På noen felter er jeg modig.

Er ikke dette merkelig.

Vi har hver våre ting vi er modige på.

Det jeg ikke har problem med, det kan være at du ikke tør, og motsatt.

Jeg fortalte her forleden at jeg fulgte noen sendinger fra Snu, de som driver Arthur Findlay.

 

Jeg har betalt 21 pund, ca 250 kr, for å følge dem et år.

Da får jeg tilgang til en rekke forelesninger.

Det var jo det jeg trodde ihvertfall.

Men nå er jeg ikke helt stø i engelsk så det er ikke alt jeg forstår på timeplanen.

Jeg tror jeg skal se på demonstrasjon av mediumskap og oppdager at alle som er med bidrar.

I det jeg skulle koble opp, oppdaget jeg at jeg måtte lade og i full fart, fant jeg lader og fikk koblet meg på.

Jeg fikk derfor ikke med meg innledningen, men forstod at vi skulle meditere noen minutter for å koble oss på åndeverden.

Stor var derfor forbauselsen min når hun sa navnet mitt og jeg måtte ha på høytaler og da skulle de andre si hva de hadde fått inn til meg.

Jeg trodde de skulle gi såkalte “bevis”, det vil si ting som stemmer med den personen jeg følte var der.

Derfor sa jeg nei på det aller meste, for det stemte ikke.

Litt flaut var det derfor når jeg oppdaget at de det kom opplysninger om flere som hadde med meg å gjøre, barndom, osv.

Hadde jeg forstått oppgaven, ville det blitt flere ja.

Men det var mye der som jeg ikke kunne relatere meg til.

Oppgaven var altså at vi som var med skulle gi informasjon etter tur.

Det merkelige er at jeg får ikke panikk, jeg blir ikke nervøs en gang.

Jeg stotrer og stammer og roter med ord, men jeg ser at det er ikke bare meg, vi er mange fra mange land som ikke snakker flytende engelsk.

En av de tingene jeg fikk inn, var en sånn typisk husmor på 50-60 tallet med en grønn forklekjole med store blomster.

Men hva er forklekjole på engelsk?

Jeg kom ikke på hva knapper er heller, det er vel buttons.

Men det gjør liksom ingenting om jeg stotrer litt.

 

 

 

Neste seanse gjorde jeg det samme.

Meldte meg på noe jeg trodde var en demonstrasjon i Spirit art.

Ja jeg trodde jo vi skulle tegne, men jeg trodde vi skulle lære å tegne

Til min da enda større forbauselse, var det vi som skulle tegne selv.

Det rareste er at de to dagene før dette, har jeg vært dratt mot tegningen.

Jeg tok frem tegneutstyret søndag og skriblet litt.

Jeg kan ikke å tegne men jeg vet at det dreier seg ikke om det, jeg må bare la meg lede og se hva som kommer.

Og jeg ser at jeg får hjelp, det føles riktig inni meg.

Jeg får en god følelse selv om det ikke er kunstverk.

 

 

Før jeg visste at det var vi som skulle tegne, satt jeg og knotet litt mens jeg ventet på at det skulle begynne.

Jeg fikk for meg at jeg skulle bruke lys lilla, noe jeg ikke hadde.

Så viste det seg at jeg kunne bruke den mørke for når jeg drar den utover, ble den lys.

Jeg lot bare fingrene vandre og så at det kom frem hår og ansikt.

Jeg følte det skulle et anheng i halsen som hang litt ned.

Energien var så fin, som om den som var hos meg, var en varm, fin kvinne, rolig person, en som ikke hevet stemmen.

 

Så begynte demonstrasjonen og jeg oppdaget at vi skulle bruke litt tid på å tegne for så å vise det frem.

Forbløffet tenkte jeg at da har jeg jukset.

Tegningen var så nydelig helt til jeg skulle tegne på øyne, nese og munn og hele ansiktet ble ødelagt.

Stakkars dame så ut som et troll.

Men jeg oppdaget at noen av de andre hadde mye mindre tegnet enn meg.

Jeg meldte meg derfor ganske raskt før jeg nådde å bli nervøs.

Noen hadde jo nydelige portretter, men jeg konsentrerte meg om å se de som hadde bare noen strek, for at jeg skulle forstå at jeg  ikke skulle bry meg med at jeg hadde tegnet troll.

 

En annen ting som var morsomt var at det var en som sa han følte en heks som var brent på bålet i middelalderen og jeg hadde jo akkurat lest ut boken om Barbro. Den er jo basert på en sann historie om Barbro som ble brent på bålet.

 

 

Jeg viste frem tegningen min og fortalte at jeg hadde en morsfigur.

Jeg sa hun var mild og snill og aldri hevet stemmen.

Jeg fortalte om smykket og jeg sa at jeg følte for å bruke light purple.

Læreren fortalte da at alt jeg sa stemte med hennes bestemor, men det var ikke light purple, men light lilac.

Selvfølgelig er det lilac som er lilla.

Akkurat den fargen var et viktig bevis på at det var bestemoren for det var et spesielt minne.

 

Jeg føler med dette at dagene mine har fått mer innhold.

Jeg får bruke evnene mine mer og jeg lærer.

Jeg ser over programmet hver dag og ser om det er noe jeg vil være med på og jeg finnes ikke nervøs.

Det er så merkelig.

Jeg stoler helt og holdent på at det blir riktig det som kommet.

Jeg vet også at jeg må øve på å tegne for under demonstrasjonen jeg fulgte i går kveld, satt jeg og tegnet mens hun demonstrerte.

Det mediumet syntes ikke jeg var noe flink.

Man lærer også mye av å se de som ikke er så dyktige.

Hun bommet veldig mye på fakta og hun jobbet mye mer synsk enn hun hadde kontakt med åndene.

Hun fortalte derfor mer fra hvordan vi hadde det, enn at hun tok ned bevis.

Men kanskje var det en uvant måte for henne å jobbe på, dette å ha alle på skjerm foran seg.

De trenger vel å trene på det de som demonstrerer også.

 

 

Til venstre ser dere den jeg meldte meg på i går, der jeg trodde vi skulle øve.

Det skulle vi jo men litt mer avansert enn jeg trodde.

I kveld skal jeg være med på en halvtimes fjernhealing klokken 19 norsk tid.

Deretter skal jeg se forelesningen om drømmetyding med Judith Seaman klokka 20.00.

Derfor er fjernhealingen jeg har på Lillasjel utsatt til klokken 22.00 i kveld.

Drømmetyding er noe jeg kan lite om og Judith Seaman er en jeg føler er veldig dyktig så dette er jeg spent på.

Hun har hatt et par demonstrasjoner der hun tar ned åndeverden, som har vært veldig spennende.

Hun hadde også en forleden om fysisk mediumskap forleden som var veldig interessant.

Så får vi se om jeg roter meg borti noe jeg ikke helt har kontroll over igjen.

I dag.