Det er ikke mye kroppen orker å gjøre før den streiker.
Kanskje har du fulgt meg en stund og sett alt jeg er med på.
Jeg er ute og reiser når jeg har mulighet til det.
Du ser på bildene hvor sprek jeg er og hvor blid jeg er.
Blid er jeg stort sett hele tiden, men sprek er jeg ikke.
Det du ikke ser, er alle timene med hvile.
Når kroppen er så sliten at den ikke har lyst til å reise seg i det hele tatt.
Det å være sliten er et omfattende begrep.
Nå er jeg sliten ser du noen skrive, men noen timer etterpå så er de på treningsøkt.
Ja litt sigen etter å ha ordnet ferdig til jul, men til julemiddagen er man i gang igjen.
Stuper i senga helt ferdig på kvelden, opp igjen klokka 7 og er i gang.
Det er normalt.
For meg og mange andre ville det vært himmelen.
Det er denne følelsen av aldri å være uthvilt.
Du er sliten uansett hvor mye du hviler deg.
Kroppen er som et gammelt batteri som ikke tar lading.
Men det er mulig å bruke den.
Noen dager greier du mer enn andre dager.
Men det kan også skifte så brått at du ikke er forberedt.
I dag var jeg sliten fra morgenen av, kroppen ville ikke våkne.
Vi måtte ut noen ærender og jeg hvilte i bilen mellom butikkene.
Er du sliten i dag, sa en venn i kassa når jeg hang over handlekurven.
Jeg kom meg hjem, fikk unna varene og så hadde jeg et par bedre timer.
Så spiste vi middag og da var det som om noen slo meg med en slegge.
Sånn du ser på tegnefilmene vet du, dunk, dunk og du ser vedkommende blir slått ned i bakken.
Vel, det føles sånn.
Kroppen verker, det er vondt å sitte, akkurat som om du har influensa.
Heldigvis kan jeg bare sitte her sammen med bøkene mine og hvile meg.
Jeg har lært meg å legge opp løpet selv.
Stort sett går det bra.
Og jeg har ikke smerter, takk og lov.
Å hvor jeg da tenker på de som har smerter døgnet rundt.
Jeg har bare en utmattet kropp.
Får jeg tid på meg, henter jeg meg inn igjen.
Kanskje derfor er jul et triggerord.
Jeg blir stresset av ordet jul.
For selv om jeg ikke gjør så mye til jul, er det som om det er en tidsfrist som må holdes.
Som om noen sitter og roper til deg at husk du må bli ferdig.
Det henger i kroppen på et vis, et minne om stress.
Jeg har ikke stressmestring så kroppen min liker ikke tidsfrister.
Neste lørdag skal du på fest.
Da roper kroppen allerede, orker du det da?
Den begynner å stresse bare fordi den vet at noe skal skje.
Hvorfor det da spør du sikkert.
Jo den er redd.
Redd for hvor slitsomt det vil bli.
Usikkerheten om hvilken dag det da vil være, går det fint eller må du gi deg.
Det er så vanskelig å forklare for den som ikke har opplevd dette blyloddet som trekker kroppen ned.
Det er som om du skal vasse i sand i Sahara og du ser ikke enden av ørkenen mens du sliter deg avgårde skritt for skritt.
Mens en annen dag kan du gå halve distansen uten å vasse og fortsatt føle deg fin.
Det er dette å aldri vite hvordan dagen blir.
Jeg har det godt når jeg kan sige ned i stolen her hjemme og ingen venter noe av meg.
Samtidig så er jeg likevel et aktivt menneske inni kroppen, en som elsker opplevelser.
Da er det ikke bestandig så enkelt å måtte isolere seg og være i ro.
Nettopp derfor føler jeg meg veldig levende når jeg er på reise.
Da greier jeg å være mer den personligheten jeg egentlig er.
Den får man nemlig ikke brukt mye i en stol hjemme.
Heldigvis har jeg bloggen og i ordene kan jeg være meg.
Nå skriver jeg ikke dette for at noen skal synes synd i meg.
Det har jeg så aldeles ikke bruk for.
Selvmedlidenhet kan ikke brukes til annet enn å synke lenger ned i gjørma.
Jeg skriver dette bare for å prøve å sette ord på hvordan det er å ha utmattelse i kroppen.
Som en venn sa her om dagen, når hun hadde vært syk og hadde så lite krefter at hun måtte velge mellom å sette på en vaskemaskin eller trekke på senger.
Når denne slitenheten blir til noe kronisk som aldri går bort.
Du kan ha gode dager, føle deg supermye bedre, kanskje si til en venn at nå føler du deg så fin og så smeller det igjen.
Denne usikkerheten, hele tiden gå på tå hev og ikke vite, er kanskje det mest utfordrende.
Hos meg har nok denne utmattetheten kommet etter årevis med infeksjoner, et trøblete stoffskifte og et immunforsvar som ikke maktet mer.
Mange kan få det etter kreftbehandling.
Det røyner på kroppen med strålinger og cellegift.
Fibromyalgi og gikt, de som går med kroniske smerter, er ofte utsatt for at kroppen blir utmattet.
Eller at man er under store fysiske og/eller psykiske påkjenninger.
Husk det alle sammen at dere må lytte til kroppen.
Den er ingen maskin som går og går uten å vedlikehold.
Og det er ditt ansvar å passe godt på den.
Og har du noen rundt deg som er sliten, ikke forlang mer av de enn de greier.
Respekter når de sier nei, nå er det nok for meg.
Husk at bestandig når man sier nei til noe, er det samtidig et ja til noe annet.
Dette er planen, men om det blir, det vet jeg ikke enda.
Tirsdag skal jeg nemlig ta dose 3 vaksinen.
Jeg har ikke hatt noen bivirkninger av de to forrige, men ikke lurt å stresse opp kroppen.
Derfor ønsket jeg å bake flatbrød i dag.
Det er bare det at kroppen min sier at det bør jeg ikke gjøre i dag.
Jeg skal nemlig på vennejulebord i kveld.
Jeg skal lage riskrem og det er nok for i dag, sier kroppen.
Og jeg har lært meg å lytte til den, for den vet bedre enn meg.
Jeg vil jo så gjerne, men vet at hvis jeg presser, da kan det gå galt, derfor tør jeg ikke.
Jeg skal sitte i godstolen her med iPaden og boka mi.
Passe på risgrøten og ellers ikke gjøre noe annet enn å glede meg til kvelden og være stolt av at jeg nå kan si, uten dårlig samvittighet: Nei, det vil jeg ikke gjøre.
I dag
Leseeksemplar fra Gyldendal
Thomas Marco Blatt, Vi kom fra Liverpool, skal jeg lese ut i dag.
Og skrive omtale om denne, som var så koselig.
Lizzie Shane, En hund til jul.
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Og koke ferdig denne som jeg for øyeblikket har litt panikk for, for den er så tynn, enda jeg ikke har hatt i all melken. Huttetu hvis jeg må handle inn og begynne på nytt. Kan ikke kjøpe ferdig grøt for den skal være laktosefri. Kanskje er det noe med at wn bør bruke mindre melk når det ikke er laktose. Kjenner jeg blir litt nervøs, men har nå god tid enda. Bildet øverst er derfor meg med en smule panikk.
Det siste året har den bedt om helmelk fremfor lettmelk.
Noe som jeg nå leser i denne boken, er akkurat det jeg har behov for, i og med at jeg har metabolsk syndrom.
Husk at jeg begynner før jeg vet om det er riktig.
Er ikke det rart?
Jeg planla å starte omstartsdietten over nytt år.
Jeg har allerede begynt å lese meg opp og har handlet inn.
Det er bare det at hver gang jeg tenker på det, roper kroppen nei, nei.
Nå kan jeg ikke påstå at det er den og ikke hjernen, for det vet jeg ikke.
Det jeg vet er at jeg har ikke stressmestring og hvis jeg stresser, øker jeg insulinproduksjon.
I og med at jeg har insulinresistens er ikke det bra.
Jeg føler også at hvis jeg kutter alt på en gang, vil tålegrensen min bli lavere.
Det er heller ikke noe som nødvendigvis stemmer, men det er slik det føles.
Jeg bestemmer meg derfor for å ikke følge Omstartsdietten.
I det jeg tok den avgjørelsen i går kveld, kjente jeg kroppen roet stresset.
Det er for mye for meg å ta tak i på en gang.
Jeg hadde jo tenkt å blogge diett hver dag og ta dere med på reisen men slik blir det ikke.
Men…
Jeg har en annen plan.
Jeg skal lese disse to bøkene, sakte i mitt eget tempo.
Jeg skal lære meg å fermentere og gjøre meg kjent med oppskriftene i bøkene.
Jeg skulle gå på en diett for noen år siden, lavkarbo og det gikk fint en stund men så ble jeg så stresset av å skulle følge dietten, at insulinet steg.
Når jeg tonte ned dietten, gikk insulinet ned med 40%.
Derfor skal jeg ikke stresse, men jeg skal lære.
Jeg har ikke noe dårlig kosthold, men det er rom for forbedring.
Jeg har vanlige, passe store måltider.
Jeg går ikke i skapene og småsnavler.
Jeg spiser vanligvis lite sukker, ikke sukkeravhengig. (Var det for mange år siden)
Jeg lager stort sett all mat fra grunnen av.
Jeg baker brød og knekkebrød.
Jeg passer på å ha et variert kosthold, med kjøtt, fisk og grønnsaker.
Det er derfor ikke så ille fatt, men som sagt tror jeg at jeg må tilføre mer bakterier til tarmen.
Det er nesten så jeg kan se kroppen min stå foran meg og nikke og være enig.
Jeg skal lære meg å lage mye godt fra disse to bøkene.
Jeg skal spise enda mer grønnsaker og mer økologisk.
Jeg har en plan og jeg kjenner ro i kroppen på at det er en god plan.
Når jeg så har lært å lage de ulike tingene, kan det være jeg prøver omstart en annen gang.
Hvis det føles riktig.
Jeg har jo betalt for kurset og er med i Facebook-gruppen, så her kan jeg lære mye.
Nå slapper jeg av med denne avgjørelsen.
I dag
Med anti-inflammatorisk mat får du en bedre hverdag Omstart 30 er en 30-dagers metode hvor du demper inflammasjon i kroppen med mat som medisin. Mat som kan styrke gode tarmbakterier, bedre vedlikeholdet av tarmslimhinnen, reparere lekk tarm og dermed dempe inflammasjon og tilhørende helseplager. Vanlige helseplager knyttet til inflammasjon er overvekt, sure oppstøt, luftplager og irritabel tarm, lite energi, smerteplager, eksem, astma og allergi og en rekke livsstilssykdommer, men også dårlig konsentrasjon og søvnvansker. Du skal i de neste 30 dagene eliminere mat som kan skape inflammasjon i kroppen, og innføre mat som kan dempe inflammasjon. Du slipper å telle kalorier, du vil spise deg god og mett, og allikevel erfare at helsefarlig bukfett forsvinner. Etter 30 dager kan du reintrodusere en del av maten du har tatt bort, men ikke alt. Kun det din kropp tolererer. På den måten finner du frem til hverdagskosten kroppen din trives med. Boken inneholder: basisoppskrifter for hva du bør forberede før Omstart 30 50 oppskrifter på maten i elimineringsfasen ukeplan for middag og lunsj plan for reintroduksjonsfasen
Tarmens medisin ble den norske mestselgende sakprosaboken våren 2018, nå i paperback. Tarmens medisin er både et medisinsk oppslagsverk og en 6-trinnsmetode til sunn tarm, friskere kropp og et klart hode. I denne boken loser Berit Nordstrand deg trygt mot nye kostholdsvaner og en bedret tarmfunksjon. Du får kjenne på kroppen hvordan dette kostholdet gir deg energi og overskudd, bedrer opptaket av næring, reduserer opptaket av kalorier, demper betennelser, styrker og stabiliserer immunforsvaret, letter sinnsstemningen og bedrer nattesøvnen. Du får oppskrifter på matretter som både smaker godt og beriker tarmfloraen. Boken består av en generell metode-del som vil styrke tarmfloraen hos oss alle. Den andre delen belyser særlig nyttige råd ved tilstander som irritabel tarm, autoimmune og betennelsesrelaterte lidelser, adferdsforstyrrelser som ADHD og autisme, samt depresjon og demens. Kort sagt, Tarmens medisin gir en metode som sikrer oss en friskere kropp samtidig som dine nye matvaner ivaretar miljøet og på toppen av det hele styrker hjernen din. Om forfatteren Berit Nordstrand er lege, spesialist i klinisk farmakologi og i rus- og avhengighetsmedisin og kognitiv terapeut. Berit har skrevet en rekker bøker om kosthold og helse. Følg gjerne Berit på bloggen www. beritnordstrand.no og i sosiale medier.
Gode naboer vi kan ty til for å låne egg eller mel eller hva det måtte være.
Og her teller vi ikke, vi sier hver vår gang.
Søppeldunken returnerer tilbake til huset uten at jeg løfter en finger.
Snøen forsvinner på plassen foran huset når gubben ikke er hjemme.
Trenger jeg hjelp til kjøring ringer jeg ei venninne.
Ja jeg kjører selv men skal jeg på bytur, blir det litt mye for meg akkurat nå.
Uansett hva man trenger hjelp til så er det noen som stiller opp.
I går slo det meg plutselig at må må jeg bare ut og gå.
Jeg må på med skoene og gå en liten tur.
Da ringte jeg en av mine gode venninner og ba pent om hun ville være med.
Møt meg om ti minutter sa hun.
Er det ikke fantastisk.
Vi har vært nesten naboer i årevis, bare 300 meter, og hun er så flink til å besøke meg.
Men jeg har aldri vært hos henne.
Tenk hvor sure mange ville blitt.
Jeg gidder ikke å besøke henne, for hun er aldri hos meg.
Ja hvor mange har ikke sagt det.
Men denne lille engelen min her, hun sier ikke det hun.
Hun sier at jeg kommer.
Hun fulgte meg så på min første spasertur på aldri så lenge.
Jeg er veldig takknemlig.
Ofte er det tyngst å få på seg skoene når man skal ut og gå.
Jeg finner på ganske mange unnskyldninger.
Jeg må derfor få på meg godskoene, de som er best for knærne.
Om det er hull på tærne betyr ingenting.
Ofte er knærne vonde, men etter at jeg begynte å tappe blod, er de noe bedre.
Jeg har for mye jern i blodet og da går det utover både ledd og pust.
Fredag tappet jeg så derfor var det nå rette anledningen.
Nå i vinter har jeg stort sett vært på farta kun en gang i uka for å handle mat og gjøre ærend.
Det føles derfor herlig å være i gang.
Og jeg gikk forbi huset til min kjære venninne og ringte men hun var nok ikke hjemme.
Jeg gikk forbi ei anna venninne også, men hun var på jobb.
Så Istedetfor kaffestopp, ble det en litt lengre tur.
Jaja, ikke så veldig lang, men lengre enn jeg har gått på sikkert et år.
Nå gjelder det bare å fortsette å gå små turer.
Er vel ikke jeg verdens heldigste eller?
I dag
Romsdalseggen, en av Norges mest populære fjellturer går over dette fjellpartiet og må bygges det gondol man kan ta fra Åndalsnes og opp på fjellet. Åpning i slutten av mai.
