Jeg ble spurt her forleden om hva som gjorde at jeg bruker slike rare bilder av meg selv, i bloggen.

Vel, det begynte med en beslutning jeg tok om å lære meg å like meg selv.

Er dere klar over hvor mange som ikke liker å se seg selv på bilder?

Nydelige mennesker.

De orker ikke å se synet av seg selv.

Er ikke det utrolig trist?

Noen kan ikke gå i postkassa,  før de har sminket seg.

Vi har guruer som står og foredrar og sier at vi må være oss selv, uten maske og så er vedkommende oppstrammet og striglet, til en helt annen versjon av seg selv.

Og for all del, jeg mener ikke at vi ikke skal pynte oss, men vi må også tåle å se oss selv naken, uten maske.

Verden går ikke under,  om vi ikke er perfekt.

 

Selv har jeg også komplekser fordi jeg er tykk.

Fordi dobbelthaken henger og er ikke noe lekker.

Jeg likte heller ikke å bli tatt bilde av.

Men jeg forstod at jeg må ta jobben med å endre dette.

Dette er slik jeg er.

Liker du meg ikke, ok, men jeg må lære meg å like meg selv.

Er jeg i mål? Nei. Men jeg er blitt flinkere til ikke å bry meg så mye og så ofte.

 

Jeg begynte med livesendinger.

Se seg selv er en ting, høre seg selv, er like ille.

Likevel gjorde jeg det, usminket, det er jeg alltid nå, jeg tror det er best for hud og kropp og miljø.

Så begynte jeg med selfier, også de rare.

Sakte, men sikkert venner jeg meg til, at jeg finnes i mange versjoner.

Ta meg som jeg er.

At jeg liker alle versjonene, nei, men jeg gjør det likevel.

 

I går oppdaget jeg noe rart.

Jeg ble tatt bilde av.

Når jeg så det bildet, tenkte jeg, uffa meg hvor tjukk jeg er.

Plutselig var det verre når andre tar bilde, enn når jeg selv gjør det.

Det var en merkelig oppdagelse.

Så jeg er ikke i mål, ikke hundre prosent avslappet som meg selv, men jeg er på vei.

Og på veien, vil jeg kanskje bestandig være.

Dorthe Skappel er et flott forbilde. Hun står frem sminket og stylet, men tar også intervjuer, usminket.

 

Så slutt du også, ikke gjem deg.

La oss se deg.

Verden går ikke under om du vises.

Du er deg.

Jeg vet at om tusen andre forteller deg hvor fin du er, så bryr det deg ikke.

Du tror nemlig ikke på det uansett.

Du må finne det inni deg selv.

Det er der hemmeligheten sitter.

Og mye er gjort, allerede når du bestemmer deg.

Jeg er meg, jeg driter i hva du synes om meg.

Det betyr ingen verdens ting.

Dessuten forstår jeg nå at det er meg selv som er dommeren, ikke du.

I dag

 

ps. Jeg tok bare 5 bilder, før jeg var så pass fornøyd, at jeg syntes det kunne brukes. Så i mål, nei, ikke helt.

Tenker du noen gang over om du er deg selv.

Om du er den du egentlig er inni deg?

Om du gjør det du trives best med?

Der du får brukt alle dine gode egenskaper?

 

Og da spør jeg også, ser du hva du er god til?

Eller ser du kun det du ikke mestrer?

 

Bestemmer du over deg selv eller dilter du etter andre og lar de styre deg?

Har du egne meninger eller er du enig med den du snakker med, som du kanskje mener er flinkere enn deg?

Tør du å si noen imot?

Hvis du vil ha det godt i livet, er det fint å kunne slutte fred med seg selv.

Ikke streve etter å være kopi av noen, men senke kravene og bare være den man er.

Kanskje vil du møte motbør, ikke alle liker at man plutselig endrer seg.

Da blir de lett usikker selv og blir urolig og kritikken kommer.

 

Men man kan ikke leve livet sitt etter hva andre mener.

Det er nemlig helt umulig for man klarer ikke å gjøre alle fornøyd.

Noen vil klage uansett.

Så lenge man ikke skader andre, må man få være som en er.

Jeg har aldri hatt det så godt som etter at jeg skjønte at jeg ikke kan gjøre alle til lags.

Jeg anbefaler det gjerne.

De som ikke vil ha deg som du er, de kan gå.

Vær deg selv du.

I dag

 

Jeg ser ikke Eggen i dag.

Fjellet gjemmer seg.

Har du noen slike tåkedotter du gjemmer deg bak?

Er du opptatt av hva andre mener om deg?

 

Noen mener jeg er teit som blogger.

Noen tror en bokblogger ikke sier hvis de ikke liker en bok.

Noen synes matblogger er kjedelige, forstår ikke at jeg gidder.

Noen liker ikke at jeg skriver fra reisene mine.

Noen mener jeg skryter av alt jeg gjør.

Noen tror jeg svindler andre ved å tilby healing.

Noen synes jeg er dum som skriver så mye om egen helse.

Noen tror jeg tror jeg  “er noe”.

 

Hele tiden vil andre tro og mene noe om en, hvis en stikker nesa si fram.

Lev ikke livet ditt ved å tekkes andre.

La ingen stå bak roret på din skute.

Du kan ikke bry deg med hva alle andre mener.

Uansett hvordan du ser ut eller hva du gjør.

 

Vær klar over at hvis du ikke tror på deg selv, vil ingen andre gjøre det heller.

Du sender det ut i energiene dine.

De tar imot og kaster det tilbake til deg.

Og det forsterkes.

Og du tror at sånn er det.

Vær klar over at du skaper det selv.

Som barn kan man bli påført traumer.

Som voksen må vi jobbe oss ut av de.

Hva andre mener om deg, har ingen betydning.

Lag livet ditt slik at det er godt for deg.

I dag

 

 

 

 

 

 

Tror du jeg ser noe nå?

Med øynene igjen?

Har du merket deg at det er lett å lukke øynene, for det vi ikke vil se?

Ofte gjør vi det ubevisst.

Noen oppdagelser er nemlig ubehagelige.

Kanskje har vi klagd over at noen snakker bak ryggen vår, for så å oppdage at vi gjør det samme.

Eller vi diskuterer ivrig for det vi mener og anklager motparten for å være sta.

Det er ikke lett å se seg selv ærlig og oppriktig.

Det kan være innmari vanskelig.

 

Selv blogger jeg jo alskens gode råd.

Om hvordan man skal reagere på ditt og på datt.

Jeg har svar på absolutt alt.

Tror du at jeg får til alt selv?

Nei, jeg får meg en selvpålagt ørefik både titt og ofte.

 

Av og til vil jeg bare lukke øynene og ikke se.

Vi er mennesker, ikke roboter.

Vi har bagasje, vi har ting som trigger oss, som berører oss.

Vi har følelser.

La oss så godt vi kan, prøve å være snille med hverandre.

Husk at alt er energi.

Sender du ut gode tanker, har større sjanse for en god løsning.

Gi meg et smil.

I dag

 

 

Så sitter vi igjen her da, Tutta og jeg.

Skodde langt ned i fjellene, øse, pøse regn.

Varmeteppet på full styrke. 16 grader.

Jeg orker ikke å sitte inne.

Jeg er sliten i dag, så her skal jeg sitte i ro.

Håper det blir mulig å kunne sitte her ute, på tross av været.

Jeg våknet i 7-tiden i dag,  med en stor klump angst i magen.

Går ut fra at det er mye i luften etter hendelsene som har vært.

Jeg suger det nok til meg, selv om jeg er blitt flinkere å ikke ta inn andres.

Jeg har tenkt mye,  etter at jeg var hos Lill Stella på onsdag.

Kanskje jeg forløser fortsatt,  etter å ha vært der også.

Det slipper taket nå kjenner jeg,  og det er godt.

Jeg har sluttet å puste

Jeg forstår enda bedre hvorfor kroppen min stresser.

Den ble opplært fra tidlig alder å ha radaren på, for å fange opp signaler om fare.

Hun sa at når man er mye redd, vil vinduet man ser ting igjennom, bli lite.

Man ser fare i situasjoner, der andre ser hele situasjonen, og ser at det er ingen fare der.

Jeg er ikke helt enig i det foreløpig.

Jeg føler det mer som om man ser et større bilde.

Man er hele tiden på vakt, man må fange opp alle tegn på fare og derfor må man se et utvidet bilde.

Det bildet vil da inneholde alt fra det bagatellmessige til det katastrofale.

Jeg kan bare snakke for meg selv og jeg ser ikke faresituasjoner i alt, men jeg merker at jeg ofte ser flere situasjoner som kan oppstå, enn det andre gjør.

 

Kanskje fordi jeg har lært at jeg må passe på meg selv.

Jeg bruker radaren for å fange opp signaler, så jeg kan ha kontroll.

Være forberedt, hvis jeg må gripe inn.

Heldigvis at jeg nå har tatt tak i det og kan jobbe meg noe ut av det.

Lill Stella sa jeg måtte flytte det jeg ikke kunne gjøre noe med lenger bak i hjernen, men det får jeg ikke til.

Det er ikke nok til å få ro.

Hun visste ikke helt om bildet jeg bruker, med å sende alle tankene ned i en tank og skru igjen, var helt bra for meg.

Øvelser for tankespinn

Kanskje jeg da ville lukke det inne.

Men da kan jeg åpne en luke jeg i bunnen av tanken, så får tankene reise ut til jord og bli renset.

Men de vil ikke komme opp,  for der er det stengt.

Jeg må finne et bilde som passer hjernen min.

Hjernen min liker godt å jobbe med bilder.

Den hører ofte mer da, enn når jeg snakker til den.

Den er jo vant til tutringen min.

Stakkars, sier jeg, den har det travelt.

 

 

Jeg skal gjøre øvelsen med å plukke ned radaren.

Skru av radaren din

Deretter skal jeg lese ut Palladino, Den som frykter snøen.

Den er veldig creepy, så er kanskje ikke det rette i dag.

Eller kanskje er det rett, få utløp for grublingen?

Men skal ta med en feelgood til sengs i kveld.

Lesestabel juni, Tema nyheter 2022

Det nærmer seg månedsslutt og jeg har lest få av de jeg mente jeg skulle lese.

Slik sett passer det fint med noen rolige lesedager, denne uken.

 

 

Ellers krysser jeg fingrene for at flyene går.

Det nærmer seg avreise til Roma.

Tutta bryr seg ikke med det.

Hun liker nok best at vi holder oss hjemme.

Selv om hun er godt tatt vare på.

Mat skal jeg heller ikke lage før på torsdag.

Jeg har rester fra grillingen på lørdag.

Sommer og sol og venner og stor glede, grillfest og sommerkos

Nå har jeg fått skrevet ut litt gruff fra hodet.

Nå skal jeg lese og kose meg.

I dag

 

 

 

 

 

Å passe inn, hva betyr det?

Mange føler seg annerledes.

De føler de ikke passer inn.

Men vet du at hvis ingen tør å være annerledes, blir det ingen utvikling.

Vi kan ikke alle være likedan.

Tenk hvor kjedelig verden da ville blitt?

 

Hvis alle går på rekke på samme stien.

Hvem skal da tråkke nye stier?

Det vil bli gudsjammerlig kjedelig.

Tror du det vil bli nytenking?

Vil vi få ny utvikling?

Nei vi ville vært i steinalderen fortsatt.

 

Tenk hadde du vært en av de store oppfinnerne.

Telefonen, flyene, ja alle teknologiske oppfinnelser.

Nå lastet jeg nettopp ned en app som oversetter det jeg sier, til et valgfritt språk.

Og en app der jeg kan øve på 33 ulike språk.

Nå sier du kanskje at du ikke finner opp noe som helst.

Nei, det er helt ok.

Men tør å ha annerledes tanker enn alle andre.

En tanke må sendes ut i luften,  før flere kan plukke den opp.

Og du føler kanskje du ikke passer inn, men kanskje det er de andre som ikke passer inn hos deg.

Så ikke vent på at jeg eller andre skal være enig med deg.

Vær deg selv, ha egne tanker.

Ikke følg slavisk en guru eller flokk.

 

Vi er ikke nødt til å være enige om alt.

Det er fint å være uenig,  for da kan vi utveksle synspunkter.

Ikke noe er så inspirerende som det.

Men husk å respektere de som ikke er enig med deg.

Møt dem med samme respekt du selv ønsker deg.

Vær deg selv.

Husk vi alle er unike.

Selvfølgelig passer du inn.

Kanskje er du en av de som går i front.

Da ser du ikke de som kommer bak deg.

Det har du ikke tenkt på?

I dag

Jeg er så glad i å belære andre.

Og i det jeg skulle skrive det, skrev jeg blære fremfor belære.

Og noen ganger står jeg nok frem ganske så blærete.

Hvorfor er det bestandig så moro å fortelle andre hva de kan gjøre.

Ja jeg øser ut av min visdom.

Eller det er vel det jeg tror.

 

For egentlig er det min visdom eller rettere sagt min lærdom.

Det er jeg selv som skal lære og ved å si ting til andre, lærer jeg selv.

Men har du puttet på meg ei krone, prater jeg i ett.

Da er det opp til deg nemlig å si stopp.

Jeg kan ikke vite når du egentlig ikke vil høre på hva jeg har å si.

Jeg prater på innpust og utpust, hvis det er temaer jeg er interessert i.

Vil du ikke høre, ja da må du stoppe meg.

 

Jeg er nemlig ikke ute etter å belære noen.

Jeg er bare ivrig engasjert.

Jeg har ingen krav om at du skal gjøre som jeg sier.

Kanskje er det motsatte riktig for deg.

Og det er dette som er viktig.

Du må lære deg å sette grenser for deg selv.

Du må finne din egen visdom, som passer for deg.

Kanskje får du input fra meg eller kanskje er det jeg sier, helt feil for deg.

Du må tenke selv, ikke følge den som prater høyest til enhver tid.

Ikke slavisk følge sannheter en annen banker i bordet med.

Kanskje er det sannhet for dem, men ikke nødvendigvis for deg.

 

Nå er jeg så heldig at jeg har blogg.

Der kan jeg tutre avgårde så mye jeg vil.

Du kan velge å lese eller la være.

Du kan velge å være enig eller uenig.

Men tenk godt etter selv, hva som er riktig for deg.

Ikke kast deg på en buss og bli ukritisk med dit bussen fører deg.

Det kan jo være spennende det en stund, men da må du være observant, så du går på riktig buss.

Eller at du går av når du har lært det du skal.

Tenk selv, stå bak roret på skuta di.

I dag

Å skrive denne bloggen hver dag, er blitt viktig for meg.

Ofte vet jeg ikke hva jeg skal skrive om, når jeg begynner.

Det hender seg jeg får meg en overaskelse og tenker “Hva?”.

Hvor ordene kommer fra, vet jeg ikke.

Jeg vet bare at de daler ned.

Ord kan være vanskelig.

Vi er ulike vi mennesker og vi oppfatter ting ulikt.

Alle har vi en ryggsekk med opplevelser vi bærer på, som preger oss.

Du kan ha triggerord som hjernen din reagerer på.

Når det ordet kommer, vil du automatisk sette i gang et mønster.

Det vil prege din oppfatning av ordene.

Dette hørtes kanskje litt høytflyvende ut, så jeg skal se om jeg får opp noen eksempel.

 

Vi kan ta ordet idiot.

Et litt negativt ladet ord, som sier at du er litt dum.

Og der kom et annet ord, dum.

Begge disse ordene kan være triggerord fra da du var barn.

Hvis du ofte ble kalt idiot eller dum, vil du kanskje ha en sterkere reaksjon enn andre, når det ordet blir brukt.

Kanskje tenker du, hvorfor reagerte noen sterkere når du sa noe, enn det som var hensikten din?

Det kan det være en del av årsaken.

 

I Hverdagsnettmagasinet har jeg en spalte som heter Bokidioten.

Der bruker jeg ordet idiot, som en betegnelse at jeg er litt gal.

Ja, der kom et tredje ord, gal.

Jeg er helt tussete etter bøker og derfor litt “idiot”, når det kommer inn på det temaet.

Noen synes det blir feil ord å bruke, for det blir for sterkt for dem.

Du er da ikke idiot, sier de, bruk entusiast eller bokelsker.

Men for meg blir ikke det ekstremt nok og jeg bruker det med humor.

Men for noen er ikke dette et ord de føler passer som humor.

For noen blir ordet ladet av negativitet.

 

Slik er det med ord.

Så er det det med følelser.

Vi kan si at noen sa noe som såret oss.

Men det er da vi må stoppe opp.

Ja ordene kunne kanskje være sårende ment, men vi har et valg.

De sårer oss kun hvis vi tillater det.

Ja, nå tenker du nok…..hmmmmm, hva mener hun.

 

Jeg er et følelsesmenneske.

Jeg svinger lett både høyt og lavt og raskt.

Hvis noen kritiserer meg, har jeg en tendens til at disse følelsene spretter i taket.

Jeg lar meg lett bli såret.

Hvorfor?

Jo fordi jeg har det i ryggsekken min.

Jeg ble ofte misforstått og møtte kritikk.

Det er noe jeg har måtte jobbe mye med.

Lære meg å bli trygg i meg selv, stole på min indre stemme og ikke bry meg med hva andre mener, for ofte tenker jeg litt utenfor boksen.

 

 

Fra ryggsekken har jeg plukket ut noen, for meg, store, stygge,  hakkete og vonde steiner.

Det er etterhvert blitt ganske tomt der.

Men……

Fortsatt er det igjen noen småsteiner som trigger.

Når en av de kommer, fyker følelsene til vers.

Hele den gamle pakken kastes over deg og du føler deg ynkelig.

Du føler deg såret.

Automatisk mønster.

 

Men…….

Det er da en må samle seg igjen.

Dette er andres ord og andres mening.

Du kan selv velge hvordan du vil forholde deg til det som blir sagt.

Jeg tar noen minutter og reflekterer litt og tenker.

Det har egentlig ikke noe med meg å gjøre.

Jeg vil velge å ikke la dette såre meg denne gang.

Kanskje var det ikke ment så sterkt heller, det var bare ett av de triggerordene jeg reagerer på.

 

Tenk litt over hva som er dine triggerord.

Når reagerer du sterkere enn det andre gjør?

Kanskje har du noen steiner der du kan plukke ut.

Vær glad i deg selv som den du er.

Ingen av oss er perfekt eller mestrer alt.

Slik er det bare.

I dag

Det finnes en tekke hverdagslige utfordringer.

Mange av de heldigvis av den lettere typen.

Slik som ripsgeleen som sklir av brødskiva mi.

Den utfordringen er så liten at den er lett å ignorere.

Noen er litt større og man lar de få større plass.

Da er det lett å la de dominere dagen din mer enn det som er godt for deg.

 

Vi har nemlig så lett for å gi de utfordringene styrke.

Vi forer de med argumenter,  så de får vokse seg større og ta mer plass enn nødvendig.

Jeg er en mester i å gjøre dette og da går jeg ut fra at det også skjer hos andre.

Ihvertfall de som har en hjerne som min, den hyperaktive, ikke den rolige typen som gubben har.

 

Av og til må jeg derfor gi meg selv en skjennepreken.

Jeg sier at ser du ikke hva du holder på med?

Du gir styrke til det du ikke vil ha.

Hvordan kan du da tro det blir bedre.

Du ramser opp alle negative argumenter i situasjonen.

Så dunker du de inn i hodet ditt gang på gang.

Vel da gir du utfordringen styrke og det vet du så inderlig godt.

Du får det du fokuserer på.

 

Så da er det å ta seg selv i nakken igjen.

Stramme seg opp og tenke riktig.

Se for meg det jeg ønsker meg.

Sende kjærlighet og god energi til utfordringen.

Ok, jeg er klar igjen.

Har satt gps-en inn på riktig vei.

I dag

 

Når jeg var liten, da var jeg et nysgjerrig lite barn.

Jeg stakk nesen min borti alt og hadde min mening om hvordan ting burde fungere.

Jeg spurte hvorfor det hele tiden.

En av de tingene jeg husker jeg spurte om var hva smaker sukkerkulør.

Min mor svarte at det smakte ikke noe og jeg kunne ikke forstå hvorfor,  for noe måtte det jo smake.

Vel, nå er jeg blitt et ganske så stort barn.

Jeg funderer fortsatt på veldig mye.

Jeg er nysgjerrig og leter etter sammenhenger og forklaringer.

 

Ofte går jeg mine egne veier.

Lanserer nye ideer.

Noen ganger er de til å le av for de fleste, men innimellom får jeg bekreftelser på at det jeg trodde var riktig.

Selv om jeg ikke bryr meg så mye at jeg er alene om enkelte forklaringer, blir jeg likevel begeistret når noen har kommet til samme konklusjon som meg.

Endelig en som er like gal liksom.

Det jeg derimot ikke finner forklaring på, er hvordan jeg skal skru av tankene når jeg er lei av de.

Han jeg bor sammen med har en sånn av-knapp.

Slik er det bare og så skrur han av og tenker ikke mer på det, mens jeg blir bombardert av tanker.

Jeg prøver ulike teknikker.

 

Jeg har forstått at hjernen min forstår bedre bilder enn ord.

Jeg ser derfor for meg at jeg sender tankene ned i en stor tank og skynder meg å skru igjen, så de ikke kommer opp igjen.

Ofte fungerer det bra, men ikke alltid.

Jeg har skuffer med navn på og lukker skuffen eller jeg legger tankene på en hylle og sier at jeg legger dere her så jeg vet hvor jeg har dere, hvis jeg trenger dere.

Jeg kan skrive tankene ned,  for å skrive de ut av hodet.

Jeg kan sende dem på et bånd, som i en steinknuser, knuse de og sende de på havet til rensing.

Jeg kan se for meg at jeg setter to strek under og tenke ferdig.

 

Noen ganger er det ikke noe som hjelper.

Tankene går i loop, kommer igjen og igjen.

Det er gruelig slitsomt.

Sanger kan kverne i hodet på samme måte, slitsomt det også, men ikke så nedbrytende.

Nå prøver jeg å rense tankenes energi, så de ikke skal kjennes så fysiske ut på kroppen.

Jeg prøver å tenke på farger, lar de fylle kroppen.

Gul er ofte bra og marineblå.

Det er nemlig slitsomt når man går på den tankekarusellen og den går rundt og rundt uten at man får stoppet den.

Jeg tror jeg må ty til den aller beste, nemlig meditasjon.

Jeg sier inni meg at jeg er nå villig til å gi slipp.

I dag