Det er ingen mennesker som mestrer alt.
Og det må være lov.
Selv kan jeg reise til London alene på kurs.
Men kjøre til Molde, nei det prøver jeg å lure meg unna.
Og selv om jeg nå snart skal til London og gleder meg, får jeg også litt panikk.
Og jeg kommer til å brekke meg av nervøsitet før jeg kommer meg avsted.
Jeg kan lage mat til 10, men trenger hjelp til å rydde opp etterpå.
Jeg hater overraskelser, fordi da har jeg ikke kontroll.
Å overraske meg med selskap eller besøk, nei da blir jeg skuffet.
Skuffet over at jeg ikke har fått gledet meg.
Be meg ikke om å lese kart, der er jeg helt på jordet.
Jeg fant frem kart på Google Maps, forrige uke når jeg skulle gå fra togstasjon i Trondheim, til hotellet.
Brukte jeg det, nei, jeg spurte folk jeg møtte på gaten.
Sånn kunne jeg ramset opp.
Og slik er det med oss alle.
Mye mestrer vi, mye er vi ikke god til.
Det jeg gruer meg for, tar du på strak arm, uten å nøle.
Vi er mennesker med ulike styrker og svakheter.
Dette er faktisk helt ok.
Vi må godta hverandre og forstå hverandre.
Vi må stille opp og hjelpe der vi kan.
Det er ikke noe nederlag, å ikke mestre alt.
Det er heller litt fint for da utfyller vi hverandre.
Oppfordringen min er derfor at fokuser ikke på det du har vansker med å gjennomføre.
Finn noen som kan gjøre det, så kan du gjøre noe annet som du er god til.
Ikke forvent at du absolutt må mestre alt.
Kanskje er vedkommende glad for å få hjelpe deg, gjøre noe en er god til og mestrer.
Ved å godta det du ikke mestrer, lærer du også bort noe verdifullt til de som er rundt deg.
Du lærer de at de er bra nok akkurat som de er.
De trenger heller ikke å streve for å være perfekt.
Len deg tilbake, senk skuldrene, omfavn alt du er, også dine svakheter.
De er en del av deg og det er helt ok.
I dag
