Etter oss er en varm og koselig historie om vanlige hverdagsmennesker og deres utfordringer, noen ligger opp i dagen, noen prøver man å skjule. Det står utenpå boken at dette er en varm roman om vennskap, kjærlighet og meningen om livet og det er jeg faktisk helt enig i. Det er slett ikke bestandig jeg er enig i det som står utenpå boken.
En bok til kos og ettertanke, en bok som rommer mange følelser.
Gunn Marit skriver fra Isfjorden og Åndalsnes. Jeg bor jo i Isfjorden, og det er bestandig moro å finne lokale navn i en roman. Jeg trenger bare å gå hundre meter så ser jeg til Åndalsnes, slik hun beskriver i boken sin.
Dette er en nydelig bok å ha med i feriekofferten, avslappende, men også med alvor mellom linjene.
Anbefales. Gunn Marit Nisja, er en forfatter å se opp for i årene som kommer, det er jeg helt sikker på.
Hun har tidligere gitt ut romanene, Naken i hijab, Porselenspiken og Olivensteinen
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar.
En varm roman om vennskap, kjærlighet og meningen med livet
1967. Fire jenter drar hver til sitt etter et spennende og omveltende år på Lundavang Folkehøgskole. Førti år senere sitter Ingrid igjen alene etter at mannen Arvid brått har gått bort. En søndagsmorgen ringer uventet en av de gamle venninnene. Snart vekkes både kjærlighet og konflikter til live. Kanskje er det ikke for sent for dem likevel …
Som et bilde av der kroppen min fyker avgårde mens jeg henger etter og når ikke frem til den.
Når man har lavt stoffskifte, har man oftest dårlig stressmestring.
Man får ikke erstattet den biten med medisiner.
Nå har jeg mye å huske på noen uker fremover og mange opplevelser som står i kø.
Da kjenner jeg at kroppen starter opp et maskineri, som jeg har vansker med å takle.
I tillegg øker jeg stoffskiftemedisinene og da blir også kroppen giret opp.
Jeg skal snart ut å reise.
Først til Gran Canaria en uke, så noen få dager hjemme, før Arthur Findlay College venter igjen.
Nytt kurs, Art & Soul og bare jeg sier det, kjenner jeg enda et gir blir satt inn.
Så hva gjør jeg for å beholde noenlunde ro.
Jo, det aller første er å skrive liste.
Alt fra å vanne blomster, til hva som skal pakkes, avtaler, bestillinger, forhåndspublisering på Lillasjel. osv
Alt må ned på en liste.
Da slipper jeg å være redd for å glemme noe
Er du stresset, skriv ned.
Mye av stresset er nemlig å bære alt i hodet.
Det neste er å ta en dag av gangen.
En liste for hver dag, og prøve å ikke tenke på de neste dagene.
Det er ikke så enkelt for mange å forstå, at en som har hele dagen til rådighet, skal bli stresset av så lite.
Jeg mangler jo ikke tid til det som skal gjøres.
Men……………..Når man ikke vet hvordan kroppen oppfører seg, blir man litt engstelig.
Hva hvis, hva hvis, hva hvis, henger over skulderen.
Jeg vet at blir det for travelt, kollapser kroppen.
Det gjør at en må passe mer på, enn hva en frisk person kan.
Men liste er skrevet.
Jeg skal ta en dag av gangen.
Heldigvis ikke noe jeg gruer meg til, bare glede.
Men jeg skal ha livesendinger, det gir også litt høyere adrenalin
Men det er jo også meditasjon.
Meditasjon er et fantastisk verktøy for å roe ned kroppen.
Jeg tenkte jeg skulle ha en livesendiing en dag, der jeg har en meditasjon med healing.
Da får jeg ro selv og andre kan også få nytte av det.
Da var det en ting som måtte inn på gjøre-lista.
Og så har jeg bøkene, de herlige bøkene.
Når jeg leser, roer både kroppen og hjernen ned.
Jeg er ferdig med Renita D’Silva, En modig datter.
En fin historie med handling lagt til India.
Jeg elsker å legge klar en ny bok når jeg nærmer meg slutten på den jeg leser på.
Den jeg har funnet frem er Perlefarmen av Liza Marklund.
Marklund har skrevet mange krimbøker, men denne gangen er det ikke krim,
Tidlig på 1990-tallet. Den unge Kiona vokser opp på Manihiki i det sørlige Stillehavet sammen med foreldrene og to søsken. Manihiki er en av verdens mest avsondrede atoller. Kiona arbeider på familiens perlefarm. Hun fridykker, kontrollerer østersene og høster svarte perler.
I dag står det på planen
Bake seks brød,
Vaske klær
Middag er det andebryst med potet/søtpotetstappe og ovnsbakte rødbeter og rødløk
Lille vennen til bestemor kommer til middag og skal bo til tirsdag,
Legge inn repriser og bilder til Lillasjel for den uken jeg er borte.
Dette er personlige Lillasjelord, skrevet på bestilling. Ønsker du å få dine ord, skrevet spesielt til deg, ta kontakt på Lillasjel på Facebook eller SMS 9946 7178. Du bestemmer selv etter å ha lest ordene om det er ok at de postes anonymt i bloggen.
Dette er personlige Lillasjelord, skrevet på bestilling. Ønsker du å få dine ord, skrevet spesielt til deg, ta kontakt på Lillasjel på Facebook eller SMS 9946 7178. Du bestemmer selv etter å ha lest ordene om det er ok at de postes anonymt i bloggen.
Edvart Hoem er vel kjent for mange men det er min første roman av han. Litt uvant å lese nynorsk selv om jeg snakker dialekt, men det var lett å komme inn i det.
Romanen ble gitt ut i 2008, på oppdrag av Den norske jordmorforeningen, men kom i ny og revidert og utvidet utgave i 2018 og er opptakten til Edvard Hoems slektskrønike, som starter med Slåttekar i himmelen. Jeg har en de bøkene i hylla, Bror din på prærien, men den får stå til jeg har kjøpt den første.
Jordmor på jorda har handling lagt til Romsdalskysten så alle steder som er nevnt er kjent for meg. Jeg tror også at bildet som utenpå boken må være fra Romsdalen, der jeg vokste opp. Det er noe veldig kjent med de fjella.
Tenk hun gikk fra Åndalsnes til Oslo.- Det er 45 mil, med moderne vei og klart lenger før i tiden når vegen sneglet seg rundt hver en stein. Hun sov i låver underveis. Det er litt forskjell fra den gang til nå. Nesten ufattelig.
Hvis det er noen som ikke har oppdaget bøkene til Hoem enda og liker slektsbøker, så anbefaler jeg de varmt.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Haugen bok, men boken er et leseeksemplar fra oktober forlag.
Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren» er eit livsdrama og eit mektig kvinneportrett om husmannsdottera som nekta å bøye seg for bygdesnakket. Edvard Hoems tippoldemor, Marta Kristine Nesje, gjekk i 1821 den lange vegen frå Romsdal til Christiania for å bli jordmor, medan tre barn og mannen hennar, Hans Nesje, venta på henne heime. Etter ni månader på jordmorskule gjekk ho heim igjen, og ho var i livets teneste i meir enn femti år. Marta Kristine visste kven ho var. Ho stod støtt både når mistrua mot henne som jordmor var sterk, og da mannen fekk utfordringar som var for store for han å bera. Ut frå få historiske fakta skriv Edvard Hoem fram livet i bygdene ved Romsdalsfjorden med stor dikterisk kraft. Dette er ikkje berre ei forteljing om framveksten av det viktige jordmoryrket, men o.g ei påminning om at lykka og tragedien bur nær kvarandre, og at den store kjærleiken kan bli ei tyngande bør. Med denne romanen har Edvard Hoems slektskrønike, som opnar med «Slåttekar i himmelen» (2014), fått eit dramatisk forspel. Marta Kristine og Hans Nesje er stammor og stamfar til den store etterslekta vi møter der. Romanen bygger på «Jordmor på jorda» (2008), ein roman som blei skriven på oppdrag frå Den norske jordmorforening. Denne romanen, som har fått tittelen «Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren» (2018), er kraftig revidert og utvida.
I det siste føler jeg at akkurat det har skjært seg litt.
Jeg ba på Lillasjel om ord som inspirerte til teksting av bilder.
Jeg fikk mange fine ord.
Jeg tok tak i noen, men så ble det stopp.
Så spurte jeg om hjelp til temaer.
Jeg har skrevet om noen, sårbarhet og det å være seg selv.
Men så ble det stopp.
I går hadde jeg livesending i meditasjonsgruppa på Lillasjel og vi fikk lydproblemer.
Kanskje var det jeg som surret for jeg klarer aldri å snu den iPaden rett vei.
Jeg tenkte på det etter sending at kanskje jeg stoppet lyden.
Så jeg får forske litt og så gjøre øvelsene om igjen.
Når det skjer uforutsette ting, faller jeg også litt ut, så øvelsene ikke blir så rolig som jeg ønsker.
Men det er en læreprosess og bra medlemmene er tålmodige.
Men jeg liker det ikke.
Jeg husker ei som sa til meg en gang at hvorfor kunne jeg ikke være fornøyd med akkurat passe.
Jeg må godta at alt ikke er helt perfekt til enhver tid.
Ja, når det gjelder husarbeid har jeg ikke sånne krav.
Der er det med nød og neppe, at det passerer med akkurat passe.
Ikke alle blogginnlegg jeg publiserer, er jeg fornøyd med.
Det er ofte jeg tenker at nei, det der var ikke all verden du.
Men da tenker jeg også at jeg vil se den som klarer å gjøre alt perfekt til enhver tid.
Noen ganger må bare Akkurat passe være nok.
Men jeg har gjort to ting helt perfekt i dag.
Vanligvis sløver jeg til minst klokka ni med å stå opp.
Jeg har en kropp hvis motorikk for tiden, er bare akkurat passe.
For tidlig om morgenen, er motoren treg.
Men i dag var jeg oppe litt over åtte, hurra for meg.
8.45 ringer telefonen.
En liten venn skulle på skøytebanen sammen med skolen, men hadde sprunget fra skøyteutstyret i gangen hjemme.
Kunne bestemor hente det og komme bort på skøytebanen?
Selvfølgelig kunne bestemor det.
For en glede å kunne få være til hjelp.
Tenk hvor heldig vi er som har både skøyteanlegg og bakke med skitrekk, midt i bygda, en liten bygd med 2000 innbyggere.
En tåre i øyekroken når vennen kommer springende.
Hvor heldig er vel ikke jeg, som har fått tre barnebarn.
Og ekstra heldig at en bor i nærheten.
Onsdag er det kortdag og da kommer han til bestemor etter skolen.
Det andre perfekte er at da vanker det nystekte knekkebrød, noe både vennen og bestemor er veldig glad i.
I tillegg fikk jeg skrive litt om hvor heldig den er, som har fått barn og barnebarn, når det er ønsket.
Da ble det litt oppfyllelse av ett av inspirasjonsordene på Lillasjel.
Og kronen på verket, ja nå titter solen igjen frem bak skyene.
Det ligger an til en perfekt dag.
Takknemlig er jeg
I dag
Og før jeg nådde å klikke publiser, så haglet det inn her med mer å være takknemlig for.
Det kom gode tilbakemeldinger på tross av lydproblemene i går og det varmer jo veldig.
Det kom pakke i posten:
Den øverste, Trikset, ba jeg om for jeg skulle være sitert i boken. Jeg bladde gjennom og fant ikke noe. Tenkte at da ble det vel ikke likevel og la sammen boken..
Og begynte å le 🙂 Er vel lov å være litt stolt? Se hva som står over tittelen 🙂 Ja, vet er ikke så godt å se på bildet, men jeg kan gni det inn jeg,hihi. Der står det Mariann Sæther Tokle, bokblogger
