Per Lars Tonstad, Aldri så galt at det ikke kan bli verre
Et leseeksemplar fra Forlaget calliidlagadus
Dette er en roman som ble sendt meg fra forlaget samtidig som jeg fikk Heksetriaden.
Det kan se ut som en humorbok og i og med at jeg ofte har vansker med humor, er ikke dette en bok jeg automatisk ville plukket i handlekurven. Samtidig liker jeg å lese nettopp bøker jeg ikke selv ville valgt så jeg gir den en sjanse.
Heksetriaden likte jeg:
Karin Bjørset Persen, Heksetriaden
Dette ble en stor, positiv overraskelse. Jeg koste meg gjennom hele boken. At det er en stor litterær oppdagelse, nei det er det ikke, men det er, for meg, god humor.
Det er en rettelig røverhistorie med Finnmarkshumor, som gikk rett hjem hos meg som er halvt Finnmarking.
Jeg har jo vært på de flest plassene som er beskrevet i boka og sett både radar og enslig lite tre i Vardø, besøkt en tante som bodde i Pasvikdalen, kjørt over Sennalandet og min mor er fra Øksfjord og hadde foreldre som snakket både norsk, finsk og samisk. Så ja det gjorde det ekstra moro.
Samt at jeg tror faktisk det er ispedd litt historiske fakta der også.
Sitat fra fotballkamp i Gamvik:
Verdens nordligste gressbane viste seg å by på lite grønt, Hist og pist stakk noen brune strå opp fra grusen. Klubbene ble enige om at ved frispark kunne ballen flyttes til nærmeste tue, som kunne være 20 meter unna. Nettene i målene hadde blåst ned for flere år siden. De hadde prøvd å henge opp noen fiskegarn på stokkene, men nå var det bare filler igjen. Dommeren, som var trygdesjefen i Båtsfjord, ville stort sett bevege seg rundt midtsirkelen fordi han hadde vondt i et kne. Det ville være vanskelig å se om et skudd gikk innenfor eller utenfor stolpen. Videodømming hadde de ikke i Gamvik.
Et fjelljopar ved en hjørnestolpe var et problem. Fjelljoen er en småjævel som beskytter reir og unger med stupdykk ned mot enhver som nærmer seg. Nå på høsten voktet den ennå sine unger og hadde sitt revir rundt hjørneflagget. Høyrebacken på hjemmelaget fikk låne en motorsykkelhjelm for å stå imot angrepene. Venstrevingen på Kjøllefjord brydde seg ikke om fuglen, ei stripe blod rant fra hodet etter det første angrepet. Etterpå skiftet Kjøllefjord taktikk, venstrevingen skulle skjære inn mot midten og ikke holde flanken der fjelljoen regjerte. De presise innleggene fikk heller komme fra den andre siden.
Lagene hadde varmet opp med en røykepause, og de fikk tid til en til i pausen. Spissen på Kjøllefjord skilte seg ut fra de andre, han insisterte på å spille i Barcelona-drakt med nr. 10 Messi på ryggen. Drakten hadde han kjøpt på Las Ramlas for minst fem år siden, nå var den flere nummer for liten.
Det ble en knokkelkamp med sklitaklinger og skalle mot skalle. Naboduellene var slik, sykestua i Mehamn måtte være i beredskap. Hvis 90 minutter med spark i hoftehøyde og felling bakfra kun endte i en brukket finger og en blåveis, hadde det vært et fredelig og kjedelig oppgjør. De fleste måtte regne med sår på knær og hofter etter ublide møter med sand og grus.
Nordkyn-keeperen hadde på en god dag for 15 år siden vært i stand til å hoppe opp og berøre tverrliggeren med fingertuppene. Nå sto han tungt midt i buret med de lubne fangarmene sine. Keeperne hadde ikledd seg snøscooterdresser i kulda, de løp jo ikke og rørte sjelden på seg. Lille-Arne fant ingen underholdning i oppgjøret som endte 3~2 til gjestene fra Kjøllefjord.
Vertene mente at minst to av målene var tvilsomme, ballen måtte ha gått på utsiden av stengene. De var ute på banen etterpå og studerte vinkelen på ett av skuddene. Ballen hadde blitt funnet like ved et fiskehjell der det hang torskehoder til tørk 30 meter bak målet, den kunne umulig ha endt der hvis den hadde gått mellom stengene. For å være helt sikker hentet de ei fiskeline og strakk den fra der skuddet var blitt avfyrt og helt til hjellene, lina gikk en halv meter til side for mål. Det ville gå et brev til Finnmark Fotballkrets om saken, dommerlisensen til trygdesjefen i Båtsfjord kunne være i fare.
Fra mine finnmarksturEr
Dag 15, del 2, Lakselv – Vardø
Dag 16, Vardø, Hamningberg
Dag 17, Vardø – Tromsø
Dette er en ellevill beretning om grenseløs optimisme. Og noen fiaskoer. Når man beskylder en veterinær for å være dopet på blomkål, blir det bråk. Kanskje var det ingen god idé å reise på helgetur til Russland med PIN-koden til kommunekassa i lommen. Samlivet i ektesengen blir spesielt når mann og kone er agenter for hvert sitt land. Kræsj-Eilert er ikke et dugende navn for en pilot som skal fly turister.
Suksessen er ikke garantert når elektrikeren markedsfører selskapet sitt i et annet land under samme navn som en fryktet kjønnssykdom.
Sultne og tørste hunder spiser og driter gull!
Her er galskap og virkelighet fra eksotiske liv i nord. Mennesker som så gjerne vil lykkes, de prøver og feiler, men gir aldri opp.
Og over alt og alle hviler den truende og ødeleggende storpolitikken.
Nå leser jeg:
Danny Scheinmann, Tilfeldige tegn på heroisk kjærlighet
Kjøpt selv.
Dette er et impulskjøp fra en av de gangene jeg ikke har klart å motstå den magnetiske kraften bokhandelen har på meg.
Jeg aner ikke hva som venter meg.
…en frodig og romantisk roman? Hmmm, jaja. Jeg finner både erotikk og romantikk kjedelig, så håper det ikke er store doser.
To fortellinger om kjærlighet
To fortellinger om tap
Én stor følelsesmessig reise
1917. Moritz Daniecki har overlevd ved fronten i 1. verdenskrig. Men til hvilken pris? Forlatt i den sibirske villmarken er han fast bestemt på å vende tilbake til sin elskede Lotte; minnet om hennes kyss har holdt ham i live gjennom krigen. En umenneskelig reise over de russiske stepper ligger foran ham. Vil han klare reisen? Og vil hun fremdeles vente på ham?
1992. Leo Deakin våkner opp på sykehus et sted i Sør-Amerika. Kjæresten Eleni er død, og Leo vet ikke hvor han er eller hvordan hun døde. Han klandrer seg selv for tragedien og blir dratt inn i en ond spiral av fortvilelse. Men Leo skal oppdage noe som vil forandre livet hans helt.
I denne fantastiske debuten tegner Danny Scheinmann et dramatisk portrett av to menn som overlever ved hjelp av minnet om kjærligheten.
August:
Benedict Wells, Becks siste sommer
Karin Kinge Lindboe, Far og Sachsenhausen
Kelly Rimmer, Alt det vi ikke kan si
Sarah Lark, Et håp ved verdens ende
Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil å dele, både lesere, bokbloggere, forfattere og forlag.
Bokinspirasjon for alle.
https://www.facebook.com/groups/3708195432531753/?ref=share
