I
takt med at jeg har utviklet meg spirituelt, er jeg blitt mer og mer følsom.
Men nå vet jeg at jeg kan lære kroppen hva den ikke skal føle.
Dette høres kanskje rart ut.
Og jeg sier heller ikke at dette alltid går an.
Når noe er nært oss og bekymring, er det klart at vi ikke klarer å stenge det ute.
Det jeg snakker om er det vi tar inn fra andre.
Før følte jeg det andre følte, jeg gråt når de gråt.
Var jeg sammen med andre mennesker, sugde jeg til meg deres sinnstemninger.
Selvfølgelig uten at jeg var klar over det.
Skjedde det katastrofer ute i den store verden, ja da ble kroppen min tung og nedstemt.
Dette kunne skje uten at jeg visste hva som hadde hendt.
Når jeg ble klar over dette, fortalte jeg kroppen min at den kun skulle ta inn det som er mitt.
Etter en stund, merket jeg at jeg ikke reagerte så sterkt lenger.
Jeg forstod at det fungerte faktisk, kroppen min visste hva den skulle ta inn og hva den skulle la være.
Det er nemlig ikke sånn at vi skal føle med noen.
Når vi gjør det, forsterker vi smerten til den vi har med å gjøre.
Vi trekker denne enda mer ned.
Vi skal lytte, vi skal forstå og vi skal være der, men vi skal ikke føle det fysisk på kroppen.
For å øve på dette, er det fint å bruke bøkene.
Jeg kan lese de mest grusomme bøker uten å bli berørt fysisk.
Ja, det kan være vondt å lese, men jeg føler ikke det vonde.
Derimot er det noe helt annet med det fine.
Da griner jeg for hver en tanke.
Ser jeg idol eller Voice eller slike programmer, kan jeg grine før de har sunget en tone.
Det er som om kroppen min vet når det kommer noe som griper meg i sjelen.
Tårene renner for alt det sjelen min elsker
De renner av glede og kjærlighet.
Og da griner jeg for mine medmennesker også.
Jeg griner for alt det vakre.
Slik kan du lære kroppen din hva den skal ta inn og hva den skal la være igjen utenpå.
I dag