På toget på vei hjem. Øverste bildet har jeg fått låne av turfølget mitt.
Herlighet, Stanstead er en grusom flyplass, komplett kaos, alltid.
Den lille stemmen inni meg hvisket til meg forrige uke.
Den sa der står det fast track Security, bestill det, kr 81,-
Jeg var litt usikker på hva det var, om det bare var raskere inn på flyet.
Når du kommer til Stanstead er det laaaaaaaaaaaange køer, da mener jeg laaaaaaaaaaaaaaange køer.
Du står der forvirret og forstår ikke hvor du skal gå.
De roper og skriker og peker.
Har du sjekket inn ja, skal du droppe bagasje ja, da er det den køa.
Heldigvis har de funnet opp automater der også nå, det var det ikke sist vi dro.
En titt bort på Security, kjære fred, et hav av folk.
Men til høyre lyser det fast track Security.
Jeg tror jeg aldri i mitt liv har vært mer glad for å ha brukt kr 81,-
svisj svusj, kontroll unnagjort, frokost venter.
På flyet kom vi og alt gikk fint.
Du verden for en uke.
Jeg er stolt av meg selv for at jeg drar.
Dette er jo en verden som er ukjent for veldig mang.
Ja mange tror det er svindel og bedrag at man kan snakke med de som har gått bort.
Men når jeg sitter der og en mor “snakker” med sin datter, ja hvordan i all verden kan jeg vite noe om det.
Eller en venn som snakker til sin venninne og forteller henne om barndommen hennes.
Jeg har jo aldri møtt de før. Jeg aner ikke hvem de er.
Det er enklere å jobbe på skolen enn hjemme for energiene er så sterke der, så vi får se hva som skjer når jeg kommer hjem.
Jeg skal øve på å la de snakke gjennom meg.
Det var utrolig å se hvordan en mann i 40 årene plutselig blir til en eldre herre og den kvinnelige læreren blir før til en mann som snakker gebrokkent engelsk for så å bli Ula, som vi så for oss som en mørk sørstatskvinne, på talemåten.
Det var bare utrolig.
Og igjen, hvis man tror det er lureri, ja da må man lære seg å gjøre det selv.
Hvis jeg gjør det selv, vet jeg jo at det er ekte.
Gruelig spennende er det ihvertfall.
Arthur Findlay Spiritual college er en skole dit det kommer elever fra hele verden.
Jeg møtte elever fra Norge, Sverige, Danmark, Sveits, Finland, Tyskland, Canada, USA, Belgia, Nederland, Italia, Frankrike og selvfølgelig England.
Er det ikke fantastisk.
Dette kurset foregår på engelsk og i og med at man er fra ulike land, er engelsk et felles språk.
Neste gang i april, skal jeg på svensk uke. Da er det svensk tolk og man får jobbe sammen med skandinaver.
Det skal bli kjent å kunne øve uten å måtte oversette.
Det rare er imidlertid at når jeg talte i transe, var engelsken min mye bedre. Da knotet jeg ikke.
Da var det jo ikke jeg som snakket. Merkelige greier.
Vel, nå er det på toget, på vei hjem. Mjøsa er blank og fin.
Det blir godt å få lande litt før jeg skal ut på neste tur.
En tur der jeg ikke skal øve på noe som helst, annet enn å slappe av.
Miami venter om tre uker. Wow, det er bare utrolig
Takknemlig er jeg.
I dag
