i koppen ved siden av har jeg kraft kokt på hjortebein.
jeg har stor tro på at det er bra for kroppen.
Lørdager er ofte litt annerledesdager her i huset.
Vi spiser gjerne suppe eller rester tidligere på dagen, til lunsj.
I dag var det løksuppe.
8 store løk, 3 fedd hvitløk, surres gyldne. Jeg hadde en halv Chorizopølse som jeg hakket, men har jeg ikke, dropper jeg det, men gir nydelig smak, 2 kyllingbuljongterninger.persille, 3 liter vann.
Dette stod og trekte i to timer.
Spises med toast med smeltet ost, nydelig.
Til kvelden lagde jeg tunfisksalat.
Det er så lenge siden vi hadde det og det er jo supergodt.
En halv salat, cherrytomat, 1\2 agurk, en liten boks mais, en paprika, en rødløk, 2 bokser tunfisk i olje, 2 hardkokte egg, 2 dl rød ris (kokes på forhånd:
Jeg silte bort oljen på fisken for jeg lagde sennepssaus og var redd det skulle bli for mye olje,
olivenolje, 3 Ts sennep, 2 fedd hvitløk, en dasj sitronsaft, sitronpepper, salt
bland dressingen inn i salat. Nam. Vi syntes det var dumt vi ble mett for ville egentlig ha mer.
Vi spiste opp toasten som var igjen fra lunsjen men hvitløksbrød er jo også nydelig til.
La deg ikke stoppe, bland det du liker, dropp det du ikke liker.
Det er en følelse som ikke alle har kjent på kroppen.
Den kjenner jeg på i dag.
Den er litt vanskelig å forklare for de som ikke har vært der.
Når man er vant til å streve litt med kroppslige utfordringer, har man ofte lite kontroll på dagene.
Man vet ikke når beina blir slått bort under en.
Det er derfor ofte vanskelig å planlegge for mye.
Man blir usikker, det er lett å vegre seg og ikke tørre.
Man er så innmari redd for ikke å mestre.
Denne frykten sitter i kroppen ubevisst.
Bevisst jobber man jo intenst med positive tanker for man vet at det er er godt verktøy.
Jeg er så heldig for jeg får oppleve så mye fint.
Jeg utnytter mulighetene og planlegger mye.
Jeg vet ikke hva morgendagen vil bringe, derfor griper jeg dagen.
Jeg planlegger året med tanker om at jeg greier.
Det er som om jeg har et sug etter opplevelser, både fysiske reiser og spirituelle opplevelser.
De nærer sjelen min, men de er også tøffe for kroppen.
Men jeg må følge hjertet og ikke la meg stoppe.
I desember var vi på lang reise, en fantastisk opplevelse.
Når jeg kom hjem, falt kroppen sammen.
Jeg droppet juleforberedelser for å hvile.
Høytider er tøffe for kropper som ikke tåler mye.
Selv om en nedprioriterer alle gjøremål, så er det mer aktivitet rundt en. I tillegg flyr det viruser rundt denne tiden, som en sliten kropp lett suger til seg.
Jeg håpte å slippe unna, men det glapp.
Heldigvis fikk jeg lightversjonen, kun forkjølelse og hoste.
Nå er juleferien over.
Hverdagen er her.
Av erfaring vet jeg at man faller litt sammen.
Nå kan spenningen slippe taket.
Tårene sitter lett.
Lettelsen er stor.
Man har mestret, det er over.
En flott måned med reise og med samvær med familie og venner.
Jeg er svært takknemlig.
Føler meg som verdens heldigste.
Så den følelsen har jeg i dag.
Slapp og sliten, veldig emosjonell, men også takknemlig.
Jeg har mestret.
Akkurat nå trenger jeg ikke å presse meg til noe som helst.
Hun er en ettertraktet modell men også narkoman og alkoholiker.
Vi får følge hennes kamp for å bli kvitt avhengighet og også finne sine forfedres historie.
Det som slår meg når jeg leser Rileys bøker er at ideene er ofte veldig bra og at de ideene kan bli kjempebra bøker, men jeg blir lei av at store deler av bøkene er dårlig skrevet.
Det er stadige gjentagelser, istedetfor å forklare ting på ulikt vis. Når Electra er narkoman, er det mange måter å fortelle om misbruket på, uten å måtte skrive om og om igjen de samme setningene.
Så dro hun en stripe kokain, så tok hun to og så en ny og så en ny, side opp og side ned. Og så drakk hun vodka og så skjenket hun en ny vodka og en ny og en ny, etter hundre sider har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg hadde lest nettopp de setningene. En god forfatter forteller historien uten å gjenta de samme setningene hele tiden.
I den forrige boken Sommerfuglrommet, ødela også dette boken for meg. Da var det whisky, champagne og vin. I solsøsteren, er det kokain, vodka og gin som dominerer i store deler av boken. Det er klart at skal man fortelle om et misbruk må man fortelle om hyppig inntak men i Sommerfuglrommet var ikke alkolisme et tema en gang, så det var helt unødvendig.
Hvorfor i all verden skal det gjøre historien bra for meg at han skjenket henne to målebeger gin, eller at hun var så glad for å få hjelp, blant annet til å skjenke gin. Er det så mye arbeid å skjenke gin til to personer? Det blir bare helt teit liksom.
Sitat: Hun hadde måttet klare seg alene så lenge og nå oppdaget hun at det var en enorm lettelse i å ha en mann i huset. De småtingene han hadde gjort, som å skjenke ginen, smøre kjøkkendøren som pep så skrekkelig på henglene, og til og med kaste seg over ugresset, hadde vært som en lindrende balsam på cecilys vanligvis så uavhengige sjel.
Sitat:
Gin? foreslo Bill da ytterdøren lukket seg etter Stella. Han reiste seg uten å vente pål svar. Jeg har vært i det dere kaller et brennevinsutsalg, og tanket opp beholdningen, sa han og holdt opp en flaske som han hentet i skapet. Han skjenket i glassene, tilsatte tonic og is og plasserte det ene foran Cecily. Skål!
Skål, tror jeg. Cecily smakte på brygget og tok en stor slurk.
Sitat:
Har du lyst til å gjøre kål på resten av ginen vår? spurte Cecily og fikk med ett dårlig samvittighet fordi hun hadde ofret så få tanker på ham.
Sitat:
Jeg trenger en drink til… Han forsvant for å hente mer gin.….
Jaha sa Bill da han kom tilbake. Han satte seg rett overfor henne og tok en slurk av drinken.
Sitatene er bare et bittelite utvalg av alle de som er relatert til alkohol i boken og kun et fåtall av dem, har noe referanse til handlingen. For meg blir det bare ordfyll, haha, det var rette ordet.
Jeg har ikke noe greie på litteratur og utgivelser men jeg tenker at bøkene kommer for tett. Må hun gi ut to bøker i året? Hver bok skulle vært mye mer kritisk gjennomarbeidet og da ville de vært kjempebra. Hundre sider mindre pjatt som ikke tilfører historien noe som helst. De er ikke nødt til å ha 6-700 sider.
Uten å røpe noe fra boken om bakgrunnen til Electra, så kunne forhistorien vært mye mer historisk og geografisk beskrevet. Det er mye å ta tak i både fra bakgrunnen og fra rusproblematikken, som kunne gjort boken mye mer spennende.
……..for meg
Jeg vet at tusen på tusen, elsker disse bøkene akkurat som de er og at ikke alle er like kritisk som meg.
Men jeg også liker dem, jeg elsker historien om de syv søstrene og spenningen med å finne historien deres, men de kunne vært mye mye bedre skrevet.
Nå får vi vente et år på søster nummer sju og det blir spennende for henne kjenner vi jo ikke.
Electra D’Aplièse er kvinnen som har “alt” – skjønnhet, rikdom og en lekker leilighet i New York – og hun er en av verdens toppmodeller. Men under den perfekte overflaten har Electras allerede skjøre sinnstilstand blitt rystet av dødsfallet til hennes far, Pa Salt, milliardæren som adopterte sine døtre fra ulike deler av verden. Solsøsteren er bok 6 i serien om De syv søstre.
