Tatovøren i Auschwitz ble første bok ut i juli og det er en av de bøkene som bør leses. Veldig mange leste Saras nøkkel og denne her er like bra om ikke bedre. Velskrevet men trist selvfølgelig, men med en likevel noenlunde happy ending, siden de overlever. Noe som ikke er en hemmelighet siden det er hovedpersonen som selv har fortalt sin historie til forfatteren.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra aschehoug og boken har jeg fått som et leseeksemlar.
Kan man finne kjærlighet på et så brutalt og grusomt sted som i Auschwitz? Dette er en utrolig sterk historie, basert på virkelige hendelser. Lale er tatovør i Auschwitz og en dag skal han tatovere armen til Gita. Han er så forsiktig han kan, men den unge kvinnen blir urolig og han ser opp på henne. Etterpå kan han ikke glemme henne, og de to møtes etter hvert i hemmelighet. Det blir dem. Etter krigen slo Lale og Gita seg ned i Australia og fikk familie der. Fortellingen om hvordan de traff hverandre holdt de hemmelig – også for sine barn. Først etter Gitas død fortalte Lale den gripende historien om hvordan livet deres sammen begynte.
Victoria Bø, Jeg vet meg et land
Jeg vet meg et land var helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg ut fra å lese på baksiden. Jeg trodde den handlet om motstandskampen og på et vis gjorde den det, men det var ikke hovedsaken.
Ja, det stemmer at hovedpersonen, Eilif Alf Abelsen gjerne vil gjøre noe bra for landet og han blir sendt ut på oppdrag uten å helt skjønne hva han holder på med. Han er ganske så naiv vil jeg påstå. Han forstår nok ikke rekkevidden av den jobben motstandsbevegelsen gjorde.
Han blir sendt fra Oslo til Valdres der han bor hos presten og er organist i kirken. Han er forelsket i en av studentene som gikk i lære hos han for å lære å spilleklaver, Astri.
Jeg synes romanen er mesterlig skrevet. Det jeg vil kalle en gammeldags fortelling er historien til Eilif. Anbefales.
I omtalen under, kan du lese flere sitater som jeg synes er så fine.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra forlaget Vigmostad og Bjørke og boken er et leseeksemplar.
Jeg vet meg et land er en roman om ønsket om å gjøre det rette, om å finne kjærligheten og sin plass i en tid fylt av usikkerhet og motsetninger.
Musikeren Eilif Abelsen kjemper med seg selv og sprengkulda i et mørklagt Oslo. Han vil gjøre noe, yte motstand mot tyskerne. Men hvordan? I den strenge krigsvinteren ser Eilif strimer av lys bare i klaverspillet til studenten Astri og i den forunderlige blåtonen i stemmen til en kvinne han ikke kjenner. Mager og lungesyk finner han likevel viljen til å våge, men hvem kan man stole på i Oslo nå? Eilif må ut av byen og takker ja til å være organist i Valdres. På veien får han med seg en avis, og da han tar imot, kjenner han at det ligger noe inne i den. Det er brev, brev som ikke må komme i feil hender. Dagene er annerledes i bygda, roligere, men samtidig blir alt mer synlig der mellom de mektige fjellene. Også de tingene Eilif gjerne vil holde skjult.
Victoria Bø er født i Oslo og oppvokst i Fredrikstad. Jeg vet meg et land er hennes femte roman.
Åge Baste Vassdal, Natt i Liguria
Jeg har lest en bok av Vassdal før, nemlig Vinhandleren.
Vassdal skriver litt annerledes historier på et vis, ltt sånn underfundige med et lite mysterie i seg. I denne boken er det en kirkeskatt som er forsvunnet og vi funderer litt på hvor den er blitt av.
Jeg koser meg når jeg leser bøkene til Vassdal selv om jeg nok ikke kommer til å huske dem for livstid, er det avslappende underholdning og han skriver godt. Fine bøker når man bare vil slappe av uten å ta stilling til de store problemstillinger i verden. 200 sider blir unnagjort på en kveld og man blir jo fristet til å dra til Italia, dit handlingen i boken foregår.
Boken er gitt meg av Liv forlag som et leseksemplar men jeg bestemmer selv om jeg vil lese den og det er ikke lagt noe føring i hva som eventuelt skal skrives om den.
Lasse reiser ofte til feriehuset sitt, i den lille, sjarmerende landsbyen Col del Bosco i Italia. På flyet møter han Siena, som har arvet en oliven- og vingård i den samme landsbyen. Det er sensommer i Col del Bosco. Druer og olivenen nærmer seg innhøsting og Siena må snart avgjøre hva hun skal gjøre med gården hun har arvet. Hun nyter den fredelige tilværelsen, spiser tradisjonell mat og drikker god vin under de gamle kastanjetrærne i vingårdens hage. Men det ulmer under overflaten, og en dag forteller antikvitetshandleren Alberto henne om en kirkeskatt som er stjålet. Lasse kjenner allerede til tyveriet, og en natt bestemmer han seg for å finne ut av mysteriet. Dette fører til en jakt på liv eller død , og da Sienas ungdomskjæreste Stefano også dukker opp, går alt fra galt til verre.
Margit Walsø, Parmfymeorgelet
Walsø er en ny forfatter for meg og jeg likte boken og leser gjerne flere romaner av Walsø.
Likevel følte jeg noe manglet på et vis, at det skulle vært litt mer om hovedpersonen og hva hun følte og hvordan hun handlet som hun gjorde og kanskje bittelitt mindre parfymelaging, selv om mye av det var interessant. Jeg ville også at det ikke sluttet når det gjorde, ble litt uferdig.
Så ja jeg likte men ville hatt mer kjøtt på beina, flere sider rett og slett.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vigmostad og Bjørke. Boken har jeg fått av forlaget som leseeksemplar, men er ikke forpliktet eller har noe avtale om å skrive om den og står fritt i å mene hva jeg vil.
Ingrid er tjuefem år gammel og mistrives i jobben ved et laboratorium i Trondheim.
I barndomshjemmet finner hun en dag et parfymeorgel i kjelleren: en spesiallagd hylle med farens samling av parfymeessenser. Hun bestemmer seg da for å reise til Grasse i Provence, på jakt etter de skjulte delene av den avdøde farens liv. Det leder henne til den mystiske Sonja Remy på den berømte parfymefabrikken, med kunder som Chanel, Dior og Guerlain. Ingrid får jobb på fabrikken, men forteller ikke Sonja hvem hun er.
I parfymebransjen er det økende konkurranse om å lage nye, syntetiske duftmolekyler. Dette skaper uro blant innbyggerne i Grasse, som i alle år har levd av sine appelsintrær, roser, jasmin og lavendel.
Det bygger seg opp en maktkamp mellom den eldre og yngre kvinnen, som topper seg når Ingrid gjennomskuer Sonjas hemmelighet.
Margit Walsø (1968) er direktør i NORLA, Norwegian Literature Abroad, og har tidligere arbeidet mange år i forlag. Parfymeorgelet er hennes tredje roman. Forfatteren kommer fra Sunndalsøra på Nordmøre, men hun bor i Oslo med mann og to døtre.
Amanda Prowse, Den andre kvinnen
Dette er min tredje Prowse-bok. Jeg likte denne også selv om jeg likte de to andre bedre. Prowse beskriver hverdagen og følelser svært gjenkjennende og du verden hvor irritert jeg ble over hvordan måten Rosie ble behandlet på. Litt klisje er det nok med den rike, egoistiske lykkejegeren, som mannen hennes faller for, men samtidig er det et bilde på hvordan vi tror alle er lykkeligere og har det bedre enn oss selv og at som regel er det ikke grønnere på den andre siden av gjerdet, selv om vi ofte tror det, Paradoksalt opplevde jeg når jeg kom hjem fra ferie, å høre en slik historie fra virkeligheten.
Jeg gleder meg allerede til neste bok. Feelgood slik jeg liker det, uten prinser og hertuger, men med snørr og tårer og kjærlighet og latter. Perfekt feriebok for meg.
Bilde og tekst under bildet er fra Aschehoug, boken har jeg fått som leseeksemplar, men står fritt i hva jeg vil skrive og om jeg vil skrive om den.
Rosie lever lykkelig med familien sin i en liten by i Sør-England. Hun elsker sin mann og er stolt av de to jentene de har sammen. Dårlig økonomi og hverdagsutfordringer til tross ¿ de har hverandre og kjærligheten. Tror hun. En dag kommer mannen og sier at det er slutt. Han har truffet en annen. Den andre kvinnen er rik, pen og vellykket ¿ alt Rosie opplever at hun selv ikke er. Rosies hjerte er knust. Hverdagen blir snudd opp ned, barna blir sendt hit og dit. Hun vokste selv opp uten en mor, og frykter nå for hvordan det skal gå med henne og barna.
Amanda Prowse er en internasjonal bestselgerforfatter som har skrevet 16 romaner, utgitt på en rekke språk. Den andre kvinnen er en av de som har ligget lengst på bestselgerlistene. Hun er en populær radio- og TV- personlighet i Storbritannia. Mer info: www.amandaprowse.com
Rebecca Rasmussen, Svanesøstrene
Svanesøstrene er et impulskjøp, kanskje på tre for 199,- på Boklageret, hvis jeg ikke tar feil. Der kan man også gjøre mange fine kupp.
Dette er en oppvekstroman om søstrene Milly og Twiss. Rett og slett, en fin historie om en oppvekst, full av utfordringer. Angrer ikke på dette kjøpet og boken anbefales. Teksten bak på boken, oppsummerer egentlig det meste.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra bokklubben
Når en fugl flyr inn i et vindu i Spring Green, Wisconsin, får søstrene Milly og Twiss besøk. Twiss lytter til fuglens hjerteslag og finner ut hva som kan gjøres for å redde den. Milly lytter til hjertets anliggender hos menneskene som har bragt fuglen til dem. De to ugifte søstrene har viet sitt liv til å være reddende engler for fugler og mennesker. Men en gang for lenge siden, sommeren 1947, da visste ikke Milly og Twiss noe om å reparere det brukne og vonde. Det var sommeren faren deres hadde en ulykke, moren endelig kom til en erkjennelse, fader Rice erklærte at Gud ikke finnes og stakk av til Mexico, og Milly forelsket seg i en gutt som het Asa. Men det som likevel var vanskeligst å glemme, skjedde da kusinen Bett kom på besøk fra en by kalt Deadwater, og forandret livene deres for alltid. Rebecca Rasmussens mesterlige debutroman er full av håp og skjønnhet, hjerteskjærende levet liv og offer, kjærlighet og kraften mellom søstre . og byr leseren på vidunderlige overraskelser hele veien.
Katherine Webb, Den engelske piken
Dette synes jeg er en av de beste så langt av Webb, for det er ikke alle jeg har vært like begeistret for, ikke har jeg lest alle heller.. Den ble mer og mer spennende. Hva er egentlig historien bak? Handlingen er for det meste lagt til Oman, fra tidlig 1900 tall og oppdagelsesreisende Maude og fra 1958, om Joan som gjerne vil møte Maude og det ønsket får hun så sannelig oppfylt og det blir nok mer spennende enn hun tror, i ørkenlandet Oman. Perfekt feriebok.
Jeg syntes ikke denne var så forutsigbar som feelgood men opplever at andre sier det helt motsatte. Slik er det med bøker og det er nettopp derfor det er nesten skummelt å skrive omtaler, for da kan man hindre noen å lese noe de ville ha likt svært godt. Samtidig må man jo være ærlig, skal man påstå å like noe man ikke liker, ja da er det ikke ærlig og blir da lite troverdig.
Året er 1958, og den nyutdannete arkeologen Joan Seabrook reiser fra England til den urgamle byen Muscat i Oman med forloveden Rory. I sin flukt fra smerten etter en personlig tragedie er Joan oppsatt på å dra til ørkenfortet Jabrin og grave opp skattene som skal være gjemt der.
Men Oman er et hemmelighetsfullt land herjet av voldelige omveltninger, og det skal vise seg å være umulig å få tillatelse til å utforske Jabrin. Joans trøst er at hun får møte sin heltinne fra barndommen, den oppdagelsesreisende Maude Vickery.
Møtet med den uvanlige og tilbakeholdne kvinnen endrer alt for Joan. Hun lar seg forføre av det spennende nye vennskapet, og begynner ikke før det er for sent å stille spørsmål ved sine egne handlinger. Da Joan skjønner at hun er blitt en brikke i et lumsk spill, må hun prøve å hindre begivenheter hun selv har satt i sving, før de får de frykteligste konsekvenser.
Vil piken som forlot England for å besøke dette vakre, men farlige landet, noensinne finne veien hjem?
Nina George, Det litterære apotek
Dette var ferieboken for meg i år. Den gikk rett i hjertet på meg. Ja, det er feelgood men det er også nydelig skrevet og mye livsvisdom.
Jeg hadde ingen store forventninger for omtalene har vært så ymse. Men dette er en jeg ikke vil glemme. Den er magisk. Jeg forstår bare ikke at noen ikke kan like denne. Det er da slik en vakker historie. Så nydelig fortalt om han som selger bøker menneskenes sjel trenger. Han lese bokkjøperne akkurat slik jeg leser mennesker når jeg skriver Lillasjelord. Man ser dem i øynene og ser historien de bærer på.
Den handler om sorg, skuffelse, angst, for ikke å snakke om kjærlighet sammen med også mange andre følelser.
Nina George beskriver Provence og det gleder meg at jeg har vært i Marseille og Sanery sur mer.
Boken var tidligere oversatt til Den lille bokhandelen i Paris
Jean Perdu er en bokhandler av det helt spesielle slaget. Han vet nøyaktig hva slags bok som skal til for å kurere oss som lider av diverse sjelekvaler, og derfor kaller han bokbåten sin ved Seinen for Det litterære apotek.
Det er bare én person han ikke klarer å kurere: seg selv. Jean Perdu sørger fortsatt over sin tapte kjærlighet, den vakre Manon fra Provence, som forlot ham for 21 år siden. Hun etterlot seg bare et brev, et brev Perdu aldri har fått seg til å åpne. Ikke før nå, denne sommeren da alt kommer til å forandre seg. Endelig tør bokhandleren å kaste loss, og han legger ut på en reise oppover kanalene, mot hjertet av Provence. Med seg på reisen har han en ung og frustrert bestselgerforfatter som ikke greier å komme i gang med bok nummer to, samt to katter ved navn Kafka og Lindgren. Det blir en uforglemmelig reise både for vår venn Jean Perdu og for leseren.
Det litterære apotek er solgt til 30 land, og romanen har ligget på New York Times’ bestselgerliste
Dinah Jefferies, Safirhandlerens enke
For meg er ferie, avslappingstid, ingen tunge bøker, men lett underholdning.
Jeg har lest en bok før av Jefferies, Til vi ses igjen og jeg likte den godt.
Dere finner omtalen av den nederst i innlegget her.
Bilde og tekst under bildet er fra Vigmostad og Bjørke, boken har jeg fått som leseeksemplar, men står fritt i hva jeg vil skrive og om jeg vil skrive om den.
Åpner du linken under, ser du alle bøkene hun har gitt ut på norsk.
Et ekteskap bygget på løgner.
En frodig historie om kjærlighet og svik.
Ceylon, 1935. Louisa Reeve er datteren til en fremstående britisk safirhandler. Hun og ektemannen Elliot, en sjarmerende og eventyrlysten forretningsmann, er et par som ser ut til å ha alt. Bortsett fra det de ønsker seg mest av alt et barn. Mens Louisa strever med å takle de følelsesmessige utfordringene, blir Elliot mer og mer fraværende. Han tilbringer mye av tiden på en nærliggende kanelplantasje. Da Elliot plutselig dør, forsøker Louisa å finne ut hva som skjedde. Hun oppdager hva ektemannen skjulte for henne, og det hun får vite, snur opp ned på livet hennes.
Karina Sainz Borgo, Det ble natt i Caracas
Ferie er for meg lett underholdning og avslapping, men etter at jeg kom hjem, leste jeg Det ble natt i Caracas og det er langt fra lett underholdning. En av de beste og tristeste bøker jeg har lest i år og de som leser Tatovøren i Auschvitz, bør også lese denne fre Venezuela. Det er barbarisk hvor mye ondskap mennesker kan ha i seg. Hva er det som gjør at man greier å torturere og lemleste andre mennesker på denne måten, jeg kan bare ikke forstå det.
Boken er en debutroman, men den er mesterlig skrevet. En av årets topp fem for meg.
Bilde og tekst under bildet, er fra Kagge forlag og boken er et leseeksemplar. Jeg er ikke pålagt eller betalt for å lese den.
Det ble natt i Caracas
Med gripende intensitet, skildrer Det ble natt i Caracas en kvinnes desperate kamp for å overleve i dagens Venezuela.
I Caracas står Adelaida Falcon ved en åpen grav. Her gravlegger hun sin mor, den eneste familien hun noen gang har hatt. Adelaidas tilværelse er rasert, for samtidig som moren har blitt syk og gått bort, er samfunnet rund i ferd med å gå i total oppløsning. Brutale bander råder, og snart blir hjemmet hennes okkupert. Adelaida kastes for alvor ut i kampen for overlevelse i et land der vold og anarki råder, og der innbyggerne blir satt opp mot hverandre. Men skjebnen gir henne et grusomt valg – en mulighet til å unnslippe.
Karina Sainz Borgos kraftfulle debutroman er både skremmende, frodig og mørk. Historien minner oss om hvor raskt den verden vi kjenner kan forvitre – og om hvor sterk menneskets overlevelsesdrift kan være.
Peter James, Jeg er død
Peter James har gitt ut 10 bøker i denne serien og det jeg så når jeg la ut omtale at veldig mange liker denne serien godt. Det var mitt første møte og gå rett inn i bok nummer 10, krevde at jeg holdt tunga beint i munnen. Det er jo sånn med disse seriene der man følger et persongalleri, at det oftest er best å starte med bok nummer 1.
Boken var spennende nok, men kanskje nettopp fordi jeg begynte i feil ende, ble jeg ikke helt revet med. Kanskje like mye fordi vi følger morderen, noe jeg vanligvis ikke liker så godt. Men jeg anbefaler gjerne Peter James. Ikke uten grunn at han har solgt 17 millioner bøker.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vigmostad og Bjørke. Boken har jeg fått som leseeksemplar men er ikke forpliktet hverken til å skrive eller like den.
Jamie Ball får en desperat oppringing fra sin forlovede Logan Sommerville, som nettopp har kjørt ned i parkeringshuset under boligen deres i Brighton. Det siste han hører, er at hun skriker, så kuttes samtalen. Etter noen minutter er politiet på plass. Logan er forsvunnet og etterlater seg både bilen og mobilen. Samme ettermiddag avdekker gravearbeider i en park i en annen del av byen liket av en ung kvinne. Kvinnen har vært død i tretti år. De to sakene kobles ikke sammen før nok en ung kvinne i Brighton forsvinner og enda et lik fra fortiden avdekkes. I mellomtiden har en velrenommert London-psykiater møte med en person som hevder å vite noe om Logan. Og Roy Grace blir kald om hjertet når han innser at informasjonen er relevant for både de fortidige og nåtidige forbrytelsene. Er Brighton herjet av en seriemorder for første gang på åtti år?
Siste bok ut i juli ble Sommerfuglrommet av Lucinda Riley
Lucinda Riley har en stor tilhengerskare som elsker bøkene hennes og en nok også stor skare som hater sjangeren feelgood. Jeg liker sjangeren, men er kresen likevel. Det skal være bra skrevet og det synes jeg at de syv søstre serien hennes er, men denne likte jeg ikke så godt.
Ja, koselig nok, men for forutsigbart, for banalt for meg. Jeg føler boken skulle vært bedre gjennomarbeidet før den gikk i trykken. Hun gir ofte ut to bøker i året, det sier seg selv at her går det fort i svingene. 50 sider kortere, hadde gjort mye, luket bort en del banale uttrykk.
Jeg kan ikke for det, men jeg lar meg irritere, slik som når man skal se om man vil være stemor og må møte barnet først og når barnet er så elskelig, ja da tar man på seg stemorsrollen, det blir for tåpelig for meg. Uten å røpe for mye så har vi her med et traumatisert barn å gjøre, og det er vel ikke så naturlig at barna bare er snille og greie og gjør alt de blir bedt om uten protester. Hvis man ikke “likte” barnet, skulle man da si at nei du jeg takker nei for du er ufordragelig. Jeg setter det sikkert litt på spissen, men slik tenkte jeg når jeg leste. Skulle vært gjort litt mer realistisk.
Det er derfor jeg elsker feelgood som beskriver livet slik det er, blant annet Amanda Prowse, synes jeg er god til det.
Men jeg leser alt av Lucinda Riley, har noen enda som venter, Engletreet, Helenas hemmelighet og Den italienske jenta.
Jeg får bare finne meg i at det er noe som ikke faller helt i smak og jeg har sett mange omtaler av de som har likt denne boken kjempegodt. De synes den er avslappende og koselig og glad de har lest den, så la ikke meg stoppe dere. Man har ulik smak, og preferanser, slik er det bare.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken har jeg fått som leseeksemplar men som dere skjønner fra omtalen står jeg fritt i om jeg vil omtale den og hva jeg skriver om den.
«Et herskapelig hus. En eventyrlig barndom. En ødeleggende hemmelighet»
Posy Montague bor fortsatt på familiens vakre eiendom, Admiral House, der hun tilbrakte en lykkelig barndom og fanget sommerfugler sammen med sin kjære far. Her oppdro hun også sine egne barn. Til tross for de gode minnene og den praktfulle hagen hun har brukt tjuefem år på å anlegge, er huset i ferd med å forfalle, og Posy vet at tiden er inne for å selge.
Så dukker plutselig Freddie, hennes store kjærlighet som forlot henne for femti år siden, opp. Posy har allerede nok bekymringer, for sønnen Sam mislykkes som forretningsmann og yngstesønnen Nick er brått tilbake etter ti år i Australia. Posy er skeptisk til Freddies fornyede interesse, men det hun ikke vet, er at både han og Admiral House skjuler en ødeleggende hemmelighet.
«En gripende historie om familiehemmeligheter, tapt kjærlighet og nye sjanser.»
Jeg er veldig glad i De syv søstre serien til Lucinda Riley. De gir meg lærdom om historie og geografi og jeg synes hun skriver bra. Så ga hun ut Kjærlighetsbrevet som veldig mange likte, og som jeg syntes var ok, men ikke så mye mer enn det.
Nå kom altså Sommerfuglrommet og jeg synes dette ble altfor lett, banalt og forutsigbart og slett ikke bra skrevet. Må hun virkelig pøse på med bøker. Er det ikke noe å konsentrere seg om den serien.
Alt er så rosenrødt, joda det er tragiske hendelser men de er rosenrøde de også. Og barna de tar alt så flott, mødre som dør og far som er voldelig og stemødre som ikke vet om de vil bli stemor, men så er jo barna så snille og elskelige så man blir så glad i dem. Og vi drikker. Vi tar oss et glass vin fordi vi er nedstemt, vi åpner en flaske vin for å finne mot, vi må ha en brandy til trøst, vi skal ha champagne for å feire og det om og om igjen, side etter side. Over 500 sider, sikker på at hadde man utelatt noe av drikkingen ville man vært nede i 450. Ja kanskje overdriver jeg litt men jeg blir skuffet. Dette er akkurat det de hater de som ikke liker feelgood. Det er jo så mange gode bøker i den sjangeren men dette ble for mye pjatt og hjerte og smerte for meg.
Men………………..
Så langt har jeg sett bare gode omtaler. Jeg ser veldig mange skrive at dette er en god bok. Det betyr at veldig mange liker denne type bøker. De vil ha lette kjærlighetsromaner og hvis du ønsker det, kan du lese Sommerfuglrommet. Ta deg et glass vin til.(det var en ironisk spøk ):
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken har jeg fått som leseeksemplar men som dere skjønner fra omtalen står jeg fritt i om jeg vil omtale den og hva jeg skriver om den.
«Et herskapelig hus. En eventyrlig barndom. En ødeleggende hemmelighet»
Posy Montague bor fortsatt på familiens vakre eiendom, Admiral House, der hun tilbrakte en lykkelig barndom og fanget sommerfugler sammen med sin kjære far. Her oppdro hun også sine egne barn. Til tross for de gode minnene og den praktfulle hagen hun har brukt tjuefem år på å anlegge, er huset i ferd med å forfalle, og Posy vet at tiden er inne for å selge.
Så dukker plutselig Freddie, hennes store kjærlighet som forlot henne for femti år siden, opp. Posy har allerede nok bekymringer, for sønnen Sam mislykkes som forretningsmann og yngstesønnen Nick er brått tilbake etter ti år i Australia. Posy er skeptisk til Freddies fornyede interesse, men det hun ikke vet, er at både han og Admiral House skjuler en ødeleggende hemmelighet.
«En gripende historie om familiehemmeligheter, tapt kjærlighet og nye sjanser.»
Peter James har gitt ut en rekke bøker, men dette er den første jeg leser av han.
Det er et stort persongalleri i boken og det er gjennomgangspersoner. I og med at jeg ikke har lest de forrige, tok det tid å komme inn i de ulike historiene.
Boken er delt inn i datoer, og i starten, er det mange hendelser, på ulike steder, så man må ha tunga beint i munnen, men det bedrer seg etterhvert.
Vi følger drapsmannen og det er ikke noe jeg er så glad i, for spenningen blir litt borte for meg.
Jeg skjønte også ganske raskt hvem både morder og kameratene hans var, så for meg, ble det røpet litt for mye. Jeg liker å gruble litt og bli overrasket.
Jeg ble derfor ikke helt hemningsløst begeistret, men for all del, det er bra krim, veldig spennende på slutten,
men også her, dette irriterende de har begynt med, at selv om boken er slutt, er ikke historien det.
Jeg har bestemt meg for fremover, enda mer, å prioritere nordiske krimforfattere, for jeg når over så få av det som blir utgitt, med visse unntak som Peter May og William Shaw, så vi får se om jeg og Peter James møtes igjen.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vigmostad og Bjørke. Boken har jeg fått som leseeksemplar men er ikke forpliktet hverken til å skrive eller like den.
Jamie Ball får en desperat oppringing fra sin forlovede Logan Sommerville, som nettopp har kjørt ned i parkeringshuset under boligen deres i Brighton. Det siste han hører, er at hun skriker, så kuttes samtalen. Etter noen minutter er politiet på plass. Logan er forsvunnet og etterlater seg både bilen og mobilen. Samme ettermiddag avdekker gravearbeider i en park i en annen del av byen liket av en ung kvinne. Kvinnen har vært død i tretti år. De to sakene kobles ikke sammen før nok en ung kvinne i Brighton forsvinner og enda et lik fra fortiden avdekkes. I mellomtiden har en velrenommert London-psykiater møte med en person som hevder å vite noe om Logan. Og Roy Grace blir kald om hjertet når han innser at informasjonen er relevant for både de fortidige og nåtidige forbrytelsene. Er Brighton herjet av en seriemorder for første gang på åtti år?
I desember drar vi på det 18. , Celebrity Silhouette, 12 dager i Karibien.
Det som slår meg aller mest denne gangen, er hvor innmari bortskjemt vi nordmenn er.
Vi snakker om å forby cruisetrafikk, fordi de forurenser.
Dessuten legger de ikke igjen nok penger på land.
Det er bare rike folk, som kan snakke sånn.
Jeg tenker på det når jeg tar bilder av det jeg ser på som fattigdom, at det er stygt av meg. Samtidig med at man vil fortelle at slik bor mange, henger man de ut på et vis,
Ja selvfølgelig er cruise forurensing.
Alt som skaper arbeidsplasser, forurenser.
Derfor jobber også cruiseindustrien nettopp med dette.
Det jobbes for å bygge skip som forurenser mye mindre enn før.
Men det som slår meg aller mest etter denne Karibienturen til Costa Maya, Cozumel, Honduras og Belize, er arbeidsplassene.
For det første er det alle arbeidsplassene ombord, 1500-2000, på hver eneste skip.
Fra land med stor arbeidsledighet.
Og hva hadde disse øyene vært uten.
Turismen ville vært minimal og fattigdommen enda større.
Vi nordmenn er opptatt av hva som er sunt eller ei, å spise, hvilken diett som er best, skal vi spise kjøtt og fisk, være vegetarianer, veganer, lavkarbo.
I mange land er det eneste som er viktig, at de har noe å putte i magen for å overleve.
Her var det jo strøm. Mye av det man ser av elektriske koblinger som henger og dingler, er grufullt.
Det må da være mye brannfarlig men de godtar det, for det er sånn det er.
Vi vil ha utbygd mye strøm, billig, men samtidig vil vi ikke at naturen skal røres, hverken til vannkraft eller vindkraft.
Stå på krava for alt vi ikke vil ha, men likevel tar som en selvfølge.
Ja selvfølgelig er det store utfordringer når rike turister inntar fattige land.
Vi så mye i desember av herskapshus som kommer opp ved siden av skur, tomter kjøpes opp, prisene presses.
Det er ikke noe svart hvitt bilde av noe, men vi må kunne diskutere hvordan gjøre det bedre.
Vi nordmenn vil ha rikdom, men er det snakk om utvikling, ja demonstrerer vi lett.
Arbeidsplasser er forurensende.
Man må bare jobbe for å gjøre de mer bærekraftig.
Og hva med alt det andre vi gjør, der vi selv er miljøverstinger.
Det er en roman, men forfatteren skriver så intenst at den føles som ekte. En del av situasjonene er også hentet fra virkelige historier.
Det er rått, en brutal virkelighet, en ondskap, som vi som bor på denne fredelige plett på jord, ikke kan forstå.
Vi skylder dem ihvertfall å sette oss litt inn i hva de går igjennom og vi forstår de som prøver å rømme der fra.
Det ble natt i Caracas går rett inn på topplisten for sterke leseopplevelser, for meg.
Bilde og tekst under bildet, er fra Kagge forlag og boken er et leseeksemplar. Jeg er ikke pålagt eller betalt for å lese den.
Det ble natt i Caracas
Med gripende intensitet, skildrer Det ble natt i Caracas en kvinnes desperate kamp for å overleve i dagens Venezuela.
I Caracas står Adelaida Falcon ved en åpen grav. Her gravlegger hun sin mor, den eneste familien hun noen gang har hatt. Adelaidas tilværelse er rasert, for samtidig som moren har blitt syk og gått bort, er samfunnet rund i ferd med å gå i total oppløsning. Brutale bander råder, og snart blir hjemmet hennes okkupert. Adelaida kastes for alvor ut i kampen for overlevelse i et land der vold og anarki råder, og der innbyggerne blir satt opp mot hverandre. Men skjebnen gir henne et grusomt valg – en mulighet til å unnslippe.
Karina Sainz Borgos kraftfulle debutroman er både skremmende, frodig og mørk. Historien minner oss om hvor raskt den verden vi kjenner kan forvitre – og om hvor sterk menneskets overlevelsesdrift kan være.
i boken forteller hovedpersonen om hvordan de lagde maismel og hvor viktig det var for ikke å sulte i hjel.. Jeg tenker mer og mer på hvor bortskjemt vi nordmenn er. Vi snakker om hva vi skal velge bort å spise, hva som er sunt og usunt, mens andre strever med å finne noe de kan spise.
