Continue reading “Forskjellen på bevisst/ubevisst”

 

Når vi begynner å få smaken på å lære mer om det spirituelle, blir vi lett veldig ivrig.

Vi vil at alt skal skje med en gang.

Hjertet gir oss gjerne ideer, tanker, men det betyr ikke at vi skal kaste alt vi har i hendene og igangsette umiddelbart.

Det hender vel så ofte at tiden må modnes, at ikke alt er klart.

Er det riktig tid, vil ting legge seg til rette.

Er det ikke klart, møter vi gjerne motstand.

Alt stopper opp og vi blir frustrert.

 

Ofte kan vi være så sikker på at vi er på riktig vei, likevel stanger vi hodet i veggen.

Vi møter snubletråder overalt og vi lurer da på om vi er på feil vei.

Det kan det være, men det kan også være at vi er for tidlig ute.

At vi rett og slett må sette oss ned og vente litt.

Det kan være at vi skal møte noen andre,som ikke er klar.

Eller at vi selv må modnes, lære litt mer først.

Det kan være utallige årsaker bak som vi ikke ser.

Derfor er det best å beholde roen og stole på at alt skjer til riktig tid.

 

Når vi utvikler oss, høyner vi frekvensene våre og det kan også være tøft for kroppen fysisk.

Den er tregere masse og vil gjerne reagere når frekvensene høynes.

Det er også en grunn til at vi må ta det med ro.

Hvorfor skal vi bestandig ha det så travelt.

Jo, vi elsker jo å lære og det er berusende når vi oppdager hvordan vi endrer oss.

Hvordan vi blir åpnere og jobber lettere spirituelt, men vi har god tid.

Å være for tidlig ute, nytter slett ikke.

Dessuten har vi ofte en drøm i hodet som er en gulrot vi springer etter, men det er ikke sikkert vi skal helt frem til det drømmen viser.

Det kan være bare drivkraften for å få oss avgårde.

For at vi skal ta de steg vi må for å lære det vi skal.

Så kast ikke alt du har og spring, men gå sakte.

Nyt læretiden din og vær i tillitt.

Noen ganger skal det være en pause.

Og ofte vil du da oppdage at når det så begynner å skje ting igjen, er noe endret i deg.

Da er du ofte blitt enda åpnere.

Så bli ikke frustrert over å møte motstand.

Len deg tilbake, vær i nuet og se på hva som skjer rundt deg.

Plutselig blir du dyttet fremover igjen.

I dag

 

 

Kylling med mozarella, soltørket tomat og pesto

Like god både i ovn og på grill

Kyllingen er snittet på skrå, fylt med en blanding av soltørket tomat, Parmesan, persille, hvitløk, chili, basilikum, salt og pepper. Toppet med mozarella og pesto. Jeg lagde pesto av restene av basilikum og persille, blandet med hvitløk og litt parmesan. Når jeg lager mat til grill eller tapas og den type mat, bruker jeg samme ingrediensene så jeg bruker opp det jeg har kjøpt, istedetfor å kjøpe masse forskjellig og bruke litt og sitte igjen med rester som blir kastet.
Denne kyllingretten på grillen ble smasking god. Ideen er hentet fra Coop Mega sine sider på facebook.

Leseeksemplar fra Pax forlag

 

Wow, for en ROMAN, ja med store bokstaver. Denne har alt den behøver for å bli en klassiker.

En finsk-karelsk storfamilie, ganske så dysfunksjonell sådan, mor og far og 14 barn.

Alle får fortelle sin historie. En spade kalles en spade, her pakkes ikke noe inn i vatt, så det er en fargerik fortelling fra Tornedalen i 1980 årene.

Anbefales til de som liker gode, fortellende romaner om en fengslende familie med ulike personligheter.

 

Sitat:

Barn, selv om de er små, rommer så store verdener inni seg. Også i den lille nyfødte bylten er informasjonen tett, gener på rekke og rad, fra å ha vært i gjære så lenge, nå endelig klare til å begynne å spire.

Alt kan du bli, tenker foreldrene som titter ned på det lille underverket. Men det er ikke sant. For et barn kan bli mange ting, men ikke hva som helst. Ikke alt. Så fort man blir født, begynner dørene å lukkes.

Før man får et barn, så tenker man at det har alle forutsetninger og muligheter, og at det er ens jobb som forelder å oppdra barnet til noe storslagent, og om ikke storslagent, så i hvert fall til å bli lykkelig, man tror at det er ens jobb å skape et lykkelig individ, i hvertfall lykkeligere enn man er selv.

Det er et stort traume å bli forelder, større enn å bli født, for bortsett fra selve utdrivelsen, er det å bli født bare et lykketreff, en overaskelse.

Å bli født. Å leve. Å begynne å dø.

Det ville ha vært dumt å si at foreldre ikke bærer ansvar for barna, at de bare blir det de blir, blir det de er predestinert til å bli, men man skal huske at man har mye mindre kontroll og ansvar enn man først kunne tro.

Barnet blir det som det blir, og det kommer an på mange ulike faktorer.

Når man får et andre barn, begynner det å gå opp for en hvor liten mulighet man egentlig har til å påvirke verden. For barn er ulike. De fødes ulike, og de blir ulike, avhengig av en rekke ulike faktorer.

Kjærligheten fra en forelder er natruligvis en bidragende faktor. Men langt fra den eneste.

Og ingen steder innen biologien er det lovfestet at det hører til vår natur å bli lykkelige

 

 

 

Juni

 

Nå skal jeg lese:

Heather Morris, Cilkas reise

Leseeksemplar fra Aschehoug

Mange har nok lest Tatovøren i Auschwitz. En sterk og sann historie.

Heather Morris, Tatovøren i Auschwitz

Nå kommer en ny sann historie, historien om Cilka. Dette er nok enda en bok der man må legge følelsene igjen utenpå. Lese men ikke føle.

Jeg har lest en del bøker fra krig i det siste og etter Simon Sebag Montefiore, Rød himmel, som er fra slagmarken i Russland, tenkte jeg at nå skulle jeg ha fri fra krigshandlinger til høstmørket setter inn, men jeg ser at det blir med noen denne måneden også.

https://lillasjel.blogg.no/simon-sebag-montefiore-rod-himmel.html

 

 

Cilkas skjønnhet reddet livet hennes – men ble også hennes skjebne.
Cilka Klein var bare 16 år da hun i 1942 ble sendt til Auschwitz. Hun var så vakker at hun ble tatt til side, og leirkommandanten
brukte henne til sine private behov. Cilka overlevde Auschwitz, men da russerne frigjorde leiren i 1945 ble hun dømt for å ha
samarbeidet med den tyske fienden. På nytt ble hun stuet sammen med desperate kvinner og barn. Denne gangen var målet Sibir.
Cilka var 18 år da hun havnet i den brutale Gulag leiren i det øde Sibir. I denne ubeskrivelig mørke tilværelsen, i enda et terrorregime, finner Cilka en utrolig styrke i seg selv. Hun er sterk nok til å hjelpe andre i leiren og til selv å komme gjennom enda et helvete.
Dette er fortsettelsen på historien fra «Tatovøren i Auschwitz», og fortellingen er basert på virkelige hendelser.

Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil å dele, både lesere, forfattere og forlag.

Bokinspirasjon for alle.

https://www.facebook.com/groups/3708195432531753/?ref=share

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nina Wähä, Testamente

Leseeksemplar fra Pax forlag

 

Wow, for en ROMAN, ja med store bokstaver. Denne har alt den behøver for å bli en klassiker.

En finsk-karelsk storfamilie, ganske så dysfunksjonell sådan, mor og far og 14 barn.

Alle får fortelle sin historie. En spade kalles en spade, her pakkes ikke noe inn i vatt, så det er en fargerik fortelling fra Tornedalen i 1980 årene.

Anbefales til de som liker gode, fortellende romaner om en fengslende familie med ulike personligheter.

 

Sitat:

Barn, selv om de er små, rommer så store verdener inni seg. Også i den lille nyfødte bylten er informasjonen tett, gener på rekke og rad, fra å ha vært i gjære så lenge, nå endelig klare til å begynne å spire.

Alt kan du bli, tenker foreldrene som titter ned på det lille underverket. Men det er ikke sant. For et barn kan bli mange ting, men ikke hva som helst. Ikke alt. Så fort man blir født, begynner dørene å lukkes.

Før man får et barn, så tenker man at det har alle forutsetninger og muligheter, og at det er ens jobb som forelder å oppdra barnet til noe storslagent, og om ikke storslagent, så i hvert fall til å bli lykkelig, man tror at det er ens jobb å skape et lykkelig individ, i hvertfall lykkeligere enn man er selv.

Det er et stort traume å bli forelder, større enn å bli født, for bortsett fra selve utdrivelsen, er det å bli født bare et lykketreff, en overaskelse.

Å bli født. Å leve. Å begynne å dø.

Det ville ha vært dumt å si at foreldre ikke bærer ansvar for barna, at de bare blir det de blir, blir det de er predestinert til å bli, men man skal huske at man har mye mindre kontroll og ansvar enn man først kunne tro.

Barnet blir det som det blir, og det kommer an på mange ulike faktorer.

Når man får et andre barn, begynner det å gå opp for en hvor liten mulighet man egentlig har til å påvirke verden. For barn er ulike. De fødes ulike, og de blir ulike, avhengig av en rekke ulike faktorer.

Kjærligheten fra en forelder er natruligvis en bidragende faktor. Men langt fra den eneste.

Og ingen steder innen biologien er det lovfestet at det hører til vår natur å bli lykkelige

 

 

 

Juni

 

Nå skal jeg lese:

Heather Morris, Cilkas reise

Leseeksemplar fra Aschehoug

Mange har nok lest Tatovøren i Auschwitz. En sterk og sann historie.

Heather Morris, Tatovøren i Auschwitz

Nå kommer en ny sann historie, historien om Cilka. Dette er nok enda en bok der man må legge følelsene igjen utenpå. Lese men ikke føle.

Jeg har lest en del bøker fra krig i det siste og etter Simon Sebag Montefiore, Rød himmel, som er fra slagmarken i Russland, tenkte jeg at nå skulle jeg ha fri fra krigshandlinger til høstmørket setter inn, men jeg ser at det blir med noen denne måneden også.

https://lillasjel.blogg.no/simon-sebag-montefiore-rod-himmel.html

 

Cilkas skjønnhet reddet livet hennes – men ble også hennes skjebne.
Cilka Klein var bare 16 år da hun i 1942 ble sendt til Auschwitz. Hun var så vakker at hun ble tatt til side, og leirkommandanten
brukte henne til sine private behov. Cilka overlevde Auschwitz, men da russerne frigjorde leiren i 1945 ble hun dømt for å ha
samarbeidet med den tyske fienden. På nytt ble hun stuet sammen med desperate kvinner og barn. Denne gangen var målet Sibir.
Cilka var 18 år da hun havnet i den brutale Gulag leiren i det øde Sibir. I denne ubeskrivelig mørke tilværelsen, i enda et terrorregime, finner Cilka en utrolig styrke i seg selv. Hun er sterk nok til å hjelpe andre i leiren og til selv å komme gjennom enda et helvete.
Dette er fortsettelsen på historien fra «Tatovøren i Auschwitz», og fortellingen er basert på virkelige hendelser.

Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil å dele, både lesere, forfattere og forlag.

Bokinspirasjon for alle.

https://www.facebook.com/groups/3708195432531753/?ref=share

 

 

 

Årets grillfest i strålende vær. Slik har det ikke bestandig vært.

Grillparty

GRILLPARTY ELLER PUTT I OVNEN PARTY

GRILLPARTY

Denne feriegrillen her husker jeg ikke, så det var et morsomt gjensyn

FERIEGRILL

Samle venner til festlig lag – Grillaften

Da ble det grillfest i 2018 også.

Menyen er stort sett lik fra år til år med litt variasjon. Rådyrspyd var nytt av året og de syntes jeg ble veldig god, så det skal gjentas.

Meny 2020
Ventepølse
Marinert laksefilet
Scampipakker
Rådyrspyd
Kyllingspyd
Spareribs
Ytrefilet av lam
Småpoteter med kryddersmør
Grønnsaker
Evas salat
Mettes focaccia

 

Når jeg skal lage mye mat, begynner jeg dagen før.

Først må jeg lage huskeliste.

Huskeliste

Laks, hvitløk, chili, olje, sitron,persille

Scampi, paprika,mango,hvitløk,Chili,avocado, Tomat,sitron,olje,rødløk,persille

Lam
Kylling,paprika, cherrytomater, sopp, rødløk
Spareribs, ferdigmarinert Rema, den er god.
Rådyrfarse
Kryddersmør
Poteter
Grønnsaker. Paprika, rødløk, chili, hvitløk, eple, tomat, fetaost,sopp

Jeg startet med å lage de ulike marinadene.

 

Jeg kutter chili og hvitløk til alle marinadene på en gang, for det er mye raskere enn å stå og dille med det, til hver enkelt marinade,

 

 

 

Scampipakker.
Det kjedeligste er å rense scampiene for jeg liker å bruke de rå med skall.

Scampi, paprika,mango,hvitløk,Chili,avocado,Tomat,sitron,olje,rødløk,persille

Dette blander jeg og lar stå i kjøleskapet til dagen etter. Fordeles i pakker eller tømmes i en form. Er også veldig god rett å putte i ovnen. Vi spiser gjerne Scampi en lørdagskveld med hvitløksbrød til.

 

 

Grønnsaker. Paprika, rødløk, chili, hvitløk, eple, fetaost,sopp.

Det vanskelige med grill for meg er at det er lett å oversteke og grønnsakene ble litt for mye stekt, ikke brent heldigvis, men veldig myke.
Ytrefilet lam, var bare saltet og pepret, og også den ble litt for mye stekt. Kokken er derfor ikke helt fornøyd med gjennomkjøringen.

 

Laks, hvitløk, chili, olje, sitron,persille

 

 

Grønnsaker til kyllingspyd ble også kuttet dagen. Kyllingen ble kuttet i biter og marinert. Tredd på spyd dagen etter, men ikke noe problem om de lages ferdig, pakkes inn, settes kaldt og kan legges rett på grillen.

Slik mat er mye prikleri som hver for seg ikke tar lang tid, men når det er mye forskjellig, tar det mye tid likevel.

 

 

Rådyrspyd. 400 GR Rådyrkjøttdeig, kjøres i foodprocessor sammen med 1 god Ts salt og litt pepper, 5 min, spes så med et egg og fløte til passende deig. Pass på så den ikke blir for løs.

Alle typer kjøttdeig kan brukes. Veldig lettvint, tar jo bare få minutter.

 

 

Potetene stod klar og ventet i ovnen. Når vi var klar til å spise, husket jeg at jeg ikke hadde satt på ovnen, veldig morsomt. Maten stod jo klar på bordet. På med ovnen, et glass vin og maten ble litt ettervarmen på grillen og 30 min etterpå, ble det endelig mat.

Jeg prikket potetene med en gaffel og saltet med salt med chilismak. Mens jeg gjorde dette, så jeg en halv pakke cherrytomater på benken og derfor ble de impulsivt kuttet og lagt på toppen.
Neste gang skal jeg ha potetalarn på telefon så vi slipper å vente.

Omgivelsene kan man ikke klage på

 

Pynting av bord er ikke min spesialitet så det tar jeg lettvint, men sendte gubben ut for å plukke noen blader av lønnetreet i bakgrunnen

 

 

 

Gjestene var blide og tålmodige.

 

Og kake ble det også til jubilantene. Dajmkake hadde Mette med seg og den var nydelig. Vi spiste nesten hele kaka, men er igjen en liten bit  til vi skal spise rester i dag

 

Når vi er i syden, har jeg oppdrag med å skrive dagsrapport. Da tar jeg med ord som blir sagt i løpet av dagen og ablegøyer vi finner på. Ingen tar seg selv høytidlig og alle tåler å bli ertet litt. Jeg bruker å lese opp rapporten etter middagen om kvelden, men denne gangen fikk de en liten miniversjon som invitasjon dagen før.

 

Kjære gode venner
I dag kommer rapporten på forhånd
Dette skjer i et anfall av pur glede og forventning
Igjen skal vi samles til festlig lag
En samling venner som kommer nærmere og nærmere hverandre
For en glede det er
For et privilegium
La oss aldri glemme hvor heldige vi er

Så nå er vi klar for feiring
Sprudlende ligger på kjøl
Vi skal feire Fruen på Osphaugens store dag, som var i mai
Vi skal feire Kitchdama, som om ikke mange dagene også fyller år
Dommeren har allerede passert det magiske tall, men det må vi skåle for.
Det er de tre, men vi andre vil også feires

Vi skal feire hun som fylte rundt for en stund tilbake, som vi ikke helt har fått feiret, hun som er sprek og sunn og lett til beins.
Vi skal feire henne som enda er i femtiårene, og er blitt bobilbærte
Vi skal også feire han som stort sett lurer seg unna feiring i juli, fordi han innimellom tror han er nordlending
Vi skal feire han som fylte dag nå nettopp og ble lovt en feiring
Vi skal feire verten som snart fyller halvrundt og er den gamle i flokken.
Han skal også feires for å være ferdig med å legge nytt tak på huset.
Arbeider fra morgen til kvelden og fortjener feiring
Vertinnen vil også ha en skål denne gangen, ja hun er jo fortsatt ung men hun vil feire at hun har funnet litt igjen sitt sprudlende jeg, i og med at kroppen spiller mye mer på lag.

Ja slik skal vi feires
Med knirkende knær og hofter som skrangler
Med føtter som må mykes opp i det vi prøver å reise oss fra stolen
Vi har fulgt hverandres liv nå i en mannsalder, stadig mer knyttet sammen
I gode og i vonde dager har vi hverandre
Og med et glimt i øyet, fra hun som skriver, så vet hun at sånn vil det bli helt inn i evigheten
Derfor skåler vi også og minnes også han som allerede har gått før oss.
Vi holder sammen og det feirer vi
Alle gode minner som beriker hjertene våre, minnes vi med glede og takknemlighet
Lørdag 20. Juni klokka 18.00
Skål

 

 

Til og med fuglene hviler på fjorden etter en vellykket aften Takk <3

 

Personlige Lillasjelord skrevet på bestilling. Ta kontakt hvis du vil ha din egen reading. SMS 9946 7178

 

Noen ganger føler vi at vi er omringet av søle.

Som om vi står i en grøft og aldri kommer oss opp.

Det er som om vi kaver og kaver og når kanten med fingrene, men så glipper det igjen og vi faller ned igjen.

Og vi forstår ikke hvorfor.

Forholdene skal egentlig være lagt til rette for at vi skulle ha det fint.

Så hvorfor skal det da være så strevsomt hele tiden.

Vi føler at vi vet hva som skal til for at vi skal ha det bra.

Vi sørger for at dette blir i orden.

Da er det så fint en liten stund, men så faller vi igjen, tilsynelatende uten grunn.

Så hva gjør vi så for å unngå disse fallene.

 

For det første må vi innse at det er ikke vår skyld.

Det vil ikke hjelpe om vi blir flinkere, mer stanhaftig, mer tålmodig.

Det er et mønster kroppen har lært seg.

Det kan ofte ligge svært langt tilbake i tid.

Det kan være en tid der ingenting nyttet.

Man prøvde å være flink pike for da skulle alt ordne seg.

Så gjorde det ikke det, det kom stadig nye skuffelser.

Sorg og smerte og skuffelse, løgner og svik.

Ikke noe setter mer spor etter seg i kroppen.

Det ligger der som et betent sår og ulmer.

Så snart noe lite trigger, slår kroppen til.

Den vil ikke ha mer og for å beskytte oss, føler den det bedre å falle.

Da kan vi nemlig gjemme oss litt for omverdenen.

Da har vi unnskyldning for å ta en pause.

Alle forstår hvis man sier at man ikke er helt i form.

Men til slutt blir det et mønster og kroppen handler helt uavhengig av våre bevisste tanker.

 

Det er mulig at man må åpne opp ryggsekken og slippe ut noen gamle minner.

Helt tilbake til da man var barn.

Kanskje skjedde det noe der i fire, fem års alderen som gjentok seg noen år senere.

Heldigvis kommer det opp litt lag på lag, når vi først blir dette bevisst.

Når vi tillater det lille barnet inni oss å fortelle.

Vi kan ofte glemt det kroppen vår husker.

Å minnes hendelser og deretter tillate oss å legge det bak oss kan derfor lette mye på.

Men det tar tid, for år med opplevelser, gir man ikke slipp på så lett.

Noen minner vil også være sårere og sitte hardere fast enn andre.

Men det vil bli lettere etterhvert som ryggsekken tømmes.

Det er viktig å huske at ting som er skjedd, kan ikke gjøres om, men man kan velge å ikke la de påvirke livet videre.

Energiene i hendelsen vil da endres og bli mindre smertefull å bære på.

 

Når det er snakk om energier, kan de også føles tunge fysisk på kroppen.

Du er nok mye åpnere enn du er klar over og du kjenner disse energiene.

Det kan være en tyngde i kroppen, sus i ører, svimmelhet, press i hodet, stikninger i kropp og hender, med mere.

Det er mest sannsynlig også noen som ønsker å få si deg at de er der.

Disse kommer gjerne på kveldstid når du har mest ro rundt deg.

Dette er noe du har vært svært glad i, som brukte å være en støtte for deg når du var barn.

Du kjenner ofte da at du klør rundt nesen eller som om noen står bak deg og rufser deg litt i håret.

Når du kjenner dette, lukk bare øynene litt og vær i energiene.

Det er ikke noe du skal føle frykt for.

Flere og flere åpner nå opp og kjenner mer energier fysisk enn de gjorde før.

Du kan også be om å få renset der du bor.

Alt er energi og ting som skjer i hus og område, legger igjen spor.

Lukk øynene og be om at det blir renset rundt deg.

Jo mer du gjør det, jo lettere blir det.

Da vil du merke at atmosfæren rundt deg vil bli lettere for å gå i tunge energier daglig, gjør at man lett kan kjenne seg sliten ut.

 

 

Du er et fint og varmt menneske.

Du er snill mot alle, men streng med deg selv.

Ikke prøv å bli perfekt, for ingen er det.

Ingen vil ha en perfekt robot.

Alle er vi mennesker og vi har våre sterke og svake sider.

På den måten utfyller vi hverandre.

Godta det du ikke får til, det er helt ok.

Ikke tenk at alle er flinkere eller bedre enn deg og at du skal føle skyld for det du mestrer.

For der du er sterk, er andre svake.

Gi deg heller en klapp på skulderen innimellom og si at du er bra nok, akkurat som du er.

Du vet at mange er glad i deg og derfor skal du også være glad i den du er.

De vil ikke ha deg annerledes.

Unn deg selv noe som gjør deg glad uten å få dårlig samvittighet.

Er du glad, blir alt så mye lettere.

Da vil du også stråle mye mer.

Det var våre ord til deg.

 

Vær deg selv du vakre menneske

Vit at det er bra nok

Ikke prøv å endre personlighet

Du er den du skal være

Du skal ikke være noen kopi av en annen

Du skal være deg

 

 

 

 

Har dere lagt merke til når hendene opererer helt på egenhånd?

Når du sier nei, nå er det nok, men de fortsetter likevel.

Alkurat nå er det nok kirsebær sier jeg.

Men den venstre hånden, denne gang, den hører ikke etter.

Den tar en til og en til.

Det er snart middag, sier jeg, det er nok nå.

Likevel trosser den hjernen og som om du er helt uten evne til å bestemme noe som helst, gjør den som den vil.

Denne gangen er det kirsebær, ok, sunt nok, men hva med sjokoladebitene som forsvinner en etter en.

Peanøtter og potetgull, samme greia.

Det er som om hendene lever sitt eget liv.

Ja de er nesten som unger, du snakker og snakker men de hører ikke etter.

 

Sukk, ja er det ikke slik vi alltid er.

Vi vet hva som er riktig, likevel fortsetter vi.

Alle våre uvaner som vi så inderlig vet er direkte dumt.

Likevel fortsetter  vi, som om vi var noen  programmerte roboter.

Bare en til, bare en til, bare en til, ja det er hakk i plata.

Er det ikke forbasket irriterende hvordan vår fornuftige hjerne blir fullstendig overkjørt.

 

Da kan vi kanskje også ha litt forståelse for de som er hekta på andre ting, som alle rusmidler eller gambling eller hva det måtte være.

Det er ikke bare å si nei og så slutter vi.

Det er en kamp.

Jeg brukte flere år bare for å kutte røyken.

Jeg var likedan da som med kirsebærene.

Bare en til, bare en til.

Men til slutt ble jeg så lei av at røyken styrte meg, at jeg greide å slutte.

Og du verden hvor deilig det er å være røykfri.

Nå ble det vanskelig å skrive for venstre hånda er på vei for å ta en kirsebær til.

I dag

 

 

 

 

Hva velger du å se?

Hva gir du ditt fokus?

Hvilke tanker velger du?

Ja for vi har hele tiden valg.

Bevisste valg.

 

Velger du å svartmale?

Lar du frykten din bestemme hva du skal se?

Lar du den plukke ut tankene dine, styre ordene og handlingene dine?

Lar du den bestemme hvilken vei du skal gå?

Tenker du i så fall over hva det gjør med deg?

Tenker du da på hvordan det er å møte deg?

Beriker det livet ditt?

 

Eller går du rundt med bind for øynene?

Vil du ikke se, er det bedre bare å late som?

Fortrenger du det ubehagelige, later som om det ikke eksisterer.

Vet du hvordan det fungerer i lengden?

Det blir ikke borte det du ikke vil se, er ikke det ekkelt å tenke på?

Det ligger der som en verkebyll, vokser og vokser, for en dag å trenge seg på og ut.

Da har du ingen kontroll og det er nettopp kontrollen du er redd for å miste, er det ikke?

Du er redd for det du ikke ser og likevel lukker du øynene for ikke å se.

Ja sannheten er ikke bestandig morsom, men ser du den, kan du handle.

Lukker du øynene blir du aldri ferdig med det.

 

Eller er du av de som liker å se det gode og glade?

Som velger det de vet er best for kroppen.

De som viser omtanke og lytter uten fordommer.

De som ikke bestandig tviholder på retten sin, men viker hvis det er det riktige.

De som forventer at ting skjer på best mulig måte, også når de står overfor utfordringer.

De som vet at det er viktig å ha fokus på løsning, ikke utfordring.

At vi hele tiden kan velge og dermed skape dagen best mulig.

 

Trenger du briller for å se?

Er noe utydelig?

Pass på at du velger de rette.

De som er best for deg, de som gjør deg vakrest, får deg til å stråle.

I dag

 

 

 

 

 

Ruta Sepetys, Taushetens pris

Leseeksemplar fra Cappelen Damm

 

Da har jeg hatt gleden av enda en stor leseopplevelse av en av de bøkene som selges på matbutikken, i tillegg til bokhandelen. Før i tiden var det kun superlette romantiske bøker som ble solgt der, nå kan du finne veldig gode romaner, slik som Taushetens pris. Jeg så den faktisk i hylla på Rema når jeg handlet til helgen.

Handlingen starter i Madrid, Spania i 1957. Franco styrer landet og spanjolene har det vanskelig. De må være forsiktig med alt de sier og gjør, for ikke å bli arrestert og det er knapphet på mat og jobber.

 

Sitat: Under Franco er det ikke lenger religionsfrihet. Protestantiske  og jødiske gudstjenester er ikke tillatt innen hjemmets fire vegger. Ikke bryllup eller begravelser heller. Det er et militærdiktatur. Folk i Catalonia og Baskerland har ikke lov å snakke sitt eget språk. Folket er lydig fordi de er følelsesmessig utmattet. Det er spenning mellom historie og hukommelse. Enkelte er desperate etter å huske, mens andre er desperate etter å glemme

 

Sitat:

Fuga stirrer inn i det knuste speilet.

Han er ikke redd.

Han er ikke redd oksene. Han er ikke redd oppdretterne. Han er ikke redd Kråkene. Han er ikke redd fattigdom eller nød.

Han er ikke redd Franco.

Fuga døde da han var liten, myrdet av monstrene i guttehjemme.

Han sitter på sitt eget speilbilde og begynner den indre samtalen.

Det er umulig å drepe en mann som allerede er død. Spilet er knust,men speilbildet er det samme. Gjenoppstandelse er mulig. Huerfano. Du kjemper for de glemte, de misbrukte, de sultne og de uønskede. Du kjemper for din eneste ene venn, akkurat som han kjemper for deg.

 

Barn av spanske republikanere ble stålet fra fødeklinikker rundt om i Spania og solgt til fascistfamilier til skyhøye priser. Foreldrene fikk vite at barna var døde og ble vist et dødt spedbarn.

Dette var også temaet i Rosanna Leys bok, De tapte barna.

 

https://lillasjel.blogg.no/rosanna-ley-de-tapte-barna.html

 

Trist er det også å lese om hvordan familiene måtte betale for sine døde som var gravlagt, hvis ikke ble de gravd opp igjen og kastet i en massegrav.

Tenk at det er ikke så mange årene siden dette skjedde.

Jeg elsker slike bøker som gir meg lærdom og folkets historie.

Anbefales varmt til de som liker gode romaner.

 

 

Madrid, 1957. Under det fascistiske diktaturet til general Franco skjuler Spania en mørk hemmelighet. Samtidig strømmer det på med turister og utenlandske forretningsmenn, som alle kommer for å nyte av Spanias solskinn og vin. Blant dem er attenårige Daniel Matheson, sønn av en oljemagnat fra Texas, som ankommer Madrid sammen med sine foreldre. Interessen for fotografering – og skjebnen – gjør at han møter Ana. Hun er stuepike på hotellet der han bor, og kommer fra fattige kår. Daniel ivrer etter å ta bilder av nabolaget hennes, men forstår ikke at han på den måten utsetter Ana og familien hennes for stor fare … Ruta Sepetys belyser på mesterlig vis historiens mørkeste sider, i denne episke, hjerteskjærende romanen om identitet, uforglemmelig kjærlighet, krigens konsekvenser og voldshandlingene som ble tiet i hjel i etterkrigstidens Spania.

«En rørende fortelling, som blir enda sterkere fordi den er basert på reelle, mindre kjente, hendelser i historien. (…) En fengslende, skarp og opplysende historisk roman.» BOOKLIST, starred review

«Troverdige, komplekse karakterer som er på vei inn i voksenlivet, og som stiller de spørsmålene vi alle må svare på om vår plass i verden. (…) En storslått roman. Kirkus STARRED REVIEW **

“Denne høstens mest oppsiktsvekkende historiske roman!” Refinery 29

“Denne gripende, uforglemmelige historiske romanen gir et minneverdig portrett av Francos Spania.» —Publishers Weekly, *STARRED REVIEW*

 

 

 

 

Nå skal jeg lese en eller  kanskje to, hvis den dukker opp, jurybøker for Bookis, før jeg tar fatt på Testament, en bok jeg er veldig nysgjerrig på.

 

Nina Wähä, Testamente

Leseeksemplar fra Pax forlag

 

 

 

Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil å dele, både lesere, forfattere og forlag.

Bokinspirasjon for alle.

https://www.facebook.com/groups/3708195432531753/?ref=share