Det er en følelse som ikke alle har kjent på kroppen.
Den kjenner jeg på i dag.
Den er litt vanskelig å forklare for de som ikke har vært der.
Når man er vant til å streve litt med kroppslige utfordringer, har man ofte lite kontroll på dagene.
Man vet ikke når beina blir slått bort under en.
Det er derfor ofte vanskelig å planlegge for mye.
Man blir usikker, det er lett å vegre seg og ikke tørre.
Man er så innmari redd for ikke å mestre.
Denne frykten sitter i kroppen ubevisst.
Bevisst jobber man jo intenst med positive tanker for man vet at det er er godt verktøy.
Jeg er så heldig for jeg får oppleve så mye fint.
Jeg utnytter mulighetene og planlegger mye.
Jeg vet ikke hva morgendagen vil bringe, derfor griper jeg dagen.
Jeg planlegger året med tanker om at jeg greier.
Det er som om jeg har et sug etter opplevelser, både fysiske reiser og spirituelle opplevelser.
De nærer sjelen min, men de er også tøffe for kroppen.
Men jeg må følge hjertet og ikke la meg stoppe.
I desember var vi på lang reise, en fantastisk opplevelse.
Når jeg kom hjem, falt kroppen sammen.
Jeg droppet juleforberedelser for å hvile.
Høytider er tøffe for kropper som ikke tåler mye.
Selv om en nedprioriterer alle gjøremål, så er det mer aktivitet rundt en.
I tillegg flyr det viruser rundt denne tiden, som en sliten kropp lett suger til seg.
Jeg håpte å slippe unna, men det glapp.
Heldigvis fikk jeg lightversjonen, kun forkjølelse og hoste.
Nå er juleferien over.
Hverdagen er her.
Av erfaring vet jeg at man faller litt sammen.
Nå kan spenningen slippe taket.
Tårene sitter lett.
Lettelsen er stor.
Man har mestret, det er over.
En flott måned med reise og med samvær med familie og venner.
Jeg er svært takknemlig.
Føler meg som verdens heldigste.
Så den følelsen har jeg i dag.
Slapp og sliten, veldig emosjonell, men også takknemlig.
Jeg har mestret.
Akkurat nå trenger jeg ikke å presse meg til noe som helst.
Hun er en ettertraktet modell men også narkoman og alkoholiker.
Vi får følge hennes kamp for å bli kvitt avhengighet og også finne sine forfedres historie.
Det som slår meg når jeg leser Rileys bøker er at ideene er ofte veldig bra og at de ideene kan bli kjempebra bøker, men jeg blir lei av at store deler av bøkene er dårlig skrevet.
Det er stadige gjentagelser, istedetfor å forklare ting på ulikt vis. Når Electra er narkoman, er det mange måter å fortelle om misbruket på, uten å måtte skrive om og om igjen de samme setningene.
Så dro hun en stripe kokain, så tok hun to og så en ny og så en ny, side opp og side ned. Og så drakk hun vodka og så skjenket hun en ny vodka og en ny og en ny, etter hundre sider har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg hadde lest nettopp de setningene. En god forfatter forteller historien uten å gjenta de samme setningene hele tiden.
I den forrige boken Sommerfuglrommet, ødela også dette boken for meg. Da var det whisky, champagne og vin. I solsøsteren, er det kokain, vodka og gin som dominerer i store deler av boken. Det er klart at skal man fortelle om et misbruk må man fortelle om hyppig inntak men i Sommerfuglrommet var ikke alkolisme et tema en gang, så det var helt unødvendig.
Hvorfor i all verden skal det gjøre historien bra for meg at han skjenket henne to målebeger gin, eller at hun var så glad for å få hjelp, blant annet til å skjenke gin. Er det så mye arbeid å skjenke gin til to personer? Det blir bare helt teit liksom.
Sitat: Hun hadde måttet klare seg alene så lenge og nå oppdaget hun at det var en enorm lettelse i å ha en mann i huset. De småtingene han hadde gjort, som å skjenke ginen, smøre kjøkkendøren som pep så skrekkelig på henglene, og til og med kaste seg over ugresset, hadde vært som en lindrende balsam på cecilys vanligvis så uavhengige sjel.
Sitat:
Gin? foreslo Bill da ytterdøren lukket seg etter Stella. Han reiste seg uten å vente pål svar. Jeg har vært i det dere kaller et brennevinsutsalg, og tanket opp beholdningen, sa han og holdt opp en flaske som han hentet i skapet. Han skjenket i glassene, tilsatte tonic og is og plasserte det ene foran Cecily. Skål!
Skål, tror jeg. Cecily smakte på brygget og tok en stor slurk.
Sitat:
Har du lyst til å gjøre kål på resten av ginen vår? spurte Cecily og fikk med ett dårlig samvittighet fordi hun hadde ofret så få tanker på ham.
Sitat:
Jeg trenger en drink til… Han forsvant for å hente mer gin.….
Jaha sa Bill da han kom tilbake. Han satte seg rett overfor henne og tok en slurk av drinken.
Sitatene er bare et bittelite utvalg av alle de som er relatert til alkohol i boken og kun et fåtall av dem, har noe referanse til handlingen. For meg blir det bare ordfyll, haha, det var rette ordet.
Jeg har ikke noe greie på litteratur og utgivelser men jeg tenker at bøkene kommer for tett. Må hun gi ut to bøker i året? Hver bok skulle vært mye mer kritisk gjennomarbeidet og da ville de vært kjempebra. Hundre sider mindre pjatt som ikke tilfører historien noe som helst. De er ikke nødt til å ha 6-700 sider.
Uten å røpe noe fra boken om bakgrunnen til Electra, så kunne forhistorien vært mye mer historisk og geografisk beskrevet. Det er mye å ta tak i både fra bakgrunnen og fra rusproblematikken, som kunne gjort boken mye mer spennende.
……..for meg
Jeg vet at tusen på tusen, elsker disse bøkene akkurat som de er og at ikke alle er like kritisk som meg.
Men jeg også liker dem, jeg elsker historien om de syv søstrene og spenningen med å finne historien deres, men de kunne vært mye mye bedre skrevet.
Nå får vi vente et år på søster nummer sju og det blir spennende for henne kjenner vi jo ikke.
Electra D’Aplièse er kvinnen som har “alt” – skjønnhet, rikdom og en lekker leilighet i New York – og hun er en av verdens toppmodeller. Men under den perfekte overflaten har Electras allerede skjøre sinnstilstand blitt rystet av dødsfallet til hennes far, Pa Salt, milliardæren som adopterte sine døtre fra ulike deler av verden. Solsøsteren er bok 6 i serien om De syv søstre.
I disse månedsbloggene, har jeg bestandig med et nøytralt åpningsbilde. Dette bildet er lagd av Lady August, som er en mester i både digital kunst og egne streker. Ta en titt på siden hennes. Damen er unik og jeg er ikke betalt for å si det.
Se på alle detaljene på dette bildet, det er som om bøkene er virkelige hus og for oss bokelskere er de jo det. Å lese bøker gir oss jo et innblikk i folk liv over hele verden og i alle år bak i tid, det er fantastisk. Lenge leve boken. Boken som gir oss bilder i hodet, ikke på en skjerm foran oss.
Først i august skal jeg ta med en bok som ble glemt i månedsoppsummeringen for juli. Av og til glemmer jeg å legge inn rett kategori når jeg blogger, Litteratur og da fanget jeg den ikke opp når jeg skulle oppsummere, men her kommer den.
Lucy Diamond, Strandkafeen
Strandkafeen er en lettlest underholdningsbok, for alle de som elsker dette.
Ja, litt forutsigbar, men koselig.
En fin sommerbok for de som liker lett feelgood.
For litt mer fyldige omtaler, men uten å røpe innhold, legger jeg ved link til omtalene.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar.
Evie Flynn har alltid vært familiens sorte får. En drømmer uten store ambisiøse planer. Helt ulik sine perfekte søstre med sine perfekte barn og perfekte familier. Evie bor i London sammen med kjæresten Matthew. Han er en ryddige og organisert mann som får hennes rot til å virke verre og hennes manglende planer til å framstå enda mer svevende. Evie har ikke funnet en jobb hun trives med, så hun driver omkring i en rekke meningsløse vikariater.
Så dør plutselig hennes kjære tante Jo. Til familiens store overraskelse er det Evie som arver strandkafeen hennes i Cornwall. Evie må bestemme seg. Er det dette hun vil? Drive kafé og flytte til Cornwall? Hva så med kjæresten Matthew? Og hva med Ed, den kjekke sjarmerende stamgjesten som åpenbart har mye å skjule.
I august lagde jeg meg en leseplan, noe som var fantastisk inspirerende. Hver gang jeg gikk forbi stabelen, kom ønsket om å lese, noe som førte til at jeg leste enda mer. Nå har jeg god tid, er hjemmeværende og voksne utflyttede barn, så jeg kan bestemme over min egen tid.
Men nå over til augustbøkene, det blir et langt innlegg:
Sven Petter Næss, Den stille uke
Jeg har sett mange bra omtaler av debutboken til Sven Petter Næss og de er berettiget alle som en.
En kjempespennende og velskrevet krim med overraskende vendinger og en tvist på slutten, som gjorde meg litt lei meg. Nei da jeg røper ikke mer. Men de som liker spennende krim, uten makabre utbroderinger, de vil like denne, det er jeg sikker på.
Jeg håper neste er under planlegging for jeg vil ha mer.
Bilde og tekst under bildet har jeg hentet fra Aschehoug. Boken har jeg fått låne hos Romsdal Libris, der jeg har en avtale om at de får låne mine omtaler, hvis de ønsker det. Boken er et leseeksemplar.
Kripos-etterforsker Harinder Singh vender motvillig tilbake til småbyen han vokste opp i for å bistå det lokale politiet med å oppklare en drapssak. Den halvt indiske Singh ble aldri helt godtatt i Elvestad, og møtet med hjemstedet får gamle konflikter til å vekkes til live. Mye er ved det samme i byen han forlot. Familien Davidsen eier fremdeles Elvestads hjørnestensbedrift og tilhører fortsatt byens maktelite. Men nå er Axel, fabrikkdirektørens sønn, drept. Tjue måneder tidligere forsvant dessuten en ung jente som vanket i samme gjeng som Axel sporløst. Når Singh begynner å nøste i trådene, viser det seg snart at mange har noe å skjule, og at langt fra alle forteller sannheten om hvor de var drapsnatten.
Med Den stille uke har Sven Petter Næss skrevet en kløktig, troverdig og underholdende politikrim.
Celeste Ng, Små branner overalt
Jeg har lest en bok av Celeste Ng, det var hennes første og det er den som er omtalt under her:
Den het Alt jeg ikke sa. Og det er litt det som er temaet her i denne boken også. Det vi ikke sier, det vi sier, det vi ikke gjør men burde ha gjort og det vi gjør, og ikke burde gjort. Det handler om å være menneske rett og slett, å være familie.
Bøkene til Celeste Ng, får meg til å tenke over hva jeg selv ville gjort, og hva jeg selv ville ha sagt. Vi er alle preget av oppvekst og miljø og det påvirker måten vi er på, sammen med personligheten vår.
Det går noen sider ut i boken før man blir kjent med persongalleriet. Vi må under huden på hver enkelt og det krever noen sider, men etterhvert blir jeg så glad i dem alle sammen.
Jeg synes boken er mesterlig skrevet og enda har jeg ikke helt bestemt meg for hva som er min mening i de temaene som er diskutert og nettopp det er jo så spennende, at hun får mine små grå til å våkne opp litt og fundere på hvordan er jeg selv som menneske, hva ville jeg gjort hvis det var meg.
Jeg gleder meg allerede til neste bok av Celeste Ng, en av mine favoritter som jeg må lese alle av.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar.
I Shaker Heights er alt nøye planlagt, fra de symmetriske veiene og husenes avstemte farger til de vellykkede livene til menneskene som bor der. Og ingen speiler dette bedre enn Elena Richardson, som har det å følge reglene som sin rettesnor i livet.
En dag kommer den gåtefulle kunstneren Mia og hennes tenåringsdatter Pearl til nabolaget og leier et hus av familien Richardson. Mia og Pearl knytter seg raskt til de fire barna i Richardson-familien. Men Mia bærer med seg en mørk fortid og en faretruende lettbent holdning til hva man bør og ikke bør gjøre.
Da gamle venner av Richardson-familien forsøker å adoptere et kinesisk-amerikansk spedbarn, bryter det ut en opprivende kamp om foreldreretten. Mia og Elena havner på hver sin side, og Elena bestemmer seg for å få Mias hemmeligheter opp og fram i lyset. Men Elenas besettelse etter å finne sannheten viser seg å få uventede og dramatiske konsekvenser.
Små branner overalt er en dypt fascinerende og elegant fortalt roman om hemmeligheter, identitet og forholdet mellom mødre og døtre – og avslører faren ved å tro at du er trygg om du bare følger reglene.
Mikael Niemi, Koke bjørn
Ja, jeg var spent på denne boken som så mange har skrytt opp i skyene, og etter 50 sider var jeg fengslet og det er jeg jo nå også, etter at jeg er ferdig med den. For en bok, at det går an å skrive noe slikt. Jeg så i en av omtalene sammenligningen med Sherlock Holmes og kanskje var det ideen til Niemi, en Sherlock Holmes som pastor oppe i nord. En blanding av Holmes og Læstadius.
Samme tid som det er en krim, er det en roman og et historisk dokument på sitt vis og så mesterlig skrevet, noen ganger hardt og brutalt mens andre ganger som ren poesi, at man kan bli helt matt. Tenk at det går an å skrive en så fantastisk historie og all honnør også til oversetteren, Erik Krogstad.
Inn på topp 10 listen for året, og der er det vanskelig å komme for en krim.
Slik står det forklart bak på boken og det stemmer på en prikk: Koke bjørn er en voldsom og sanselig roman om hvordan store begivenheter rammer en liten verden. Den er en drivende detektivfortelling om kulturkonflikter, undertrykkelse og en revolusjonær vekkelsesprest
Det ble prosten som gjorde funnet. Et godt stykke ut i det sviktende dynnet satte han to fingre for munnen og ga fra seg et gjennomtrengende plystresignal, som han hadde lært seg i ungdommen i Kvikkjokk. Jeg satte straks kursen mot stedet der han sto. Vannet var kullsvart, opp av overflaten stakk en hesjestaur. Prosten tok tak i stauren og rugget på den. I det mørke slammet vaiet noe lyst, noe som minnet om høy. Men så forsto jeg at det var hår.
Det er sommeren 1852 i bygda Kengis langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius’ åndelige vekkelse treffer samer og tornedalinger med uant kraft. Truffet blir også Jussi – en fortapt samegutt som prosten finner i grøftekanten, tar til seg og gir et navn. Samtidig forsvinner en tjenestejente, så en til, i de dype skogene. Folk drar ut for å jakte på den slagbjørnen som de antar herjer i sognet, men prosten frykter at det er en langt mer skremmende morder som er på ferde. Sammen med Jussi finner han spor av en ondskap som trenger seg stadig nærmere.
Å lese Koke bjørn før jeg begynner på en feelgood av det aller letteste slaget, tja det ble ikke noe suksess.
Dette er en kjærlighetsroman av det lette slaget som jeg vet mange vil kose seg med, når de leser. Småhumoristisk om Justine som endrer teksten i horoskopet til vannmannen, for å få barndomskjæresten til å forlate forloveden og komme til henne istedenfor, men det blir jo forviklinger av slikt.
Dere som leser omtalene mine vet at jeg liker feelgood, jeg liker kjærlighetsromaner, men de skal ha det lille ekstra og det hadde ikke denne for meg.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er er leseeksemplar.
Det kan være tilfeldig at barndomskjærestene Justine (skeptisk skytte) og Nick (vannmann og sterkt troende) støter på hverandre igjen som voksne. Eller det kan være skrevet i stjernene. For Justine virker det i alle fall som om et livsendrende kjærlighetsforhold er uunngåelig. Etter hvert forstår hun at Nick er en ivrig horoskopleser som tar beslutninger basert på astrologi, nærmere bestemt horoskopet i magasinet Alexandria Park Star, der Justine jobber. Hun bestemmer seg for å ta horoskopet – og dermed skjebnen – i egne hender.
«Jeg elsket denne boken. Skrevet i stjernene handler om den menneskelige trangen til å støtte seg på andre når vi føler oss fortapt, og den er så vidunderlig gjenkjennbar (…). Det er en gnistrende god, frydefull kjærlighetshistorie som sprer seg ut over en hel liten by, med et kor av fortellerstemmer og gamle hus og barndommer og sladder. Den er en triumf.» Josie Silver, forfatter av bestselgeren En dag i desember
Susanne Skogstad, Svartstilla
Jeg er ikke så glad i å lese bøker på nynorsk men jeg var så spent på denne boken siden jeg har sett den har fått så fine omtaler.
Du verden for en nydelig bok. Hvordan kan vel en ung kvinne som Susanne Skogstad, skrive så sårt og så vakkert om en livslang kjærlighet og sorg. Om hvordan det er å miste halve livet i det ektefellen gjennom et langt liv, dør.
Hun beskriver også nydelig med nedstemtheten den gamle kvinna har levd med i perioder av livet.
Sårbarheten i det barna vil rive henne ut av sorgen og få henne til å pakke bort alle minnene.
En helt nydelig bok rett og slett.
Kun 155 sider, men et praktverk. Anbefales de som liker såre, nære bøker, som griper deg i hjertet. Denne ligger nok og vaker på grensen til topp 10 i år.
Boka er et leseeksemplar som jeg har fått låne på Romsdal Libris
I Svartstilla har den unge forfattaren valt den gamle kvinnas perspektiv for å skrive om kjærleik, einsemd og om lengsel etter å høyre til. Gjennom den gamle kvinnas sorg får lesaren innblikk i ei uendeleg sterk forteljing om stor kjærleik – og om den stilna som oppstår når eit liv brått tek slutt. I det store minnearbeidet ho står ovanfor ser den gamle kvinna tilbake på seg sjølv som ung kvinne. Korleis ho elska han som er borte. Gjennom denne erindringa skildrar forfatteren eit liv og ein familie mange kan kjenne seg att i. Skarpt og presist teiknar ho opp eit menneskeliv med all den sårheit og styrke som livet sjølv kan kreve. Svartstilla er ein liten, men likevel stor roman, om store spørsmål om kva eit menneskeliv er, kva kjærleiken er verdt, og kva den kostar. I den gamle kvinna sin kamp for å halde fast på den store sorga skildras og menneskes søken etter meining i ei stadig meir opplyst verd. Susanne Skogstad er fødd i 1992 og bur i Oslo, men vaks opp på Eid i Nordfjord. Svartstilla er hennar debutbok. Ho går på manuslinja på Westerdals.
Alice Zeniter, Kunsten å miste
Denne romanen har jeg ikke sett mange omtalt og det er trist, hvis det betyr at den ikke blir lest, for dette er et mesterverk som går rett inn på topp 5 lista mi i år. Jeg har nesten ikke ord til å beskrive hvor bra den er.
Vi får historien til tre generasjoner, fra bestefar Alis historie fra da han bodde i Algerie, men ble tvunget ut av landet fordi han holdt seg inne med franskmennene som hadde kolonisert Algerie. Han gjorde det han måtte for å berge livet til familen sin
Vi får historien til sønnen, Hamid, som blir med på flyttelasset til Frankrike og velger å la sin historie forbigå i taushet, det var for tøffe tak til at han klarte å sette ord på det. Det er datteren Naïma som drar tilbake til Algerie og finner igjen historien til familien.
Zeniter mestrer så fint å se historien fra ulike vinkler og den minner meg derved litt om romanen, De som dro og de som ble igjen.
Det er ingen dans på roser for de som er nødt til å flykte til Frankrike og bo i flyktningeleire og triste blokkleiligheter, der de blir stuet bort og tøff er situasjonen for de som blir igjen i Algerie. Dette er definitivt ikke noe feelgood, bare så det er sagt.
I tillegg til at Zeniter fengsler meg med historien til tre generasjoner og viser meg hvor stor forskjell det er på oppveksten, levevilkår og hvilken tidsalder de lever i , så er den fantastisk skrevet. Vakre maleriske beskrivelser om både gode og vonde situasjoner.
Bilde og tekst under bildet har jeg hentet hos Aschehoug og boken er et leseeksemplar.
Naïma arbeider på et fint galleri i Paris og lever stort sett et spennende liv. En dag ber sjefen hennes henne om å reise til Algérie. Plutselig går det opp for henne hvor lite hun vet om familiens historie og landet de en gang forlot. Det har aldri vært noe annet enn et bakgrunnsteppe uten betydning. Bestfar Ali var fjellbonde i Algerie, og ble tvunget ut av landet da franskmennene tapte krigen. Slik var det for mange algeriere, som hadde samarbeidet med okkupantene. De ble kalt harkier. I Frankrike ble de satt i leire, før de befolket de nybygde drabantbyene og måtte ta til takke med de dårligste jobbene. Tre generasjoner senere er alt endret, men hvordan skal man kunne forstå sin egen historie når ingenting er blitt fortalt. Alice Zeniter har skrevet en kraftfull og modig fortelling som er mer aktuell enn noen gang. Den handler om å være fengslet av sin fortid. Men også om friheten til å være seg selv, utover både sosiale og private stengsler.
Søren Sveistrup, Kastanjemannen
Ja, da har også jeg lest Kastanjemannen og slutter meg til alle hurraropene. Fy fabian den var spennende, helt altoppslukende.(jeg bruker nå ordet altoppslukende istedetfor pageturner) Helt umulig å legge fra seg.
For de som hater bloddryppende detaljer, så er det litt, men ikke mer enn man tåler, tror jeg.
Jeg forstår ikke hvordan disse krimforfatteren greier å få sammen et slikt komplott som er så omfattende. Gratulerer sier jeg bare.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og de har sendt meg boken vederlagsfritt som et leseeksemplar, men jeg har ikke blitt betalt eller oppfordret til å skrive om den.
I en av Københavns forsteder gjør politiet et uhyggelig funn. En yngre kvinne er drept og etterlatt på en lekeplass. Den ene hånden hennes er skåret av. Over henne henger en liten kastanjemann.
Den unge etterforskeren Naia Thulin settes på saken. Som makker får hun den utbrente etterforskeren Mark Hess. Han er nettopp blitt sendt hjem fra Europols hovedkvarter i Haag. Snart oppdager de at den lille kastanjemannen har et fingeravtrykk fra en jente, som politiet tror er blitt drept. Sosialminister Rosa Hartungs datter, som forsvant ett år tidligere. En mann har tilstått drapet på jenta, og saken regnes for oppklart.
Kort tid etter blir enda en kvinne funnet drept. På stedet finner politiet en ny kastanjemann, som også har fingeravtrykk fra den savnede jenta. Thulin og Hess leter nå etter en sammenheng mellom sosialministerens forsvunne datter og de myrdede kvinnene. Drapene skaper angst over hele landet.
Kristin Hauge, Ritualer
Ritualer har jeg sett har fått mange gode omtaler i bokgruppene. Jeg synes det var en fin roman, men ikke en som sprengte seg vei inn i hjertet mitt. Jeg klarte ikke å komme innunder huden på personene som fortalte sin historie, enda den virket reell nok. Det er tre fortellerstemmer og for meg blir det litt at jeg føler de ramser opp, jeg har ikke noe bedre forklaring på det. De kommer med sine tanker og sine observasjoner, men jeg føler de ikke. Høres sikkert tullete ut, men en sånn leser er jeg.
Det står bak at det er en dypt menneskelig roman om kunsten å leve og det er jo det det er. Tre personer, mor, far og datter som har hver sine perspektiv på det de opplever, hver for seg og sammen. Jeg syntes det var fint å lese den, men den har ikke satt dype spor i meg, desverre. Men siden så mange liker den svært godt, må du lese den selv og danne deg din mening. Slik er det jo med bøker
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vimostad og Bjørke, boken er et leseeksemplar
Hva gjør vi når døden puster oss i nakken? Søker ut, søker ly, eller søker sammen?
Vi møter tre personer i denne romanen: Ally og foreldrene Viktor og Harriet. Ally er på vei hjem fra utenrikstjeneste i Afghanistan. Victor får en tung beskjed hos fastlegen. Harriet skal ut på reise. Livene deres er fremdeles preget av skilsmissen for mange år siden. De har hemmeligheter for hverandre, og klarer ikke å snakke med hverandre om det viktigste. Nå står de overfor hvert sitt livsvalg. Vil valgene de tar føre dem lenger fra hverandre eller nærmere?
Ritualer er en dypt menneskelig roman om kunsten å leve, og kunsten å dø, fra en av våre mest interessante, nye forfattere.
Kristin Hauge (født 1958) har vært diplomat for norsk utenrikstjeneste ved ambassadene i Kabul og Khartoum. Hun er i dag ansatt i Norad. Hun debuterte med den kritikerroste novellesamlingen Tiggerne i 2018. Kristin Hauge er født og bosatt i Oslo.
Frode Eie Larsen, På overflaten flyter vannliljene
Jeg liker bøkene til Frode Eie Larsen. Ingen makabre utbroderinger, spennende fra side til side og vi funderer på hvem gjerningsmannen er. Jeg liker vanligvis ikke å følge gjerningsmannen, men akkurat her syntes jeg det gjorde seg, for det var ikke lett så skjønne hvem det kunne være og det tok ikke vekk noe av spenningen, det skjerpet den heller.
Dette var min tredje Eddi Stubb krim og jeg og Eddi møtes helt sikkert igjen. Jeg har lest Englefjær og Slå på ring før denne.
Jeg har også Du skal lide liggende i lesebunken, men den må nok vente en stund til,, for det er mange som venter på meg. Jeg hører rykter om at det er en flunkende ny krim på gang, og jeg gleder meg til det.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Forlagshuset vestfold og boken er et leseeksemplar
Dypt inne i skogen, under de duvende trekronene, ligger det lille tjernet. Solen drysser dråper av gull på det blikkstille vannspeilet, men under overflaten skjuler det seg et bunnløst mørke. Ved bredden står Eddi Stubb. Han har ikke hørt brølet, eller se boblene og de lette krusningene, men han føler seg sikker på at Bakkanetjønn gjemmer en hemmelighet. Og han vet at dette bare er starten.
For hvor er Håkon Helstad, Larvik Håndballklubbs savnede trener?
Og hva med kvinneliket som akkurat er skylt i land langs Farriselva?
Jonas Gardell, Til minne om betingelsesløs kjærlighet
Jeg har fått boken som et leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke, men får ikke betalt eller er pålagt å lese eller skrive om den.
Dette var en fin roman. Jeg kjente ikke til Jonas Gardell fra før og i starten av boken står det at han dør i en bilulykke så jeg må innrømme at jeg måtte google for å finne ut om han var død eller ei, før jeg begynte å lese boken. Jeg endevendte den for å finne ut hvem som i så fall hadde skrevet den, men kom frem til at det er nok han selv som i scenesetter sin egen død og ved det får en ekstra vinkling på historien.
For hva som er sant og ikke i denne fortellingen, ja det er ikke godt å vite. Han baserer romanen på sin egen barndom og en hyllest til sin mor, men samtidig sier han at i deres familie forteller de alltid sannheten og det må de gjøre så bra at vi alle tror på det de forteller.
Boken er humoristisk skrevet men samtidig rommer den alle følelser. Selv kjenner jeg meg mye igjen når han forteller om morens demens. Jeg har hatt flere nære familiemedlemmer, som har vært rammet og mye er svært gjenkjenbart og trist å lese.
Når man leser denne boken, skifter man derfor på å tørke en tåre samtidig som man neste øyeblikk ler høyt eller humrer for seg selv. Ofte var det så vannvittig morsomt skrevet at jeg måtte ha høytlesing til min mann.
Jeg leser gjerne flere romaner av Jonas Gardell da jeg går ut fra at han fortsatt er i live.
Det sies at god litteratur får deg til å le med det ene øyet og gråte med det andre. Gardells nye, store romanverk er en slik bok.
Dette er beretningen om Jonas Gardell og hans familie. En familie som ikke tror på svakhet, og som rundt hem-melighetene sine bygger de mest fantastiske legender. Alt er sant, man må bare bestemme seg for å tro på det!
Og kanskje mest av alt er denne slektskrøniken en historie om en mamma som alltid har vært er en særegen person, formet av oppveksten som frikirkedatter og i besittelse av en sterk lengsel etter frihet.
Da yngstesønnen Jonas blir født, er Ingegärd nær ved å dø, men hun ser inn i sin nyfødte sønns øyne og forstår at for denne hjelpeløse lille skapningens skyld må hun fortsette å leve. Der og da etablerer mor og sønn en tilknytning som aldri skal brytes.
«Et nydelig og intenst portrett av kjærligheten.» Expressen
Lars Jonas Holger Gardell (f. 1963) er en av Sveriges største og mest distinkte nålevende forfattere. I tillegg til å være forfatter, er han komiker, dramatiker og æresdoktor i teologi.
Anders de la Motte, Vinterild
Boken er et leseeksemplar fra Aschehoug men jeg er ikke pålagt eller betalt for å skrive om den.
Da har jeg lest bok tre i årstidskvartetten til Motte. Jeg tror det er denne som for meg har vært mest spennende, men jeg likte også veldig godt den første, Sensommer. Alle tre har vært bra spenningsbøker og den siste var så altoppslukende at jeg glemte alt rundt meg og bare forsvant inn i boken, og det er jo det som er så herlig med gode bøker.
Jeg greide heller ikke å skjønne hvordan alt hang sammen enda jeg grublet jo hele boken. Det er så kjekt med sånne spenningsbøker der du skal prøve å finne ut hva det er som har skjedd og du mistenker alle som dukker opp i historien.
Ingen makabre, blodige utgreiinger for de som ikke liker det. Det tar noen sider før du kommer inn i spenningen men når du kommer dit, ja da må du bare lese videre.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug
Lucianatten 1987 brenner danseplatting i en skånsk hyttegrend ned til grunnen. En ung kvinne dør i flammene. Under etterforskningen settes venner opp mot hverandre, tillit brytes og familier splittes ¿ inntil en ung mann til slutt tilstår mordbrannen. Tretti år senere arver Laura Aulin sin tante Heddas forfalne hytte. Som tenåring bodde hun der i feriene, med tanten og vennene som trygge punkt i livet sitt. Helt til brannen forandret alt.
Maria Dueñas, De spanske søstrene
Boken har jeg fått av Gyldendal som et leseeksemplar men er ikke pålagt eller betalt for å skrive om den.
En herlig leseopplevelse. Jeg koste meg gjennom 556 sider, ville ikke unnvært et eneste ord.
Snakk om fantastisk leseunderholdning. Tre søstre må motvillig forlate Spania og dra til New York fordi faren befaler de å komme dit, siden han er der. Ikke kan de språket og ikke vet de noe om livet rundt seg og hvordan de skal forholde seg til omgivelsene. Faren starter restaurant, Kapteinen, men der er det ikke mange kunder. Under et besøk på havnen skjer en ulykke og faren dør og dermed blir resten av familien invadert av advokater og talentspeidere og nonner og naboer og gud bedre litt av hvert annet. De må lære seg å stå på egne bein og utsettes for litt av hvert av utfordringer.
Og jeg liker så godt måten boken er skrevet på. Ikke mye hjerte, smerte, bare bittelitt. Også litt humoristisk.
Som når ene søsteren sammenligner huset der hun har fått jobb som servitør, med leiligheten de bor i, som å sammenligne en hval med en ansjos.
Dette er en forrykende fortelling som veldig mange vil like veldig godt, det er jeg overbevist om. Jeg har lest de forrige bøkene til forfatteren, Syersken fra Madrid og Lengslenes Labryrint, men denne var enda bedre. Anbefales de som vil ha en avslappende underholdende bok, som ikke er full av kliss klass romantikk.
Håper veldig mange finner veien til denne boken. Dette er en roman også for de som ikke liker feelgood, tror nå jeg, for den rommer så mye mer.
Vi er i 1930-tallets New York: Swing og jazz lyder fra byens nattklubber, men i de spanske bydelene på vestsiden av Manhattan er det flamenco, pasodoble og zarzuela som gjelder. Familien Arenas kjemper for å klare seg etter faren Emilios plutselige død. Mens moren Remedios helst vil vende hjem til Spania med det samme, vil døtrene Victoria, Mona og Luz drive familierestauranten Il Capitan videre og leve ut den amerikanske drømmen.
María Dueñas har skrevet en hyllest til sterke kvinner som forserer alle hindre, og til de modige menneskene som kaster seg ut i emigrasjonens storslagne og farefylte eventyr.
Da var alle bøkene på augustlista lest og da skjer det noe rart i hodet mitt. Da blir det som om jeg får en ekstra premie. Jeg kan plukke enda flere flere. Ja, sånn er nå en gang dette rare hodet mitt. Det første jeg da tenkte at jeg måtte gi rom for en av mine egne kjøpte bøker som har ventet lenge. Valget falt på Jonas Mostrøm.
Jonas Moström, Dominodøden
Dominodøden er bok nummer to i serien om Nathalie Svendsson og det er også bok nummer to jeg leser av Moström.
Dette er helt vanlig fengende krim der du spekulerer på hvem som er morderen og hva som ligger bak. Ikke makabre blodige detaljer for de som ikke liker det, ihvertfall bare bittelitt.
Samtidig som jeg liker Dominodøden, lar jeg meg ikke helt rive med heller, men det er ok krim og jeg skal lese også de to neste som er gitt ut. Midnattspiker er den tredje og Til døden skiller oss ad, er den siste.
Bilde og tekst er hentet fra Bokklubben, uten at jeg har noe samarbeid med de og boken har jeg kjøpt selv på Boklageret.
Overlege Erik Jensen forsvinner på merkelig vis i kulverten på Sundvalls sykehus under en nattevakt. Samtidig blir hans kollega, Thomas Hoffman, funnet brutalt drept etter å vært savnet i tre døgn. Politioverbetjent Johan Axberg kobler raskt sakene sammen. Gjerningsmannen har kun etterlatt seg ett eneste spor – en dominobrikke!
Når Sundvallspolitiet ber rikskriminalens gjerningsmannsprofileringsgruppe om hjelp i etterforskningen, er psykiateren Nathalie Svensson i tvil. Hun har nettopp opplevd flere traumatiske hendelser og trenger mest av alt ro hjemme i Uppsala. Men når det viser seg at hennes søster Estelle er den siste som så Erik Jensen i live, bestemmer Nathalie seg for å ta oppdraget.
Det blir en intens jakt på en tvangspreget morder for å finne Erik Jensen i tide. Står flere offer for tur? Og fremfor alt – hva betyr dominobrikkene?
Dominodøden er den frittstående, andre delen i serien om Nathalie Svensson. Her blir vi også kjent med Johan Axberg og de andre karakterene i Moströms fremgangsrike Sundvallsserie. JONAS MOSTRÖM er forfatter og lege. Han debuterte i 2004 med thrillern Dödens pendel. Oppfølgeren Svart cirkel (2006) ble hans gjennombrudd med over 80 000 solgte eksemplarer. Senere har Moström hatt stor framgang med bøkene om kriminalbetjent Johan Axberg. I 2014 kom den første boken om Nathalie Svensson, Himlen är alltid högre (Den du ikke ser). I Dominodöden forenes de to serien
Enda hadde jeg tid til et par bøker til. Laila Brenden har jeg ikke lest noe av før. Jeg har innbilt meg at jeg har visst litt om norske og skandinaviske forfattere, men har funnet ut at der har jeg tatt feil. Det er så mange forfattere, som jeg ikke har fått med meg, at jeg nesten skammer meg. Denne boken er nylig utgitt.
Laila Brenden, Toner fra en stille skog.
Dette er feelgood fra de norske skoger. Jeg likte veldig godt beskrivelsene i første del, nydelig skrevet. Men så blir det litt for idyllisk for meg. Å bo i svarte skogen alene med en baby, kan da vel ikke være bare salig lykke.
Selv når det blir mer dramatisk, er det litt for lettvint for meg. Men jeg sier for meg, for jeg er ganske kresen når det gjelder slike bøker. Jeg vet derfor at veldig mange vil like denne romanen.
Det er en frittstående roman, men minner litt om seriebøkene så veldig mange vil bli begeistret for denne.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vigmostad og Bjørke og de har gitt meg et anmeldereksemplar.
Hvis du klikker på linken, får du lest litt i boken.
En fortelling om kjærlighet og svik, om viktigheten av vennskap – og om musikken i livet og i oss selv.
I alle år har bygdefolket sett med mistro på Ane Solingen, kvinnen med de uvanlige øynene. Men sammen med kjæresten Hans har hun funnet lykken på en liten plass dypt inne i skogen. Etter at han omkommer i en ulykke og hun finner ut at hun venter barn, må hun inn til bygda for å få hjelp.
Møtet med sambygdingene blir bedre enn hun hadde fryktet. Særlig en prest møter henne med vennlighet. Han aner en musikalitet i henne og gir henne en spesiell gave. Et instrument hun umiddelbart kjenner en dragning mot. Hun finner trøst i musikken og får livsgleden tilbake. Nyter dagene og ser sønnen vokse til en frisk og glad gutt.
Så en dag rammer en ny ulykke den lille koieplassen. Denne gangen er det noe Ane kan gjøre; det vil kreve store endringer og enorm indre styrke – men hun er villig til å ofre alt for det viktigste i livet.
Avslutningen på august ble forrykende spennende
Jens Henrik Jensen, Oxen,Hengte hunder
Et nytt bekjentskap for meg og jeg har tre bøker her av Jensen, om Niels Oxen
Hengte hunder, Mørke menn og den aller nyeste, Frosne flammer og om ikke lenge kommer nummer 4.
Dette er rett og slett krim av ytterste klasse. Et komplott man ikke har sett maken til. Veldig spennende og ganske så komplekst. Her skjer det så mye i kulissene at man aner ikke hvem man kan stole på.
Den neste, Mørke menn ligger i lesebunken for september. Jeg skal helt klart lese alle og jeg gleder meg.
Filmrettigheter er solgt og gjett om jeg skal se de filmene. Jeg liker å se filmene, selv om jeg har lest bøkene, slik som de som er filmatisert av Jussi Adler-Olsens bøker. Kjempespennende. Stig Larsson, for ikke å snakke om. De er bare helt fantastisk.
Bildet og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug men boken har jeg selv kjøpt
Nils Oxen er Danmarks høyest dekorerte soldat noensinne. Men krigsveteranen er traumatisert og lever av å samle flasker og spise matavfall fra supermarkeder. I håp om å unnslippe sine indre demoner drar det tidligere medlemmet av Jægerkorpset sammen med hunden sin til Nordjylland. Der slår han leir dypt inne i skogen for å leve et rolig og enkelt liv. Men drømmen blir snart til et mareritt. Etter et nattlig besøk på et middelalderslott i skogens utkant blir han mistenkt for drapet på slottsherren, en tidligere ambassadør og grunnleggeren av en innflytelsesrik tankesmie. Politiets etterretningstjeneste dukker påfallende raskt opp, og ikke før den pressete krigsveteranen vet ordet av det, er han virvlet in etterforskningen av en rekke gåtefulle drapssaker, som tilsynelatende kun har en ting til felles: hengte hunder.
Jeg skal jo spise mye grønnsaker, helst til hvert måltid.
Selv om jeg har god tid, er det ikke bestandig så enkelt å få til i hverdagen .
Noe går på motivasjon rett og slett.
Når man ikke bestandig er tipp topp, greier man ikke å finne viljen som skal til.
Det må man også få lov til å føle på.
Men så får man ta tak når gnisten er der.
Akkurat nå er jeg veldig grønnsaksulten.
Jeg tror jo at kroppen min forteller meg hva den vi ha og ikke ha.
I det vi kjørte hjem fra flyplassen etter ferien, kjente jeg at nå ville det bli godt med laks til middag.
Jeg tar vanligvis dobbel dose med omega 3 pga kolesterolet.
Egentlig vil legen at jeg skal ta noe som heter Omacor, men den var så innmari dyr.
kr 800, for 100 tabletter og jeg skulle ta fire hver dag.
Jeg fikk det ikke på blå sa HELFO for det var det kun de med hjerteinfarkt som fikk.
Heldigvis har jeg ikke det.
Der sporet jeg av igjen.
Ja poenget er at i 16 dager har jeg så godt som ikke spist fisk for jeg har ikke med omega 3 på ferie.
Derfor innbiller jeg meg at den ga beskjed om det.
Jeg vil ha fisk, sa den.
Det fikk den og da maste den ikke mer om det.
Forrige helg kjørte vi til Lillehammer for å se barnebarnet sparke fotball på Fåberg cup.
Han visste ikke at vi kom, så han ble veldig overrasket.
Han sa han forstod ikke at vi kom helt dit (3,5 times kjøring og overnatting), når vi ikke kom til Molde ( 1,5 time,ingen overnatting).
Jeg måtte jo da si som sant er, at vi er litt rar av og til.
Han visste nå egentlig det fra før da.
Det er et sunnhetstegn det for meg, når folk er litt rar, bare positivt og spennende.
Ja nå kommer jeg til poenget.
Jeg ga bort nisten min til lille vennen min, så vi dro på butikken for å kjøpe noe lunsj.
I handlevogna havnet en stor sånn pizzabolle( smakte æsj, syntes vi) og den største kanelsnurren jeg så i skapet( viktig å ta den som er størst), en sånn med gult fyll i. (Som ikke smakte vaniljekrem, men ingenting)
Når jeg er på tur, da skal jeg kose meg.
På hotellet spiste jeg ført den pizzagreia.
Vi bodde på Clarion som jeg anbefaler varmt, for der er det både ettermiddagskos og kveldsmat(kyllinggryte med massevis av grønnsaker, med mere). Vel ettermiddagskosen var 2 små biter av sjokoladekake. Deretter opp på rommet, fortsatt sulten og spiste den digre bollen.
Hva sa kroppen til den opplevelsen, tror dere.
Høyt og tydelig sa den:
Nå er jeg skikkelig uggen, hele meg føles ekkel liksom og jeg er så innmari glad at du ikke gir meg dette hver dag. En gang i året er nok. Fysja meg.
Ja det sa den.
Og når kvelden kom og vi fikk den gode maten med alt det deilige tilbehøret, vet du at vi var mett etter noen få biter.
De hersens bollene satt i kroppen enda vi egentlig var sultne.
Så plukker du ofte med deg slik mat i handlevogna, skru opp volumet på høreapparatet, så du kan høre hva kroppen din sier.
Men historien er ikke ferdig der, for på kvelden dro jeg frem posen med sjokolade.
Og gjett hva den sa da. Den var ikke gretten serru.
Den sa at skal du kose deg, er noen biter sjokolade mye bedre og sunnere for deg.
Kos deg du sa han og en liten skål potetgull, ja det er også helt ok, gjerne med hjemmelagd dip.
Etter at vi kom hjem, er den blitt blid igjen.
Derfor planlegger vi sammen å spise sunnere.
Ja vi koser oss i helga og vi er ikke fanatiske, men litt sunnere.
I sommer ble jeg jo så inspirert av bloggen til Mette Kvalsvik at jeg dro til Kitchdamen min og kjøpte meg juicer.
Og i helga dro jeg til, vel assistert av gubben, for det var jo haugevis av deler på den maskina.
Jeg som lett blir dubbedittforvirret, fikk jo helt noia.
Jeg ropte hjelp så høyt at det nok hørtes ganske så langt unna.
Kanskje så langt at bollene i butikken ble skremt til og med.
Men juice ble det og den ble jo dritgod.
Men bare to glass da, så det er ikke noe jeg kan gjøre hver dag.
Jeg drakk et glass og det neste dagen etter.
Jeg skal jo ikke ha så mye frukt siden insulinet er så høyt.
En appelsin, en rødbet( har gruelig tro på at rødbeter er sunt), 2 epler, 2 gulrot, en chili, en halv paprika
Skal man juice en hel familie, blir det dyrt ja.
Da er det bedre å bruke smoothie.
Drikker du smoothie får du jo også i det mer fiber.
Du vet de tarmtrollene som Berit Nordstrand snakker om, de roper jo høyt etter fiber.
Har du frukt som holder på å bli dårlig, så rens de og frys de.
Fabelaktig i smoothie.
Gubben fant en pose med bananbiter i fryseren og lurte på om jeg hadde tørnet helt.
Smoothie sa jeg, ypperlig i smoothien.
Han ristet bare litt sånn nesten umerkelig, på hodet.
Bare for riktig å smøre det inn, så er dette dagens lunsj.
Tomat, agurk, paprika, Norwegia, rødløk, isberg, vanlig påleggsskinke.
dressingen er dip fra helga:
Rømme, litt majones, tomatpulver, kajennepepper ( bare bitte litt), spisskummen, paprikapulver, presset fersk hvitløk, litt sitron, salt og pepper.
Like lett å røre sammen som å bruke pose men mye sunnere.
Middag lurer du på.
Lammelår i strimler, woket med grønnsaker.
Jeg har ikke glemt frokost og kveldsmat heller.
Jeg har nemlig lagd rødbetsalat.
Du trodde kanskje jeg var ferdig å skryte du.
Neida, hjemmebakt brød til frokost og knekkebrød til kveldsmat.
8 dl havregryn, et par dl havrekli og havremel, alt hos meg er på slump. Linfrø, valnøtter, gresskarkjerner, ghiafrø, sesamfrø, solsikkekjerner, litt salt. 1 l vann, røres sammen og får stå litt og godgjøre seg. De største frøene/nøttene knuser jeg først hvis ikke er de så vanskelig å smøre utover.
Smøres utover bakepapir. Det er det som tar litt tid. Det blir ca 6 brett. Steker 3 i gangen. 170 grader 30-45 min. Er de myke, la de stå litt til.
Et tredjedels glass syltede rødbeter, et halvt eple, en tredjedels rødløk, ta mer eller mindre etter hva dere liker. Hakkes i biter. Trekvart boks rømme, litt majones, litt sitron(fordi jeg har sitron i nesten alt jeg lager, spør meg ikke hvorfor, men jeg tror det hever smaken)litt salt og pepper. Veldig friskt og godt.
Nå har jeg vært sunn nok i dag. Hva jeg gjør i morgen, vet jeg ikke.
Dessuten er det bare tull at man ikke skal skryte av seg selv.
Det er forskjell å se når man har vært flink og når man er selvgod.
