Leif Enger, Ned til elva

Boka har jeg kjøpt fra Press forlag, men jeg brukte sikkert gubben sine penger., for han har mer enn meg og jeg lurte meg til å få felles konto allerede de første ukene vi var kjærester, for 42 år siden. Men siden vi fortsatt er sammen så betyr vel det at han ikke arresterer meg denne gangen heller.

Jeg leste den nyeste boken til Enger, og ble fengslet av hans fortellerglede.

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dette er ikke lettleste, actionfylte bøker, selv om det faktisk var en del action i Ned til elva.

Det spesielle med skrivemåten til Enger er beskrivelsene av menneskene i historien.

De første sidene tenkte jeg akkurat som jeg gjorde med den forrige romanen jeg leste, den nyeste.

Leif Enger, Når sola vender tilbake, vil vi vite

Hva i all verden er dette for en historie, blir dette litt kjedelig eller? Men så skjer det noe utover i sidene, man blir mer og mer dratt inn i dette universet som Enger skaper og plutselig slår det en, at sannelig er jeg blitt glad i de menneskene i historien. Det er i det hele tatt ikke forutsigbart heller, så man er også nysgjerrig på hva som vil skje videre. Rett og slett fascinerende lesing.

Jeg gleder meg allerede til neste roman av Leif Enger.

Sitat:

Det går egentlig ikke an å forberede seg på noe slikt som Mrs. DeCuellar. Hun sto storbystet og myndig på dørstokken, men straks hun hadde fått deg i hus, ble hun til kvinnen du ønsket at du hadde som nabo gjennom hele barndommen. Hun var stutt, trinn og blid. I en alder da de fleste kvinner begynner å sette opp håret, lot hun sitt henge løst og langt, for skjønnhetens skyld, og det var vakkert – scart og loddent, som en kappe av bøffelpels. Hun hadde turkise øreringer og en frisk, metallisk parfyme, og da hun skulle hjelpe Swede av med jakka, gikk hun ned på kne og la et øyeblikk kinnet mot Swedes kinn, før hun reiste seg og sa: “Frokosten er klar, godunger” og marsjerte ut på kjøkkenet. Og den marsjen var egentlig typisk, for det var noe med Mrs. DeCullar som minte om ei stortromme.

Jeg kunne plukket dusinvis av sånne herlige beskrivelser, hele boka er full av dem. Ett til må jeg gi dere.

Sitat

Du vet hvordan rettssaker ser ut. Denne hadde mørkt brystpanel hele veien rundt og et podium hvor juryen var plassert bak et messinggelender, og etter at alle hadde reist seg og satt seg igjen, så vi dommer Raster, som jeg hadde forestilt meg som en slags dypvannsrovfisk, hadde tatt plass bak det høye bordet sitt. I virkeligheten hadde dommeren akkurat samme type hvitt, bølgete hår som jeg forbandt med godhjertethet, håret til gamle tanter med myke fingre, de som alltid har peppermyntedrops i en skål som er plassert innenfor din rekkevidde, men øynene hans, bak halvbrillene, bar ikke bud om at slike forhåpninger ville bli innfridd. Overraskende nok var førsteinntrykket av dommer Raster at han var en forfengelig mann. Han så utspjåket ut. En vil helst ikke at dommere skal være slik.

Enger lar oss møte elleve år gamle Reuben Land, en astmatisk gutt i Midtvesten en gang på 1960-tallet, en forteller som ikke nøler med å tro på mirakler. Han har vokst opp sammen med en far som kanskje var liten i verdens øyne, men som likevel forvaltet store krefter.

Nå er Reuben på vei gjennom Midtvesten sammen med søsteren og faren, på leting etter sin eldre bror: en rastløs ung mann som har vært på kant med loven og nå står overfor en omstridt drapstiltale.

Reisen blir både en odyssé og en åpenbaring – et intenst møte med det amerikanske landskapet, med menneskene, og med den kjærligheten som gjør det mulig å trosse selv de frykteligste fiender.

Nå skal jeg lese:

Per Lars Tonstad, Aldri så galt at det ikke kan bli verre.

Et leseeksemplar fra Forlaget calliidlagadus

Dette er en roman som ble sendt meg fra forlaget samtidig som jeg fikk Heksetriaden.

Det kan se ut som en humorbok og i og med at jeg ofte har vansker med humor, er ikke dette en bok jeg automatisk ville plukket i handlekurven. Samtidig liker jeg å lese nettopp bøker jeg ikke selv ville valgt så jeg gir den ensjanse.

Heksetriaden likte jeg:

Karin Bjørset Persen, Heksetriaden

Dette er en ellevill beretning om grenseløs optimisme. Og noen fiaskoer. Når man beskylder en veterinær for å være dopet på blomkål, blir det bråk. Kanskje var det ingen god idé å reise på helgetur til Russland med PIN-koden til kommunekassa i lommen. Samlivet i ektesengen blir spesielt når mann og kone er agenter for hvert sitt land. Kræsj-Eilert er ikke et dugende navn for en pilot som skal fly turister.

Suksessen er ikke garantert når elektrikeren markedsfører selskapet sitt i et annet land under samme navn som en fryktet kjønnssykdom.
Sultne og tørste hunder spiser og driter gull!
Her er galskap og virkelighet fra eksotiske liv i nord. Mennesker som så gjerne vil lykkes, de prøver og feiler, men gir aldri opp.
Og over alt og alle hviler den truende og ødeleggende storpolitikken.

August: