Ja, da har også jeg lest Kastanjemannen og slutter meg til alle hurraropene. Fy fabian den var spennende, helt altoppslukende. Helt umulig å legge fra seg, noe jeg heller nesten ikke har gjort siden jeg begynte på første side.
For de som hater bloddryppende detaljer, så er det litt, men ikke mer enn man tåler tror jeg.
Jeg forstår ikke hvordan disse krimforfatteren greier å få sammen et slikt komplott som er så omfattende. Gratulerer sier jeg bare.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og de har sendt meg boken vederlagsfritt som et leseeksemplar, men jeg har ikke blitt betalt eller oppfordret til å skrive om den.
I en av Københavns forsteder gjør politiet et uhyggelig funn. En yngre kvinne er drept og etterlatt på en lekeplass. Den ene hånden hennes er skåret av. Over henne henger en liten kastanjemann.
Den unge etterforskeren Naia Thulin settes på saken. Som makker får hun den utbrente etterforskeren Mark Hess. Han er nettopp blitt sendt hjem fra Europols hovedkvarter i Haag. Snart oppdager de at den lille kastanjemannen har et fingeravtrykk fra en jente, som politiet tror er blitt drept. Sosialminister Rosa Hartungs datter, som forsvant ett år tidligere. En mann har tilstått drapet på jenta, og saken regnes for oppklart.
Kort tid etter blir enda en kvinne funnet drept. På stedet finner politiet en ny kastanjemann, som også har fingeravtrykk fra den savnede jenta. Thulin og Hess leter nå etter en sammenheng mellom sosialministerens forsvunne datter og de myrdede kvinnene. Drapene skaper angst over hele landet.
Thulin og Hess kjemper mot tiden, de frykter at morderen har en plan og at flere liv står i fare.
«Nifs krim. Skaperen av TV-serien Forbrytelsen skriver også godt i bokformat.» Elin Brend Bjørhei, VG
«Kastanjemannen har blitt en demonstrasjon av hvordan en roman av dette slaget skal sys sammen. Resultatet er vanvittig spennende!»
Ingvar Ambjørnsen, Dagbladet
«…, Kastanjemannen kan bli høstens mest spennende krimsuksess. Sitrende, hoderystende, spennende krim.» Asbjørn Slettemark, A-magasinet
«Sveistrup er en dreven plotbygger med evne til å overraske og med godt utviklet sans for tempopreget spenning og action.» Leif Gjerstad, BOK365
«Kastanjemannen er en spennende fortelling.» Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen
«Kastanjemannen er en helstøpt kriminalroman. Kan kun anbefales på det sterkeste.» Beate Ellingsen, Heartart bok blog
«En perfekt krim!» Liv Lysaker, LO Media
«Her er tempo, driv og spenning til siste side, …» TARA ‹5 av 6 stjerner›
Denne romanen har jeg ikke sett mange omtalt og det er trist, hvis det betyr at den ikke blir lest, for dette er et mesterverk som går rett inn på topp 5 lista mi i år. Jeg har nesten ikke ord til å beskrive hvor bra den er.
Vi får historien til tre generasjoner, fra bestefar Alis historie fra da han bodde i Algerie, men ble tvunget ut av landet fordi han holdt seg inne med franskmennene som hadde kolonisert Algerie. Han gjorde det han måtte for å berge livet til familen sin
Vi får historien til sønnen, Hamid, som blir med på flyttelasset til Frankrike og velger å la sin historie forbigå i taushet, det var for tøffe tak til at han klarte å sette ord på det. Det er datteren Naïma som drar tilbake til Algerie og finner igjen historien til familien.
Zeniter mestrer så fint å se historien fra ulike vinkler og den minner meg derved litt om romanen, De som dro og de som ble igjen.
Det er ingen dans på roser for de som er nødt til å flykte til Frankrike og bo i flyktningeleire og triste blokkleiligheter, der de blir stuet bort og tøff er situasjonen for de som blir igjen i Algerie. Dette er definitivt ikke noe feelgood, bare så det er sagt.
Det er en lærerik bok som setter spor etter seg.
Igjen tenker jeg på alle disse krigene som har vært, ikke så langt tilbake i tid, som vi liker å tro.
I tillegg til at Zeniter fengsler meg med historien til tre generasjoner og viser meg hvor stor forskjell det er på oppveksten, levevilkår og hvilken tidsalder de lever i , så er den fantastisk skrevet. Vakre maleriske beskrivelser om både gode og vonde situasjoner.
Ikke noe sluke bok, enda den er ganske så altoppslukende, men her må man holde tunga beint i munnen for setningene er ofte ganske lange. Jeg som er en slukeleser, måtte ofte ta meg på tak og lese avsnitt om igjen,for å få med meg alt.
Sitat:
Nettene i leiren blir skueplass for skygger og skrik. Det er som om usynlige troll streifer rundt i leirgatene, kommer inn i teltene og klemmer sine tykke never, svarte av blod og krutt, rundt halsen på folk, presser de digre håndflatene sine mot brystet på dem, trykker det inn, eller kysser med store munner – med råtne tenner og en pust av død – de bitte små barnefjesene. Det er lenge siden det bare fantes ett felles troll som het Sètif. Nå bærer alle med seg sitt private lommetroll, som også har tatt båten, og som kommer ut om nettene. Da lyder skrikene fra telt til telt, og deretter mammastemmer som synger vuggeviser, klager fra naboer som vil ha stillhet, mumling depet av teltduken.
Natt-trollene fødes av minner, men styrkes av frykten for nåtiden og fremtiden. Når de som i mangel av noe bedre blir kalt harkier spør hvorfor de har blitt stuet inn der, og hvor Frankrike er, resten av landet, får de som svar at det er til deres eget besta, at FLN fremdeles er på jakt etter dem, og at de trenger beskyttelse. Siden er de hver eneste natt livredde for at noen skal skjære over strupen på dem uten en lyd, en etter en , for å fullføre jobben. Om morgenen tar de seg automatisk til halsen.
FLN: den nasjonale frigjøringsfronten i Algeri. Ledet i 1954 opprøret som ble starten på frigjøringskrigen. Ble regjeringsparti i Algerie etter våpenhvilen i 1962
harki: Innfødt algerisk hjelpesoldat i den franske hæren under Algeries frigjøringskrig. Ordet brukes i utvidet betydning også om alle muslimske algeriere som støtte franskmennene under denne krigen.
Er det noe jeg savner i boken, er det flere ordforklaringer. Kun noen ord er forklart bak i boken, men mange ord blir brukt som kan være vanskelig å tyde ut fra teksten
Bilde og tekst under bildet har jeg hentet hos Aschehoug og boken er et leseeksemplar.
Naïma arbeider på et fint galleri i Paris og lever stort sett et spennende liv. En dag ber sjefen hennes henne om å reise til Algérie. Plutselig går det opp for henne hvor lite hun vet om familiens historie og landet de en gang forlot. Det har aldri vært noe annet enn et bakgrunnsteppe uten betydning. Bestfar Ali var fjellbonde i Algerie, og ble tvunget ut av landet da franskmennene tapte krigen. Slik var det for mange algeriere, som hadde samarbeidet med okkupantene. De ble kalt harkier. I Frankrike ble de satt i leire, før de befolket de nybygde drabantbyene og måtte ta til takke med de dårligste jobbene. Tre generasjoner senere er alt endret, men hvordan skal man kunne forstå sin egen historie når ingenting er blitt fortalt. Alice Zeniter har skrevet en kraftfull og modig fortelling som er mer aktuell enn noen gang. Den handler om å være fengslet av sin fortid. Men også om friheten til å være seg selv, utover både sosiale og private stengsler.
Sagt om Kunsten å miste
«Fortellingen (…) er så sterk og god at både hodet og hjertet suger til seg kunnskap under lesningen. Det er rett og slett en empatisk genistrek den unge, franske forfatteren Alice Zeniter har levert, en bok som fengsler både i de store linjene og helt ned på setningsnivå». (…) oversetter Egil Halmøy har gjort en formidabel jobb med denne lange, vakre og gripende fortellingen.» Ellen Engelstad, Klassekampen
«På en imponerende tålmodig måte, med flere overraskende vendinger som kyndig er blitt oversatt av Egil Halmøy vikles familiehistorien til hovedpersonen ut.» Erik Engblad, Vårt Land
Jeg er ikke så glad i å lese bøker på nynorsk men jeg var så spent på denne boken siden jeg har sett den har fått så fine omtaler.
Du verden for en nydelig bok. Hvordan kan vel en ung kvinne som Susanne Skogstad, skrive så sårt og så vakkert om en livslang kjærlighet og sorg. Om hvordan det er å miste halve livet i det ektefellen gjennom et langt liv, dør.
Hun beskriver også nydelig med nedstemtheten den gamle kvinna har levd med i perioder av livet.
Sårbarheten i det barna vil rive henne ut av sorgen og få henne til å pakke bort alle minnene.
En helt nydelig bok rett og slett.
Kun 155 sider, men et praktverk. Anbefales de som liker såre, nære bøker, som griper deg i hjertet.
Boka er et leseeksemplar som jeg har fått låne på Romsdal Libris
I Svartstilla har den unge forfattaren valt den gamle kvinnas perspektiv for å skrive om kjærleik, einsemd og om lengsel etter å høyre til. Gjennom den gamle kvinnas sorg får lesaren innblikk i ei uendeleg sterk forteljing om stor kjærleik – og om den stilna som oppstår når eit liv brått tek slutt. I det store minnearbeidet ho står ovanfor ser den gamle kvinna tilbake på seg sjølv som ung kvinne. Korleis ho elska han som er borte. Gjennom denne erindringa skildrar forfatteren eit liv og ein familie mange kan kjenne seg att i. Skarpt og presist teiknar ho opp eit menneskeliv med all den sårheit og styrke som livet sjølv kan kreve. Svartstilla er ein liten, men likevel stor roman, om store spørsmål om kva eit menneskeliv er, kva kjærleiken er verdt, og kva den kostar. I den gamle kvinna sin kamp for å halde fast på den store sorga skildras og menneskes søken etter meining i ei stadig meir opplyst verd. Susanne Skogstad er fødd i 1992 og bur i Oslo, men vaks opp på Eid i Nordfjord. Svartstilla er hennar debutbok. Ho går på manuslinja på Westerdals.
I dag tenkte jeg å samle en del av de innleggene jeg har skrevet tidligere, som handler om lavt stoffskifte eller om det å bli ufrivillig hjemmeværende.
Når aktive mennesker blir parkert og må finne en ny versjon av seg selv, som de ikke kjenner.
Det tar tid, kanskje kommer man aldri helt i mål.
Jeg merker det så godt selv, hver gang jeg har vært på ferie og kommer hjem.
Ja for jeg er en av de heldige som både har helse og økonomi til å reise.
Det er da deilig å komme hjem og hvile igjen
Men samtidig har jeg da igjen fått smaken på den jeg egentlig er, så jeg faller ned i “orker ikke “-gryta, etter få dager.
Plutselig blir alt tungt og må igjen bruke tid på å vekke opp igjen positiviteten og gleden.
Man må rett og slett lære seg på nytt å være hjemmeværende.
Jeg forventer ofte mer av meg selv i disse periodene enn jeg får til.
Jeg greier liksom ikke å finne viljen til å komme i gang med noe.
Samtidig er jeg redd for å tenke meg ned, som jeg kaller det.
At jeg på et vis manifesterer i hjernen at sånn er det.
Nå greier jeg ikke å få tatt bildet så dere ser arbeidet til han som har nattevakt
Hver natt spinner han sitt nett på samme sted for å sikre nattens fangst
Igjen og igjen den samme prosedyren
Kanskje skulle man vært edderkopp.
Jeg tror ikke han psyker seg ned over alt han ikke får utrettet.
Det er vi mennesker som er tenkende individer.
Og det å kontrollere sine tanker og skape de som gjør en godt, ja det er et helt arbeid i seg selv.
(gjør oppmerksom på at vi ikke har noe viljelager i kroppen, siden det var en som mente jeg misledet folk. Det er bare et uttrykk for hvordan det føles. )
De som er personlige, som jeg skriver til andre mennesker som bestiller.
De siste årene har jeg plukket ut en sang og sendt ved ordene.
Som en inspirasjon.
Jeg plukker den ut etter intuisjon.
Jeg tenker at det kan være tittelen, selve melodien, teksten eller andre ting som kan føles riktig ved den.
Det er ikke nødvendigvis at ordene skal være riktige, det kan være noe annet.
Jeg åpner YouTube, ser nedover lista til høyre.
Ofte vet jeg med en gang hvilken sang som skal være med.
Andre ganger må jeg bla litt i listene, kanskje lytte litt.
For en stund siden kom det kun sanger som handler om ord fra noen som hadde gått bort.
Da blir jeg litt usikker og tenker at hmmm, kan jeg sende den, tar jeg feil nå eller.
For jeg spør meg selv om sangen jeg har fremme, er riktig.
Så kjenner jeg etter inni meg, om det føles riktig eller galt.
Sier det ja inni meg, sender jeg den.
Men den gangen var jeg usikker, så jeg lette videre.
Men når den tredje sangen på rad, har samme budskap, da overgir jeg meg.
Prøv selv.
Bla tilfeldig frem og tilbake på YouTube, åpne sanger du ikke kjenner og se om du tilfeldig klarer å åpne sanger med budskap fra noen som har gått bort, 3 på rad.
Hva er sannsynligheten?
Noen ganger sender jeg sangen vedkommende hørte når denne traff kjæresten
Shall i stay or Shell i go, havnet hos noen som vurderte å forlate samboer (jeg visste ikke det)
Sang sunget i fars begravelse.
Sang vedkommende har sunget på i ukesvis
Sang som barnebarnet går og synger på.
Ja selvfølgelig er det ikke slik match hver gang.
Men denne uken ble det et treff av det usannsynlige igjen.
Jeg åpner YouTube og ser på høyre side
Der er en sang og den vil jeg sende med.
Jeg kjenner det inni meg at den er riktig.
Så får jeg dette svaret
Tusen ❤lig takk Mariann.
Er på yoga retreet i Spania (aldri vært borti yoga før ) meditasjon sangen økten blir avsluttet med heter
I am the light of my soul.💜
wow
Hva er sannsynligheten for at det skal kunne skje?
Du er ikke så full av frykt for det som skjer eller kan komme til å skje
Det er som om du har funnet kraftsenteret ditt.
Du har funnet styrken din, din indre drivkraft
Det har ikke vært lett for deg
Mange kamper har det vært
Du har kjempet med nebb og klør
Det har vært tunge dager, men nå ser du mer og mer at det også har vært store seiere
Det kan være lurt å skrive ned det du har erfart
Se så tilbake på det etter en tid
Akkurat må er det som om du er gjennomhullet
Som om noen har tatt ut biter av deg
Som om du plutselig har mistet noe av deg selv
Men det rare er, at selv om det er hull, så føler du deg mer hel
Det er som om du nå vil gro sammen igjen på en ny måte
At du forstår at nå vil du bli mer deg selv
Så selv om ting er vanskelig, så ser du likevel alt på en ny måte
Det er nå du kan så smått begynne å tenke på den skapende delen av deg
Det kreative som ligger inni deg og venter på å få komme ut
Bruk fargene bevisst
Bad visuelt i farger
Se for deg i meditasjon at kroppen din fylles med den fargen du føler du har behov for
Det er god healing å hente der
Det er også tiden for å være mer sosial
Være sammen med likesinnede der du kan være deg selv
Mange rundt deg, de kjenner bare fasaden din
De klarer ikke å se hele deg og ikke har du vist dem det heller
Du har gjemt deg inni et skall
Derfor skal du nå søke mer ut og finne de som ser deg og godtar deg, godtar hele deg
Det vil bli en berikelse for deg og der er det også mye healing
Ja for fortsatt trenger du mye healing
Healing og ro, alenetid og gleder
Du må lære å sette deg selv i fokus, ta ansvaret med å gjøre det som er best for deg
Ikke forhast deg med nye avgjørelser
Gi deg litt tid, la det som nå er få synke litt inn
Det er som om du må vente litt på at neste steg skal bli klart for deg
Tiden er ikke helt inne enda
Du vil da bli litt utålmodig, men prøv nå å stole på prosessene
Mediter på løsninger du ønsker, se for deg at det allerede er oppfylt
Det er bedre enn å fylle hjernen med grubling og bekymring
Du har vel lært nå at det nytter lite
Da vil du bare skape mer av det du ikke vil ha
Ofte når man er i fremgang, vil man at alt skal skje med en gang, men slik blir det ikke
Det vil være litt opp og litt ned, noen fartsdumper, noen dype daler og høye fjell
Men nå vil du være mer i stand til å takle det
Du vil ikke være så redd, for du har en større forståelse
Så når det humper litt, se bare for deg løsningen som en gulrot der i det fjerne
Vit at du er på riktig vei
Det kan være små stikkveier du skal inn på som vil forundre deg litt, men ha bare tillit, selv om du i utgangspunktet tviler
Det kan være det venter overraskelser der som du i utgangspunktet ikke ser komme
Noe du skal lære eller mennesker du skal møte, så vær åpen
Åpne opp for å bruke nye farger, det vil gi deg inspirasjon når du nå forstår at det er du som har ansvaret for å fylle de blanke arkene du har i boken din
Det var våre ord til deg
Smått om senn begynner den virkelige deg å trå frem
Lenge har du ventet og mange kamper har det vært
Du har så mange fine egenskaper som du hverken har sett eller brukt
Endelig har du startet på veien med å lære deg selv å kjenne
Du har prøvd lenge men det har på et vis bestandig kommet noe i veien
Andres behov har måtte komme først
Det har vært som om når en knute har løst seg opp, har den knytt seg igjen på en ny måte
Det har tatt kreftene dine, både fysisk og psykisk, men nå ser det lettere ut
Nå skal du tillate gleden å infiltrere hele deg
Du skal falle til ro i deg selv og tillate deg å stråle enda mer
Begynn nå å ta i bruk sansene dine for de har blitt sterkere og sterkere
Det merker du godt
Du er en svært åpen, lysende kanal
Vær obs på at du skiller mellom det som er ditt og det som tilhører andre og rist av deg andres kritikk
Vi ønsker deg lykke til videre på veien, husk fargene dine
Dette er en kjærlighetsroman av det lette slaget som jeg vet mange vil kose seg med, når de leser. Småhumoristisk om Justine som endrer teksten i horoskopet til vannmannen, for å få barndomskjæresten til å forlate forloveden og komme til henne istedenfor, men det blir jo forviklinger av slikt.
Dere som leser omtalene mine vet at jeg liker feelgood, jeg liker kjærlighetsromaner, men de skal ha det lille ekstra og det hadde ikke denne for meg.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er er leseeksemplar.
Det kan være tilfeldig at barndomskjærestene Justine (skeptisk skytte) og Nick (vannmann og sterkt troende) støter på hverandre igjen som voksne. Eller det kan være skrevet i stjernene. For Justine virker det i alle fall som om et livsendrende kjærlighetsforhold er uunngåelig. Etter hvert forstår hun at Nick er en ivrig horoskopleser som tar beslutninger basert på astrologi, nærmere bestemt horoskopet i magasinet Alexandria Park Star, der Justine jobber. Hun bestemmer seg for å ta horoskopet – og dermed skjebnen – i egne hender.
«Jeg elsket denne boken. Skrevet i stjernene handler om den menneskelige trangen til å støtte seg på andre når vi føler oss fortapt, og den er så vidunderlig gjenkjennbar (…). Det er en gnistrende god, frydefull kjærlighetshistorie som sprer seg ut over en hel liten by, med et kor av fortellerstemmer og gamle hus og barndommer og sladder. Den er en triumf.» Josie Silver, forfatter av bestselgeren En dag i desember
