Kyllingen er snittet på skrå, fylt med en blanding av soltørket tomat, Parmesan, persille, hvitløk, chili, basilikum, salt og pepper. Toppet med mozarella og pesto. Jeg lagde pesto av restene av basilikum og persille, blandet med hvitløk og litt parmesan. Når jeg lager mat til grill eller tapas og den type mat, bruker jeg samme ingrediensene så jeg bruker opp det jeg har kjøpt, istedetfor å kjøpe masse forskjellig og bruke litt og sitte igjen med rester som blir kastet. Denne kyllingretten på grillen ble smasking god. Ideen er hentet fra Coop Mega sine sider på facebook.
Wow, for en ROMAN, ja med store bokstaver. Denne har alt den behøver for å bli en klassiker.
En finsk-karelsk storfamilie, ganske så dysfunksjonell sådan, mor og far og 14 barn.
Alle får fortelle sin historie. En spade kalles en spade, her pakkes ikke noe inn i vatt, så det er en fargerik fortelling fra Tornedalen i 1980 årene.
Anbefales til de som liker gode, fortellende romaner om en fengslende familie med ulike personligheter.
Sitat:
Barn, selv om de er små, rommer så store verdener inni seg. Også i den lille nyfødte bylten er informasjonen tett, gener på rekke og rad, fra å ha vært i gjære så lenge, nå endelig klare til å begynne å spire.
Alt kan du bli, tenker foreldrene som titter ned på det lille underverket. Men det er ikke sant. For et barn kan bli mange ting, men ikke hva som helst. Ikke alt. Så fort man blir født, begynner dørene å lukkes.
Før man får et barn, så tenker man at det har alle forutsetninger og muligheter, og at det er ens jobb som forelder å oppdra barnet til noe storslagent, og om ikke storslagent, så i hvert fall til å bli lykkelig, man tror at det er ens jobb å skape et lykkelig individ, i hvertfall lykkeligere enn man er selv.
Det er et stort traume å bli forelder, større enn å bli født, for bortsett fra selve utdrivelsen, er det å bli født bare et lykketreff, en overaskelse.
Å bli født. Å leve. Å begynne å dø.
Det ville ha vært dumt å si at foreldre ikke bærer ansvar for barna, at de bare blir det de blir, blir det de er predestinert til å bli, men man skal huske at man har mye mindre kontroll og ansvar enn man først kunne tro.
Barnet blir det som det blir, og det kommer an på mange ulike faktorer.
Når man får et andre barn, begynner det å gå opp for en hvor liten mulighet man egentlig har til å påvirke verden. For barn er ulike. De fødes ulike, og de blir ulike, avhengig av en rekke ulike faktorer.
Kjærligheten fra en forelder er natruligvis en bidragende faktor. Men langt fra den eneste.
Og ingen steder innen biologien er det lovfestet at det hører til vår natur å bli lykkelige
Vinner av Sveriges Radio romanpris 2020
Den finsk-karelske storfamilien Toimi slår seg ned i Tornedalen rett etter andre verdenskrig. Familien Toimi består av mor Siri, far Pentti og deres 14 unger, hvorav tolv vokser opp. Da eldstedatteren Annie blir gravid, reiser hun motvillig hjem til gården. Hverken foreldrene eller søsknene er særlig glad for å se henne. Wähä zoomer så inn på hvert enkeltindivid i søskenflokken og forteller deres historie. Slik rulles fortellingen om en dysfunksjonell familie i 1980-årenes grenseland mellom Sverige og Finland opp. Omdreiningspunktet i romanen er den lunefulle faren Pentti, som alle følger med et vaktsomt blikk, og så er det denne store familiehemmeligheten som ingen av dem kan unnslippe. Er man ansvarlig for sin families synder? Kan man egentlig gjøre noe for å forandre historien? Kanskje man kan skrive den om? Dette er spørsmål som Nina Wähä stiller i sin nye roman Testamente, et familieepos av de sjeldne.
OMTALE
«Spenstig familiekrønike. Underholdende og innholdsrikt familieepos, fullt av fortellerglede og finsk fjernsynsteater.» Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad
«Et av de nye stjerneskuddene i svensk litteratur er verd å feire. Folkelig historie i en hovedsakelig litterær innpakning. Denne romanen er noe for alle. Den kan bli manges favoritt, slik bl.a. John Irving og Nina Lykke og Mikael Niemi er blitt manges favoritt. Romanen går livet inn på klingen, forstørrer detaljer eller sider ved det og viser frem noe som, uansett hvor merkelig det er, oppleves autentisk. Frodig, og en troverdig balansering mellom nært og fjernt, godt og ondt.» Vidar Kvalshaug, BOK365.no
«Denne frodige fortellingen om brann og mord og livsmestring i en tolvbarnsfamilie fester kloa fra første setning, og nagler leseren fast gjennom flere hundre sider… Oversetter Monica Aasprong har gjort en god jobb med oversettelsen av denne underholdende familiekrøniken, som anbefales også for norske lesere.» Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen
Nå kommer en ny sann historie, historien om Cilka. Dette er nok enda en bok der man må legge følelsene igjen utenpå. Lese men ikke føle.
Jeg har lest en del bøker fra krig i det siste og etter Simon Sebag Montefiore, Rød himmel, som er fra slagmarken i Russland, tenkte jeg at nå skulle jeg ha fri fra krigshandlinger til høstmørket setter inn, men jeg ser at det blir med noen denne måneden også.
Cilkas skjønnhet reddet livet hennes – men ble også hennes skjebne. Cilka Klein var bare 16 år da hun i 1942 ble sendt til Auschwitz. Hun var så vakker at hun ble tatt til side, og leirkommandanten brukte henne til sine private behov. Cilka overlevde Auschwitz, men da russerne frigjorde leiren i 1945 ble hun dømt for å ha samarbeidet med den tyske fienden. På nytt ble hun stuet sammen med desperate kvinner og barn. Denne gangen var målet Sibir. Cilka var 18 år da hun havnet i den brutale Gulag leiren i det øde Sibir. I denne ubeskrivelig mørke tilværelsen, i enda et terrorregime, finner Cilka en utrolig styrke i seg selv. Hun er sterk nok til å hjelpe andre i leiren og til selv å komme gjennom enda et helvete. Dette er fortsettelsen på historien fra «Tatovøren i Auschwitz», og fortellingen er basert på virkelige hendelser.
Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil å dele, både lesere, forfattere og forlag.
Wow, for en ROMAN, ja med store bokstaver. Denne har alt den behøver for å bli en klassiker.
En finsk-karelsk storfamilie, ganske så dysfunksjonell sådan, mor og far og 14 barn.
Alle får fortelle sin historie. En spade kalles en spade, her pakkes ikke noe inn i vatt, så det er en fargerik fortelling fra Tornedalen i 1980 årene.
Anbefales til de som liker gode, fortellende romaner om en fengslende familie med ulike personligheter.
Sitat:
Barn, selv om de er små, rommer så store verdener inni seg. Også i den lille nyfødte bylten er informasjonen tett, gener på rekke og rad, fra å ha vært i gjære så lenge, nå endelig klare til å begynne å spire.
Alt kan du bli, tenker foreldrene som titter ned på det lille underverket. Men det er ikke sant. For et barn kan bli mange ting, men ikke hva som helst. Ikke alt. Så fort man blir født, begynner dørene å lukkes.
Før man får et barn, så tenker man at det har alle forutsetninger og muligheter, og at det er ens jobb som forelder å oppdra barnet til noe storslagent, og om ikke storslagent, så i hvert fall til å bli lykkelig, man tror at det er ens jobb å skape et lykkelig individ, i hvertfall lykkeligere enn man er selv.
Det er et stort traume å bli forelder, større enn å bli født, for bortsett fra selve utdrivelsen, er det å bli født bare et lykketreff, en overaskelse.
Å bli født. Å leve. Å begynne å dø.
Det ville ha vært dumt å si at foreldre ikke bærer ansvar for barna, at de bare blir det de blir, blir det de er predestinert til å bli, men man skal huske at man har mye mindre kontroll og ansvar enn man først kunne tro.
Barnet blir det som det blir, og det kommer an på mange ulike faktorer.
Når man får et andre barn, begynner det å gå opp for en hvor liten mulighet man egentlig har til å påvirke verden. For barn er ulike. De fødes ulike, og de blir ulike, avhengig av en rekke ulike faktorer.
Kjærligheten fra en forelder er natruligvis en bidragende faktor. Men langt fra den eneste.
Og ingen steder innen biologien er det lovfestet at det hører til vår natur å bli lykkelige
Vinner av Sveriges Radio romanpris 2020
Den finsk-karelske storfamilien Toimi slår seg ned i Tornedalen rett etter andre verdenskrig. Familien Toimi består av mor Siri, far Pentti og deres 14 unger, hvorav tolv vokser opp. Da eldstedatteren Annie blir gravid, reiser hun motvillig hjem til gården. Hverken foreldrene eller søsknene er særlig glad for å se henne. Wähä zoomer så inn på hvert enkeltindivid i søskenflokken og forteller deres historie. Slik rulles fortellingen om en dysfunksjonell familie i 1980-årenes grenseland mellom Sverige og Finland opp. Omdreiningspunktet i romanen er den lunefulle faren Pentti, som alle følger med et vaktsomt blikk, og så er det denne store familiehemmeligheten som ingen av dem kan unnslippe. Er man ansvarlig for sin families synder? Kan man egentlig gjøre noe for å forandre historien? Kanskje man kan skrive den om? Dette er spørsmål som Nina Wähä stiller i sin nye roman Testamente, et familieepos av de sjeldne.
OMTALE
«Spenstig familiekrønike. Underholdende og innholdsrikt familieepos, fullt av fortellerglede og finsk fjernsynsteater.» Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad
«Et av de nye stjerneskuddene i svensk litteratur er verd å feire. Folkelig historie i en hovedsakelig litterær innpakning. Denne romanen er noe for alle. Den kan bli manges favoritt, slik bl.a. John Irving og Nina Lykke og Mikael Niemi er blitt manges favoritt. Romanen går livet inn på klingen, forstørrer detaljer eller sider ved det og viser frem noe som, uansett hvor merkelig det er, oppleves autentisk. Frodig, og en troverdig balansering mellom nært og fjernt, godt og ondt.» Vidar Kvalshaug, BOK365.no
«Denne frodige fortellingen om brann og mord og livsmestring i en tolvbarnsfamilie fester kloa fra første setning, og nagler leseren fast gjennom flere hundre sider… Oversetter Monica Aasprong har gjort en god jobb med oversettelsen av denne underholdende familiekrøniken, som anbefales også for norske lesere.» Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen
Nå kommer en ny sann historie, historien om Cilka. Dette er nok enda en bok der man må legge følelsene igjen utenpå. Lese men ikke føle.
Jeg har lest en del bøker fra krig i det siste og etter Simon Sebag Montefiore, Rød himmel, som er fra slagmarken i Russland, tenkte jeg at nå skulle jeg ha fri fra krigshandlinger til høstmørket setter inn, men jeg ser at det blir med noen denne måneden også.
Cilkas skjønnhet reddet livet hennes – men ble også hennes skjebne. Cilka Klein var bare 16 år da hun i 1942 ble sendt til Auschwitz. Hun var så vakker at hun ble tatt til side, og leirkommandanten brukte henne til sine private behov. Cilka overlevde Auschwitz, men da russerne frigjorde leiren i 1945 ble hun dømt for å ha samarbeidet med den tyske fienden. På nytt ble hun stuet sammen med desperate kvinner og barn. Denne gangen var målet Sibir. Cilka var 18 år da hun havnet i den brutale Gulag leiren i det øde Sibir. I denne ubeskrivelig mørke tilværelsen, i enda et terrorregime, finner Cilka en utrolig styrke i seg selv. Hun er sterk nok til å hjelpe andre i leiren og til selv å komme gjennom enda et helvete. Dette er fortsettelsen på historien fra «Tatovøren i Auschwitz», og fortellingen er basert på virkelige hendelser.
Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil å dele, både lesere, forfattere og forlag.
Dette blander jeg og lar stå i kjøleskapet til dagen etter. Fordeles i pakker eller tømmes i en form. Er også veldig god rett å putte i ovnen. Vi spiser gjerne Scampi en lørdagskveld med hvitløksbrød til.
Det vanskelige med grill for meg er at det er lett å oversteke og grønnsakene ble litt for mye stekt, ikke brent heldigvis, men veldig myke. Ytrefilet lam, var bare saltet og pepret, og også den ble litt for mye stekt. Kokken er derfor ikke helt fornøyd med gjennomkjøringen.
Laks, hvitløk, chili, olje, sitron,persille
Grønnsaker til kyllingspyd ble også kuttet dagen. Kyllingen ble kuttet i biter og marinert. Tredd på spyd dagen etter, men ikke noe problem om de lages ferdig, pakkes inn, settes kaldt og kan legges rett på grillen.
Slik mat er mye prikleri som hver for seg ikke tar lang tid, men når det er mye forskjellig, tar det mye tid likevel.
Rådyrspyd. 400 GR Rådyrkjøttdeig, kjøres i foodprocessor sammen med 1 god Ts salt og litt pepper, 5 min, spes så med et egg og fløte til passende deig. Pass på så den ikke blir for løs.
Alle typer kjøttdeig kan brukes. Veldig lettvint, tar jo bare få minutter.
Potetene stod klar og ventet i ovnen. Når vi var klar til å spise, husket jeg at jeg ikke hadde satt på ovnen, veldig morsomt. Maten stod jo klar på bordet. På med ovnen, et glass vin og maten ble litt ettervarmen på grillen og 30 min etterpå, ble det endelig mat.
Jeg prikket potetene med en gaffel og saltet med salt med chilismak. Mens jeg gjorde dette, så jeg en halv pakke cherrytomater på benken og derfor ble de impulsivt kuttet og lagt på toppen. Neste gang skal jeg ha potetalarn på telefon så vi slipper å vente.
Omgivelsene kan man ikke klage på
Pynting av bord er ikke min spesialitet så det tar jeg lettvint, men sendte gubben ut for å plukke noen blader av lønnetreet i bakgrunnen
Gjestene var blide og tålmodige.
Og kake ble det også til jubilantene. Dajmkake hadde Mette med seg og den var nydelig. Vi spiste nesten hele kaka, men er igjen en liten bit til vi skal spise rester i dag
Når vi er i syden, har jeg oppdrag med å skrive dagsrapport. Da tar jeg med ord som blir sagt i løpet av dagen og ablegøyer vi finner på. Ingen tar seg selv høytidlig og alle tåler å bli ertet litt. Jeg bruker å lese opp rapporten etter middagen om kvelden, men denne gangen fikk de en liten miniversjon som invitasjon dagen før.
Kjære gode venner I dag kommer rapporten på forhånd Dette skjer i et anfall av pur glede og forventning Igjen skal vi samles til festlig lag En samling venner som kommer nærmere og nærmere hverandre For en glede det er For et privilegium La oss aldri glemme hvor heldige vi er
Så nå er vi klar for feiring Sprudlende ligger på kjøl Vi skal feire Fruen på Osphaugens store dag, som var i mai Vi skal feire Kitchdama, som om ikke mange dagene også fyller år Dommeren har allerede passert det magiske tall, men det må vi skåle for. Det er de tre, men vi andre vil også feires
Vi skal feire hun som fylte rundt for en stund tilbake, som vi ikke helt har fått feiret, hun som er sprek og sunn og lett til beins. Vi skal feire henne som enda er i femtiårene, og er blitt bobilbærte Vi skal også feire han som stort sett lurer seg unna feiring i juli, fordi han innimellom tror han er nordlending Vi skal feire han som fylte dag nå nettopp og ble lovt en feiring Vi skal feire verten som snart fyller halvrundt og er den gamle i flokken. Han skal også feires for å være ferdig med å legge nytt tak på huset. Arbeider fra morgen til kvelden og fortjener feiring Vertinnen vil også ha en skål denne gangen, ja hun er jo fortsatt ung men hun vil feire at hun har funnet litt igjen sitt sprudlende jeg, i og med at kroppen spiller mye mer på lag.
Ja slik skal vi feires Med knirkende knær og hofter som skrangler Med føtter som må mykes opp i det vi prøver å reise oss fra stolen Vi har fulgt hverandres liv nå i en mannsalder, stadig mer knyttet sammen I gode og i vonde dager har vi hverandre Og med et glimt i øyet, fra hun som skriver, så vet hun at sånn vil det bli helt inn i evigheten Derfor skåler vi også og minnes også han som allerede har gått før oss. Vi holder sammen og det feirer vi Alle gode minner som beriker hjertene våre, minnes vi med glede og takknemlighet Lørdag 20. Juni klokka 18.00 Skål
Til og med fuglene hviler på fjorden etter en vellykket aften Takk <3
Da har jeg hatt gleden av enda en stor leseopplevelse av en av de bøkene som selges på matbutikken, i tillegg til bokhandelen. Før i tiden var det kun superlette romantiske bøker som ble solgt der, nå kan du finne veldig gode romaner, slik som Taushetens pris. Jeg så den faktisk i hylla på Rema når jeg handlet til helgen.
Handlingen starter i Madrid, Spania i 1957. Franco styrer landet og spanjolene har det vanskelig. De må være forsiktig med alt de sier og gjør, for ikke å bli arrestert og det er knapphet på mat og jobber.
Sitat: Under Franco er det ikke lenger religionsfrihet. Protestantiske og jødiske gudstjenester er ikke tillatt innen hjemmets fire vegger. Ikke bryllup eller begravelser heller. Det er et militærdiktatur. Folk i Catalonia og Baskerland har ikke lov å snakke sitt eget språk. Folket er lydig fordi de er følelsesmessig utmattet. Det er spenning mellom historie og hukommelse. Enkelte er desperate etter å huske, mens andre er desperate etter å glemme
Sitat:
Fuga stirrer inn i det knuste speilet.
Han er ikke redd.
Han er ikke redd oksene. Han er ikke redd oppdretterne. Han er ikke redd Kråkene. Han er ikke redd fattigdom eller nød.
Han er ikke redd Franco.
Fuga døde da han var liten, myrdet av monstrene i guttehjemme.
Han sitter på sitt eget speilbilde og begynner den indre samtalen.
Det er umulig å drepe en mann som allerede er død. Spilet er knust,men speilbildet er det samme. Gjenoppstandelse er mulig. Huerfano. Du kjemper for de glemte, de misbrukte, de sultne og de uønskede. Du kjemper for din eneste ene venn, akkurat som han kjemper for deg.
Barn av spanske republikanere ble stålet fra fødeklinikker rundt om i Spania og solgt til fascistfamilier til skyhøye priser. Foreldrene fikk vite at barna var døde og ble vist et dødt spedbarn.
Dette var også temaet i Rosanna Leys bok, De tapte barna.
Trist er det også å lese om hvordan familiene måtte betale for sine døde som var gravlagt, hvis ikke ble de gravd opp igjen og kastet i en massegrav.
Tenk at det er ikke så mange årene siden dette skjedde.
Jeg elsker slike bøker som gir meg lærdom og folkets historie.
Anbefales varmt til de som liker gode romaner.
Madrid, 1957. Under det fascistiske diktaturet til general Franco skjuler Spania en mørk hemmelighet. Samtidig strømmer det på med turister og utenlandske forretningsmenn, som alle kommer for å nyte av Spanias solskinn og vin. Blant dem er attenårige Daniel Matheson, sønn av en oljemagnat fra Texas, som ankommer Madrid sammen med sine foreldre. Interessen for fotografering – og skjebnen – gjør at han møter Ana. Hun er stuepike på hotellet der han bor, og kommer fra fattige kår. Daniel ivrer etter å ta bilder av nabolaget hennes, men forstår ikke at han på den måten utsetter Ana og familien hennes for stor fare … Ruta Sepetys belyser på mesterlig vis historiens mørkeste sider, i denne episke, hjerteskjærende romanen om identitet, uforglemmelig kjærlighet, krigens konsekvenser og voldshandlingene som ble tiet i hjel i etterkrigstidens Spania.
«En rørende fortelling, som blir enda sterkere fordi den er basert på reelle, mindre kjente, hendelser i historien. (…) En fengslende, skarp og opplysende historisk roman.» BOOKLIST, starred review
«Troverdige, komplekse karakterer som er på vei inn i voksenlivet, og som stiller de spørsmålene vi alle må svare på om vår plass i verden. (…) En storslått roman. Kirkus STARRED REVIEW **
“Denne høstens mest oppsiktsvekkende historiske roman!” Refinery 29
“Denne gripende, uforglemmelige historiske romanen gir et minneverdig portrett av Francos Spania.» —Publishers Weekly, *STARRED REVIEW*
Nå skal jeg lese en eller kanskje to, hvis den dukker opp, jurybøker for Bookis, før jeg tar fatt på Testament, en bok jeg er veldig nysgjerrig på.
Nina Wähä, Testamente
Leseeksemplar fra Pax forlag
Vinner av Sveriges Radio romanpris 2020
Den finsk-karelske storfamilien Toimi slår seg ned i Tornedalen rett etter andre verdenskrig. Familien Toimi består av mor Siri, far Pentti og deres 14 unger, hvorav tolv vokser opp. Da eldstedatteren Annie blir gravid, reiser hun motvillig hjem til gården. Hverken foreldrene eller søsknene er særlig glad for å se henne. Wähä zoomer så inn på hvert enkeltindivid i søskenflokken og forteller deres historie. Slik rulles fortellingen om en dysfunksjonell familie i 1980-årenes grenseland mellom Sverige og Finland opp. Omdreiningspunktet i romanen er den lunefulle faren Pentti, som alle følger med et vaktsomt blikk, og så er det denne store familiehemmeligheten som ingen av dem kan unnslippe. Er man ansvarlig for sin families synder? Kan man egentlig gjøre noe for å forandre historien? Kanskje man kan skrive den om? Dette er spørsmål som Nina Wähä stiller i sin nye roman Testamente, et familieepos av de sjeldne.
OMTALE
«Spenstig familiekrønike. Underholdende og innholdsrikt familieepos, fullt av fortellerglede og finsk fjernsynsteater.» Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad
«Et av de nye stjerneskuddene i svensk litteratur er verd å feire. Folkelig historie i en hovedsakelig litterær innpakning. Denne romanen er noe for alle. Den kan bli manges favoritt, slik bl.a. John Irving og Nina Lykke og Mikael Niemi er blitt manges favoritt. Romanen går livet inn på klingen, forstørrer detaljer eller sider ved det og viser frem noe som, uansett hvor merkelig det er, oppleves autentisk. Frodig, og en troverdig balansering mellom nært og fjernt, godt og ondt.» Vidar Kvalshaug, BOK365.no
«Denne frodige fortellingen om brann og mord og livsmestring i en tolvbarnsfamilie fester kloa fra første setning, og nagler leseren fast gjennom flere hundre sider… Oversetter Monica Aasprong har gjort en god jobb med oversettelsen av denne underholdende familiekrøniken, som anbefales også for norske lesere.» Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen
Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil å dele, både lesere, forfattere og forlag.
Det jeg ikke har problem med, det kan være at du ikke tør, og motsatt.
Jeg fortalte her forleden at jeg fulgte noen sendinger fra Snu, de som driver Arthur Findlay.
Jeg har betalt 21 pund, ca 250 kr, for å følge dem et år.
Da får jeg tilgang til en rekke forelesninger.
Det var jo det jeg trodde ihvertfall.
Men nå er jeg ikke helt stø i engelsk så det er ikke alt jeg forstår på timeplanen.
Jeg tror jeg skal se på demonstrasjon av mediumskap og oppdager at alle som er med bidrar.
I det jeg skulle koble opp, oppdaget jeg at jeg måtte lade og i full fart, fant jeg lader og fikk koblet meg på.
Jeg fikk derfor ikke med meg innledningen, men forstod at vi skulle meditere noen minutter for å koble oss på åndeverden.
Stor var derfor forbauselsen min når hun sa navnet mitt og jeg måtte ha på høytaler og da skulle de andre si hva de hadde fått inn til meg.
Jeg trodde de skulle gi såkalte “bevis”, det vil si ting som stemmer med den personen jeg følte var der.
Derfor sa jeg nei på det aller meste, for det stemte ikke.
Litt flaut var det derfor når jeg oppdaget at de det kom opplysninger om flere som hadde med meg å gjøre, barndom, osv.
Hadde jeg forstått oppgaven, ville det blitt flere ja.
Men det var mye der som jeg ikke kunne relatere meg til.
Oppgaven var altså at vi som var med skulle gi informasjon etter tur.
Det merkelige er at jeg får ikke panikk, jeg blir ikke nervøs en gang.
Jeg stotrer og stammer og roter med ord, men jeg ser at det er ikke bare meg, vi er mange fra mange land som ikke snakker flytende engelsk.
En av de tingene jeg fikk inn, var en sånn typisk husmor på 50-60 tallet med en grønn forklekjole med store blomster.
Men hva er forklekjole på engelsk?
Jeg kom ikke på hva knapper er heller, det er vel buttons.
Men det gjør liksom ingenting om jeg stotrer litt.
Neste seanse gjorde jeg det samme.
Meldte meg på noe jeg trodde var en demonstrasjon i Spirit art.
Ja jeg trodde jo vi skulle tegne, men jeg trodde vi skulle lære å tegne
Til min da enda større forbauselse, var det vi som skulle tegne selv.
Det rareste er at de to dagene før dette, har jeg vært dratt mot tegningen.
Jeg tok frem tegneutstyret søndag og skriblet litt.
Jeg kan ikke å tegne men jeg vet at det dreier seg ikke om det, jeg må bare la meg lede og se hva som kommer.
Og jeg ser at jeg får hjelp, det føles riktig inni meg.
Jeg får en god følelse selv om det ikke er kunstverk.
Før jeg visste at det var vi som skulle tegne, satt jeg og knotet litt mens jeg ventet på at det skulle begynne.
Jeg fikk for meg at jeg skulle bruke lys lilla, noe jeg ikke hadde.
Så viste det seg at jeg kunne bruke den mørke for når jeg drar den utover, ble den lys.
Jeg lot bare fingrene vandre og så at det kom frem hår og ansikt.
Jeg følte det skulle et anheng i halsen som hang litt ned.
Energien var så fin, som om den som var hos meg, var en varm, fin kvinne, rolig person, en som ikke hevet stemmen.
Så begynte demonstrasjonen og jeg oppdaget at vi skulle bruke litt tid på å tegne for så å vise det frem.
Forbløffet tenkte jeg at da har jeg jukset.
Tegningen var så nydelig helt til jeg skulle tegne på øyne, nese og munn og hele ansiktet ble ødelagt.
Stakkars dame så ut som et troll.
Men jeg oppdaget at noen av de andre hadde mye mindre tegnet enn meg.
Jeg meldte meg derfor ganske raskt før jeg nådde å bli nervøs.
Noen hadde jo nydelige portretter, men jeg konsentrerte meg om å se de som hadde bare noen strek, for at jeg skulle forstå at jeg ikke skulle bry meg med at jeg hadde tegnet troll.
En annen ting som var morsomt var at det var en som sa han følte en heks som var brent på bålet i middelalderen og jeg hadde jo akkurat lest ut boken om Barbro. Den er jo basert på en sann historie om Barbro som ble brent på bålet.
Jeg viste frem tegningen min og fortalte at jeg hadde en morsfigur.
Jeg sa hun var mild og snill og aldri hevet stemmen.
Jeg fortalte om smykket og jeg sa at jeg følte for å bruke light purple.
Læreren fortalte da at alt jeg sa stemte med hennes bestemor, men det var ikke light purple, men light lilac.
Selvfølgelig er det lilac som er lilla.
Akkurat den fargen var et viktig bevis på at det var bestemoren for det var et spesielt minne.
Jeg føler med dette at dagene mine har fått mer innhold.
Jeg får bruke evnene mine mer og jeg lærer.
Jeg ser over programmet hver dag og ser om det er noe jeg vil være med på og jeg finnes ikke nervøs.
Det er så merkelig.
Jeg stoler helt og holdent på at det blir riktig det som kommet.
Jeg vet også at jeg må øve på å tegne for under demonstrasjonen jeg fulgte i går kveld, satt jeg og tegnet mens hun demonstrerte.
Det mediumet syntes ikke jeg var noe flink.
Man lærer også mye av å se de som ikke er så dyktige.
Hun bommet veldig mye på fakta og hun jobbet mye mer synsk enn hun hadde kontakt med åndene.
Hun fortalte derfor mer fra hvordan vi hadde det, enn at hun tok ned bevis.
Men kanskje var det en uvant måte for henne å jobbe på, dette å ha alle på skjerm foran seg.
De trenger vel å trene på det de som demonstrerer også.
Til venstre ser dere den jeg meldte meg på i går, der jeg trodde vi skulle øve.
Det skulle vi jo men litt mer avansert enn jeg trodde.
I kveld skal jeg være med på en halvtimes fjernhealing klokken 19 norsk tid.
Deretter skal jeg se forelesningen om drømmetyding med Judith Seaman klokka 20.00.
Derfor er fjernhealingen jeg har på Lillasjel utsatt til klokken 22.00 i kveld.
Drømmetyding er noe jeg kan lite om og Judith Seaman er en jeg føler er veldig dyktig så dette er jeg spent på.
Hun har hatt et par demonstrasjoner der hun tar ned åndeverden, som har vært veldig spennende.
Hun hadde også en forleden om fysisk mediumskap forleden som var veldig interessant.
Så får vi se om jeg roter meg borti noe jeg ikke helt har kontroll over igjen.
