Leseeksemplar fra Pax forlag

 

Wow, for en ROMAN, ja med store bokstaver. Denne har alt den behøver for å bli en klassiker.

En finsk-karelsk storfamilie, ganske så dysfunksjonell sådan, mor og far og 14 barn.

Alle får fortelle sin historie. En spade kalles en spade, her pakkes ikke noe inn i vatt, så det er en fargerik fortelling fra Tornedalen i 1980 årene.

Anbefales til de som liker gode, fortellende romaner om en fengslende familie med ulike personligheter.

 

Sitat:

Barn, selv om de er små, rommer så store verdener inni seg. Også i den lille nyfødte bylten er informasjonen tett, gener på rekke og rad, fra å ha vært i gjære så lenge, nå endelig klare til å begynne å spire.

Alt kan du bli, tenker foreldrene som titter ned på det lille underverket. Men det er ikke sant. For et barn kan bli mange ting, men ikke hva som helst. Ikke alt. Så fort man blir født, begynner dørene å lukkes.

Før man får et barn, så tenker man at det har alle forutsetninger og muligheter, og at det er ens jobb som forelder å oppdra barnet til noe storslagent, og om ikke storslagent, så i hvert fall til å bli lykkelig, man tror at det er ens jobb å skape et lykkelig individ, i hvertfall lykkeligere enn man er selv.

Det er et stort traume å bli forelder, større enn å bli født, for bortsett fra selve utdrivelsen, er det å bli født bare et lykketreff, en overaskelse.

Å bli født. Å leve. Å begynne å dø.

Det ville ha vært dumt å si at foreldre ikke bærer ansvar for barna, at de bare blir det de blir, blir det de er predestinert til å bli, men man skal huske at man har mye mindre kontroll og ansvar enn man først kunne tro.

Barnet blir det som det blir, og det kommer an på mange ulike faktorer.

Når man får et andre barn, begynner det å gå opp for en hvor liten mulighet man egentlig har til å påvirke verden. For barn er ulike. De fødes ulike, og de blir ulike, avhengig av en rekke ulike faktorer.

Kjærligheten fra en forelder er natruligvis en bidragende faktor. Men langt fra den eneste.

Og ingen steder innen biologien er det lovfestet at det hører til vår natur å bli lykkelige

 

 

 

Juni

 

Nå skal jeg lese:

Heather Morris, Cilkas reise

Leseeksemplar fra Aschehoug

Mange har nok lest Tatovøren i Auschwitz. En sterk og sann historie.

Heather Morris, Tatovøren i Auschwitz

Nå kommer en ny sann historie, historien om Cilka. Dette er nok enda en bok der man må legge følelsene igjen utenpå. Lese men ikke føle.

Jeg har lest en del bøker fra krig i det siste og etter Simon Sebag Montefiore, Rød himmel, som er fra slagmarken i Russland, tenkte jeg at nå skulle jeg ha fri fra krigshandlinger til høstmørket setter inn, men jeg ser at det blir med noen denne måneden også.

https://lillasjel.blogg.no/simon-sebag-montefiore-rod-himmel.html

 

 

Cilkas skjønnhet reddet livet hennes – men ble også hennes skjebne.
Cilka Klein var bare 16 år da hun i 1942 ble sendt til Auschwitz. Hun var så vakker at hun ble tatt til side, og leirkommandanten
brukte henne til sine private behov. Cilka overlevde Auschwitz, men da russerne frigjorde leiren i 1945 ble hun dømt for å ha
samarbeidet med den tyske fienden. På nytt ble hun stuet sammen med desperate kvinner og barn. Denne gangen var målet Sibir.
Cilka var 18 år da hun havnet i den brutale Gulag leiren i det øde Sibir. I denne ubeskrivelig mørke tilværelsen, i enda et terrorregime, finner Cilka en utrolig styrke i seg selv. Hun er sterk nok til å hjelpe andre i leiren og til selv å komme gjennom enda et helvete.
Dette er fortsettelsen på historien fra «Tatovøren i Auschwitz», og fortellingen er basert på virkelige hendelser.

Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil å dele, både lesere, forfattere og forlag.

Bokinspirasjon for alle.

https://www.facebook.com/groups/3708195432531753/?ref=share