Liza Marklund. Perlefarmen

Jeg har lest alle krimbøkene til Marklund og likt stort sett alle sammen veldig godt. Jeg visste at Perlefarmen ikke var krim, så jeg var spent.

Dette er en roman jeg ikke helt vet hvordan jeg skal definere. Starten liker jeg veldig godt. Vi følger Kiona som vokser opp på Manihiki i det sørlige Stillehavet. Familien hennes lever av å dykke etter perler. De har en perlefarm.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Men etterhvert utover boken flytter vi til Amerika, så til London og deretter til Dar Es-Salam. Det blir mer som en avansert røverhistorie og jeg er veldig skiftende mellom liker, liker godt, hmm, nei ikke så mye, jo liker godt og sånn er det hele boken igjennom. Jeg greier liksom ikke helt å bestemme meg for det skjer så mye forskjellig. Det er feelgood en stund, så er det oppvekstroman og så er det en krimgåte med drap, og innom mange samfunnstemaer som er aktuelle i dag. En veldig sammensatt bok, men fortalt rett frem uten de store følelsesbeskrivelsene.  Men ja, det føles ok å ha lest den for den har ihvertfall fått meg til å tenke litt.

Men om du liker den eller ei, ja det kan jeg ikke svare på. Du må erfare selv.

Bilde og teksten under bildet er hentet fra Vigmostad Bjørke og boken er et leseeksemplar.

Tidlig på 1990-tallet. Den unge Kiona vokser opp på Manihiki i det sørlige Stillehavet sammen med foreldrene og to søsken. Manihiki er en av verdens mest avsondrede atoller. Kiona arbeider på familiens perlefarm. Hun fridykker, kontrollerer østersene og høster svarte perler.
En morgen havarerer en stor seilbåt på revet. På båtdekket ligger en sterkt skadet mann. Han er svensk og heter Erik.
Slik begynner en spennende historie som strekker seg over et halvt tiår og fire verdensdeler. Det er en storslått beretning som handler om menneskers søken etter mening og sammenheng, om globaliseringens kostnad og hva vi egentlig er villig til å gjøre for dem vi elsker.