Denne var jeg spent på, da mine forfedre kom til Finnmark, samme vei. Dette er en roman jeg syntes var utrolig bra. Man får virkelig et innblikk i hvordan de levde på den tiden. Overtro, healing, fattigdom, trusler, kjærlighet, sorg, ja her er det alt. Det er beskrevet på en måte som gjør at du ser det for deg. Det føles nesten som om fortellingen er gitt til forfatteren, som om hun har plukket den ned fra Brita Caisa Seipajærvi. Det er på et vis litt annerledes skrevet, for det er ikke lange, malende beskrivelser, men mer korte setninger, og korte kapitler, likevel går de rett inn i sjela mi og gir meg bilder av hvordan det måtte være. Gurimalla, hvor jeg håper at dette blir til film.
Arvola skriver om sine forfedre og det virker svært troverdig det hun forteller om. Hun baserer også historien på virkelige hendelser. Jeg blir glad inni meg når jeg leser at dette er første boken i en trilogi. Jeg kan nesten ikke vente på den neste.
Anbefales alle som liker historiske romaner. Jeg strør gjerne om meg med godord. Takk Ingeborg Arvola. Her traff du meg midt i hjerterota.
Fra omslaget:Kniven i ildener en fengslende historisk roman om arbeid og kjærlighet, sterkt samhold og fri erotikk, enkeltmennesket og øvrigheten.
Året er 1859. Brita Caisa Seipajærvi spenner på seg skiene og går den lange veien fra Finland til Norge med de to sønnene sine. Brita Caisa har stått i kirketukt for omgang med en gift mann. Hun kan helbrede dyr og mennesker. Målet for reisen er Bugøynes, der det sies at havet koker av torsk.
Kniven i ilden er første bok i serien Ruijan rannalla/Sanger fra ishavet, om kvener og landskapet de lever i. Brita Caisa var Ingeborg Arvolas tipp-tipp-oldemor. Arvola skriver så en kan lukte blodet etter reinslakten, kjenne smaken av multene, føle kulda fra snøen og varmen fra bålet.
På sengekanten:
Tove Braaten, Jul for nybegynnere
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Da blir det en julebok til, men etter det må jeg ha litt variasjon, så da blir det nok Dronningland, litt kriminelt, før neste julebok.
Fra omslaget:Forventninger, forviklinger og fandenivoldske venninner. Lillian har flyttet fra Kolbjørn. Alt ligger til rette for en ny start, alder ingen hindring! Kolbjørn har beholdt huset, det er helt greit – for Kolbjørn kommer ikke til å forandre på noe. Han er stødig som grunnfjellet. Det vil si: kjedelig som gråstein. En som ikke er kjedelig, er Lillians venninne Rose. Hun er tvert imot litt for mye. Alle venninnene er enige om at det har vært deilig at Rose har bodd i Spania, men hun er tross alt med i firkløveret. Og nå kommer hun hjem til jul. Før Lillian vet ordet av det, har hun sagt ja til at Rose kan bo hos henne, i den nye toromsen, og sannelig finner ikke Rose veien til Kolbjørn også ..
Leser på dagtid:
Eva Fretheim, Dronningland
Leseeksemplar fra Tiden forlag
Enda en ny krimforfattere. Det blir noen krim denne måneden og det er fint, for i det siste har jeg lest lite krim
Fra omslaget:En bil har kjørt inn i en fjellvegg. Bak rattet sitter en 42 år gammel kvinne. Død.
Etter hvert som nyheten om dødsfallet sprer seg i bygda, blir det klart for politietterforsker Vigdis Malmstrøm at noe ikke stemmer. Skadene på bilen burde ha vært større. Det er ingen bremsespor på veien. Og veska, den ligger i baksetet – som om det har vært en passasjer med i ulykkesbilen.
Samtidig brer uroen seg på gården til brødrene Jonny og Jarle Svartskog. Hvordan skal det gå med bilene de kjøper og selger når politiet banker på? Hvem er egentlig Unn Hansen, som holder til på gården, som driver birøkt i skogen, og som ingen vet hvor kommer fra? Og hva skjedde egentlig den sommerdagen for to år siden, da ei nitten år gammel jente forsvant sporløst fra bygda?
Mens Vigdis gjør det hun kan for å nøste opp i de stadig mer innviklede trådene, glir våren over i trykkende sommervarme. Og i skogen summer biene, på oppdrag for dronningen. Uten henne har de ingen sjanse.
Med Dronningland har Eva Fretheim skrevet en krimroman utenom det vanlige. I et elegant, fortettet språk fortelles en historie om sjalusi, hevn, begjær og løgn – og om dronningers uunngåelige skifte.
Jørgen har gården fremme i bildet, jeg bor til høyre ved fjordmunningen der borte.
Tutta forbereder seg på vinter. Hun er mer inne hun. Hun savner matfar hun også. Han hørtes så stolt ut her om dagen når han fortalte at hun hadde gått og lagt seg på rommet sitt selv. Hun bruker nemlig å mjaue og så må vi følge henne.😂
Dette var bare usedvanlig fornøyelig, tankevekkende og treffende. Alle som har familie, vil garantert kjenne seg igjen. Vi vil så gjerne at alt skal være så forbannet perfekt. Vi vil vise oss frem fra vår beste side og vi vil tro at livet smiler til oss på alle vis. Vi vil få barn som er bare snille og søte og julen er en vidunderlig tid. Men alle oss som har levd en stund vet at slik er det ikke. Jeg felte til og med en liten rørt tåre på slutten.
Jeg digger denne juleboken og jeg digger at det nå er så mange norske forfattere som skriver julebøker, med våre norske juletradisjoner. Jeg snakket med en venn forleden at jeg sjelden får julefølelse når jeg leser julebøker, men her fikk jeg det. Både av det vi er glad i og det som går skeis. Både gleden og kosen, men også kaoset og stresset. Gratulerer Kristine S. Henningsen, dette var en terningkast 6 fra meg. Jeg gir sjelden terningkast, kun når jeg ikke har noe jeg ville endret på.
Dette er en bok om familielivet, ikke en kjærlighetsroman med masse romantikk og hjerte og smerte, jo det siste er det nok, men ikke en slik kliss klass romantikkbok.
Sitat:
Kanskje er det slik, tenkte hun, at jo mer uvær det er innvendig, desto finere må innpakningen være.
Fra omslaget:Gro Wick-Larsen er lei det meste førtiårene har å by på. Den framtidsløse salgsjobben i Sult Media. Gubben som har satt seg til foran TV-en. Tvillingsønnene Roald og Fridtjof – oppkalt etter de store oppdagerne – som ikke ser ut til å oppdage stort annet enn dataskjermen. Nå nærmer julen seg. Denne gangen skal de feire med svigerforeldrene på familiehytta «Kosebu». Gro gruer seg, men bestemmer seg for å gi det et siste, trassig forsøk: I år skal de ha en skikkelig Fanny og Alexander-jul! Hindringene står i kø under juledagene, med den belærende svigermoren, søsteren som er nyseparert og tvillingene som bare maser om dårlig dekning. Men så skjer det noe som ingen hadde regnet med, og som snur det meste på hodet. Et siste trassig forsøk er en julefarse med dypere undertoner – mer «feelreal» enn feelgood. En trøst for alle som har høye skuldre og enda høyere forventninger!
Kristine Storli Henningsen (f. 1974) kjent for de fleste som Antisupermamma, er endelig klar med juleromanen Et siste, trassig forsøk. Kristine er født og oppvokst i Oslo og bor i Drammen med mann og tre barn. Hun er utdannet innen journalistikk og markedsføring, og jobber som forfatter, rektor på Forfatterskolen og forlegger for Papermoon Publishing. Hun har skrevet for aviser og magasiner, vært blogger og spaltist, jobbet i radio og med podkast, og skrevet bøker i flere sjangre for ulike forlag. I 2013 startet hun Forfatterskolen, som har stor suksess med digitale skrivekurs og webinarer.
Nå leser jeg:
Ingeborg Arvola, Kniven i ilden
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Denne er jeg spent på da mine forfedre kom til Finnmark, samme vei.
Fra omslaget:Kniven i ildener en fengslende historisk roman om arbeid og kjærlighet, sterkt samhold og fri erotikk, enkeltmennesket og øvrigheten.
Året er 1859. Brita Caisa Seipajærvi spenner på seg skiene og går den lange veien fra Finland til Norge med de to sønnene sine. Brita Caisa har stått i kirketukt for omgang med en gift mann. Hun kan helbrede dyr og mennesker. Målet for reisen er Bugøynes, der det sies at havet koker av torsk.
Kniven i ilden er første bok i serien Ruijan rannalla/Sanger fra ishavet, om kvener og landskapet de lever i. Brita Caisa var Ingeborg Arvolas tipp-tipp-oldemor. Arvola skriver så en kan lukte blodet etter reinslakten, kjenne smaken av multene, føle kulda fra snøen og varmen fra bålet.
Jo, noe jeg ikke tenkte på, nemlig at det dukker opp den ene juleboken etter den andre.
Frekt og freidig legger de seg på bordet foran meg.
De gidder ikke løfte blikket og se stabelen foran meg en gang.
De bare vrikker og vrir seg og finner plass på et allerede overfylt bord.
Stakkars Dronningland, som jeg egentlig skulle lese, blir skubbet så langt til siden, at den nesten faller utenfor.
Kniven i ilden, derimot er ingen julebok.
Den har vært med meg til England, for jeg fikk den uinnbundet, heldig for den, for nå er den lest.
Den kommer jeg til å anbefale varmt i omtalen, digget den.
Men julebøkene får gå foran, for skriver man omtaler, vil man jo inspirere til lesing av aktuelle bøker.
Å omtale julebøker i januar, er ikke det samme.
Dessuten føles det nesten som julaften.
Nye bøker er som å åpne gaver du ikke aner hva de inneholder.
Igjen er det hjemmefrokost.
I England var det ikke det jeg vil kalle brødskiver.
Lys eller mørk toast, egg, bacon, bønner, potet.
Jeg liker best salt mat, ikke for mye søtt eller kornblandinger eller grøt.
Nå har jeg dynget på slik jeg liker det.
Hjemmebakt brød, hummersticks, rogn, seilaks, fermentert tomat, pesto(trodde jeg hadde skinke, men det hadde jeg ikke, så jeg la på seilaks og aner ikke om det passer, mango, salat, persille, majones. Te med ingefær, sitronmelisse, kanel, gurkemeie, damenes urter( http://Www.danas.no )og melk.
Det er mange næringsstoffer på en gang det.
Det er best jeg er sunn nå, før jeg igjen skal ut og farte.
I dag skal jeg ikke gjøre stort.
Kanskje sjekke inn på Celebrity Silhouette og skrive ut billetter.
Bestille parkering på Dalen må jeg huske, men det er vel ikke så stor pågang i november.
Jeg har ikke lov å se tv, sier sjefen.
Det suger nemlig lesetid.
Havner jeg foran TV-en, ja da blir jeg sittende der og det går ikke.
Vaskemaskinen er satt på, pus har vært ute og kommet inn igjen, kaldt sier hun.
Det er bokhøst, vi snakker nye julebøker. Ja, jeg har en stabel bøker linet opp for lesing, men noen får komme først, deriblant er julebøkene.
Dessuten elsket jeg den første boken om Vilma som kom i 2020, Tre menn til Vilma og har gledet meg til å lese hvordan det går med henne. Nå møtte hun så vidt Robert i den første boken og nå får hun smake litt på forelskelsen, noe som er nytt for henne. Med det kommer følelsene hoppende, men også mange tanker. Er nå Robert helt til å stole på og hvem er egentlig Rune? Vilma blir veldig frustrert over alt dette nye og varer julen helt til påske skal tro?
Du verden hvor glad jeg er i Vilma. Jeg anbefaler å lese Tre menn til Vilma først. Har du ikke lest den, har du mye hyggelig og også rasende morsomt i vente. Jeg storkoste meg i selskap med Vilma Veierød, Robert, Rune og Amdi. Nesten litt vemodig å forlate dem. Jeg er spent på om det kommer en tredje bok for nå blir det jo enda mer spennende å være Vilma.
Sitat:
Fra omslaget:
Vilma Veierød er tilbake, og hun forsøker så godt hun kan å åpne seg for livet. Og kanskje for kjærligheten. Men hun åpner også døra for den klarsynte Rune Eilertsen, som bak en vegg har funnet et bilde av den strenge grandtanten Vilma vokste opp hos. Et bilde det står «Din Ruth» bakpå – fra den gang tanten var ung.
Vilma vil helst la fortid være fortid. Hun har jo mer enn nok med sitt, utrent som hun er i det virkelige livet. For hvis man finner kjærligheten – hvordan kan man være sikker på ikke å miste den igjen? Hvordan kan man vite at ikke ekskjærester fra føkkings Lommedalen stikker kjepper i hjulene?
Din Vilma er en ny roman vår alles Vilma. Den handler mest om kjærlighet, og en god del om frykten for å miste.
Nå leser jeg:
Ingeborg Arvola, Kniven i ilden
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Denne er jeg spent på da mine forfedre kom til Finnmark, samme vei.
Fra omslaget:Kniven i ildener en fengslende historisk roman om arbeid og kjærlighet, sterkt samhold og fri erotikk, enkeltmennesket og øvrigheten.
Året er 1859. Brita Caisa Seipajærvi spenner på seg skiene og går den lange veien fra Finland til Norge med de to sønnene sine. Brita Caisa har stått i kirketukt for omgang med en gift mann. Hun kan helbrede dyr og mennesker. Målet for reisen er Bugøynes, der det sies at havet koker av torsk.
Kniven i ilden er første bok i serien Ruijan rannalla/Sanger fra ishavet, om kvener og landskapet de lever i. Brita Caisa var Ingeborg Arvolas tipp-tipp-oldemor. Arvola skriver så en kan lukte blodet etter reinslakten, kjenne smaken av multene, føle kulda fra snøen og varmen fra bålet.
Det var visst en som hadde savnet fruens middager.
I morgen stikker han av igjen.
Vel, klokken er bare 13.00 men allerede er han borte for å hjelpe med noe.
Og jeg hørte vel ett eller annet om en båt som skal på land i ettermiddag så det er best jeg får middagen ferdig så vi kan spise mellom oppgavene.
Selv har jeg en dag foran tv, måtte oppdatere meg om hva Jørgen valgte i Jakten på kjærligheten.
Han bor jo like borti gata her.
Så nå daler jeg ned her litt.
Det er her hjertet mitt er.
Men…..
For meg er det å følge min indre stemme, blitt det viktigste jeg gjør.
Noen minner har jeg med meg.
En kopp til teen min. Jeg har fra før en gul. Hver gang jeg drikker av den minner det meg om Arthur Findlay. Dette er egentlig ikke min grønnfarge, men noen ganger vet man ikke helt hva man trenger, så kanskje er dette en energi jeg har behov for.
Noen steiner ble det også. Den lille piken inni meg liker fortsatt å samle på fine ting. Det er en fin øvelse å gå blant utvalget av steiner og krystaller og se hvem du blir dratt mot.
Og så er jeg tilbake til bøkene mine.
Selv om leseplanene de siste månedene har gått litt skeis. Det ble jo ikke lest noe denne uken og i postkassa dukker det opp nyheter som presser seg foran de andre, slik som Din Vilma. Jeg er nemlig svært glad i Vilma.
Denne lå og ventet på meg når jeg kom hjem.
Som dere ser, legger den seg til rette på toppen.
Det er da jeg må ta på meg den litt strenge stemmen.
Jeg sier: Ja jeg er glad for å se deg og du skal bli lest snart, men de to under deg, er allerede halvlest, og jeg liker begge godt, derfor skal jeg lese de ut først, men går det etter plan, kan jeg åpne deg i morgen.
Så nå blir det meg og bøkene nesten 14 dager, med et lite besøk av gubben neste helg.
Etter det, har vi litt over tre uker, på tur.
Fikk en litt spennende invitasjon nå før helga som gjør at vi kanskje må kjøre til storbyen en dag tidligere.
Den lille stemmen inni meg hvisket til meg forrige uke.
Den sa der står det fast track Security, bestill det, kr 81,-
Jeg var litt usikker på hva det var, om det bare var raskere inn på flyet.
Når du kommer til Stanstead er det laaaaaaaaaaaange køer, da mener jeg laaaaaaaaaaaaaaange køer.
Du står der forvirret og forstår ikke hvor du skal gå.
De roper og skriker og peker.
Har du sjekket inn ja, skal du droppe bagasje ja, da er det den køa.
Heldigvis har de funnet opp automater der også nå, det var det ikke sist vi dro.
En titt bort på Security, kjære fred, et hav av folk.
Men til høyre lyser det fast track Security.
Jeg tror jeg aldri i mitt liv har vært mer glad for å ha brukt kr 81,-
svisj svusj, kontroll unnagjort, frokost venter.
På flyet kom vi og alt gikk fint.
Du verden for en uke.
Jeg er stolt av meg selv for at jeg drar.
Dette er jo en verden som er ukjent for veldig mang.
Ja mange tror det er svindel og bedrag at man kan snakke med de som har gått bort.
Men når jeg sitter der og en mor “snakker” med sin datter, ja hvordan i all verden kan jeg vite noe om det.
Eller en venn som snakker til sin venninne og forteller henne om barndommen hennes.
Jeg har jo aldri møtt de før. Jeg aner ikke hvem de er.
Det er enklere å jobbe på skolen enn hjemme for energiene er så sterke der, så vi får se hva som skjer når jeg kommer hjem.
Jeg skal øve på å la de snakke gjennom meg.
Det var utrolig å se hvordan en mann i 40 årene plutselig blir til en eldre herre og den kvinnelige læreren blir før til en mann som snakker gebrokkent engelsk for så å bli Ula, som vi så for oss som en mørk sørstatskvinne, på talemåten.
Det var bare utrolig.
Og igjen, hvis man tror det er lureri, ja da må man lære seg å gjøre det selv.
Hvis jeg gjør det selv, vet jeg jo at det er ekte.
Gruelig spennende er det ihvertfall.
Arthur Findlay Spiritual college er en skole dit det kommer elever fra hele verden.
Jeg møtte elever fra Norge, Sverige, Danmark, Sveits, Finland, Tyskland, Canada, USA, Belgia, Nederland, Italia, Frankrike og selvfølgelig England.
Er det ikke fantastisk.
Dette kurset foregår på engelsk og i og med at man er fra ulike land, er engelsk et felles språk.
Neste gang i april, skal jeg på svensk uke. Da er det svensk tolk og man får jobbe sammen med skandinaver.
Det skal bli kjent å kunne øve uten å måtte oversette.
Det rare er imidlertid at når jeg talte i transe, var engelsken min mye bedre. Da knotet jeg ikke.
Da var det jo ikke jeg som snakket. Merkelige greier.
Vel, nå er det på toget, på vei hjem. Mjøsa er blank og fin.
Det blir godt å få lande litt før jeg skal ut på neste tur.
En tur der jeg ikke skal øve på noe som helst, annet enn å slappe av.
Miami venter om tre uker. Wow, det er bare utrolig
Vi er sliten av å øve og det er godt å bare ta imot og å gi også.
Kofferten er pakket.
Bilder tas men de kan ikke deles her og ikke er det vel av så stor interesse for andre enn vi som har vært her.
Vi har vært en nydelig gruppe, rolig og hjelpsom.
Ikke noen egoer som presser seg frem og god atmosfære i rommet.
Takk til dansken, svensken, den engelske og norske, jeg var så heldig å få dele bord med. Du verden hvor mye latter vi har hatt sammen. Herlig ❤️
Morsomt var det at jeg fikk ord når jeg kom, om å slutte å ta alt så seriøst og leke mer og tror dere ikke at jeg fikk de ordene av en annen nå de siste minuttene.
Å ja, jeg glemte øvelsen der vi skulle trekke kort og så prate inspirert og så gå litt dypere.
Denne type oppgaver er lett for meg for jeg gjør det jo stort sett hver dag i blogg og Lillasjelord.
Jeg lar bare ordene komme.
Kortet mitt var fokus.
Jeg startet med å nevne første sangen som ble spilt, lærer spilte 3 sanger. Jeg sa at den første sangen fikk meg til å miste fokus og bli irritert. Den neste fikk meg til å grine av salighet før hun igjen satte på en som stresser meg. Skal vi holde fokus må vi rydde bort stresselementer. Det kan være venner vi må si adjø til i perioder, kanskje vi må si nei til andre og ja til oss selv og for ikke å snakke om ha fokus på vår indre stemme. Stemmen fra hjertet. Den gode stemmen. Den som sier vi skal ta kontakt med en venn, gå på besøk, gå på en konsert, for min del poste et bilde eller noen ord. Lærer vi oss å følge den stemmen får vi mange fine opplevelser og den leder oss videre i vår utvikling som menneske.
Jeg sa vel noe ditt og datt mer men det husker jeg ikke. Det var noe med å sende ut gode tanker fra hjertet for da får vi det tilbake og de tankene når andre, enten de blir plukket opp i India eller Australia. At vi derfor må kun sende ut de gode, ja ikke det at jeg klarer det alltid, men jeg prøver. At vi må være glad i oss selv og sende ut det også, for i det vi trekker ned oss selv og sender de tankene ut, vil noen andre sårbare plukke de opp.
Send ut godhet og kjærlighet og få det i retur som et ekko.
Med de ordene ønsker Lillasjel alle godnatt fra rom 218 Arthur Findlay college for denne gang.
