Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Av og til blir jeg irritert.

Ja, hvem blir ikke det innimellom?

Ja, jeg kan irritere meg over noen jeg synes ikke oppfører seg slik det passer meg, akkurat der og da.

Du kjenner deg kanskje ikke igjen i det?

Hvorfor sa hen det?

Hvorfor sa hen ikke det?

Hen burde burde

Kjære vene altså, at det går an.

Hen bør da forstå at……

Vet du at det er da jeg trenger et par ekstra briller.

Jeg trenger å granske meg selv nøye.

Ja, for jeg vil ikke at noen skal forlange at jeg skal endre meg.

Jeg vil jo være den jeg er, slik jeg er.

Så hvorfor i huleste, forventer jeg så at andre skal endre seg, for å tekkes meg?

Ja, er det ikke slik det er?

Kjenner du deg igjen?

Nei, ta brillene på, to lag.

Så sterke at jeg får selvinnsikt.

Jeg kan ikke endre andre mennesker.

Jeg må endre måten jeg reagerer på.

Liker jeg ikke hvordan de er, ja da får jeg trekke meg unna.

Det er bare at når du får på deg selvinnsiktsbrillene, så vil du oppdage at du er ikke helt feilfri selv heller.

Kanskje kunne du reagert annerledes?

Merkelig de brillene der.

Du kan ta på så mange par at det går opp et lys for deg.

Det gjorde jeg.

I dag

Tutta er blitt vinterlat, akkurat som fruen i huset.

Man blir tregere og dorskere når mørket senker seg og kulden kommer.

Jeg ser Kompani Lauritzen, Tropp 1.

Jeg synes det er et fantastisk program.

Jeg elsker å se hvordan de motiverer de som er med og hva oppmuntrende ord gjør med dem.

Det skal ikke så mye til bestandig for å snu hodets tanker.

Følelsene lurer deg, sa de.

Ja, de gjør ofte det.

Følelser er innlært av tankemønstre i hjernen.

Disse tankene må snus, for da vil følelsene endre seg.

Frykt er nemlig noe som vokser når det får fokus.

Vi snur fokuset vårt til det vi ikke mestrer og det vokser med forbausende stor kraft.

Sitat fra dagens episode:

Det å våge er den eneste veien til den beste versjonen av seg selv

Nå har jeg  bilde av Tuttapusen i dag.

Hun ser ikke Kompani Lauritzen.

Men Tutta har overvunnet mye frykt.

Det er nemlig ikke bare vi mennesker som lar frykten vokse i oss.

Tutta måtte flytte og med den flyttingen, dukket det opp nye trusler.

Hun gikk fra å være en kosete, liten kattunge, til å bli en livredd pus.

Det gikk flere år, før hun turde å hoppe opp på fanget mitt og legge seg der.

Å ha noen til å mate henne, var en utfordring, for hun turde ikke å komme inn,  når vi ikke var der.

Smått om senn, ble hun tryggere.

Nå går det ganske fint.

Ikke alle får komme bort til henne, når hun er ute.

Men hun kommer bort og hilser på noen, hvis de tar seg tid til å sette seg ned og vente på henne.

Hvordan hun skiller mellom de, vet jeg ikke.

Det kan komme katteglade, som hun ikke kommer til, og katteredde, hun går til.

Men opp i armene, vil hun aldri. Da spreller hun og skal ned.

Hun kommer sjelden inn hoveddøra, hun liker best verandadøren.

Men Tutta har jobbet mye med frykten sin og fått det mye bedre.

Og hun er en stor fan av gubben.

Når han er hjemme, ligger hun ved føttene hans eller sitter foran han og ser på han.

Han kan ikke ta henne opp, for han er reagerer allergisk på langhårede katter, men klappe henne, kan han.

Og som med pus, er det med oss.

Hvis vi aldri tør, vil ingenting endres.

Når jeg sitter her hjemme dag etter dag, kommer ikke tiltaket og hopper på meg og drar meg ut av stolen.

Hele tiden må jeg ta initiativ og komme i gang.

Jeg kan godt innrømme at jeg er slett ikke god nok til akkurat det.

Jeg blir heller sittende, særlig hvis det jeg har å gjøre er kjedelig, som husarbeid.

Etterhvert som jeg er blitt litt bedre form, må jeg igjen flytte fokus.

Jeg har vært delvis flink.

Jeg har tatt tak, kjørt mer bil og gruer ikke lenger så mye, for å ta meg en tur ut.

Hos meg er det en kombinasjon av frykten for igjen å bli utmattet, kombinert med tiltaksløshet og dårlig fysisk form.

Man blir ikke i god form av å sitte inaktiv i en stol.

Og jeg vet at jobben må gjøres, for formen kommer ikke seilende inn av seg selv.

Jeg har tatt tak i mye de siste årene.

Jeg har lært meg selv å tåle å se bilder og film av meg selv.

Bare det er et stort sprang.

Jeg har også blitt litt mer aktiv.

Men….

Det er også en grense for hvor mye man pusher.

Det kan ikke bli et stress og et nederlag som henger over deg, når du ikke greier.

Og som i kompaniet, du må ha fokus på det du gjør som er bra.

Jeg tvinger derfor ikke meg selv til å skulle konstant gjøre noe.

Fortsatt trenger jeg tid.

Hvis ikke jeg gir meg ro nok, fylles jeg isteden av nederlagstanker.

Da bryter jeg ned det jeg bygger opp.

Jeg ser hvor mye jeg har endret meg de siste årene.

Jeg har det mye bedre enn før.

Fortsatt har jeg mye å ta tak i, men det får komme etterhvert.

Men jeg oppfordrer alle til å finne noe de ikke i dag tør, og å begynne å tro at det kan de klare.

Som de sier i programmet, ja, det føles skummelt, men det er ikke farlig.

Lykke til. Du må ville og du må gjøre jobben selv.

I dag

Jeg sitter nå her jeg. Slik som i går.

I dag ser jeg Jakten på kjærligheten. Jeg må jo holde meg oppdatert på hvordan det går med Jørgen.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jørgen har gården fremme i bildet, jeg bor til høyre ved fjordmunningen der borte.

Tutta forbereder seg på vinter. Hun er mer inne hun. Hun savner matfar hun også. Han hørtes så stolt ut her om dagen når han fortalte at hun hadde gått og lagt seg på rommet sitt selv. Hun bruker nemlig å mjaue og så må vi følge henne.😂

Jeg leste ut en julebok i går.

Kristine S. Henningsen, Et siste, trassig forsøk

Jeg begynte på en ny, på sengekanten, Jul for nybegynnere.

Men jeg kjenner at nå må jeg ha litt mer spenning.

Derfor vil jeg lese Dronningland i dag.

I går brukte jeg flere timer på novemberbøkene.

Når man skriver omtaler, går det mye tid.

Man skal hente informasjon, bilder, og det skal deles og følges opp.

Man gjør det ikke for pengenes skyld, for man får ikke betalt.

Ja, man får bøker, men de kan også lånes på biblioteket gratis.

For meg er det for å inspirere, bruke livet mitt til noe bra, gi dagene innhold.

Nå blir jeg bortreist mye av november og vil gjøre klar omtalene, så det eneste som mangler, er min mening om boken.

Jeg “jobber” jo litt med healing og mediumskap.

Jeg elsker mennesker.

Jeg tenker mye på hvordan vi mennesker er.

I går hadde jeg dette innlegget.

Kaos ja, men jeg har greid håret

Jeg er jo ikke ute på spennende oppdrag hver dag, og for meg er hverdagen viktig å fylle med noe meningsfullt.

Jeg har kommet så langt i livet at jeg følger hjertet og jeg bryr meg ikke det dust om noen ikke er enig med meg.

Slik må det være.

Du skal ikke leve livet ditt slik andre vil du skal gjøre det.

Jeg blir veldig forundret over slike kommentarer.

I himmelens navn, sitter du på rævva fra morgen til kveld.skaff deg et liv.dette er jo latterlig og det vet du selv.ja,vi har vondt, 

ja livet stinker. ja vi er utbrente.ja,vi eller jeg er er erererer. Realist..engler er i himmelen..yt og nyt.

Det sier jo absolutt ingenting om meg, for jeg lar ikke slikt gå innpå meg.

Det sier derimot veldig mye om denne personen som føler den må skrive dette.

Jeg blir egentlig litt trist, ikke for meg selv, men for vedkommende som har behov for å kaste dette over en person den ikke kjenner.

I full offentlighet, skriver du e-Mail adresse, ja for det må man for å få kommentere.

Hvordan har en det inni seg, når man bare må få ut disse ordene?

Rolig og godt, har man det ihvertfall ikke.

Så moralen er

Baser ikke livet ditt på andres meninger.

De sier mer om dem enn om deg, så kast de.

Gjør det beste ut av dagen din, uansett begrensninger du har.

Skap dagen din så god du kan

I dag

Det er ingen mennesker som mestrer alt.

Og det må være lov.

Selv kan jeg reise til London alene på kurs.

Men kjøre til Molde, nei det prøver jeg å lure meg unna.

Og selv om jeg nå snart skal til London og gleder meg, får jeg også litt panikk.

Og jeg kommer til å brekke meg av nervøsitet før jeg kommer meg avsted.

Jeg kan lage mat til 10, men trenger hjelp til å rydde opp etterpå.

Jeg hater overraskelser, fordi da har jeg ikke kontroll.

Å overraske meg med selskap eller besøk, nei da blir jeg skuffet.

Skuffet over at jeg ikke har fått gledet meg.

Be meg ikke om å lese kart, der er jeg helt på jordet.

Jeg fant frem kart på Google Maps, forrige uke når jeg skulle gå fra togstasjon i Trondheim, til hotellet.

Brukte jeg det, nei, jeg spurte folk jeg møtte på gaten.

Sånn kunne jeg ramset opp.

Og slik er det med oss alle.

Mye mestrer vi, mye er vi ikke god til.

Det jeg gruer meg for, tar du på strak arm, uten å nøle.

Vi er mennesker med ulike styrker og svakheter.

Dette er faktisk helt ok.

Vi må godta hverandre og forstå hverandre.

Vi må stille opp og hjelpe der vi kan.

Det er ikke noe nederlag, å ikke mestre alt.

Det er heller litt fint for da utfyller vi hverandre.

Oppfordringen min er derfor at fokuser ikke på det du har vansker med å gjennomføre.

Finn noen som kan gjøre det, så kan du gjøre noe annet som du er god til.

Ikke forvent at du absolutt må mestre alt.

Kanskje er vedkommende glad for å få hjelpe deg, gjøre noe en er god til og mestrer.

Ved å godta det du ikke mestrer, lærer du også bort noe verdifullt til de som er rundt deg.

Du lærer de at de er bra nok akkurat som de er.

De trenger heller ikke å streve for å være perfekt.

Len deg tilbake, senk skuldrene, omfavn alt du er, også dine svakheter.

De er en del av deg og det er helt ok.

I dag

Nå er jeg i storbyen.

Ja, Oslo er jo det for ei som meg, som kommer fra et lite sted og liker å ha det rolig rundt meg.

Nå sitter jeg her på glassverandaen i en blokk på Tveita og ser utover byen.

Jeg elsker å reise, likevel blir jeg veldig stresset når jeg skal avsted.

Jeg blir det man kaller reisesyk.

Ofte har jeg tanker når det nærmer seg å reise, at hadde det blitt avlyst nå, ville jeg fått være hjemme.

Hvor deilig hadde ikke det vært.

Kroppen lengter da etter å legge ned radaren som er i gang.

Ja, for det er vel det som skjer.

Jeg har en kropp som er opplært fra barnsben av, å måtte passe på og skal man ut, utenfor den vante sfære, blir kroppen ekstra på vakt.

Hva hvis, hva hvis, pass på, pass på, husk det, ja du må huske det, pass nå på.

Den som alltid er rolig, greier ikke å forstå hvor slitsomt dette er.

På det verste er jeg så stresset at jeg brekker meg.

Heldigvis ikke så ille denne gangen.

Slike reaksjoner kan gjøre at en trekker seg unna.

Man kan grue seg slik at man unngår disse situasjonene.

Man finner kanskje først på unnskyldninger, for at en ikke vil avsted.

Man tenker at man har det best hjemme.

Ja, for all del, det må være lov.

Men…. Det triste er hvis man selv lager dørstokken så høy, at man ikke kommer seg ut.

Det er det som kunne skjedd med meg.

Jeg har merket det godt disse årene jeg har vært mye hjemme, at tiltaket med å komme seg ut, blir større.

Hvis jeg hører på den, “du har det nå best her hjemme”-stemmen, da blir jeg værende der.

Og blir jeg det, vil jeg miste utrolig mye.

Og ikke bare det, men fryktene vil vokse og begrense livet mitt mer og mer.

Det igjen fører til at jeg vil miste mye av meg selv.

Egentlig er jeg, allerede fra barnsben av, en som elsker å dra ut på eventyr.

Så tenk litt over fryktene dine.

Ikke la de ta over deg, begrense deg.

Jo sjeldnere man gjør noe, jo skumlere blir det.

Ikke gi opp, før du har prøvd.

Ofte er ting skumlere når man sitter hjemme og tenker på det, enn når man er midt oppi det.

Prøv å utfordre deg selv litt til å gjøre noe du egentlig synes er litt skummet.

Selv om du ikke greier det fullt ut, vil forsøket gi kroppen din glede over at du turde prøve.

Så om du ikke kommer i mål første gangen, ikke føl det som et nederlag, men gi deg selv ros for å ha prøvd.

Selvfølgelig mener jeg ikke at vi alle må prøve alt.

Det jeg ønsker er at man ikke lar seg stoppe for å gjøre ting man egentlig liker, hvis ikke frykten hadde stoppet en.

Nå skal jeg ut på eventyr.

I dag

Vi kan ikke hjelpe deg hvis du ikke hjelper deg selv.

Når jeg jobber med meg selv, skriver jeg.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Da får jeg en innsikt jeg ikke har bevisst.

Hvor det kommer fra, vet jeg ikke.

Kanskje er det fra en verden vi ikke ser eller kanskje er det fra underbevissheten.

Det dukker opp ord og bilder i hodet mitt.

Det er som om det bare faller ned.

Når jeg begynner å skrive eller når jeg snakker, blir ting vist meg.

Både når jeg jobber med andre i healing og hos meg selv.

Ofte når jeg jobber med noe, kommer det i etapper.

Jeg skriver og er ferdig, men etter en stund kommer det mer.

Det er som om det er et tema det skal skrives om.

Jeg skrev nettopp dette:

Jeg har sluttet å puste

Så er jeg ferdig med det.

Jeg sitter og spiller litt på iPaden  og så hører jeg:

Vi kan ikke hjelpe deg hvis du ikke hjelper deg selv.

Nemlig.

Slik er det.

Hvis vi vil ha forandring, må det gjøres endringer.

Vi må gjøre de endringer som er riktig for å komme videre.

Det er ingen som gjør jobben for oss.

Vi kan ikke sitte med hendene i fanget og vente på at ting skjer.

Og vi kan heller ikke skylde på alle andre

Vi må gjøre endringer og ofte kan det være en utfordring for det kan være tøffe tak

Bare det å se hva vi gjør og ikke gjør, kan være tricky nok.

Hvilke endringer må til?

Selvinnsikt er rett og slett vanskelig.

Det er mye lettere å se hva andre gjør feil enn det vi selv gjør.

Av og til er det ubehagelig også.

Men ingen kan hjelpe oss hvis vi ikke er villig til å hjelpe oss selv

Husk det

I dag

2,5 år og en helt annen innstilling.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Jeg er stolt av meg selv.

Mange er forundret over at jeg legger ut tullebilder av meg selv.

At jeg ikke vil vise meg på mitt fineste.

Tullerusk i hodet, stresset i kroppen og full av forventning

Jeg forklarte hvorfor i bloggen du finner i denne linken.

Men……

Så sier du kanskje, ja, deg om det.

Jeg vil ikke bli avbildet.

Akkurat det sa jeg også.

Jeg gjemte meg bort så godt jeg kunne.

Og ble det bilde likevel, så jeg temmelig misfornøyd ut.

Men mye vann har rent i havet siden den gang og mange tanker snudd.

Og det har faktisk ikke bare med meg å gjøre.

Det stikker faktisk mye dypere og er mer alvorlig enn som så.

Dette er det mange som ikke tenker over.

En av tingene er at de som kommer etter deg, vil se deg.

De vil ha bilder og se tilbake på, og minnes deg,  og det dere hadde sammen.

En annen ting er at vi lurer oss selv.

Vi vil ikke på bilde for vi vil ikke vise oss frem, men vi glemmer at alle andre, ja de ser oss hele tiden.

Vi ser oss selv kun på bilde eller i speilet.

Ellers er vi usynlig, men alle vi møter ser oss jo.

Så for dem blir det ikke noe annerledes å se oss på bilde.

Og for vår egen del, vil vi vel heller at bilder viser at vi stråler, fremfor at vi står der, halvsur og gjemmer oss.

Ja, for det ser jeg til og med selv, hvor mye finere bildet blir, når jeg stråler.

Men jeg er jeg, uansett hvilken mine jeg har, derfor legger jeg også ut rare bilder, med grimaser.

Og når jeg hører noen fortelle at de har ledd godt, da gleder det meg langt inn i hjerteroten.

Hvorfor det tror du?

Jo, fordi da påvirker jeg andre og nå kommer vi til det aller aller aller aller viktigste.

Hva sier du til andre, bevisst, ubevisst, høyt, lavt, synlig, usynlig, hva sender du ut i luften via dine holdinger, via dine energier, når du ikke vil fotograferes.

Til alle som plukker det opp, barn, barnebarn, døtre, sønner, sårbare mennesker med dårlig selvtillit.

Til alle de som selv føler de vil være usynlig.

Alle de med dårlig selvtillit, som ikke føler seg fine nok.

Jo, du forteller dem, ved hjelp av din holdning, at føler de seg ikke like fine som alle andre, da skal de gjemme seg.

Da skal de ikke være med på bilder.

Uten at du tenker det, forteller du dem at det stemmer, du er ikke bra nok.

Du forteller dem at du skjønner det, kjære deg, at det er ikke alle av oss mennesker, som er fine nok til å bli fotografert.

Og alle de som ikke er fine nok, de skal gjemme seg, prøve å gjøre seg mest mulig usynlig.

Mange av oss, har nemlig opplevd dette.

Vi har opplevd å ikke føle oss bra nok.

Vi har gjerne fått hørt at vi når ikke opp.

Ofte er det sår fra barndommen, som har satt spor.

Sår som er blitt verkebyller og ofte blir de betent.

Dette er ikke noe vi vil videreføre til neste generasjoner.

Vi har nok unge mennesker som sliter psykisk fordi de ikke føler seg bra nok.

Derfor har vi alle et ansvar.

Vi må hjelpe til med å spre budskapet.

Kjære, vakre, vene deg. Du er bra nok.

Du er akkurat like gulle god som alle andre.

Og når du smiler fra hjertet, da stråler du.

La oss få se deg smile, føl deg fri og glad.

I dag

Det var så mange fine skyer her i går.

Ja, i går var de fine, de er ikke bestandig det.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Ofte får jeg inspirasjon dalende ned.

I går kom de med skyene.

De var nemlig veldig skiftende, fra å ligge tett og stenge utsikten, til å være lett og til tider kun små hvite dotter.

De ga meg bilder på livet vi lever.

Ingen lever nok skyfritt hele livet.

Små og store skyer dukker opp.

Noen er dramatiske og tunge og vanskelige.

De kan få oss til å miste fotfestet helt.

Vi ser ikke veien videre, hvordan vi skal komme oss frem.

Vi blir oppgitt og lei oss, deprimerte.

Kanskje fylles vi med frykt.

Hvordan vil dette gå, vil vi igjen finne lyset

Men sakte, men sikkert, vil vi finne igjen fotfestet.

Skritt for skritt, går vi videre.

Selv om sikten er dårlig, har vi ikke noe valg.

Tiden holder oss i hånden og hjelper oss.

Slik vil det skifte på, hele livet igjennom.

Det dumme er at ofte drar vi med oss minnene fra det som var tungt.

Bagasjen kan være tung å bære.

Blir vi trigget, da kommer det opp igjen i oss og slår oss i bakken.

Uansett alder, sitter opplevelsene der fra barndommen.

Forstår vi ikke dette, vil vi gi sekken vi bærer på videre til de som kommer etter oss.

Generasjon etter generasjon.

En opplevelse, ulik innpakning, ulik utpakking, en rød tråd.

Det er når vi ser de komme, vi må benytte sjansen til å løse de opp.

Små propper som løsner fra underbevisstheten.

Vi må tillate oss å la de gå.

At det bestandig er enkelt, nei, så sannelig ikke.

Men hvis vi forstår prosessene, er det enklere.

Hvis vi ikke klandrer oss selv for hva vi føler.

Husk vi er ikke roboter, selv om vi på et vis lagrer, som på en harddisk.

Vi må tillate oss å nyte de dagene, som er lette og gode.

La de få stort fokus og lagre de på harddisken.

De gode minnene.

Vi må ha fokus på å styre livet vårt så godt vi kan.

Finne våre verdier, hvilken vei vi vil gå.

Ikke tillate at andre står bak roret på vår skute.

Hva er viktig i mitt liv, hvordan vil jeg være som menneske.

Når det så skyer til igjen, vil vi hver gang stå bedre rystet for å takle det som kommer.

Vi blir sterkere, står stødigere i vår egen kraft.

Vi har lært at det vi erfarer, vil vi føre videre, hvis vi ikke klipper trådene.

Den røde tråden går gjennom generasjonene, helt til noen sier stopp, dette vil vi ikke skal gjentas.

La de ikke gå videre til de som kommer etter deg.

Har du tråder du vil klippe, gjør det nå.

I dag

Jeg ble spurt her forleden om hva som gjorde at jeg bruker slike rare bilder av meg selv, i bloggen.

Vel, det begynte med en beslutning jeg tok om å lære meg å like meg selv.

Er dere klar over hvor mange som ikke liker å se seg selv på bilder?

Nydelige mennesker.

De orker ikke å se synet av seg selv.

Er ikke det utrolig trist?

Noen kan ikke gå i postkassa,  før de har sminket seg.

Vi har guruer som står og foredrar og sier at vi må være oss selv, uten maske og så er vedkommende oppstrammet og striglet, til en helt annen versjon av seg selv.

Og for all del, jeg mener ikke at vi ikke skal pynte oss, men vi må også tåle å se oss selv naken, uten maske.

Verden går ikke under,  om vi ikke er perfekt.

Selv har jeg også komplekser fordi jeg er tykk.

Fordi dobbelthaken henger og er ikke noe lekker.

Jeg likte heller ikke å bli tatt bilde av.

Men jeg forstod at jeg må ta jobben med å endre dette.

Dette er slik jeg er.

Liker du meg ikke, ok, men jeg må lære meg å like meg selv.

Er jeg i mål? Nei. Men jeg er blitt flinkere til ikke å bry meg så mye og så ofte.

Jeg begynte med livesendinger.

Se seg selv er en ting, høre seg selv, er like ille.

Likevel gjorde jeg det, usminket, det er jeg alltid nå, jeg tror det er best for hud og kropp og miljø.

Så begynte jeg med selfier, også de rare.

Sakte, men sikkert venner jeg meg til, at jeg finnes i mange versjoner.

Ta meg som jeg er.

At jeg liker alle versjonene, nei, men jeg gjør det likevel.

I går oppdaget jeg noe rart.

Jeg ble tatt bilde av.

Når jeg så det bildet, tenkte jeg, uffa meg hvor tjukk jeg er.

Plutselig var det verre når andre tar bilde, enn når jeg selv gjør det.

Det var en merkelig oppdagelse.

Så jeg er ikke i mål, ikke hundre prosent avslappet som meg selv, men jeg er på vei.

Og på veien, vil jeg kanskje bestandig være.

Dorthe Skappel er et flott forbilde. Hun står frem sminket og stylet, men tar også intervjuer, usminket.

Så slutt du også, ikke gjem deg.

La oss se deg.

Verden går ikke under om du vises.

Du er deg.

Jeg vet at om tusen andre forteller deg hvor fin du er, så bryr det deg ikke.

Du tror nemlig ikke på det uansett.

Du må finne det inni deg selv.

Det er der hemmeligheten sitter.

Og mye er gjort, allerede når du bestemmer deg.

Jeg er meg, jeg driter i hva du synes om meg.

Det betyr ingen verdens ting.

Dessuten forstår jeg nå at det er meg selv som er dommeren, ikke du.

I dag

ps. Jeg tok bare 5 bilder, før jeg var så pass fornøyd, at jeg syntes det kunne brukes. Så i mål, nei, ikke helt.

Tenker du noen gang over om du er deg selv.

Om du er den du egentlig er inni deg?

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Om du gjør det du trives best med?

Der du får brukt alle dine gode egenskaper?

Og da spør jeg også, ser du hva du er god til?

Eller ser du kun det du ikke mestrer?

Bestemmer du over deg selv eller dilter du etter andre og lar de styre deg?

Har du egne meninger eller er du enig med den du snakker med, som du kanskje mener er flinkere enn deg?

Tør du å si noen imot?

Hvis du vil ha det godt i livet, er det fint å kunne slutte fred med seg selv.

Ikke streve etter å være kopi av noen, men senke kravene og bare være den man er.

Kanskje vil du møte motbør, ikke alle liker at man plutselig endrer seg.

Da blir de lett usikker selv og blir urolig og kritikken kommer.

Men man kan ikke leve livet sitt etter hva andre mener.

Det er nemlig helt umulig for man klarer ikke å gjøre alle fornøyd.

Noen vil klage uansett.

Så lenge man ikke skader andre, må man få være som en er.

Jeg har aldri hatt det så godt som etter at jeg skjønte at jeg ikke kan gjøre alle til lags.

Jeg anbefaler det gjerne.

De som ikke vil ha deg som du er, de kan gå.

Vær deg selv du.

I dag