Gode og dårlige perioder – blæh.

Ja akkurat det er blæh.

Noe stort sett alle med kroniske sykdommer kjenner til.

Man nyter å ha noen gode dager.

Man smiler og viser seg frem fra sin beste side.

Du møter oss på butikken eller ute i selskap og vi ser tilsynelatende helt frisk ut.

 

Det du ikke ser, er når det skifter.

For mange kan det skifte raskt.

Noen er utmattet, noen har smerter, noen er deprimert eller har angst.

Alle vil så gjerne så mye og så er nederlaget stort når man må gi seg.

Disse skiftene kan selvfølgelig være vanskelig å forstå for en som er frisk.

Det er vanskelig nok for oss som har utfordringen.

Dagen blir nemlig vanskelig å planlegge.

 

Det er nemlig ikke slik at vi kan se på kalenderen når det slår til.

Hvis en skal være med på noe, må det tilrettelegges i forkant og for mange kan det likevel bli umulig, når det er på tide å dra.

Selv er det utmattelsen i kroppen, som stopper meg.

Jeg har ingen smerter, annet enn i knærne når jeg går.

Jeg er derfor av de heldige.

Likevel er det utfordrende.

Jeg kan være være bra når jeg våkner for plutselig bli dødssliten ut på dagen.

Eller omvendt, sliten når jeg våkner men så blir jeg bedre.

Jeg klarer meg ofte bra på reiser når jeg bare hviler nok, men når jeg kommer hjem, må jeg hente meg inn igjen.

Dette klarer jeg nå stort sett å ta hensyn til.

Jeg er blitt flink til å si nei og ikke presse for langt.

 

Men………

Det vanskelige er skiftet fra noen gode dager der alt går greit, til igjen å falle.

For det merkelige er at når de gode dagene er der, så tror du at nå er det over.

Du svever på en gylden sky.

Du gjør ting du har lyst til.

Kanskje har du en lang, god periode, der alt fungerer bedre.

Nok en gang innbiller du deg at nå vil solen skinne hver dag.

Du sukker lettet og fryder deg.

I denne perioden skryter du gjerne til alle du møter om hvor bra du er.

 

Og så smeller det igjen og du er nede i gjørma der du drar rundt på sandsekkene dine.

Hva skjedde nå da, spør du deg selv.

Om igjen og om igjen.

Er det noen som greier å ta disse skiftene skal tro.

Hvordan skal vi forvente at de rundt oss forstår når vi ikke forstår selv.

Jeg har ikke noe svar.

Jeg bruker tid og klatrer opp av grøfta igjen.

Jeg håper den ikke er for dyp.

Jeg takker for alt jeg har som gleder meg.

Jeg sender alle gode tanker til de som er dypt i grøften akkurat nå.

Jeg vet det er vanskelig for dere.

Jeg gleder meg til dere får bedre dager igjen.

I dag

 

 

Vi skal holde hviledagen hellig.

Ja så sies det i kristendommen.

Jeg tenker å kopiere det i dag.

Jeg skal ikke gjøre noe annet enn å hvile.

Jeg får besøk i kveld, jeg skal lese ut boken min.

 

Jeg skal begynne på en my bok.

 

Utenom det skal jeg spille litt Candy Crush og Township og spise rester til middag.

Kanskje skrive noen utkast til blogger ut fra de forslagene jeg har fått på Lillasjelsiden min.

Jeg har hatt legetime PR telefon i dag.

Stoffskiftet er så bra som det er mulig å få det.

Jeg kan ikke øke mer på medisinene, for det stresser opp kroppen og da øker blodsukkeret og insulinet.

Derfor blir det fortsatt å gjøre mer på gode dager, gjøre mindre på dårlige dager.

Og jeg begynner å bli god på å forstå når kroppen trenger ro nå.

 

Det å lytte til kroppens behov er viktig.

Gjør du ikke det, vil det smelle før eller siden.

Den har nemlig sine knep hvis du ikke hører etter.

Derfor skal jeg gjøre dette til en kosedag.

Og for all del, skal du ha en hviledag, ha ikke dårlig samvittighet.

Du gjør noe bra for deg selv, så klapp heller deg selv på skulderen.

Du trenger ikke forklare deg eller forsvare deg.

Si bare at nei, i dag kan jeg ikke.

Husk at sier du nei til noe, sier du ja til noe annet.

Denne gangen til deg selv.

I dag

 

Jeg blir så lei av dette uendelige maset

Så snart jeg føler meg litt bedre i form så begynner det

Det er aldri fred å få

Forstår du det eller

Hvorfor kan jeg ikke få slappe av bittelitt

Uten å være sliten til enhver tid.

Både du og jeg vet at tålegrensen er lav

Litt overdrivelse og så er det kjelleren igjen

Kanskje du kan forstå ønsket mitt om å få slippe det igjen og igjen

Men så snart jeg er litt bedre, starter maset

Du må gjøre mer

Du har så mye du burde ta tak i

Setter du deg ned nå igjen

 

Ja for jeg gjør det tenk

Jeg må fortsatt ha hvile

Jeg gjør mer enn før men det er faktisk godt å kunne sitte uten kroppsverk og småfeber

Jeg er ikke så sterk som du tror

Er det så vanskelig å forstå eller

Er du klar over hvor mye viljestyrke jeg bruker hver dag

Ja da kan du kanskje slappe litt av du også

Slutt å mas

La meg få fred

I dag

 

ps. Ja det er bare hjernen og kroppen min som har en av sine diskusjoner

 

 

 

Jeg bare gjorde det uten å tenke meg om

Og det slo meg da plutselig at er det virkelig sånn det er?

Det var her en morgen jeg gikk på kjøkkenet når jeg stod opp.

Jeg så oppvaskmaskinen måtte tømmes og det stod kopper på benken.

Jeg begynte å ta ut av maskinen og jeg satte inn skitne kopper.

Det var da jeg så opp forbløffet og tenkte : Er det sånn det er?

 

Er det sånn de har det de som har friske, velfungerende kropper.

Tar de bare ut av oppvaskmaskinen uten å vurdere det på forhånd.

Uten å måtte kjenne etter om du har krefter til det akkurat nå.

Og særlig med det samme en står opp.

Uten å måtte sitte i en stol så kroppen får tid til å våkne opp.

Uten å dele det opp i porsjoner, frokost, pause, dusje, pause, oppvaskmaskin kanskje.

 

Ja nå vet jeg at jeg høres sytete ut.

Men vær klar over at dette er hverdagen for veldig mange.

Nå er jeg av de heldige som ikke har bare slitsomme dager.

Jeg har mange dager jeg klarer å gjøre ting, bare jeg passer på å ta nok pause.

Jeg har armer og bein og en kropp som kan beveges.

Veldig mange jeg vet om klarer ikke disse oppgavene som andre gjør uten å tenke over at de gjør de, uten å kjenne etter først om de greier.

Og det er de som ikke en gang trenger å tenkte på det for det er en umulighet.

 

Denne dagen å stå der forbløffet og innse at jeg hadde Ikke vurdert det først, jeg bare gjorde det automatisk, ja det var en sykt god følelse

Jeg tok ut av maskinen, jeg ryddet inn i den, jeg satte på klesvasken, jeg satte en brøddeig, jeg dusjet og spiste frokost, uten pause mellom og jeg var ferdig 09.15.

Det var fantastisk.

Jeg tenkte at nå lever jeg virkelig.

Nå er jeg priviligert de lux.

Jeg hadde legetime og stoffskiftet hadde dalt enda mer, så jeg økte medisinene bittelitt.

Tar jeg for mye, blir kroppen stresset, så bittelitt og det har bedret formen betraktelig.

Nå krysser jeg fingrene for at det blir mange slike øyeblikk fremover.

Øyeblikkene skal nytes.

I dag

 

 

 

 

 

Det er så farlig det jeg holder på med nå

Jeg forteller meg selv hele tiden hvor tiltaksløs jeg er.

Hvis du har noe du liker godt å spise.

Prøv å si om og om igjen at du liker det ikke lenger.

Observer hva som skjer i hjernen din.

Og i kroppen din.

Du vil begynne å tro på det nemlig.

Det er skikkelig skummelt.

 

Jeg har en travel hjerne.

En som sender de samme tankene gang på gang.

Hele dagen gjentas de samme tankene.

Når de tankene er destruktive, skapes negative tankemønstre.

Det blir tristere og tristere i hodet.

Vi har en vanskeligere jobb vi som har disse tenkehodene.

En rolig hjerne kaster de tankene den ikke vil ha.

Her finner jeg rett og slett ikke søppelbøtta.

 

Men jeg vet at nå må jeg gjøre noe drastisk.

Arrestere meg selv hver gang jeg er negativ.

Bytte ut hver eneste tanke som kommer.

Snu den til noe bedre.

Snu den til jeg har det bra tanker.

Bare kjenn på forskjellen inni deg.

Jeg er tiltaksløs

Jeg har det bra

Da tar jeg på meg et falsk smil og går i gang.

Jeg har det bra

Jeg har det bra

Jeg har det bra

Jeg har det bra

I dag

 

 

 

 

 

 

I dag var dagen der det skulle skje.

Egentlig skulle jeg hatt vasket gulv.

Men det er slett ikke så viktig.

Jeg er veldig glad i å gå tur i skogen, men de siste årene har jeg ikke fått gjort det.

 

 

Kroppen har vært for sliten og knærne har vært veldig vonde.

Men jeg har bein å gå  på og så lenge jeg har det, kan jeg ikke gi opp.

Da vil kroppen helt svikte meg, muskler vil forsvinne helt.

Derfor må jeg prøve å bevege meg når jeg klarer å få det til.

Det snødde jo her mange dager i mai og det har vært kaldt.

Enkelte steder lå det derfor igjen snø.

 

 

Gubben kjørte meg opp alle bakkene.

Det er ganske flatt oppe i skogen.

Det var deilig å høre suset fra alt vannet og fuglene som kvitret.

 

 

Skoene ser ikke så flotte ut men det er disse som er best for beina mine, bedre enn joggeskoene med  demping.

Jeg har kjøpt meg nye tilnærmelsesvis likedan, men ett eller annet skiller de, for de er ikke like god.

 

Jeg elsker å bli inspirert når jeg går.

En åpen port er et sterkt symbol for meg.

Jeg håper så inderlig at jeg får gått mer i sommer.

 

 

 

Her se vi Åndalsnes i det fjerne.

Det vrimler jo av turmuligheter her i kommunen.

Veldig mange er lett tilgjengelig.

Jeg kan jo gå hit opp fra hjemme.

Jeg turde bare ikke starte oppover bakkene på første turen.

 

 

 

Jeg bor helt nede ved sjøen.

Gubben skulle hente meg men han ble forsinket, så jeg gikk hele veien ned.

Det blir spennende i dagene fremover å se hvordan kroppen takler utflukten.

Nå har jeg unnskyldning for å utsette gulvvasken et par dager til.

Med god samvittighet.

I dag

 

 

 

Alt jeg skriver her, er mine tanker og jeg har ikke kunnskap nok om dette, til å kunne råde andre så hør med legen din, ikke gjør noe fordi jeg gjør det.

Her er det noe som skjer for tiden

Det er jeg helt sikker på, både når det gjelder helse og healing.

Jeg legger denne i “bli frisk prosjekt”-fanen, så vi tar det først.

Healingen kommer i et annet innlegg, der er det også wow for tiden.

 

Jeg hadde legetime hos Lars Omdal mandag.

Telefontime er fabelaktig, når en bor langt unna hovedstaden.

Jeg har ikke økt medisinene siden sist jeg snakket med han, likevel har noe skjedd.

Stoffskiftet er bittelitt forbedret, insulinet og blodsukker gått bitte litt ned.

Men det aller viktigste er at formen er nå bedre.

Kroppen har ikke lenger en sånn tung sandsekk å bære på.

Ironisk når jeg dro til Gran Canaria og flyplassen stengte to timer etter vi landet på grunn av sandstorm.

Vi ble lite berørt, jeg bestiller jo at jeg skal være heldig.

Hele uken igjennom, helt til den siste dagen, var formen ganske så fin.

Jeg vasset ikke, bokstavelig talt,  til lårene i sand, som jeg har brukt å gjøre.

Jeg kom meg opp og ned av solsenga selv og for en gang skyld kunne også jeg hente drikke til de andre, ikke bare få servert.

Selv om vi fleipet med at jeg visste ikke om jeg helt ville gi opp primadonnanykkene og la de andre servere meg.

Til og med knærne var bra, helt til siste dagen, da begynte det å bli vondt.

Jeg har heller ikke vært utslitt etter at jeg kom hjem, bare knærne som har streiket litt.

Når jeg har vondt, tar jeg det som et tegn på at jeg skal hvile.

Kroppen bør nok fortsatt få lov til å gå på et lavere gir, men du verden det er bedring å spore.

 

Det skjedde noe annet rart også.

Jeg tok feil medisindosett når jeg dro fra hjemme.

Jeg, som er supernøye med å passe på at medisiner er med.

Jeg hadde litt reserve i et lite skrin i veska, men ikke blodtrykksmedisin.

Jeg hadde litt under to tredjedeler med stoffskiftemedisiner.

Likevel merket jeg ikke det på formen.

Det gjorde at mandag morgen på badet, der alle glupe ideer kommer, dalte det ned noen  tanker igjen.

 

Kroppen er jo sånn at får den får mye av noe, lager den mindre selv.

Ihvertfall gjelder det ganske mye.

Smører du deg med lipsyl hele tiden, vil leppene slutte å produsere, så du blir avhengig.

Slik innbiller jeg meg at det er med lotion og sånt også.

Jeg tror jo vi smører på oss rynker med rynkekremer.

Det er blitt bevist at mange kremer trekker ut fuktighet fremfor å gi fuktighet.

Dette gjør at jeg er veldig forsiktig med hva jeg påfører huden min.

Om det er sannhet i mine tanker, skal jeg ikke påstå.

Men så tenkte jeg at kanskje er det det samme med medisinene for stoffskiftet.

Jeg så en undersøkelse en gang der de peiset på med antioksidanter.

Det var slike drikker som inneholdt antioksidanter

Da dalte mengden kroppen produserte selv.

Når jeg tenker meg om, gjør jeg faktisk allerede dette selv.

Jeg tar en sånn sterk c-vitamin, cirka en gang i uken for jeg tror det booster immunforsvaret mitt.

 

Hva hvis jeg en og annen uke tar mindre stoffskiftemedisiner, vil jeg da booste mitt eget stoffskifte?

Vil kroppen da tenke at her får jeg for lite og må produsere mer.

I så fall hvor mye mindre skal jeg ta og for hvor lang tid.

Jeg lanserte ideen for legen og han syntes dette var interessant.

Han sa at dette måtte jeg gjerne prøve og han var spent på om det ville ha noe virkning.

I tillegg har jeg tappet blod fire ganger nå og ferritinnivået mitt er nå under 200 og normalt.

Hvor mye skade har det høye ferritinet gjort for organene mine?

Er det derfor jeg er i bedre form.

Jobber kroppen bedre?

Det er derfor spennende tider igjen her hos meg.

I tillegg til at det har skjedd noe veldig rart med healingevnene, som virker å blitt mye sterkere.

Det kommer jeg tilbake til i et annet innlegg.

Deilig er det ihvertfall å kjenne bedring

I dag

 

 

Ja, hvordan er det egentlig

Dette med å være hjemmeværende hver dag

Høres det forlokkende ut

Jeg kan bare svare for min egen del

Ja, på et vis er det godt

Jeg må ikke presse meg selv lenger så jeg faller ned i kjelleren

Jeg kan porsjonere ut krefter

Jeg kan si nei og jeg kan si ja

Det er veldig godt å vite

 

Men…….

Egentlig er det en heldagsjobb uten fridager

Det er lite forskjell på hverdag og helg

Det må man skape selv

I tillegg må man sysselsette seg selv med postive opplevelser

For meg er husarbeid et ork

Jeg synes det er gørr kjedelig

Å si til meg selv hver morgen at tjo hei, i dag gleder jeg meg til husarbeid

Nei, det funker ikke

Det er noe grunnleggende inni meg som ikke tror meg

Men jeg sier at jeg kan gjøre noe for at det skal bli renere og ryddigere hos meg

Det liker jeg

 

Men ofte når jeg våkner om morgenen, er jeg litt nedstemt

Derfor begynner min jobb i det jeg slår opp øynene

Det første jeg da sier er at dette blir en god dag

I dag skal jeg kose meg

Jeg kan ikke starte dagen med å tenke gjøremål, hvis det da ikke er noe jeg gleder meg til

Det andre jeg sier at ingen har skyld i at jeg er nedstemt

Det er ingen bekymring eller noe noen har gjort

Det er kroppen min som bare protesterer litt

Jeg lukker derfor øynene og tenker gleder

Hva gleder jeg meg til i tiden fremover

Og er ikke noe planlagt, ja da tenker jeg på hva jeg liker å gjøre

 

Etter at jeg har stått opp, liker jeg å sitte og slappe av med frokost

Det har en tendens til å bli litt for lenge

Og det er nettopp dette som er faren med å ha hver eneste dag fri

Man må hele tiden jobbe med å få rævva i gir

Hvis man sitter og sitter, så blir dagene kjedeligere

Løsningen er derfor å begynne med ett eller annet, samme hva det er

Komme i gang liksom

Om det så er å sette på en maskin klær eller ta ut av oppvaskmaskinen

Når man først har kommet i gang, er det lettere å gjøre litt til

For det er ikke til å komme bort fra, at det er lett å sige ned i intetsigenheten

 

Slik fortsetter det nemlig utover dagen

Enda  har jeg litt panikk hvis jeg har mye planlagt

Derfor kan jeg ikke legge for mye planer for dagen

Jeg konsentrerer meg om en ting av gangen

Dette fordi kroppen min ikke liker at jeg stresser meg opp

Men jeg lager meg ofte en liten liste slik at jeg ser at jeg har gjøremål

Jeg fyller den med plikter og med gleder

 

Jeg prøver å tenke arbeidsdag

Etter middag er arbeidsdagen slutt

Da kan jeg kose meg med bøker og tv eller andre sysler, som andre gjør

Likedan i helgen, er det viktig å prøve å gjøre andre ting enn i hverdagen

Bare for å skille litt på dagene

Så prøv det den som vil og ikke må, å gå hjemme hele dagen hver dag året rundt

Det krever mye av deg tankemessig

Mange blir utålmodig bare de har ferie noen uker, vil tilbake på jobb

Selv om du har en frisk kropp, krever det at du får rævva i gir

Også de kan sige ned og føle at dagene går i ett når de har alle dager fri

Mange gleder seg til å bli pensjonister

Når så dagen kommer, er de kjempeglad og storkoser seg

Men ofte får mange av de en liten knekk etter en stund, når man ikke har fast rutine lenger

Flinke er de som er nevenyttige og har mange ting å holde på med som de liker

Men ikke alle har den muligheten

 

Selv har jeg Lillasjel som gir meg sysselsetting

Det gir meg glede og tar mye av min tid

Det gir meg kontakt med mennesker som når jeg jobbet i butikk

I tillegg anmelder jeg nå bøker

Det er ingen betalt jobb, men likevel av stor verdi

Kontakten med forlagene gir meg en god følelse

Det minner meg på tiden der jeg hadde kontakt med leverandører på jobb

En profesjonell kontakt som gir meg en følelse av å være på arbeid

Den kontakten minner kroppen min på at jeg er verdifull

Det er noe også jeg kan være god til

Og akkurat den biten er det mange som har vansker med når de er blitt hjemmeværende

De føler seg verdiløse

De måler seg selv ut fra hva de får gjort

 

Det er derfor vi hjemmeværende må tenke at vi er på jobb

Jobben vår er å gjøre hver eneste dag så god som vi har mulighet til

Noen dager er enklere enn andre, men vi gjør så godt vi kan

Vi må skape vår egen hverdag, fylle hver eneste dag med positivitet så langt vi får til

Det er en tøff og utfordrende jobb

All ære til oss som greier å gjøre denne jobben hver dag året rundt

Hurra for oss hjemmeværende

I dag

 

 

Noen er flinkere til å stresse ned, enn andre.

 

Når jeg hadde legetime denne uken, tok jeg opp noe som jeg har undret meg over.

Ofte når jeg står opp om morgenen, er jeg stresset.

Jeg må sette meg i en stol og hvile.

Det går lett et par timer før jeg har fått ro i kroppen.

Bare det å lage meg frokost, kan være  en belastning.

Går det litt for fort i svingene, blir jeg potte tett i nese og hals og brekker meg.

Dette kan også skje hvis jeg er på steder med mye støy og jeg blir sliten.

At man kan bli stresset, hvis man har det travelt, det forstår jeg.

Men jeg gjør jo ikke noe.

 

 

– Stress er en naturlig respons i kroppen, som du trenger for å mobilisere. Det som er problematisk er når du utsettes for mye stress over lang tid. Da vil ikke stressresponsen skru seg av, og det blir ubalanse i det autonome nervesystemet, sier Ragnhild Skari Iuell, lege ved Balderklinikken.

https://www.nrk.no/livsstil/tegnene-pa-at-du-er-i-ferd-med-a-bli-utbrent-1.13885763

 

https://nhi.no/kroppen-var/organer/autonome-nervesystem/

De som kjenner meg, vil nok protestere.

De vil kanskje si at hvorfor i all verden skulle hun være stresset.

Hun vet ikke hva stress er en gang.

Hun har jo nesten ikke jobbet.

Nei, mitt stress kommer nok ikke av tusen jern i ilden.

Mitt stress kommer fra utallige infeksjoner, helt fra jeg hadde astma fra 3 mnd alder.

I tillegg var jeg 9 mnd, eller 8 var det vel, i en stresset kvinnes livmor.

En mor med en kropp full av traumer og slit.

Så legger man på dusinvis av antibiotikakurer.

Til slutt svikter immunforsvaret.

Hvis man tar med alle de årene dette pågikk og man ikke ble trodd, ja da blir belastningen på kroppen for stor.

Man vil, man vil, men man får ikke til.

 

Derfor stemmer det nok det Lars Omdal, legen min ved Balderklinikken sier.

Det autoimmune nervesystemet har hengt seg opp.

Jeg har ikke stressmestring.

Adrenalinet stiger av absolutt ingenting.

Fordi stoffskiftemedisinene bidrar til å stresse kroppen min enda mer, ville derfor ikke Omdal, at jeg skulle øke, selv om stoffskiftet ikke er helt marginalt.

Stresset øker insulinet og allerede er det så høyt at sukkersyke lurer i bakgrunnen.

Jeg synes at det å lese litt om dette, har hjulpet meg.

All forståelse er en god ting.

 

 

Jeg har også et verktøy jeg må bruke enda mer.

Det klarer nemlig det miraklet å slå av igjen adrenalinstigningen.

Det er meditasjon og healing.

De to verktøyene er for meg mirakler.

De er nok årsaken bak mitt gode humør og mental helse.

Før jeg oppdaget hvor godt disse hjalp meg, var jeg ofte deprimert.

Jeg kunne se ganske så svart på både meg og min situasjon.

Jeg syntes synd i meg selv og syntes alt og alle var imot meg.

Jeg taklet svært dårlig kritikk.

Du verden for en forandring.

Selvfølgelig blir jeg motløs innimellom, som alle andre, særlig når høstmørket tar dagslyset vekk eller jeg har hatt håp om bedring, som brister.

Men jevnt over fryder jeg meg over dagene mine.

Jeg føler meg priviligert som har en fin familie, et godt hjem og romslig økonomi, takket være han jeg bor sammen med.

Moralen i historien er derfor, lytt til kroppen din.

Er du mye sliten, vær forsiktig.

Pc-en din henger seg opp innimellom, må restartes.

Også kroppen din kan si stopp, hvis du ikke tar hensyn til den.

Så ta tegnene på alvor

I dag

 

 

 

 

 

 

Her testes det stadig noe nytt.

De som følger meg vet at kroppen min ikke er helt samarbeidsvillig.

Den er faktisk ganske så ustabil.

Insulinet mitt er altfor høyt, jeg har det som kalles insulinresistens eller metabolsk syndrom.

Blodtrykket er for høyt.

Kolestrolet ligger i grenseland.

Skjoldbruskkjertelen produserer for lite.

Leverprøvene er for høye.

I tillegg har jeg altfor mye jern i blodet.

 

 

Det er en sykdom som heter Hemokromatose.

https://nhi.no/sykdommer/blod/ulike-blodsykdommer/hemokromatose/

Har du det, kan du bli sliten og utmattet.

I tillegg kan det gå utover organene i kroppen.

Den er genetisk.

Du må ha to gener fra samme foreldre står det i papirene.

Fastlegen tok blodprøve og jeg hadde en fra hver foreldre.

Han ville derfor ikke at jeg skulle tappe blod.

Han sendte med meg et ark med informasjon hjem.

 

Sitat fra artikkelen:

Symptomer

Genfeilen vil som regel ikke medføre noen plager i svært mange år, og mange oppdages nå ved at det tas blodprøver som viser økte jernlager (økt ferritin), uten at kroppen har tatt skade. Kun 1-3% får symptomer, og da typisk i 30-40-års alder hos menn, hos kvinner noe senere, i 45-50-års alder. I tillegg er det stort individuelt sprik i forhold til hvor stor jernbelastning som gir symptomer. 

 

Sitat

Sekundær (ervervet) hemokromatose kan forekomme ved talassemi, etter gjentatte blodoverføringer, leversykdom, høyt alkoholinntak og ved såkalt metabolsk syndrom, for å nevne noen.

 

 

Etter en tid bestilte jeg ny time og da sa han ja.

Da hadde jeg også litt høytlesing for han, fra det arket.

Han sa  at det ikke trengtes å tappe før man var over 800.

Jeg ligger på 350-400.

Det normale er opp til 200.

På arket står det nemlig at det er veldig individuelt hva som kan være skadelig for hver enkelt person.

Det står også at de med metabolsk syndrom, kan få sykdommen.

Kanskje har han lest seg opp litt mer, for når jeg nå kom tilbake, sa han ja med en gang.

 

Så nå tester jeg blodtapping for å få ned jernet.

Jeg tappet i går, skal ta blodprøver om 14 dager.

Om en måned tapper jeg igjen.

Vi prøver tre måneder og ser hvordan det går.

Jeg er så drittlei av at ting jeg prøver, ikke funker, så jeg er spent.

I dag