Det går mot vår.
Ja, det er vel noe vi alle vet.
Det er ihvertfall noe vi kan være sikker på.
Vi ble i fjor kastet inn i en tilværelse vi ikke har opplevd tidligere.
En tilværelse vi slett ikke kunne forestilt oss.
Usikkerheten i starten var fæl.
Nå har vi lært oss mer å leve med det.
Men fortsatt er usikkerheten der.
Når skal vi igjen kunne leve normalt?
Det sliter på de fleste, også meg.
Til og med meg, selv om jeg sitter her trygt og godt i min lille hule.
Det er ingen smittede rundt meg.
Jeg lever i en liten boble, som når som helst kan sprekke.
Jeg har svingt mye i sinnstemning denne vinteren.
I går følte jeg at det slapp litt taket.
Måtte det bare vare over tid.
Dette å hver dag måtte ta seg selv i nakken.
Det å jobbe beinhardt hele tiden, for ikke å sige ned i tiltaksløsheten.
Ja det er slett ikke enkelt.
Hva skal jeg skrive om hver dag her jeg sitter.
Ofte føler jeg for å gi opp hele skrivingen.
Jeg tenker at hva er vitsen egentlig.
Hva er hensikten, hva vil jeg videre, hva skal jeg bruke tiden min på?
Kanskje er det tid for de store endringer.
Jeg vet ikke, jeg føler jeg står fast, sliter litt med å se fremover.
Jeg vil så gjerne vite og vet at det får jeg ikke.
Jeg har truet meg i gang igjen med litt kreativitet.
Jeg har tekstet noen nye bilder og jeg har funnet frem tegnesakene mine.
Jeg må ha inspirasjon, for å få røsket litt opp i hjernen.
Det er ofte svært vanskelig dette første steget med å komme i gang med ting.
Det å ta seg selv i nakken og sette i gang.
Men så må man bare til slutt si til seg selv, at nå gjør jeg det bare.
Ei venninne sa det her om dagen at hun gjør dette for å komme seg ut og gå tur.
Jeg bruker det også for de små ting i hverdagen.
For å få satt på vaskemaskinen eller vasket dusjen på badet.
Eller når jeg skulle tekste bilde.
Nå gjør jeg det bare, jeg kan ikke tenke mer, jeg må bare gjøre.
Slik fikk jeg tatt første steget med tegningen også.
Det aller første jeg måtte gjøre er å legge på voksduken.
Fargene trekker seg ned i bordet så det er et must.
Så hentet jeg tegneutstyr og papir og satte frem.
Jeg måtte dra meg selv etter håret for å komme i gang.
Jeg satt der foran papir og farger og var bare sur inni meg.
Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg hadde slik motstand.
Men så tenkte jeg at jeg må bare skrable ned noe.
Lage noen kruseduller, ja for å komme i gang.
Jeg er jo ingen kunstner, jeg bare må bruke kreativiteten min.
For det å bruke den, skaper noe godt inni en, hvis en bare lar det slippe ut.
Det gjør noe med hjernen vår.
Setter i gang noen gode prosesser.
Jeg skulle vel ikke vist dere skribleriene mine, for det er bare tull.
Men jeg skal gjøre det likevel.
Jeg skal vise dere det for at dere skal se at man må ikke kunne tegne for å være kreativ.
Det må ikke bli et fantastisk resultat.
Du kan sitte bare og leke deg med streker.
Men jeg lover deg at hvis du gjør det, skjer det noe inni deg.
Det gjorde det ihvertfall med meg.
Jeg følte meg oppløftet
Så får nå krusedullene bare se snåle ut.
I dag
