Jeg forstår enda bedre hvorfor kroppen min stresser.
Den ble opplært fra tidlig alder å ha radaren på, for å fange opp signaler om fare.
Hun sa at når man er mye redd, vil vinduet man ser ting igjennom, bli lite.
Man ser fare i situasjoner, der andre ser hele situasjonen, og ser at det er ingen fare der.
Jeg er ikke helt enig i det foreløpig.
Jeg føler det mer som om man ser et større bilde.
Man er hele tiden på vakt, man må fange opp alle tegn på fare og derfor må man se et utvidet bilde.
Det bildet vil da inneholde alt fra det bagatellmessige til det katastrofale.
Jeg kan bare snakke for meg selv og jeg ser ikke faresituasjoner i alt, men jeg merker at jeg ofte ser flere situasjoner som kan oppstå, enn det andre gjør.
Kanskje fordi jeg har lært at jeg må passe på meg selv.
Jeg bruker radaren for å fange opp signaler, så jeg kan ha kontroll.
Være forberedt, hvis jeg må gripe inn.
Heldigvis at jeg nå har tatt tak i det og kan jobbe meg noe ut av det.
Lill Stella sa jeg måtte flytte det jeg ikke kunne gjøre noe med lenger bak i hjernen, men det får jeg ikke til.
Det er ikke nok til å få ro.
Hun visste ikke helt om bildet jeg bruker, med å sende alle tankene ned i en tank og skru igjen, var helt bra for meg.
Jeg stakk nesen min borti alt og hadde min mening om hvordan ting burde fungere.
Jeg spurte hvorfor det hele tiden.
En av de tingene jeg husker jeg spurte om var hva smaker sukkerkulør.
Min mor svarte at det smakte ikke noe og jeg kunne ikke forstå hvorfor, for noe måtte det jo smake.
Vel, nå er jeg blitt et ganske så stort barn.
Jeg funderer fortsatt på veldig mye.
Jeg er nysgjerrig og leter etter sammenhenger og forklaringer.
Ofte går jeg mine egne veier.
Lanserer nye ideer.
Noen ganger er de til å le av for de fleste, men innimellom får jeg bekreftelser på at det jeg trodde var riktig.
Selv om jeg ikke bryr meg så mye at jeg er alene om enkelte forklaringer, blir jeg likevel begeistret når noen har kommet til samme konklusjon som meg.
Endelig en som er like gal liksom.
Det jeg derimot ikke finner forklaring på, er hvordan jeg skal skru av tankene når jeg er lei av de.
Han jeg bor sammen med har en sånn av-knapp.
Slik er det bare og så skrur han av og tenker ikke mer på det, mens jeg blir bombardert av tanker.
Jeg prøver ulike teknikker.
Jeg har forstått at hjernen min forstår bedre bilder enn ord.
Jeg ser derfor for meg at jeg sender tankene ned i en stor tank og skynder meg å skru igjen, så de ikke kommer opp igjen.
Ofte fungerer det bra, men ikke alltid.
Jeg har skuffer med navn på og lukker skuffen eller jeg legger tankene på en hylle og sier at jeg legger dere her så jeg vet hvor jeg har dere, hvis jeg trenger dere.
Jeg kan skrive tankene ned, for å skrive de ut av hodet.
Jeg kan sende dem på et bånd, som i en steinknuser, knuse de og sende de på havet til rensing.
Jeg kan se for meg at jeg setter to strek under og tenke ferdig.
Noen ganger er det ikke noe som hjelper.
Tankene går i loop, kommer igjen og igjen.
Det er gruelig slitsomt.
Sanger kan kverne i hodet på samme måte, slitsomt det også, men ikke så nedbrytende.
Nå prøver jeg å rense tankenes energi, så de ikke skal kjennes så fysiske ut på kroppen.
Jeg prøver å tenke på farger, lar de fylle kroppen.
Gul er ofte bra og marineblå.
Det er nemlig slitsomt når man går på den tankekarusellen og den går rundt og rundt uten at man får stoppet den.
Jeg tror jeg må ty til den aller beste, nemlig meditasjon.
Jeg sier inni meg at jeg er nå villig til å gi slipp.
Ja, jeg prøver å ikke være uhøflig da, og møte mennesker med respekt.
Hva gubben høre meg grynte og mumle om, ja det kan nok være hakket verre.
Vi vil så gjerne at alle skal ha samme mening som oss.
Hadde bare alle vært enig med meg, ja da var det flott.
Og så kjeftes og smelles det over en lav sko.
Voksne mennesker lærer barna at å være stygg mot andre, det er på sin plass.
For i neste omgang klage over noen de synes er respektløs overfor seg selv.
Ja, for vi har visst lov å kjefte og smelle og være ufin.
Andre derimot skal være rolige og høflige og vise respekt.
Dette slutter aldri å forbause meg.
Aldri, sier jeg.
Og så i neste omgang er man så forundret over barn og unge er så stygge mot hverandre.
Vi bruker ord forskjellig.
Vi har ulike måter vi tolker ordene på.
Vi har ulik bagasje, det kan føre til at noe blir sårt, som andre ikke reagerer på.
For egen del, har jeg en tendens til å tro at andre leser tankene mine, noe de færreste gjør.
Det er ulike grunner til at man misforstår hverandre.
Men hvorfor kan vi ikke legge godviljen til.
Må vi legge igjen kritikk og være så skarp.
Jeg ser dette tydelig i bokgruppene der jeg poster omtaler, men det er likt i alle grupper, også i de spirituelle gruppene der man vet at det man sender ut, får man tilbake.
Noen vil ikke ha linker til blogg i bokgruppene.
Noen vil ha kun en bok av gangen.
Noen vil ha lange omtaler, noen korte.
Selv liker jeg at det er bilde av boken og litt hva boken handler om.
Vi har rett og slett ulike preferanser.
Slik er det med bøker også.
Noen blir lett nedlatende til det de selv ikke synes er “bra” nok.
Jeg synes det er fint at folk leser, uansett hva de leser, for det er stor fare for at om 50 år, leser færre bøker.
Alt skal jo være kjapt i dag, snap, insta, osv.
Kan vi ikke heller lovprise mangfoldet?
Bla forbi det du ikke liker.
Ikke la det gå automatikk i at du må kommentere for enhver pris.
Jeg er kommentarlysten og lett på skrivefingeren selv.
Jeg prøver å lære meg at jeg er ikke nødt til hele tiden si min mening.
Og gjør jeg det, pass på å gjøre det med respekt.
Og blir du lei av noen, er det lov å blokkere dem så slipper du å se mer.
Jeg vet om flere som har blokkert meg og jeg blir ikke sur for det.
Jeg vet jeg kan bli litt too much innimellom og forstår at noen kan bli lei.
Jeg er bestandig full av ord jeg gjerne pøser utover andre.
Det er faktisk bra at ikke alle er som meg, for da hadde få kommet til orde.
