Det er mange som ikke ser seg selv.
Meg selv inkludert.
Jeg forsker på saken, men gjør stadig nye oppdagelser.
Det er en hensikt bak alt vi gjør.
Vi gjør ingenting uten at vi forventer å få noe tilbake.
Dette kan være vanskelig å se.
Vi gjør ikke noe gratis for å være snille.
Vi vil ha noe tilbake.
Ikke takk eller gjerning tilbake kanskje, hvis det var det du trodde.
Ja, mange blir faktisk sure hvis de gjør noen en tjeneste og ikke får takk eller hjelp tilbake.
Men hvis man er snill gir det en en god følelse inni en sjøl, det er ofte belønningen vi higer etter.
Og som regel helt ubevisst.
Jeg skriver jo denne bloggen egentlig til eget hode.
Det er grunntanken bak.
Men……………….
Det er bestandig et men.
Da har jeg også dekning for alt jeg skriver.
Da kan ingen si at jeg ikke vet hva jeg snakker om når det gjelder dem.
Nei, for det gjør jeg ikke, når jeg skriver kun fra meg selv til meg selv.
Ingen kan anklage meg for noe som helst.
Jeg kan si akkurat hva jeg vil, så lenge det kun er noe jeg selv tenker eller tror.
Da har jeg allerde lagt en hensikt bak det at jeg skriver til meg selv.
Jo, da slipper jeg unna alle beskyldninger og negative tilbakemeldinger.
Da skriver jeg kanskje ikke kun til meg selv likevel, innerst inne?
Både ja og nei.
Jeg skriver til meg selv, for det er jeg som skal lære.
Jeg kan kun ta ansvaret for egen læring.
Jeg kan skrive ordene hva jeg tror, men hver enkelt må bestemme om det er vettugt for dem eller om de skal forkaste det.
Har jeg andre hensikter bak det jeg skriver?
Jo, det har jeg nok.
Hadde jeg kun ønsket å skrive til meg selv, hvorfor da publsere det?
Hvorfor ha en offentlig blogg og egen side på facebook?
https://www.facebook.com/Lillasjel
Det er helt tydelig for meg at det er ikke for å hjelpe noen.
Joda, jeg synes det er nydelig at noen har nytte av det jeg skriver.
Jeg blir glad innvendig når jeg får tilbakemelding om det.
Men er det derfor jeg gjør det hvis jeg skal være helt ærlig med meg selv?
Så ærlig at det smerter innvendig?
Ville jeg ha brukt så lang tid på bloggskriving hvis det kun var til hjelp for andre, hvis jeg ikke fikk noe utav det selv?
Nei, jeg liker å bli sett.
Jeg liker å få bruke ordene for jeg er god med ord.
Det er en av mine ressurser , det at jeg har ordene i hodet.
De daler ned i fingrene helt av seg selv.
Det gir meg en herlig følelse.
Jeg blr rett og slett lykkelig.
Det er likedan det med å jobbe med healing eller rensing av hus.
Jeg liker det fordi det gir meg noe tilbake.
En ro, en glede i hjertet over å få bruke evnene mine.
Uten den følelsen ville jeg neppe ha gjort det.
Sånn må man jobbe med seg selv.
Klart vi skal dele gode råd og diskutere og gruble og forske på andre også, men kun for å lære om oss selv.
Likevel vil vi så gjerne ha påvirkningskraft på andre.
Det er en god følelse.
Hvorfor?
Jo, for da føler vi at vi selv har mer verdi, vi er mer verdifull som menneske.
Hele veien er det egoet vårt som jobber.
Egoet er drivkraften som sitter i bakhodet og banker med en hammer.
Det driver oss frem til å jobbe, prøve å være bedre ,prøve å gjøre bedre.
For min del, ja jeg liker å skrive og jeg liker at folk leser.
Jeg simpelthen elsker å nå ut til folk med ordene.
Jeg jobber hardt for å se mitt ego.
Jeg syntes det var tøft i starten.
Det var tøft å se at jeg innimellom hadde en annen hensikt bak det jeg gjorde enn det jeg trodde.
Samtidig er det spennende.
Det er inspirerende for det lærer meg om det å være menneske.
Jeg har jo jobbet med meg selv i flere år.
Jeg har luket bort mange hensikter jeg ikke er tjent med.
Jeg ser meg selv bedre og bedre, jeg lurer ikke så lett meg selv lenger.
Noen egotanker vil jeg bevare, sånn som drivkraften med skrivingen.
Jeg ønsker å nå ut, jeg ønsker å bli sett.
Hvorfor?
Det gir meg en god følelse inni meg.
Det gjør meg glad
Det er en del av min personlighet.
I tillegg tror jeg det er en del av min livsoppgave.
Selv om jeg nok kan innbille meg det, bare for å ha noe å dekke meg bak.
Greier du å se hvilken hensikt som ligger bak dine handlinger?
Helt ærlig og usminket?
I dag
