Når man er på kurs slik jeg var nå, lærer man mye.

Ikke bare om healing og mediumskap, men om seg selv.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Gamle sår som svir, blør igjen, så de kan få gro ordentlig.

Vi lærer også om mennesker.

Det gjorde jeg definitivt denne gangen.

Jeg er et menneske som er oftest uten filter.

Jeg sier det som faller ned i hodet mitt der og da, uten å vurdere det.

Tidligere møtte jeg ofte kritikk av de som følte jeg opptrådte kritisk og belærende.

Derfor begynte jeg å si når jeg måtte nye mennesker at slik kan jeg oppfattes, men jeg mener det aldri sånn.

Jeg lærte meg å godta den jeg er og med det endret alt seg.

Jeg hører aldri dette mer og om det kommer, bryr jeg meg ikke om det.

Vi får nemlig tilbake akkurat det vi er redd for å høre.

Jeg godtar at jeg ofte tenker annerledes og sier ting andre ikke ville sagt.

Det er en del av meg og som healer, har jeg bruk for å si det som kommer til meg.

Men……

Ofte kan jeg være fordømmende og uttale meg om andre som gjør ting jeg ikke liker eller som er annerledes.

Og sakte, men sikkert vil jeg avlære meg det.

For det kommer automatisk dettende ut av munnen min, uten at jeg når å filtrere det.

Og kanskje er det flere som kjenner seg igjen i det.

Da er det skriftlige bedre for meg, for der når jeg å tenke først.

Må jeg skrive dette?

Hvorfor må jeg komme med min mening istedetfor kun å bifalle det som står.

Greit nok, jeg har en annen preferanse, men er det nødvendig å si?

Og hvis jeg sier det, sier jeg det positivt?

For i dette sosiale media livet vi har, så kan vi velge hvilke spor vi vil sette igjen etter oss.

Blir noen glad av det jeg skriver?

Eller er jeg kritisk, noe som oftest er helt unødvendig.

Og det dummeste av alt er at når vi lar oss irritere, da skaper vi spenninger i egen kropp, som ikke gjør godt for egen helse.

Så la oss være positiv der det er mulig.

Noen ganger må vi slå i bordet, det er ok.

Det kommer an på måten vi gjør det på, ikke sant?

Så tilbake til kurset.

Der hadde vi en person som var svært urolig.

Vedkommende snakket mye og høyt og kom ofte med høylytte utbrudd.

Selv er jeg så vant til å meditere på ulike steder med støy, så det gjør meg ikke så mye.

Men er du ny i meditasjon, blir du forstyrret, du finner ikke ro.

Læreren tok vedkommende ut og snakket med denne.

Men når du har dette stresset i kroppen, er det ikke bare å knipse i fingrene og være rolig.

Det kan være diagnoser ute og går, adhd, tourettes, borderline, bipolar.

Det kan være umulig for vedkommende å være rolig.

Så fikk hun kritikk fra en annen som sa hun forstyrret.

Jeg satt ved siden av henne og når kritikken kom, følte jeg hennes fortvilelse.

Hun snakket om at hun forstyrret vel bare.

Ingen ville vel jobbe sammen med henne, osv.

Jeg kjente utenforskapen fysisk på kroppen som ubehag.

Hva hvis det var meg som var sånn?

Hva hvis det var mitt barn som hadde vanskelig for å være rolig.

Skal vi stenge alle ute som ikke oppfører seg helt som oss andre?

Og jeg følte for å trøste, noe jeg ikke gjorde, jeg sa ikke et ord.

Jeg tenkte, dette blander du deg ikke inn i.

En diskusjon for og imot, vil ikke hjelpe.

Tenk det, jeg greide å holde munn.

Men…..

I det vi så skal jobbe to og to, sitter jeg rolig og venter.

Alle de andre finner partnere, så det blir oss to.

Så sier hun de vakreste ord, som fortsatt rører meg til tårer.

Jeg føler meg trygg hos deg.

Og hun satt musestille, både når hun og jeg tok ned ord.

Det var så fint.

Senere når jeg skulle ta ned ord til alle, ble dette tema.

Ordene som kom handlet nettopp om å omfavne ulikhetene våre som mennnesker.

Ikke mine ord, jeg bare sa det som kom.

Resten av uken gikk helt fint.

Vedkommende avsluttet sitt opphold med en nydelig tale om healing.

Når hun følte seg trygg, ble hun mye roligere.

Stresset med å føle seg annerledes, gjorde nok uroen verre, akkurat slik jeg skjelver mer, når jeg er nervøs.

Og fint var det når den som i utgangspunktet kritiserte høyt, sa at dette var noe av det hun følte hun hadde lært mest av denne uken.

Og jeg vet inni meg at jeg har lett for å kritisere uten å tenke meg om.

Og det er noe jeg vil avlære meg.

Og jeg føler jeg er på vei dit.

Men noe er min personlighet, så helt fri blir jeg nok aldri.

Men når det skjer, kan jeg ihvertfall tenke meg om, i ettertid.

Steg for steg modnes vi som mennesker.

I dag

I dag var jeg hos psykomotorisk fysioterapeut igjen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg måtte spørre om det var unormalt å bli enda mer stresset, når man skulle lære seg å ikke stresse.

Det var ikke unormalt sa hun, tvert i mot ganske vanlig.

De to siste ukene har stressnivået vært høyere enn noengang nemlig.

Klumpen i magen har vært kjempestor.

Hun snakket litt om det, pustemuskelen i magen.

Som vanlig her i huset, dukker svarene på det jeg lurer på opp, rett foran nesen min, i bøkene.

Jeg har ikke klump i halsen, men i magen.

Noen vil kanskje kalle det angst, jeg kaller det indre stress.

Kroppen reagerer på endringer med et snev av panikk.

Det er mye som skjer med den.

Etter diett blir jeg ofte mentalt sliten, nedstemt.

Denne gangen sov jeg bra i starten,  men fikk problemer siste dag.

Flere dager i strekk, ville kroppen ikke sove.

Når jeg endelig sovnet, våknet jeg etter en time og ble liggende våken igjen.

Dette skriver jeg ikke for at det er nødvendig for noen å vite det.

Men jeg gjør det for at andre skal vurdere litt hva som skjer i deres kropp.

Det er så tydelig at kroppen vår reagerer på endringer.

Når man har prøvd å være på vakt og passe på, i mange, mange år, får kroppen litt panikk når noe skjer.

Den roper opp, hallo, det skjer noe her, har du kontroll, pass på.

I formiddag ble jeg plutselig veldig rolig, som om noe falt på plass.

Jeg var ikke en gang stresset fordi jeg skulle avsted til timen.

På vei hjem gikk jeg ned hit for å ta bilder.

Det var jo så usedvanlig vakkert.

Vanligvis får jeg sug i magen og føler jeg faller, ved alle slike kanter.

Men nå kunne jeg rolig gå ned uten å være redd for å snuble.

Dessuten har jeg sagt opp.

Før timen i dag, mediterte jeg, to ganger faktisk.

Jeg så for meg at jeg pakket sammen kikkerten inni meg.

Den jeg bruker for å holde vakt 24 timer i døgnet.

Jeg demonterte den og satte den inn i et hjørne.

Tryggheten i at den er der ved behov.

Se ringene på vannet.

Fisken lekte seg i dag, det spratt overalt.

Tenk på hvordan en slik liten fisk kan lage en liten ring, som sprer seg og blir større og større.

Likedan gjør vi med tankene våre.

Vi tenker en tanke og gjør den større ved å ha fokus på den.

Derfor er det viktig at vi velger de tankene med omhu.

Derfor sa jeg opp i dag.

Sa opp, sier du? Du har jo ikke jobb.

Nei, ikke betalt jobb annet enn Lillasjel.

Lillasjel kan jeg ikke si opp fra, det er jo meg.

Men jeg så for meg at jeg leverte oppsigelse.

Jeg sa at må vil jeg ikke ha vakt hele døgnet noe mer.

Jeg vil ikke følge med konstant på alt og alle.

Jeg har pakket bort radaren.

Så tok jeg noen minutter der jeg fokuserte på at det eneste jeg gjorde nå, var å sitte her.

Jeg så et bilde inni meg av meg selv, sittende i ro.

Se hvor store bølgene er blitt.

Slik kan jeg bruke tankene mine.

Jeg er ikke nødt til hele tiden stresse med å følge med, tenke på alt og alle.

Jeg kan velge å bare sitte her.

Når jeg er sliten, da anerkjenner jeg det.

Ok, slik kjenner jeg det nå.

Jeg må godta det, godta at slik er det, ikke hele tiden strekke meg etter noe bedre der fremme, noe jeg ikke når tak i likevel.

Jeg blir sliten av å stresse etter å bli friskere, flinkere, bedre, aldri fornøyd.

Etter 63 år kan det være på tide å roe tankene litt.

Å lære seg å lytte til kroppen, tar tid.

Akkurat slik kroppen selv trenger tid.

Den trenger tid til å forstå at endringene som skjer er ikke negative.

Jeg lærer meg å roe sinnet mitt, akseptere, gi slipp, ikke streve slik.

Vet du hvorfor jeg stresser slik, utenom at det er innlærte, gamle mønstre.

Jo, fordi når jeg føler meg stresset, betyr det at jeg er aktiv, i virksomhet.

Ubevisst lurer jeg meg til å tro at det er bra.

Men nå har jeg sagt opp.

Jeg vil være pensjonist.

Inni meg vil jeg ha ro.

Det er moro å lære.

Lære om egen kropp.

Hvorfor reagerer man på ting.

Hvilke mønstre handler vi etter, helt ubevisst.

Og i og med at kroppen reagerer, betyr det at dette er viktig for egen helse.

Så analyser litt din egen situasjon.

Lytt til hva din kropp forteller deg.

Den er ganske så komplisert og i likhet med meg, liker den ikke endringer den ikke har kontroll over.

I dag

Det å kunne bestemme hva som er riktig for en selv, er veldig viktig.

Mange har måtte lære dette fra de var barn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Passe på, ha kontroll, være observant i situasjoner som kan oppstå.

Da læres man opp til å se etter tegn og oppfatte signaler på hva som kan skje.

Noen må lære dette senere i livet.

For de som har kroniske tilstander i kroppen, er også dette viktig.

Når skal man si ja, når skal man si nei, når skal man si ja kanskje, hvis forholdene ligger til rette.

Migrene, leddgikt, me, utmattelse, lavt stoffskifte, listen er lang.

Men det kan også være andre ting, sorg eller noen man må ta hensyn til i hverdagen.

Har man noen med sykdom i familien, er det krevende.

Ja, det er så mange ting som kan være krevende.

Og hvis man ikke lærer seg å ta de rette avgjørelsene, kan man ende opp med en kropp som nekter det meste.

Andres krav og lite forståelse, må en lære seg at man kan ikke ta hensyn til.

Blir noen sur fordi du sier nei, ja da får de bare forsure seg selv, for du gjør så godt du kan.

Ikke forvent at alle skal forstå, for det vil aldri skje.

Det har ingen hensikt å prøve å forsvare seg.

Det eneste du kan gjøre, er å trene deg selv til å bli god til å kjenne etter.

Du skal selv vite om du kan eller ikke kan.

Du skal ikke kunne skylde på andre, for ansvaret er ditt.

Dette kan ta tid å lære og man går på noen smeller, at ting ble feil, for mye, feil avgjørelse.

Og kanskje får man det aldri til hundre prosent.

Men så lenge man vet at man selv må sitte med avgjørelsen, går det lettere.

Tren i det små, på små situasjoner.

Kjenn etter inni deg når noe kjennes riktig og når det kjennes feil.

Du vil kjenne på en ro inni deg, ved riktig avgjørelse.

Etterhvert vil du gå mer på autopilot, du bare vet.

Og da har du en trygghet inni deg, som gir deg styrke.

Slik lærer du deg å ta bedre vare på deg selv.

Ingen er tjent med at du faller i hjelpesløsgryta og ikke kommer deg opp igjen.

Du må lære deg å hjelpe deg selv, legge forholdene til rette, så du har det best mulig.

Dette er din jobb, ditt ansvar.

I dag

Noen synes jeg skriver for mye om helse og det må de få lov til.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De kan bla forbi.

For meg er det viktig

Jeg bruker det å skrive som et verktøy for å forstå for i det jeg skriver, får jeg ofte svar på ting.

Hvorfor skjer dette og hva kan jeg gjøre

Og i det jeg får svarene til meg, kan også andre få hjelp til det samme.

Men jeg er ingen lege eller psykolog så jeg skriver kun mine tanker og hva som kan hjelpe meg.

Det kan være helt feil i forhold til det fagpersoner vil lære deg.

Det kan ikke jeg ta ansvar for, jeg har ansvar kun for å gjøre det som er riktig for meg.

og for meg, er det viktig å forstå min kropp og mine reaksjoner.

De må jeg nemlig leve med på best mulig måte.

Møtet i går ble ikke helt som forventet ut fra erfaringer fra i fjor og med det følger ingen kritikk.

Dette er et møte for bokhandlere, ikke bokbloggere.

Derfor var fokuset på hva som vil selges i butikk før jul.

En gjennomgang av katalogen.

Den hadde jeg lest før jeg kom, de bøkene som interesserer meg.

Men noen nye ble jeg nysgjerrig på og jeg skal ha en presentasjon i bloggen over bøker jeg ønsker å lese av høstens nyutgivelser.

Av forfattere var det kun to, Vigdis Hjort og Nadia Ansar.

Hvorav den siste grep meg veldig med sin historie.

Jeg tror ikke det var et tørt øye i salen, når vi så hvor berørt hun var selv.

Dette var hennes premiere med å presentere boken sin.

Og det var for meg så velkjent, når følelser fra oppvekst som du tror du har jobbet deg ut av, plutselig overmanner deg igjen.

Hotellrommet derimot kan jeg ikke klage på.

Presidentsuiten en vanlig mandag, var en fin opplevelse.

Helledussan, det var en morsom overraskelse

Det som så overrasket meg var at stresset i kroppen min nektet å slippe taket.

Magen var fortsatt en stor klump.

Hele natten og også til frokost.

Norges beste frokost, munnet ut i at jeg greide å få ned et halvt rundstykke, før jeg lurte det andre halve i veska.

Jeg greide ikke å spise.

Jeg hadde vel en time å slappe av på sofaen før jeg har et avtalt møte med familie.

Da gikk det plutselig opp for meg hvorfor jeg stresset.

Reisen, toget, billetter

Toget som plutselig går til nye tider, der billetten min ikke har rett sete

Toget går 14.19, over en time tidligere og det er siste toget for dagen.

Jeg må være ute i god tid.

Usikkerheten og stresset med billetten som kun er i appen og som plutselig forsvant.

Stressdag, men kos også

Jeg ser at billetten fra i går har plutselig en qrkode den ikke har hatt før.

Billetten i dag, har ikke det.

Jeg føler meg hjelpesløs uten papirbillett akkurat nå

Det skal jeg ha med neste onsdag.

Og det er litt av stresset at der har jeg gått Mail om endring, ikke på denne reisen.

Når jeg først forstod hvorfor kroppen stresset, ble jeg svært lettet.

Jeg var jo litt engstelig hvorfor jeg var som jeg var.

Skulle det være slik hele tiden liksom?

Da slapp stresset taket heldigvis.

Nå kunne jeg bruke samme taktikken som i går.

Avslappet, likegyldig, bryr meg ikke.

For en stund.

men så nærmet det seg avreise og da var det pån igjen.

Jeg forlot mine venner og gikk ned på perrongen.

Og i det jeg kom ned, kom toget på plass.

Jeg forklarte til en søt blid konduktør om at jeg kanskje ikke hadde plass.

Gå på toget og finn deg den beste plassen du, sa hun.

Så nå sitter jeg her og er trygg.

Og se der, solen sender sine oppmuntringer på veien.

Titter inn mellom togvognene.

Mange finner ro sier de, sammen med meg.

Og det er jo merkelig siden jeg innimellom kan ha nervene utenpå, som vi sa i gamle dager.

Men jeg vet om andre som lett føler seg stresset som jeg får ro sammen med, så det kan ikke ha noe med hva vi sender ut å gjøre.

Takk og lov.

Nå strømmer det på med mennesker som ikke vet hvor de skal sitte.

men alle får beskjed om bare å finne seg en plass.

Jeg synes det er så moro at jeg når jeg skulle dra i går, fant flere på perrongen som var like nervøs som meg.

Vi er mennesker, ikke roboter.

Det fine møtet jeg har hatt i dag, med familie og venner har beriket meg.

De har lært meg noe.

Fine møter med utveksling av erfaring og energier.

Det var nok det jeg skulle denne gangen.

Jeg er rørt over det å greie å gjennomføre reiser, selv om det kan være tøffe tak.

Men som de sier i kompani Lauritzen, at selv om noe er skummelt, er det ikke nødvendigvis farlig.

Og vi må innimellom finne mot til å utfordre oss selv litt.

Gå utenfor komfortsonen.

Som Nadia i går som tok plass på scenen, for å presentere boken sin for første gang.

Høyt utdannet innen psykologi, med doktorgrad, men likevel veldig nervøs.

Har du noe du har lyst til, men ikke helt tør?

Er det noe som er farlig? Da dropper du det?

Hvis ikke, oppfordrer jeg deg til å prøve.

Hvis du ikke klarer å gjennomføre, vær stolt av at du har prøvd.

Så hviler du deg og prøver på igjen.

Selv drar jeg igjen neste onsdag.

Nå har jeg gjennomført en gang og det går bra.

Neste gang blir det lettere.

Jeg føler definitivt at jeg har utført det jeg skulle på denne reisen.

Det er jeg takknemlig for.

I dag

Nå har konduktøren sjekket billett og ikke kastet meg av. Hurra 😂😂

Og etter at konduktøren har vært her, da dukker qr-koden opp.

Hvordan skal jeg greie å forstå alt dette. Sukk

I går kom disse ordene til meg.

I går kveld leste jeg noen ord som satte meg litt ut.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tenker på det at jeg ikke må ha kontroll på alt.

Det er bortkastet energi.

Når man strever med å ha kontroll, spenner man alle muskler.

Man strammer kjeven, skuldrene, underliv, lår, til og med leggene holder vi fast

Og det nytter ikke

Livet kommer og går likevel

Hva hvis vi tenker at nå gidder jeg ikke mer

Når det ikke nytter, hvorfor da fortsette

Jeg har da vel nok å holde på med

Jeg kan faktisk la det aller meste gå

Jeg og barnet inni meg, vi må snakkes

Jeg må fortelle henne at nå kan vi ta fri fra ansvaret

Vi er ikke nødt til å prøve å kontrollere alt

For det er faktisk ikke mulig

Og når det ikke er mulig, ja da får vi la det skure og gå

Legge ned radaren og ta ting som de kommer

Sende healing til frykten inni oss

Når jeg står opp om morgenen, er jeg ofte nedstemt.

Ingen positivitet.

Jeg vet det går over, men det er kjedelig å sitte der negativ og ikke ha lyst til noe.

Så prøver jeg å oppmuntre meg selv og etterhvert går det over.

I dag valgte jeg en annen vri.

Jeg tenkte at nå skal jeg heller kjenne etter hvordan denne nedstemtheten kjennes ut fysisk.

Jeg oppdaget da at jeg spente overkropp, underliv, hofter, lår og legger.

Aha, tenkte jeg da, det har jo ingen hensikt.

Jeg kan slappe av selv om jeg er nedstemt.

Så satt jeg litt og fokuserte på avslapping.

Det er jo nok at man er nedstemt om man ikke skal være anspent i tillegg, ikke sant.

Er det rart man blir sliten.

Så mye tull man holder på med, uten å vite det.

Og du!  Føl ikke skyld om du føler deg miserabel når du står opp.

Det er ikke din skyld.

Det er bare at lykkehormonene dine sover enda.

De trenger litt mer tid på å våkne enn du.

Sett deg ned, slapp av i kroppen og la hormonene få tid til å våkne, så de ikke er så morgengretne.

I dag

Ofte når jeg leser, finner jeg ord som griper meg.

Ord som passer til akkurat det jeg står i.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Eller om ting som akkurat har blitt snakket om.

I går kveld leste jeg noen ord som satte meg litt ut.

Jeg tror de oppsummerte livet mitt.

To små setninger – hele mitt liv

Jeg tror jeg leste de fem ganger.

Likevel, når jeg leser de nå, gråter jeg.

Så dypt går de – de forløser gammelt stress

Sitat fra Catherine Ryan Hyde, Bli her:

Noen ganger når barn ikke har noen som tar ordentlig styring på livet deres, bestemmer de seg for å ta over selv og ta styring over alt. Ellers ville det føles som om verden spant ut av kontroll. Er det noe du kjenner deg igjen i?

For det barnet er jo fortsatt meg.

Det lille barnet sitter fortsatt inni meg

Eller inni deg.

Det barnet vi en gang var, det barnet som måtte ta kontroll over eget liv, ja det er der fortsatt

Det forsetter å streve etter å ha kontroll

Dag ut og dag inn

For det var en gang at verden raknet helt og det kan den gjøre igjen

Derfor tviholder vi på kontrollen

Alarmberedskapen er på hele tiden

Radaren surrer rundt og rundt for å oppfatte faresignaler

Det kan være ulike grunner disse barna har

Hver sin historie i sekken

Men felles for dem alle, er at de måtte finne en vei gjennom livet

Alene

Alene, sier du, de hadde vel noen

Ja, de hadde noen, men ingen de kunne overlate ansvaret til

Det måtte de ha selv

Og ikke forstod de alt heller

Et barn ser nuet, ikke den hele virkeligheten

Slik er det bare

De plukker ut noen kontrollpunkter som må være på plass og navigerer etter de

Ettersom årene går, vil de kontrollpunktene øke

Omfanget av kontroll blir større, det blir mer og mer å passe på

Det jobbes konstant

Nervesystemet blir overbelastet

Kroppen slapper ikke av

For hva skjer, sier barnet inni den voksne kroppen, hvis jeg slapper av?

Jo, da kan verden rakne og det er din skyld, som ikke passet på

Du har sviktet

Slik tenker det lille barnet inni oss, der vi som voksen forsøker å finne svar.

Hvordan kan vi fortelle barnet at det er trygt.

Vi kan ikke det, for livet er aldri trygt.

Ting kan skje som vi ikke har herredømme over.

Men det er ikke vårt ansvar å passe på.

For vi kan ikke forhindre det.

Vi må lære oss å slappe av og dermed ha styrke til å takle det som kommer.

Vi kan ikke la radaren gå hele døgnet.

Det vil ikke hjelpe.

Ting vil likevel skje for det er en del av livet.

Og om noe skjer, ja da skjer det ikke fordi vi ikke passet på.

Det er ikke vår skyld.

Og skyld, ser du, det bærer vi tungt.

Vi bærer på følelsen av å ha sviktet.

Men det har vi ikke.

Vi har gjort så godt vi kan.

Nå må vi legge bort behovet for kontroll.

Vi må leve i nuet og nyte dagene vi får her på jorden

Hver eneste dag, hvert minutt

I dag

Av og til kan jeg mase fælt.

Det er når jeg “vet” hva vedkommende burde gjort, men denne ikke får ut fingeren.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og vi snakker ikke hus og hage nå, men indre jobb.

Jobben med å sette seg selv fri, bli den man egentlig er inni seg.

Ofte spiller vi roller.

Innlærte mønstre fra da vi var barn.

Disse mønstrene blir sterkere med årene og vi er de ikke bevisst.

Hjernen vår går i samme spor hele tiden.

Skal vi ha endring, må vi finne mot til å møte fryktene våre, hvis ikke vil vi fortsette akkurat som før.

Det er skummelt å ta steget ut i noe nytt.

Det kan føles veldig skummelt, men oftest når vi har tatt første steget, oppdager vi at det er ikke så ille som vi hadde trodd.

Det var frykten som egentlig var verst å føle på.

For hva kan egentlig skje om vi tør?

Mister vi maska, føler oss dum?

Ja, hva så?

Hva gjør vel det?

Da kan vi ihvertfall finne ut om dette var rett for oss eller ei.

Og hver gang vi prøver oss inn på disse fremmede, nye veiene, så skjer det noe inni oss.

Til og med de gangene vi ikke får til.

Dette vet jeg for jeg har prøvd.

Jeg vet at ofte på de små, mørke stikkveiene jeg har dristet meg inn på, så har jeg sittet igjen med lærdom.

Derfor maser jeg når jeg merker at et menneske holder igjen på noe som ville vært så bra.

Så nære, vær så snill, prøv et lite steg til.

Du vil få det så mye bedre når du finner fred med den du er.

Samtidig roper stemmen varsku inni meg.

For det er ikke opp til meg.

Ja, litt kan jeg mase, bittelitt, men ikke mye.

Det er ikke mitt valg.

Det er ikke mitt liv.

Hver og en må ta ansvar for eget liv og egen mestring.

Jo da, et velmenende råd kan jeg gi, være der og støtte.

Men jeg må passe meg og ikke dytte vedkommende for hardt, så denne faller.

Det lærte jeg når noen dyttet meg ut i min frykt.

Det hadde vært bedre om vedkommende hjalp meg på veien, istedetfor å skubbe meg utfor.

Men når jeg ser tilbake nå, ser jeg lærdommen i det også, selv om det var vondt når det skjedde.

Til syvende og sist, bestemmer vi kun over oss selv.

Og det er svært viktig at vi lærer oss nettopp dette.

Ta ansvar for eget liv.

Grav deg ikke ned i fryktene dine.

La ikke dem ikke stoppe deg i din utvikling.

Vær den du er ment til å være, den du har det best med inni deg.

Da skaper du deg et godt liv.

Tenk litt på hva du frykter og hvordan du kan komme over det.

I dag

Er målet ditt at alle skal like deg, da har du en utfordring

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg kan garantere deg at du vil aldri nå målet ditt.

Jeg prøvde i over 40 år, men jeg mislyktes

Jeg kan virke kritisk og belærende

Jeg er direkte og frittalende og uten filter

Jeg sier det som kommer til meg

Hvis jeg skal filtrere det jeg skal si, da er det ikke meg du får

Jeg prøvde som sagt i årevis å endre meg

Hver gang jeg møtte nye mennesker, presenterte jeg meg med at jeg er Mariann, jeg kan virke kritisk og belærende men det er godt ment.

Tror dere det hjalp? Nei

Igjen og igjen fikk jeg kritikk

Jeg gråt og jeg gråt for jeg ville jo bare være snill

Jeg ville være alles venn

Men det gikk ikke, jeg fikk det bare ikke til

Så en dag kom to av mine nære venner hjem til meg

De ville jeg skulle endre meg

Jeg måtte ikke være så kritisk

Og jeg gråt og sa at jeg har jo fortalt dere at jeg er sånn

Dette er den jeg er

Ja, nå var tiden inne til at jeg måtte endre meg

De dro igjen og jeg gråt og gråt

Enda en gang har det skjedd

Jeg er ikke bra nok

Men så kom innsikten

Hvor lenge skal jeg prøve å endre meg så jeg blir bra nok?

Det vil jo aldri skje

Jeg vil bare bli mer og mer ulykkelig

Vil jeg ha det slik resten av livet?

Nei

Jeg kunne ikke ha det sånn

Det forstod jeg

Derfor var det på tide å gå videre

Alene

Og med det tok jeg første steget til å bli meg selv

Var det fort gjort

Nei så langt i fra

Det tar tid men første steget var tatt

Først måtte jeg bli kjent med meg selv

Den jeg egentlig er

Så måtte jeg lære meg å være mer synlig som den jeg er

Jeg måtte vise meg frem

Lære meg å se meg selv uten å gremmes

Det tar også tid

Men nå ser jeg selv at når jeg nå tar bilder av meg selv, så tillater jeg meg å stråle mer

Det er slutt på å gjemme seg

Jeg er meg

Ta meg som jeg er

Eller velg meg bort

Er du en av de?

Jeg har mange fb-venner, kjente og ukjente.

Det er et valg man kan ta, som heter “ikke følg”.

Da er man fortsatt venner, men det de legger ut, kommer ikke automatisk opp.

Av og til bruker jeg dette valget.

Og jeg oppfordrer alle til å gjøre det samme med meg, hvis de ikke orker eller liker det jeg står for.

Man kan nemlig være venner, selv om man er uenige om ting.

Men man ønsker kanskje ikke aktivt å bli pepret av andres meninger.

Jeg gjør det særlig hvis noen er negative.

Det er nemlig mange som må ut med alt som ikke er som de ønsker.

For meg er det nedbrytende å fore hjernen min med.

Hjernen tror nemlig på det du leser, den suger til seg det du leser, positivt og negativt.

Og jeg har nok med mine egne negative tanker som må snues til beste for meg selv.

Jeg kan ikke i tillegg lese andres.

Derfor tar jeg et valg.

Jeg skjermer meg for mye syting og klaging, for jeg har nok med mitt.

Så da blir moralen i historien, er du en av de?

Er det mye negativitet i det du deler med andre?

Har du fokus på det som går bra eller det som er mindre bra?

Er det alt du er nødt til å utbasunere for all verden?

Tenker du over hva dette gjør for kroppen din?

Lag et godt positivt miljø for kroppen din.

Det gjør din dag mye bedre.

Og da hjelper du meg også.

I dag

Jeg tenker og jeg skriver.

Jeg har alltid mye på hjertet.

Og det med hjertet, betyr mye for meg.

Jeg følger alltid stemmen inni meg.

I går snakket jeg med legen.

Han skulle ordne rekvisisjon for meg, så jeg kan sjekke hvor mye jern jeg har i blodet.

Jeg kunne dratt og tatt den prøven i går, men stemmen inni meg, sa vent.

I morgen sa den.

Men jeg får svar tidligere, hvis jeg drar nå, sa hjernen.

I morgen sa hjertet.

Og jeg hørte etter.

Et menneskemøte, viste meg at det var riktig.

Jeg er healer så jeg kan ikke fortelle alt.

Men det er som om jeg noen ganger blir dyttet avgårde til oppgaver jeg ikke visste fantes.

Det er rett og slett merkelig noen ganger.

Som om kroppen vet og den leder meg til noe i fremtiden, som jeg ikke vet hva det er, men følger jeg stemmen inni meg, kommer jeg dit.

Oppgaven kan være en som har tid til å lytte, akkurat der og da.

Men det møtet, satte i gang mange tanker.

Tanker om det å bo på et lite sted, der alle kjenner alle, men likevel vet man ikke hva som foregår bak lukkede dører.

Tanker om at man burde gjort mer.

For egen del, burde jeg absolutt det, men jeg blir holdt tilbake på grunn av helsa.

Ihvertfall foreløpig.

Jeg sier inni meg, at jeg ønsker å bli bedre,  så jeg kan gjøre mer.

Jeg er egentlig god på å være et vanlig menneske og noen ganger er det alt som trengs.

Men det jeg egentlig skulle skrive om i dag, var influensere.

Men på et vis faller nok ordene ned, slik at temaet dekkes, selv om det begynner litt merkelig.

I det jeg kommer inn i bilen, hører jeg nemlig president Vigdis, Island, mange år tilbake, sier: Vi er alle et ekko av våre omgivelser.

Hører dere det.

Vi er alle et ekko av våre omgivelser.

Hva betyr det?

Du kan gjerne fnyse over influensere, men vær klar over at vi er influensere, alle og enhver.

Vi er et ekko av våre omgivelser.

Når du tenker på influensere, irriterer du deg nok over de som har stukket hodet frem og du er svært uenig i budskapet til vedkommende.

Men de speiler sine omgivelser.

De viser oss utfordringer i samfunnet i dag.

De får ting frem i lyset ved hjelp av egen person og de står i stormer vi andre ikke ville orket.

Den jobben er det få av oss som har ryggrad til å bære.

Så vær ikke så snar til å dømme.

Men….

Nå sier jeg at også du er influenser.

Ja, du har kanskje ikke titusener som sluker alt du sier…..men…

Du har barn, barnebarn, samboer, venner, bekjente, kollegaer, de du møter på butikken, på t-banen, ute på tur.

Alle du møter påvirker du og du påvirker dem, dere er et ekko av deres omgivelser.

Det du gir til en person av ord, handlinger og tanker, tanker er energi du sender ut, det påvirker vedkommende.

De bærer det med seg videre slik du tar med deg det du får av dem.

Noen ganger møter du et smil du tar med deg resten av dagen, kanskje hele uken.

Et smil og et vennlig ord, kan være et lys i noens mørke.

Klag over alt du er misfornøyd med din egen kropp og du sender disse holdningene videre til alle du skulle ønske ikke hadde de.

Klag og syt og være irritert og med det, ødelegg dagen for alle du møter den dagen.

Snakk stygt om noen og lær dermed noen at det er helt ok.

Hele tiden er vi influensere, alle som en.

Jeg klarer ikke å tenke over dette alltid.

Ingen av oss gjør nok det.

Noen ganger må vi sluse ut frustrasjon og fortvilelse, det er ok.

Men bare ha det i bakhodet, at du er en påvirker, om du tier eller taler.

Vær en god påvirker, så god du som du greier å være.

La oss hjelpe hverandre så vi gode influensere.

I dag