Har dere lagt merke til når hendene opererer helt på egenhånd?
Når du sier nei, nå er det nok, men de fortsetter likevel.
Alkurat nå er det nok kirsebær sier jeg.
Men den venstre hånden, denne gang, den hører ikke etter.
Den tar en til og en til.
Det er snart middag, sier jeg, det er nok nå.
Likevel trosser den hjernen og som om du er helt uten evne til å bestemme noe som helst, gjør den som den vil.
Denne gangen er det kirsebær, ok, sunt nok, men hva med sjokoladebitene som forsvinner en etter en.
Peanøtter og potetgull, samme greia.
Det er som om hendene lever sitt eget liv.
Ja de er nesten som unger, du snakker og snakker men de hører ikke etter.
Sukk, ja er det ikke slik vi alltid er.
Vi vet hva som er riktig, likevel fortsetter vi.
Alle våre uvaner som vi så inderlig vet er direkte dumt.
Likevel fortsetter vi, som om vi var noen programmerte roboter.
Bare en til, bare en til, bare en til, ja det er hakk i plata.
Er det ikke forbasket irriterende hvordan vår fornuftige hjerne blir fullstendig overkjørt.
Da kan vi kanskje også ha litt forståelse for de som er hekta på andre ting, som alle rusmidler eller gambling eller hva det måtte være.
Det er ikke bare å si nei og så slutter vi.
Det er en kamp.
Jeg brukte flere år bare for å kutte røyken.
Jeg var likedan da som med kirsebærene.
Bare en til, bare en til.
Men til slutt ble jeg så lei av at røyken styrte meg, at jeg greide å slutte.
Og du verden hvor deilig det er å være røykfri.
Nå ble det vanskelig å skrive for venstre hånda er på vei for å ta en kirsebær til.
I dag
