2,5 år og en helt annen innstilling.

Jeg er stolt av meg selv.

Mange er forundret over at jeg legger ut tullebilder av meg selv.

At jeg ikke vil vise meg på mitt fineste.

Tullerusk i hodet, stresset i kroppen og full av forventning

Jeg forklarte hvorfor i bloggen du finner i denne linken.

 

Men……

Så sier du kanskje, ja, deg om det.

Jeg vil ikke bli avbildet.

Akkurat det sa jeg også.

Jeg gjemte meg bort så godt jeg kunne.

Og ble det bilde likevel, så jeg temmelig misfornøyd ut.

Men mye vann har rent i havet siden den gang og mange tanker snudd.

Og det har faktisk ikke bare med meg å gjøre.

Det stikker faktisk mye dypere og er mer alvorlig enn som så.

Dette er det mange som ikke tenker over.

 

En av tingene er at de som kommer etter deg, vil se deg.

De vil ha bilder og se tilbake på, og minnes deg,  og det dere hadde sammen.

En annen ting er at vi lurer oss selv.

Vi vil ikke på bilde for vi vil ikke vise oss frem, men vi glemmer at alle andre, ja de ser oss hele tiden.

Vi ser oss selv kun på bilde eller i speilet.

Ellers er vi usynlig, men alle vi møter ser oss jo.

Så for dem blir det ikke noe annerledes å se oss på bilde.

Og for vår egen del, vil vi vel heller at bilder viser at vi stråler, fremfor at vi står der, halvsur og gjemmer oss.

Ja, for det ser jeg til og med selv, hvor mye finere bildet blir, når jeg stråler.

Men jeg er jeg, uansett hvilken mine jeg har, derfor legger jeg også ut rare bilder, med grimaser.

Og når jeg hører noen fortelle at de har ledd godt, da gleder det meg langt inn i hjerteroten.

Hvorfor det tror du?

Jo, fordi da påvirker jeg andre og nå kommer vi til det aller aller aller aller viktigste.

 

Hva sier du til andre, bevisst, ubevisst, høyt, lavt, synlig, usynlig, hva sender du ut i luften via dine holdinger, via dine energier, når du ikke vil fotograferes.

Til alle som plukker det opp, barn, barnebarn, døtre, sønner, sårbare mennesker med dårlig selvtillit.

Til alle de som selv føler de vil være usynlig.

Alle de med dårlig selvtillit, som ikke føler seg fine nok.

 

Jo, du forteller dem, ved hjelp av din holdning, at føler de seg ikke like fine som alle andre, da skal de gjemme seg.

Da skal de ikke være med på bilder.

Uten at du tenker det, forteller du dem at det stemmer, du er ikke bra nok.

Du forteller dem at du skjønner det, kjære deg, at det er ikke alle av oss mennesker, som er fine nok til å bli fotografert.

Og alle de som ikke er fine nok, de skal gjemme seg, prøve å gjøre seg mest mulig usynlig.

 

Mange av oss, har nemlig opplevd dette.

Vi har opplevd å ikke føle oss bra nok.

Vi har gjerne fått hørt at vi når ikke opp.

Ofte er det sår fra barndommen, som har satt spor.

Sår som er blitt verkebyller og ofte blir de betent.

 

Dette er ikke noe vi vil videreføre til neste generasjoner.

Vi har nok unge mennesker som sliter psykisk fordi de ikke føler seg bra nok.

 

Derfor har vi alle et ansvar.

Vi må hjelpe til med å spre budskapet.

Kjære, vakre, vene deg. Du er bra nok.

Du er akkurat like gulle god som alle andre.

Og når du smiler fra hjertet, da stråler du.

La oss få se deg smile, føl deg fri og glad.

I dag