Liker du oppvekstbøker, er Jævla menn, en du bør få med deg.
Nydelig skrevet, selvbiografisk, der forfatteren forteller om alle sine “fedre”. Som syvåring får han høre av morens samboer på den tiden, at han ikke er faren hans. Han ser et bilde av sin far som har langt hår og lager seg en fantasi om at faren er indianer. Han kalles derfor indianeren. I løpet av de neste årene er stadig flytting og nye “fedre”, hverdagen hans. Moren bytter stadig jobber og de har dårlig økonomi. Han har to mindre søsken, som bor til tider sammen med sin far. Han gir disse “fedrene” kallenavn som Plantemagikeren, Kunstneren, Tyven og Morderen.
Språket er nok litt vel avansert for en syvåring, til tider, men det gjør ikke noe, for det legges ikke skjul på at det er forfatteren som minnes sitt liv som barn og språket speiler dette. Likevel er det veldig fint, for man føler at det er tankene til veslevoksent barn og de tankene rommer mye. Og det er skrevet med et lett humoristisk språk, så det er en fornøyelse å lese, og på et vis gjør det historien enda mer tankevekkende, for lille Andrev bekymrer seg lite. Han er vant til stadige endringer og må ta alt som det kommer. Dette er en roman som nok vil komme høyt opp på favorittlista mi i år. Anbefales varmt til alle leseglade.
Fra omslaget:Julen 1983, i en tomannsbolig i skogene utenfor Norrköping, røper en mor en hemmelighet. En syv år gammel gutt ved navn Andrev får vite at hans far ikke er hans far. Den egentlige faren bor i et land langt borte og har hår ned til skuldrene. Som en indianer, sier moren, og peker mot albuen så gutten skal forstå. Det bruser i gutten. Det føles som om han er i en bok om en som får vite at faren hans er konge i et magisk land, og at en ånd skal ta ham med dit. Men det kommer ingen magiske ånder, bare nye fedre som ikke er hans.
På dagen:
Anne Kyong-Sook Øfsti, Det lille vi vet om mamma
Leseeksemplar fra forfatteren
Denne ble jeg oppfordret til å lese av en bokven som var så begeistret.
Jeg er derfor svært spent. Den vant nettopp årets indie-bok avstemming, så det er nok flere som liker den.
170 sider.
Fra omslaget:Anne Kyong-Sook Øfsti (f. 1962) er forfatter og familieterapeut. Hun har tidligere gitt ut fagboken Parterapi. Kjærlighet, intimitet og samliv i en brytningstid (Universitetsforlaget, 2010) og romanen Si at vi har hele dagen (Gyldendal, 2014).
Romanen Det lille vi vet om mamma handler om relasjonen mellom en mor og datter – om det å vokse opp hos en mor som bærer på store hemmeligheter og skam. Historien er både vakker og brutal, både trist og veldig morsom. Fortellerstemmen er datterens fra hun er førskolebarn og til hun er en voksen kvinne. Handlingen foregår i Sør-Korea.
Bok 4 gleder jeg meg til. Enda er det flere nye krimbøker jeg skulle hatt med, men de må vente. Jeg følger for mange serier. Jeg er blitt litt flinkere til å la være å begynne på nye, men fremdeles har jeg vansker med å la være.
Fra omslaget:
Nervepirrende og overraskende – basert på virkelige hendelser.
En ung kvinne forsvinner sporløst på vei hjem fra en kveld på byen i København. Seks år senere dukker et bilde av henne opp på nettet. Hun sitter i en ukjent bil, med rufsete hår og et stresset blikk. Kort tid etter blir det lagt ut et nytt bilde, denne gangen av en kvinne som hadde vært savnet i sytten år. Kvinnenes skjebner kobles overraskende til en kjent skuespillerinnes flytting til Österlen.
Tess Hjalmarsson, lederen for Skånes Cold Case-gruppe, er tatt ut av stillingen sin på grunn av en feil. Men da profiler Carsten Morris ber om hennes hjelp, blir hun kastet inn i den dramatiske etterforskningen rundt bildene og de savnede kvinnene.
På kvelden: Katarina Widholm, Å telle hjerteslag
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Feelgood fra Stockholm på 30~tallet høres underholdende ut.
Fra omslaget:Svensk feelgood fra 30-tallet! Året er 1937 og syttenårige Betty forlater hjembyen for å bli tjenestepike hos legefamilien Molander på Östermalm i Stockholm. Arbeidsdagene er lange, og legefruens nedlatende holdning konstant. Betty er uskyldig og kunnskapssøkende, og hun ser at det i storbyen finnes både andre muligheter og en langt større frihet enn hun var vant med i hjembyen. Ikke minst knytter hun et sterkt vennskap med Viola, tjenestepiken i nabohuset. Gjennom bøkenes verden kommer Betty også i kontakt med Martin, som er universitetslektor og av jødisk herkomst. Kjærlighetsrelasjonen mellom dem blir umulig. Å telle hjerteslag er fortellingen om en ung kvinnes vei ut i livet, i en historisk tid som ligner vår egen. Det er en varm roman med tidsriktig språk og fargesterke detaljer som raskt forflytter leseren til tiden rett før andre verdenskrig bryter ut.
Men jeg visste jeg hadde noen telysholdere et sted og tok meg en tur på boden, for å lete.
Nei, se der!
Jeg hadde en båt med telys, akkurat de jeg så etter.
Og båten var fylt med fine små steiner, sikkert fra en strand et sted i Danmark, tatt med hjem for 67 år siden.
Båt er fint tenkte jeg.
Og de steinene blir jo så fin, når de er i vann.
Fargene kommer jo frem da.
Jeg raidet naboene etter blomster.
Vi har det fint her slik, godt naboskap.
Jeg var sole fornøyd med bordet jeg, helt til jeg kom på stua og fant duken kliss våt.
Den flotte skuta var lekk.
Alt vannet rant ut.
Her var gode råd dyre.
Duken forsvant.
Legg en bordbrikke under, gaulte jeg til gubben og en serviett over.
Men du vet dialog mellom kjerring og gubbe kan være strabasiøs.
Når jeg sjekket hadde han lagt et rundt kasserolleunderlag under båten, toppet med en tøyserviett.
Jo, jo. Da ville jo båten fortsatt lekke og den duken ville bli våt også.
Og når jeg er stressa, da finner jeg ikke ord.
Neinei, ikke en sånn, en sånn, sånn fatbrikke, en sånn vi setter fat på, og blomstrede servietter.
Bare flaks at jeg hadde servietter også, trodde det var bare påskekyllinger og julenisser i skuffen, for jeg har jo ikke tenkt på bordpynt jeg.
Gubben foreslo at vi kunne kalle det pinsekyllinger, men det var da jeg gledesstrålende fant de blomstrede og ropte, se her, Hurra, de var fine.
Skal tro hvor de har kommet fra?
Båten fortsatte å lekke den, men nå var ihvertfall bordet reddet.
Gjestene ankommer og de er helt perfekte.
Fruen finner frem arbeidslisten og det var enda godt, hvis ikke ville hun glemt enda mer enn hun gjorde.
For det første glemte jeg å ha mozarellaost i begge brødene.
Det burde de hatt, selv om de var gode likevel.
Så hadde jeg glemt å steke kyllingspyd.
Stekte de i to omganger i AirFryer.
Det fruen ikke tenkte på, var at de var marinert i olje.
Når gjestene kom, var kokken Innhyllet i røyk, noe hun slett ikke så selv.
Så første oppgaven til gjestene, var å få opp vinduer.
Fruen smilte pent og takket og satte så på omgang to med kyllingspyd, hvorpå brannalarmen satte i gang og ulte over hele huset.
Fruen stilte seg tappert opp i døråpningen så hun var klar, når stemmen der oppe i høytaleren, lurte på om alt går bra.
Ja, ropte hun, det er bare AirFryeren.
Da må dere lufte ut, sa han. Holder på ropte jeg, jeg hører ikke hva du sier, det uler slik her.
Og etterhvert senker freden seg.
Og den slagferdige gjesten kommenterte at der fikk vi ihvertfall satt vakta på Securitas i arbeid.
Fruen dumper ned på en stol, usikker på om hun orker å reise seg igjen.
Men med en deilig velkomstdrink, også lagd av en gjest, blir hun aldri så lite susene i toppen og veldig fornøyd.
Og det er i det øyeblikket da solen stråler så vakkert over hennes bare bein, at hun ser den også tydelig viser frem hennes ubarberte legger.
Jojo, skitt au, det får de tåle. Se hvor fint de glinser som gull i solen.
Da var vi klar for mat.
Gjestene blir satt i arbeid.
Å være gjest her hos meg, ja det kan være tøffe tak nemlig.
Panert lyr
Kjøttboller fra Jamillas marokkanske kjøkken, de fikk mye skryt.
Kyllingspydene overlevde brannalarmen.
Poteten fra sultne gutter kokeboken var gode.
Hadde det ikke vært for huskeliste, ville skinkefatet fortsatt stått på kjøl.
Neste tabbe innfant seg først langt inn i måltidet.
Kyllingvinger i Tigersaus.
Min venninne er så glad i de og forteller at hun gleder seg bestandig til å spise de.
Hun sier hun bare må ha noen til og det er i det at det går opp et lys for vertinnen, et lite blink.
Det er ikke en eneste tiger på de vingene.
Jeg hadde glemt sausen, de var helt ukrydret, ikke en gang et saltkorn var det på de.
Gubben i firsprang ned i kjelleren for å hente opp sausen.
Se der, da ble det kyllingvinger i tigersaus og alle måtte spise noen til.
Vi har jo bare 3 liter, så en liten dråpe kan de vel få.
rekecoctailen ble nydelig.
Klippfisk pureen ble god.
Klippfisklapper med chili/hvitløksmajones på, var snadder.
Begge klippfiskrettene fra boken klippfisk, var gode.
Toast med røkt ørret og potetsalat, fra Sultne gutter, var også godt.
Fra boken Sultne gutter.
Utrolig mye godt tilbehør og jeg vil teste ut mer.
Herfra hentet jeg flere oppskrifter, både på poteter og tomater og toast.
Enkelt. Skjær opp tomater, dryss på litt salt, litt sukker og litt olje. Jeg brukte hvitløsolje. Toppet med litt vårløk.
Brødoppskrifter hentet fra Den lille kokeboken og kjøttbollene som alle likte så godt var keftas fra Jamillas marokkanske.
Alle kokebøkene er Leseeksemplarer som jeg får fra forlagene, men jeg er ikke pålagt eller betalt for å skrive om de, men det er jo perfekt for meg som elsker å teste ut matretter.
Anbefales hvis du liker klippfisk.
Salat fikk jeg fra gjestene.
Det var kjempegodt og jeg ble altfor fort mett.
Slik er det vel oftest når man har lagd mat hele dagen og siger ned og er ferdig.
Men hurra, vi har rester.
Så ble gjestene satt i arbeid igjen.
Vi hadde frosset prosecco og skulle blande det med appelsinjuice og appelsinskall.
Det stod i Den lille kokeboken og gjesten påpekte også, at vi burde kjørt den litt i fodprocessoren.
Men jeg hørte jo ikke på gode råd.
Den var god, men litt bitter, og ble bedre når den smeltet litt.
Nå har gjestene forlangt reprise neste år, tja, det vet vi ikke, men jeg vil lage denne drinken igjen og da skal jeg ha litt mindre skall og røre den litt mer.
Vi var mette etter middag og ville vente litt med desserten.
Alle koste seg, vi lo oss nesten i hjel til tider og særlig da en av gjestene kommenterte at de hadde blitt lovt dessert.
Vertinnen hadde jo lovt dem lun rabarbragrøt med krokanis.
Hjelp, vertinnen fauk opp i ei himla til fart, til henne å være ihvertfall.
Kompotten stod jo i stekeovnen for å holde seg varm.
Det stod ikke varme på ovnen, men kompotten var fortsatt lun.
Og når klokka nærmet seg midnatt, ja da fikk gjestene kaffe og dessert.
rabarbra/jordbærgrøt med krokanis og kransekake som vi fikk av en av gjestene.
Og hadde de ikke husket dessert selv, da hadde de gått hjem uten.
Og i det jeg skriver blogg, kommer jeg på at jeg hadde jo også kjøpt twist og snacks som skulle på bordet.
Sukk, ja skal du være gjest hos meg, da kan du ikke ta alt veldig høytidlig.
Gjesten som ikke likte krokanis men ville ha fløte, han fikk fløte utgått den 15.
Og mine gjester er fabelaktige.
De stiller opp og hjelper til med et smil.
Og når de glemmer å ha på de skoene som matchet vesken, som de hadde planlagt, ja da kommer de i slipperser.
Og igjen tenker jeg på faren med å spise for lite.
Jeg merker at jeg blir nedstemt når jeg er sulten.
Og jeg blir mer og mer overbevist om hvor viktig det er å spise nok mat og riktig mat.
Vi ser jo hele tiden de som blir innlagt på sykehjem, at de kvikner til når de får regelmessig mat.
I dag har jeg jobbet i små porsjoner med å forberede tapas i morgen.
Og jeg merker godt at jeg blir fort sliten, så jeg må bare være forsiktig disse diettperiodene.
Men reker til rekecoctail er klar.
Jeg har til og med fjernet tarmen slik man gjør på scampi.
De burde nok vært renset samme dag, men jeg må bare gjøre unna det jeg kan.
Vi var så heldig at vi fikk rabarbra.
Nå er den sukret og klar til koking.
Jeg skal koke den sammen med jordbær og servere med krokanis.
Og dette blir vel den største fristelsen i dag.
Men også den største gleden i morgen, nystekt brød til frokost.
Klippfisken la jeg i vann i går kveld.
Kylling marineres, klar for spyd. De tror jeg jeg steker enten i AirFryer eller stekeovnen, sammen med kjøttboller.
Keftas
Kjøttbollene er fra Jamillas marokkanske mat.
Leseeksemplarer i dette innlegget.
Chili/hvitløksmajones til rekecoctail og rømmedressing til kyllingvinger.
Og hva jeg skal spise i dag?
Jo, litt frukt, kjøleskapsgrøt (som jeg ikke vet om jeg orker, for det er kokosmelk i den og det byr meg mer og mer imot) og Grønnsaksuppe. Den er innmari god. Jeg kutter salaten som står på menyen og spiser heller suppen to måltider. Har heller litt løk i suppen.
Men disse ligger på benken og lukter så godt.
Men det får ikke hjelpe. Det blir først i morgen.
Siste innspurt denne gang. Neste gang tror jeg blir i slutten av juni.
Se, stabelen står på skakke.
Det er fordi det har vært ville protester.
Jeg har nemlig latt flere nyankomne bøker få gå foran i køen.
Denne blant annet. Det er flere serru og det blir jo ikke populært.
Denne måneden blir det krøll i stabelen. Jeg hører de som allerede ligger på vent, de hopper i stabelen, så nå står den på skeiva.
Da må jeg ta på min strengeste stemme og si de skal være glad for å være der.
De blir sett hver eneste dag og de vil bli lest, og de har æren av å ligge der til inspirasjon.
Denne måneden har det nemlig kommet inn flere som har fått gå foran.
Slik er det bare.
Steinar H. Nygaards sin debutantbok er en av de.
Og du verden for et fyrverkeri av en krimbok. Jeg tar av meg hatten, ja hvis jeg hadde hatt hatt og roper begeistret ut. Denne må dere bare lese.
Så mange vendinger og så mange intriger, både privat for herr Finn Funke og på jobb.
Og hvordan herr forfatter klarer å holde styr på alt i denne omfattende krimsaken, ja det forstår jeg ikke. Det gikk trill rundt for meg. Og hvis du greier å gjette hvordan alt henger sammen, da er du jaggu det god.
Det er ikke makabert eller grotesk, kun noen få beskrivelser av funn tidlig i boken, som er litt ekkel, ellers går det helt fint for de fleste, tror jeg.
Og jeg greide nesten ikke legge den fra meg. Det er en slik bok der jeg leser mens jeg venter på at poteten koker opp.
Dette var rett og slett annerledes og gøy. Jeg likte svært godt slutten også. Og motivet.
Og jeg gleder meg til neste bok.
Fra omslaget:
Første bok i nervepirrende debutant-trilogi!
Perfekte forbrytelser finnes ikke byr på spennende intriger, uventede vendinger og en original slutt.
Vi møter den vanærede politietterforskeren Finn Funke idet liket av en bonde som har vært savnet i seks måneder dukker opp under vårens snøsmelting. Men bonden har ikke vært død i mer enn to uker. Hvor har han vært i mellomtiden, og hvorfor har han en liste med savnede personer i bukselomma?
Når listens ellevte person forsvinner, er Finn Funke alt på sporet av gjerningspersonen – eller er det vedkommende som er på sporet av ham?
Finn Funke må balansere livet som eneforsørger for sønnen Gustav som blir kronisk syk, og sorgen over tapet av kona Annie, mot en jobb som krever hans konstante fokus. Han motarbeides av kollegaer, overordnede, barnevern og en seriemorder på jakt etter sitt neste offer – inspirert av kjente kriminalsaker i Norge. Den eneste som hjelper Funke med å holde hodet over vann er Manu, en spansk-norsk etterforsker med uortodokse metoder og et enda dårligere rykte enn ham selv.
Denne leser jeg på senga:
Den er veldig bra så jeg har vansker med å vente til det er kveld. Det kan derfor hende den blir til daglesing.
Andrev Walden, Jævla menn
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Debutbok, kommer i handelen i midten av mai.
Fra omslaget:Julen 1983, i en tomannsbolig i skogene utenfor Norrköping, røper en mor en hemmelighet. En syv år gammel gutt ved navn Andrev får vite at hans far ikke er hans far. Den egentlige faren bor i et land langt borte og har hår ned til skuldrene. Som en indianer, sier moren, og peker mot albuen så gutten skal forstå. Det bruser i gutten. Det føles som om han er i en bok om en som får vite at faren hans er konge i et magisk land, og at en ånd skal ta ham med dit. Men det kommer ingen magiske ånder, bare nye fedre som ikke er hans.
På dagen:
Annw Kyong_Sook Øfsti, Det lille vi vet om mamma
Leseeksemplar fra forfatteren
Denne ble jeg oppfordret til å lese av en bokven som var så begeistret.
Jeg er derfor svært spent. Den vant nettopp årets indie-bok avstemming, så det er nok flere som liker den.
170 sider.
Fra omslaget:Anne Kyong-Sook Øfsti (f. 1962) er forfatter og familieterapeut. Hun har tidligere gitt ut fagboken Parterapi. Kjærlighet, intimitet og samliv i en brytningstid (Universitetsforlaget, 2010) og romanen Si at vi har hele dagen (Gyldendal, 2014).
Romanen Det lille vi vet om mamma handler om relasjonen mellom en mor og datter – om det å vokse opp hos en mor som bærer på store hemmeligheter og skam. Historien er både vakker og brutal, både trist og veldig morsom. Fortellerstemmen er datterens fra hun er førskolebarn og til hun er en voksen kvinne. Handlingen foregår i Sør-Korea.
Jeg ble ikke helt revet med i starten av boken. Jeg syntes det ble lett, og lite følelser, som om man forteller en historie, uten å leve seg inn i det.
Men det endrer seg, når man kommer et godt stykke ut i boken. Og jeg tror jeg forstår hvorfor det er sånn. Jeg forstod det etter å ha lest dette:
side 368.
Jeg synes vi skal glede oss over å dele historier med hverandre.,Noen av dem er best å ikke fortelle. Men jeg tror akkurat den historien der er en vi alle setter pris på, fordi den handler om familiekjærlighet, sier Ena.
I det jeg leste dette, gikk det opp et lys for meg. Dette ble sagt i det de møtes igjen etter krigen. Dette handler jo om mennesker som har levd, det er deres historie som fortelles. Det er bilder av dem bakerst i boken.
Når de forteller sin historie, makter de ikke å ta inn alt det vonde. De vil heller minnes det som var bra, de små gledene og latteren og fellesskapet.
Derfor er det nok en lett og enkel tone i store deler av boken og når jeg forstod det, ble det ok.
Kanskje det også gjør at flere greier å lese den. Mange orker ikke å lese side opp og side ned med grusomheter. Og egentlig er det fint også å se hva man gjør for å overleve, hvordan man prøver skape de små gledene, for rett og slett å holde ut.
Og vondt nok er det og de som ikke tørker en tåre på slutten, ja de blir sjelden rørt, tror jeg.
Stort var det å bli invitert til Aschehoug for å spise lunsj sammen med Morris og høre historien bak bøkene. Da hadde hun bare så vidt begynt på denne nye og hun ville ikke snakke så mye om den da.
1942: Den japanske hæren erobrer Singapore. Øya står i brann, og mange av de utenlandske innbyggerne må flykte. Den engelske musikeren Norah Chambers har allerede sendt datteren i trygghet, nå må hun selv komme seg unna. Sammen med en gruppe australske sykepleiere, får hun plass på skipet HMS Vyner Brooke. Men bare etter to dager til sjøs blir skipet bombet og senket. Norah og venninnen Nestah, redder seg i land på en strand i Indonesia, men blir fanget og sendt til et enda verre sted enn det de forlot, de beryktede japanske krigsfangeleirene. Her råder sult og brutalitet, men også små glimt av håp, som når musikken fra Norahs “stemmeorkester” gir de andre fangene et øyeblikks flukt fra elendigheten. Og kanskje vil vennskapene kvinne i leiren bygger gi noen av dem håpet, styrken og kameratskapet de trenger for å overleve. Dette er en historie om kvinner i krig: en roman om søsterskap, tapperhet og utholdenhet under de mørkeste omstendighetene.
Denne skal jeg lese på senga:
Andrev Walden, Jævla menn
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Debutbok, kommer i handelen i midten av mai.
Fra omslaget:Julen 1983, i en tomannsbolig i skogene utenfor Norrköping, røper en mor en hemmelighet. En syv år gammel gutt ved navn Andrev får vite at hans far ikke er hans far. Den egentlige faren bor i et land langt borte og har hår ned til skuldrene. Som en indianer, sier moren, og peker mot albuen så gutten skal forstå. Det bruser i gutten. Det føles som om han er i en bok om en som får vite at faren hans er konge i et magisk land, og at en ånd skal ta ham med dit. Men det kommer ingen magiske ånder, bare nye fedre som ikke er hans.
På dagen:
Annw Kyong_Sook Øfsti, Det lille vi vet om mamma
Leseeksemplar fra forfatteren
Denne ble jeg oppfordret til å lese av en bokven som var så begeistret.
Jeg er derfor svært spent. Den vant nettopp årets indie-bok avstemming, så det er nok flere som liker den.
170 sider.
Fra omslaget:Anne Kyong-Sook Øfsti (f. 1962) er forfatter og familieterapeut. Hun har tidligere gitt ut fagboken Parterapi. Kjærlighet, intimitet og samliv i en brytningstid (Universitetsforlaget, 2010) og romanen Si at vi har hele dagen (Gyldendal, 2014).
Romanen Det lille vi vet om mamma handler om relasjonen mellom en mor og datter – om det å vokse opp hos en mor som bærer på store hemmeligheter og skam. Historien er både vakker og brutal, både trist og veldig morsom. Fortellerstemmen er datterens fra hun er førskolebarn og til hun er en voksen kvinne. Handlingen foregår i Sør-Korea.
Fra omslaget: Her får du alle de mest populære oppskriftene fra Instagram-kontoen @Denlillekokeboka, i tillegg til helt nye og fristende retter. Lær å lage favoritter som pizzahorn, tacopizza, frokostwrap og karamellisert kanelflette, og imponer gjestene med fargerike drinker og saftige kaker. Med steg for steg-bilder av alle oppskrifter er du garantert suksess. Dette er mat du virkelig kan kose deg med, enten det er til middag med familien, fest og feiring, eller når du får lyst på noe raskt og godt en helt vanlig tirsdag.
Sukk, men i dag blir dagen sånn.
Bærsmoothie, linsesuppe og tomatsuppe.
Jeg prøver å vente til ca 15.00 med frokost, for jeg synes det er lettere å være sulten på dagen enn om kvelden.
Nå er det balkongtid.
Jeg skal skrive omtale om den nyeste boken av Heather Morris, basert på historien til virkelige mennesker.
1942: Den japanske hæren erobrer Singapore. Øya står i brann, og mange av de utenlandske innbyggerne må flykte. Den engelske musikeren Norah Chambers har allerede sendt datteren i trygghet, nå må hun selv komme seg unna. Sammen med en gruppe australske sykepleiere, får hun plass på skipet HMS Vyner Brooke. Men bare etter to dager til sjøs blir skipet bombet og senket. Norah og venninnen Nestah, redder seg i land på en strand i Indonesia, men blir fanget og sendt til et enda verre sted enn det de forlot, de beryktede japanske krigsfangeleirene. Her råder sult og brutalitet, men også små glimt av håp, som når musikken fra Norahs “stemmeorkester” gir de andre fangene et øyeblikks flukt fra elendigheten. Og kanskje vil vennskapene kvinne i leiren bygger gi noen av dem håpet, styrken og kameratskapet de trenger for å overleve. Dette er en historie om kvinner i krig: en roman om søsterskap, tapperhet og utholdenhet under de mørkeste omstendighetene.
Etterpå skal jeg lese og kose meg og glede meg til dagene som kommer.
