slå – den gamle takten som verken finnes i kvadriljer eller heksamtere, eller i Vronskijs saltasker.

Sitat:

For de fleste av oss var slutten av 1920-årene ikke karakterisert av en rekkke skjelsettende hendlelser. Disse årene forløp snarere som om noen vred på kaleidoskop.

I bunnen av kaleidoskopsylinderen ligger skår av farget glass tilfeldig arrangert, men takket være et glimt av sol, vekselvirkningen av speil og symmetriens magi, vil man når man ser inn i det, oppleve et mønster så fargeriktig, så perfekt intrikat at det sikkert må ha blitt omhyggelig utformet. Men så, ved den minste bevegelese av håndleddet, begynner glasskårene å røre på seg og danne en ny konfigurasjon –  en konfigurasjon med sine egne symmetriske former, sin egen intrikate fargesammensetning, sine egne antydniger til design.

Slik var det i byen Moskva i 1920-årene.

Og slik var det på Hotel Metropol

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Press forlag og boken er et leseeksemplar.

 

Romanens handling er satt til Moskva på 1920-tallet, rettere sagt til den 21. juni 1922. Grev Alexander Rostov – mottaker av Saint Andrew-ordenen, medlem av Jockey-klubben og ‘Master’ i den edle jaktkunst – blir eskortert ut av Kreml, over den Røde Plass og gjennom de Hotel Metropols elegante svingdører. Ansett som en uforbederlig aristokrat av et bolsjevikisk tribunal, dømmes greven til husarrest på livstid. I et av byens flotteste hoteller tilbringer han de neste tiårene i et lite loftsrom, som passiv tilskuer de dramatiske i endringene i Russland. I kontrasten mellom grevens tilbaketrukne tilværelse og de omkalfatrende hendelsene på utsiden av hotellet, har Towles skapt et elegant språklig univers fylt av humor og refleksjoner over tid, historie og samfunn.

En gentleman i Moskva lå på New York Times’ bestselgerliste i over 40 uker da den utkom i USA i 2016. Kritikere i store aviser som Chicago Tribune og Washington Post utropte boken til årets beste roman. Boken er oversatt til over 20 språk, inkludert russisk.

 

 

 

 

 

Vi ser mange skriver om de usynlige sykdommene

At det skal være så ille.

Og ja, det kan være ille.

Like ille kan det være om det er synlig.

Den store forskjellen ligger nok i det med om man møter forståelse

Det som er synlig, er lettere å forstå.

Men jeg er litt opptatt at vi må lytte og forstå, uansett hva noen strir med.

Selv om jeg selv er en av de med usynlige utfordringer.

 

Ingen ser hvor mye krefter det kan koste meg, å gjøre små ting.

Man må bruke så mye energi på det som andre ikke tenker over.

Jeg har vært på ferie en uke og gjort meg noen tanker om dette.

Ligge på en solseng hele dagen, blir man vel ikke sliten av.

Gå til dekket bord, bare slappe av og lese, være sammen med gode venner.

Jo, jeg blir dødssliten.

Lyder, lukter, mennesker, musikk, varme, sol, alt blir utmattende.

Spisesalen har høyt lydnivå som suger energien ut av meg.

Av og til kjenner jeg at kroppen holder på å få panikk.

Jeg må redde meg selv og rømme ut i stillheten.

Ingen ser stressanfallene kroppen setter inn, når jeg fylles med slim og brekker meg.

Når man kjenner kreftene renner ut av en og man må komme seg i sikkerhet.

 

Likevel er det viktig å ikke isolere seg.

Nye impulser har kroppen behov for.

Man må være sosial, skape gode opplevelser, når man er så heldig å ha mulighet til det.

Jeg må derfor lære meg å forstå meg selv, ikke være opptatt av hva andre forstår.

Jeg har utfordringer med slitasje i knærne.

Denne gangen var det høyre kne som sviktet.

Da blir det synlig, når jeg nesten ikke greier å gå, for det er så smertefullt.

Det som ikke er synlig, er at smertene stjeler kreftene.

Den lille energien man har, forsvinner.

 

Jeg føler meg heldig selv om jeg har noen utfordringer

Lykkelig og takknemlig

Jeg vet nemlig at det jeg har å stri med, er bagateller i forhold til mange andre.

Så om noe er synlig eller usynlig, er for meg uvesentlig.

Ja folk tar mer hensyn når de ser jeg halter.

Men for meg er det uvesentlig.

Det viktigste er å finne ut hvordan leve best mulig med de utfordringer man har.

 

Veldig, veldig ofte, er det de med de vanskeligste utfordringene, som takler det best.

Da snakker vi ikke om mine små begrensninger, men de som virkelig sliter.

Synlig eller usynlig.

Det er som om de er mye flinkere til å gjøre det beste ut av det de kan få til, mens mange av oss andre, fokuserer på det vi ikke får til.

Vi kan ikke bytte utfordringer med noen.

Vi må ta det livet byr oss.

Å synes synd i seg selv, hjelper ikke for noe som helst.

Ja, det er lov å slippe ut frustrasjon, ingen klarer å være positiv hele tiden.

Jeg synes derfor dette fokuset på usynlige sykdommer, blir overdrevet.

Sykdommer eller andre helsemessige utfordringer, fysiske og psykiske, kan ikke sammenlignes.

De må takles individuelt uavhengig av hvordan andre mennesker møter en.

Jeg oppfordrer derfor alle om å ta ansvar for seg selv, ha fokus på muligheter, fremfor begrensninger eller hva andre mener.

Jeg oppfordrer også de som møter mennesker med utfordringer, om å ta de på alvor og tro dem og vise dem respekt, selv om du ikke forstår.

Selv skal jeg ha noen dager i ro, før jeg igjen skal ut på eventyr.

Føler meg takknemlig

I dag

12 Simple Steps to Waking Up Happier and More Positive

 

 

 

 

 

 

 

 

Personlige Lillasjelord skrevet på bestilling. Hvis du ønsker å få dine ord, ta kontakt på facebook eller sms 9946 7178.

Du velger selv etter å ha lest ordene om du vil at de skal publiseres i bloggen.

http://www.facebook.com/Lillasjel

 

Du er et varmt og fint menneske

Det er ikke det at du strever for å være det, du bare er det helt naturlig

Du prøver ikke å være perfekt eller bedre enn noen

Du prøver bare å være deg selv, slik du er

Du har insett at perfeksjon ikke er noe du trenger  å streve for å oppnå

Du gjør det du kan og det får være godt nok

Selv om du blir litt irritert innimellom når noen forlanger mer enn det er mulig du kan klare

Du mener at det bør de forstå er vanskelig å få til

Men nå er det nå en gang sånn at det er ikke alle som forstår alt

Du blir litt oppgitt da, men det går fort over

 

Du har en lun, god varme i deg, som brer seg til de som er rundt deg

En god energi å  være i for både små og store

Du tar plass, men på en mer usynlig måte, så du gjør mye godt bare ved å være tilstede

Du trenger ikke å rope høyt eller breie deg utover

Du er bare deg og for andre føles det godt da å få være i din nærhet

Du er opptatt av de som er små og de som behøver hjelp

Du vil gjerne verne de som har behov for det

Ofte blir du lei deg når du ser at det ikke nytter

At noen får vanskeligheter selv om du har prøvd å hjelpe de

Du vil så gjerne at alle skal ha det bra

Du er den som holder den lille fuglen i hånda og hjelper den hvis den er skadet eller har falt ned fra treet før den kan fly

Du vil putte bomullsdotter rundt den så den er skal ha det bra

Slik vil du gjerne pakke inn alle de som trenger litt ekstra

 

Men du er litt redd for nye mennesker

Du lukker deg litt ned og vil ikke helt vise deg frem

Det er noe sårt der i ryggsekken din som gjør at du er litt skeptisk

Du spør deg om hva er de ute etter

Vil de såre deg eller vil de deg vel

Du har møtt noen som har latt som om de er god, men som viser seg at det bare var fasaden

Akkurat det satte spor hos deg og har gjort at du har lukket hjertet ditt litt

Men du har ikke lukket det helt, så det er bare å åpne døren inn dit igjen

Du vet nå at du har en indre radar som neste gang vil gjennomskue de

Selv om du er sånn at du gjerne vil tro godt om alle, så det kan ta litt tid før analysen din er ferdig

Men du står så stødig i egen kraft at ingen kan vippe deg av pinnen noe mer

Når du avslører de, så går du din vei og ferdig med det

Du dveler ikke lenger ved som er falskt

Du vil ha de ekte verdiene, ikke falske fasader av glamor og glans

Du liker det naturlige, lette og ubesværlige

De som er kompliserte og liker å få ting på akkurat sin måte, ja de lar du vandre videre

 

Du kan godt ta mot til deg og åpne opp for ny lærdom

Det ligger en stabel nye bøker og venter på deg, nytt pensum

Ikke være redd for å prøve noe nytt

Hvis du ikke liker det, ja da kan du bare trekke deg igjen

Men litt ny input vil gi deg glede

Gjerne noe der du kan bruke kreativiteten din og sansene dine

Sansene dine er sterkere enn du forstår

Du kan derfor øve deg mer på å bruke dem

Du har en evne til å se sammenhenger og vite hva som er riktig

Du kan også bruke mer healingevnene dine

Du har en stemme inni hjertet som hvisker til deg om å bruke dine kreative evner

Ikke vær opptatt av at det må perfekt for at du skal kaste deg ut i noe nytt

Fjern deg fra prestasjonsangsten og tør å ta litt mer vingene fatt

Det er ikke så farlig som du tror

Ja, du vil nok rive deg litt i håret av frustrasjon, men det vil gi deg mer glede og latter og være befriende for deg

Det var våre ord til deg

 

Len deg tilbake og klapp deg selv på skulderen

Du er så varmt og fint menneske

Du har et stort hjerte og vil alle vel og et behagelig vesen å være sammen med

Det vet dine nærmeste å sette pris på

De ser dette mye bedre enn du ser det selv

Det er en ro og en naturlighet over deg, som er godt for andre å speile seg i

Lytt innover litt mer og tro på deg selv og stemmen som hvisker i deg

Den vil være mer kreativ, den vil du skal blomstre enda mer, ikke holde deg tilbake

Men mest av alt hver deg selv, akkurat som du er

Du er verdifull og en svært vakker blomst som gir mange glede og omsorg

Takk for at du er den du er du vakre sjel på jorden