Dette er en oppdiktet historie med en reell bakgrunnshistorie, nemlig Georgia Tann, som drev barnehjemmet Tennessee Children’s Home Society. Riktignok hjalp hun noen barn fra fattigdommen, men mest stjal hun barn for å selge dem til velstående mennesker, som selv ikke kunne få barn. Slik ble barna revet bort fra familiene og ingen visste hva som hadde skjedd med dem eller de trodde de var døde. Selv etter at hun ble avslørt, ble det stukket kjepper i hjulene, så familiene ikke fikk tilgang til familiehistorien og kun noen få kunne finne tilbake til hverandre.
Deler av boken er veldig bra skrevet, andre deler kunne vært bedre, for meg. Det føltes som om forfatteren skrev kjempebra de deler av historien som hun hadde i seg, men så måtte hun dikte opp litt for å få den til å henge sammen. Alt er jo oppdiktet, men jeg føler det er sånn for mange forfattere at det bor en historie i dem, og noen ganger har de flyt i skrivingen og den er fantastisk og noen ganger butter det imot litt. Men det kan være bare min følelse av det hele, for boken er bra den og jeg anbefaler den gjerne.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar.
Lisa Wingates bestselgende roman Barna fra elven, tar utgangspunkt i en sann historie
om organisert kidnapping og salg av tusenvis av fattige barn og barn av ugifte mødre i USA mellom årene 1920 og 1950.
Memphis, 1939: Tolv år gamle Rill og hennes fire søsken lever et fritt og ubekymret liv om
bord på familiens husbåt på Mississippi-elven. Men når faren i all hast må frakte moren
deres til sykehuset, må Rill ta ansvaret for søskenflokken. Plutselig dukker en fremmed mann
opp, og barna blir tatt vekk fra alt som er kjent og levert til et barnehjem. De blir forsikret om at de vil få komme tilbake til foreldrene, men snart oppdager de den mørke sannheten.
Sør-Carolina, nåtid: Når Avery vender hjem for å hjelpe faren som er blitt syk, fører et tilfeldig
møte til at hun begynner å stille spørsmål ved sin egen bakgrunn. Hun legger ut på en reise
gjennom familiens glemte historie – en vei som til slutt vil føre enten til ødeleggelse eller forsoning.
Barna fra elven har ligget over ett år på New York Times’ bestselgerliste. Den ble også kåret til beste historiske roman 2017 av det store nettsamfunnet Goodreads, hvor nesten 4 millioner lesere stemte den fram. Den ligger nå på bestselgerlisten i Norge.
Tegnet Lillasjelbilde med ord. Denne gangen insisterte blant annet en liten fugl på å være med, noe som gjenspeilte noe veldig spesielt for den som har bestilt bildet. Sangen Bed of roses, tvang seg også på og ville være med. Vil du ha ditt Lillasjelbilde, ta kontakt i melding på Facebook eller SMS 9946 7178.
Åpne nå lokket på din egen skattekiste
Hvorfor gjemmer du vekk alt det gode
Du har så mye å by på, men du viser så lite av det
Lær deg selv å kjenne, du rommer så mye fint
Bindet må bort fra øynene
Nå skal du begynne å se
Du skal tillate deg å være deg
En kiste full av vakre blomster, må ikke gjemmes bort
Søk ut i naturen, der finner du ro
Lytt til stemmen inni deg som ønsker å bli hørt
Finn nye veier å gå, bortgjemte stier skal tråkkes opp
Ta dine drømmer på alvor
Ikke bare alle andre, men også deg
Husk at solen er der, også om det er noen mørke skyer
La regnbuens farger fylle ditt sinn
Gi deg glede og inspirasjon
Åpne nå hjertet ditt for fullt, slipp lyset inn dit
Det du frykter, er ikke så farlig når det blir belyst
Jeg likte godt den første boken hennes, Uten vesentlige feil eller mangler. Dette er lette underholdningsbøker, kun til koselesing og jeg koste meg godt med denne også. En lun humor, men litt spenning er det, om Vilma finner sin tante død eller levende. Det kunne kanskje vært en litt mer actionfylt avslutning for å toppe det hele, men jeg humret meg gjennom boken der jeg fulgte Vilmas strabisiøse liv. Hun inngår nemlig et veddemål i fylla om at hun, sammen med katten Saul, skal bo på en øy og livnære seg av det hun finner, i seks hele uker. Og dessuten føler hun seg overvåket og forfulgt. Mer sier jeg ikke, les boken så får du se om Vilma klarer seg på øya så lenge.
Sitat:
Hebbe gir seg ikke. Kvinnfolka slipper unna, sånn har det alltid vært. Helt siden steinaldermannen ble sparket ut av hulen i all slags vær for å nedkjempe mammuter som kjerringa kunne fylle spiskammeret med.
Sitat:
Herr Pedersen hadde satt seg som mål å frelse oss ungene ved hjelp av en flanellstavle og svært livaktige skildringer av hvordan Gud behandler syndere. Jeg minnes at herr Pedersen fortalte om Sodoma og Gomorra som druknet i svovel og ild.Hvordan pappfigurene kjempet for livet på flanellstavla og dødskrikene deres som fulgte med inn i drømmene mine og gjorde dem til mareritt. Han hadde kraftig stemme, Pedersen. Spesielt med tanke på at han var så skrøpelig at det så ut som han kunne falle død om hvert øyeblikk. Og en dag gjorde han det,. Midt under en dramatisk framstilling av syndfloden var det slutt.
Anbefales varmt for de som liker lun humor.
Omtalen til den forrige boken, Uten vesentlige feil eller mangler
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar
Siste dag før ferien finner Vilma en uadressert konvolutt i postkassen. I den ligger halssmykket til morens tvillingsøster, hun som forsvant fra småbyen for femti år siden, på dagen. Hun etterlot seg en familie i stykker og biter.
Vilmas liv har også gått i knas. Samboeren har kastet henne ut, og det siste halvåret har hun bodd på jenterommet hjemme hos foreldrene. Hun er 34 år og jobber på en hagemøbelfabrikk uten innkommende ordrer, og mer begredelig enn dette blir det ikke. Tror hun.
Men da Vilma våkner morgenen etter en fest og innser at hun har inngått et veddemål hun ikke kan komme seg ut av, forstår hun at alt kan bli verre. Betydelig mye verre.
Vilma ønsket seg en rolig sommer. Hun skulle lese bøker der alt går bra til slutt, småsludre med farfaren og koke fisk til verdens lateste katt. I stedet befinner hun seg på en øy, i et telt som lukter mugg og sure gymsokker, og på den andre siden av fjorden skjer det ting om natten som tyder på at noen prøver å blåse liv i en femti år gammel familiefeide.
Jeg skal på kurs med Wenche Tømmervik, i Drammen, 22.-23.juni.
Jeg har vært på kurs med henne før og liker veldig godt måten hun underviser på.
Hun er en av landets dyktigste medium, synes jeg.
Jeg var på kurs med henne før jeg dro til Arthur Findlay, første gangen.
Det var også hos henne jeg første gang, hørte om skolen der det kommer folk fra hele verden, for å lære om healing og mediumskap.
Hun har mange fine egenskaper som jeg liker hos en lærer.
Blant annet at man ikke skal ha stillstans og tro at man er utlært.
Man trenger utfordringer og inspirasjon hele livet igjennom.
Det betyr ikke at man trenger å dra på en haug med kurs, i alle retninger.
Men et kurs er så mye mer enn bare det teoretiske.
Det å være sammen med likesinnede, der man snakker fritt om det man tror på.
Kanskje er det noen man skal møte der.
Jeg møtte mennesker på forrige samlingen jeg var på hos henne, som er blitt gode venner og samtalepartnere.
Jeg møtte ei nå i England som sa at utfordringen med å reise, var svært verdifull læring for henne.
Legge bort frykt hun bar på inni seg, sette seg på flyet med flyskrekk.
En stor utfordring som ble mestret.
For meg er det ikke noe alternativ å bare sitte hjemme alene.
Jeg må ut og treffe mennesker og da er dette kjempekjekt.
Programmet:
Klassisk mediumskap for deg som vil vite hva du driver med og lære å bli trygg på ditt klarsyn vs mediumskap.
Forskjell på mediumskap og klarsyn/synskhet. Sansene våre. Oppgaver for å trene opp de forskjellige sansene. Hvem snakker vi med? Hvem besøker deg hjemme? Hvordan kan du være trygg på at meldingen ikke kun er fra deg selv? Kanalisering. Meldinger fra kjente&kjære til hverandre.
En helg stappfull av morsomme oppgaver og oppklarende forklaringer. Få system på det du kan! Jeg svarer på mange spørsmål underveis.
Ingen forkunnskap nødvendig. Bare vær åpen og nysgjerrig.
Kurset er ideelt når man ønsker å lære og når man er usikker på hva man får ned.
Dette å lære seg å kjenne forskjell på når det er fra eget hode eller om det kommer fra andre
Jeg trenger å øve, definitivt.
Jeg er så vant til å skrive det som kommer.
Da sitter jeg her hjemme i tryggheten og kan ta ting som det kommer.
Det å skulle ta ned meldinger sammen med andre, er viktig å øve på.
Når jeg var på kurs i England nå i april, øvde vi jo ikke på sånne ting.
Da tegnet vi til hverandre.
Jeg gleder meg veldig mye og dette er noe jeg unner meg selv å være med på.