Han fortalte det her forleden at han måtte opp så tidlig for å planlegge dagen.
Alle som kjenner oss vet at det er noe han er svært opptatt av.
Han har en timeplan for hele dagen.
Når jeg spurte han i går hva planen for dagen var, da sa han: Jau, me må væl gå èin liten tur i dag au.
Der er klart at slike villøftige planer, krever planlegging.
Ca 8 står da fruen opp og ser noenlunde sånn ut.
Morgenfrisk og opplagt.
Hun tusler ut på balkongen, deiser ned i stolen og grynter, sitter du her ja.
Så venter hun noen minutter.
Hvis det ikke er tegn til reaksjon, banker hun i bordet, på sin side.
Det betyr, når kommer kaffen?
Når den blir servert, da er det stille igjen en stund mens Facebook sjekkes for nyheter, meldinger besvares osv. Å være på bloggtoppen er hardt arbeid. Det har til og med tjeneren forstått.
Når flasken til fruen står på benken, da betyr det: Denne må fylles.
Klokken 12.00 lokal tid, var det time hos stoffskiftelege Omdal.
Telefontimer er fint. Tilstand stabil. Lege og pasient fornøyd.
Her forleden var jeg oppe til eksamen.
Jeg virrer nemlig rundt som en hodeløs høne uten vinger.
Jeg vet aldri hvilken vei jeg skal gå.
Jeg er sjelden i baren til venstre, for tjeneren tar seg jo av alle slike oppgaver.
Likevel har jeg en tendens til å gå til venstre, istedetfor til høyre mot resepsjonen, når jeg kommer opp fra restauranten.
Er jeg på rommet, vil jeg ned på restauranten og er jeg på restauranten, skal jeg opp på rommet.
Utfordringen er bare at rommet er i 3., restauranten i 7. I tillegg må man opp i 8. for så å gå ned i 7. Er det rart jeg surrer?
Ut fra resepsjonen, må jeg til høyre for å finne heisa ned til rommet. Skal jeg opp i 9. må jeg til venstre. Ofte går jeg ut der de menneskene står, mens jeg skulle ut og så inn til venstre. Og for ikke å snakke om heisene. Det er ingen vits i å klikke opp hvis du skal ha heis. Da blir du der stående. Kun ned og uansett om du skal opp eller ned, sier damen i heisen…. Going up.
Stadig like forvirret?
Så eksamensoppgaven var å finne tilbake til rommet fra restauranten. Alene uten følge.
Først opp fra 7. til 8. Ut til høyre, gjennom resepsjon, så til høyre igjen.
Heisa ned til 3, deretter bortover gangen til venstre, til 320.
Akkurat den siste biten er jeg god på.
Jeg bestod eksamen med glans. Jeg fikk plusspoeng for at det var jeg som fant ut at man måtte trykke på nedknappen, for at heisa i det hele tatt skulle dukke opp.
Ja nå har jeg ikke nevnt at selv om du klikker ned fra 3. går den ned til 1. og 2. først, før den kommer opp i 3. full( 4 mennesker er fullt)
Men eksamen bestått takk og lov.
Hjemme har jeg robotstøvsuger. Her en den spanske versjonen. Finnes i ulike farger fra hvitspraglet til svart. Her er en av den mørke typen.
Frokostutsikten er fortsatt fabelaktig.
I dag måtte jeg ha en rolig dag.
Treneren derimot, han pisket på. Kun en stopp fikk jeg på vei opp på Europasenteret i dag. Da var han fornøyd.
Vel nede igjen, hadde jeg en hel jobb med å pynte juletre.
Etterpå var det testing av nye stresslessmodeller. Denne er faktisk den beste til nå.
En bra historisk roman er dette. Jeg savner kanskje litt mer innlevelse og følelser. Jeg synes det blir litt som om noen andre enn de som har opplevd det, forteller historien.Jeg liker godt de forfatterne som skriver så ekte at jeg tror de selv har opplevd det de skriver om. Men en flott bok for meg som er på ferie og en forfatter jeg gjerne anbefaler hvis du liker historiske romaner, basert på virkelige hendelser.
Forfatteren av bestselgeren Barna fra toget vender her tilbake med en ambisiøs, følelsessterk roman om tre kvinner, hvis liv er knyttet til hverandre i et nytt samfunn i Australia på 1800-tallet.
Evangeline er en ung og naiv guvernante i London da hun blir forført av sønnen til arbeidsgiveren sin. Hun blir gravid og sendes til det beryktede fengselet Newgate. Etter noen måneder i det illeluktende, overfylte fengselet får hun vite at hun skal overflyttes til en straffekoloni i Australia, “landet bortenfor alle hav”. Fremtiden er usikker, men Evangeline vet én ting: Barnet hun bærer, vil bli født under overfarten dit.
Underveis blir Evangeline kjent med Hazel, som ble dømt til syv års fengsel for å stjele en sølvskje. Hazel eren dyktig jordmor med kunnskap om helbredende urter. Snart tilbyr hun sine tjenester til både de andre fangene og sjømennene, i bytte mot andre tjenester.
Selv om Australia har vært aboriginenes hjemland i mer enn 50 000 år, har de blitt sett på som en plage av den britiske regjeringen. Mange er blitt tvangsflyttet, og landet er overtatt av hvite kolonister. En av de tvangsflyttede er foreldreløse Mathinna, datteren av en stammeleder, som nå er adoptert av den nye guvernøren. I denne storslagne romanen blir vi kjent med et nytt samfunn i et vakkert land som står overfor mange utfordringer. Her fortelles historien om Australia fra et friskt perspektiv gjennom opplevelsene til Evangeline, Hazel og Mathinna. Livet i Australia kan være hardt og brutalt, men for noen er det også en mulighet til å begynne på nytt.
Da leser jeg:
Jørgen Jæger, Skyggejakten
Kjøpt selv
I oktober var vi på krimhelg på Osterøy. Der var Jørgen Jæger. Jeg har ikke lest Jægers bøker og det tenkte jeg å gjøre. Nå står det at Skyggejakten er den første boken om Ole Vik. Det er det faktisk ikke. Den historien fikk vi høre på Osterøy. Det sorte fåret var egentlig det første manuset, men den fikk han ikke utgitt da. Han måtte skrive en ny, som ble Skyggejakten. Det sorte fåret, ble utgitt først i år.
Mange er misunnelige på grunn av den formuen som skraphandler Ingolf Holgersen har bygd opp gjennom et langt liv, og mange synes han er kald og overlegen. De vet imidlertid ikke at han har diagnosen schizofrenparanoid, og at han i perioder tror at han blir forfulgt av alt og alle. Når Holgersen ringer sønnen Cato og forteller at en person har skutt etter ham, tror Cato at faren er syk igjen. Familien stiller seg avventende, og skritt for skritt drives Holgersen inn i sykdommen. Når katastrofen inntreffer, går lensmann Ole Vik grundig til verks. Han finner ingen spor etter den mystiske angriperen. Saken skal henlegges, da et meget uvanlig spor dukker opp. Skyggejakten er første bok om lensmann Ole Vik.
Jørgen Jæger, Kamelonene
Kjøpt selv. Bok 2 om Ole Vik.
Lensmann Ole Vik er på vei til ferie i Hellas sammen med sin gryende kjærlighet, Hilde Ramnes. Men de kommer ikke lenger enn til Borg, hvor de dumper opp i et bankran. Alt går galt. Raneren tvinger Hilde med seg bort fra åstedet. Det hersker full forvirring, og verdifull tid går før politiet oppdager at det også har skjedd en kidnapping. Byen snus på hodet i en hektisk leteaksjon, men forgjeves. En ransbølge går over distriktet. To mennesker blir brutalt tatt av dage, og jakten på ranerne intensiveres. Samtidig må Ole kjempe mot intern uro i etaten. Han vet ikke lenger hvem han kan stole på, og i kulissene sitter en kynisk skikkelse – en sann kameleon.
Fra krimhelg på Osterøy:
Første mann ut er Jørgen Jæger.
Han debuterte, 57 år gammel og han skriver en bok hvert år.
Han fortalte at han hadde som gutt, elsket å skrive.
Han skrev avisinnlegg og brev hjem til mor, annenhver dag, når han var i militæret.
En natt, på åttitallet, drømte han det første krimplottet, ganske så tydelig
Han forstod at dette var noe som han måtte bruke.
Så enkelt ble det ikke.
Han sendte inn manus men fikk det ikke utgitt.
Det sorte fåret, første bok om Ole vik og Cecilie Viken, fra Fjellbekkhavn, ble lagt i skuffen
Så kom en konkurranse der man ble oppfordret til å sende inn hvis man hadde et støvete manus liggende, og han prøvde på igjen.
Han vant ikke men ble etterhvert oppfordret til å skrive en ny bok, med de samme personene og i 2003 kom Skyggejakten.
Først nå i 2021 ble Det sorte fåret utgitt og ble Norges nest mest solgte bok første halvdel i år.
Folk skal like hovedpersonene i en krimserie, det er ikke nok med et godt plott.
Henning Mankell fortalte en gang at etter at Wallander “fikk” diabetes, gikk salget til himmels.
Personlig blir jeg glad i personene i krimserier og jeg må ærlig innrømme at jeg blir rasende når noen av de jeg er blitt glad i, blir tatt livet av i slutten av boken. Ja da kunne jeg myrdet forfatteren for det blir som om vedkommende tar fra meg en venn.
Folk blir glad i personene i Jægers bøker, det får han mange tilbakemeldinger om.
Jeg har selv kun lest en av Jægers bøker, så nå er planen å starte med Det sorte fåret og arbeide meg fremover.
Det var noen rop og skrik her når gubben nærmet seg kantene. Mer enn 5 meter så var det panikk. Et par satt og dinglet med beina utenfor. Det var like før jeg ba de pelle seg opp. Jeg er hysterisk redd for slike bratte kanter.
Treneren har nå tredd inn i fotografrollen og “Hyacinth” var rimelig høy i stemmen når han nærmet seg kanten, selv når han påpekte at der han stod var det en meter ned.
Og går man opp, må man ned igjen. Nå skal vi helt opp på den andre siden av dalen. Enda er nok treneren noe skeptisk men samtidig har han begynt å gå troen på at dette skal gå bra.
Vi skal helt opp bakken og så til høyre.
Huttetu hvor langt vi har gått fra vi startet fra ytterst oppe på klippen høyt der oppe.
Fine kaktus.
Smilet er på plass fortsatt. Dette var nok pause nummer 46.
Nå har vi kommet på toppen og ser ned i Puerto Rico.
Hele tiden lurte han meg. Der oppe er det flagg. Da er vi fremme sier han. Å nei, var visst bare et hotell ja.
Endelig. Men nå kom vi inn fra baksiden og hadde to etasjer med trapper. Sukk, knærne hadde ikke lyst til å bøye seg.
Endelig belønning. Jeg ventet så lenge at gubben nådde ei diger øl og begynte på neste, før jeg fikk min Raspberry mojito. Jeg tror sannelig han ble litt susete også for han prøvde plutselig å være så innmari morsom.
Jeg tror at i morgen blir det hviledag. Da er en tur hit opp på senteret passe distanse.
Siste bakken ned. Har dere sett en slik trekk opp pingvin? Det var slik jeg vagget ned, cm for cm, den siste bratte bakken.
I dag ble det lunsj på uterestauranten. Vi orket ikke ned i hovedrestauranten.
Treneren var faktisk imponert i dag. Han hadde egentlig ikke noe tro på at jeg greide å gå så langt nemlig.
Det er ikke viljen det står på nemlig. Så lenge kroppen spiller på lag, greier jeg mye. Men plutselig kan den finne på å legge inn årene og beordre hviletid og det vet jeg aldri når den finner på. Da tar den bare frem et stort skilt der det står streik og da er det ikke rom for streikebryteri. Men i dag, oppførte den seg eksemplarisk så da er det bare å takke og bukke.
Istedetfor å ta buss, tok vi taxi til Puerto Rico og den blå båten til Mogan.
Det var nydelig på sjøen i dag
Vi seiler forbi rommet vårt på Vistamar.
Jeg er litt fascinert av de som bor langt innpå fjellet. De kan ikke være plaget av å føle seg ensom.
Og zoomer man inn i bildet her, ser man to fiskere. Hvordan de har kommet seg dit, ja det forstår jeg ikke.
Suite Princess Taurito, til høyre i bildet. Der har vi bodd 3 ganger.
Mogan.
Stranden i Mogan
Jeg måtte jo tviholde i gubben her for han ville kjøpe båt. Gubber vil gjerne det.
Jeg fikk dratt han med meg videre.
Nei, nei. Ikke denne heller.
Det er jo utrolig vakkert iMogan, selv med vasketraller i gatene. Det var mange leiligheter ledige her, plakater om til leie overalt.
Se på denne da. Den satt og passet på vannskåla si. Duene trippet rundt, tørst etter vann, men turde ikke bort til skåla.
Fint ja.
Rene idyllen
Og så skjedde det magiske. Etter at vi hadde satt oss ned på en uterestaurant for å vente på Anita, begynte disse karene å spille panfløyte. Wow, tårene rant jo i strie strømmer hos meg. Det er noe med den lyden og de sangene de spiller, som gjør noe med meg. Tenk at vi satte oss akkurat der og da. Og de spilte helt til vi reiste oss og gikk. Da pakket de også sammen og gikk.
Når Anita kom, var det jo to bokbloggere som møtes og gjett hva temaet er da.
Ja også gubben da. Han fortalte at han stod opp i halvsyvtiden hver morgen for å planlegge dagens trening.
Haha. Hva sier dere som kjenner oss?
Vi så og luktet at nordmennene på nabobordet spiste hvitløksreker og hørte de sa at det smakte bedre enn de lagde hjemme så da ble det lunsj. Og godt var det.
Etter lunsj ruslet vi bort til stranden.
Sikkert fint oppe på den takterrassen der.
Gubben lurte på om jeg ikke ville ha ei ny gullbukse til neste trening, men jeg ser ikke for meg hvor lekkert det blir når all kg-ene skal inn i de der. Jeg gikk ikke inn og spurte om de hadde 3 xl.
Hjem igjen stoppet vi for å fore fisk. Det er jo glassbotn i disse båtene så man kan se fiskene som kommer for å få mat.
Skitt au. Vi kom for sent til å bli med partybåten ut på tur.
Vi likte den så godt at nå får bok 2, Elven bli med i kofferten.
Jeg tar av meg hatten for Roar Ræstad. Fyttirakkern hvor godt han skriver. Og så spennende det er siden man både har en mordgåte sammen med Gabriel Navarsetes jobb for motstandsbevegelsen.
Jeg er glad jeg fikk tak i alle bøkene og lese de kronologisk.
Dette er virkelig solid, god krim og ikke makabert for de som ikke liker det.
Anbefales varmt. Jeg gleder meg til den neste.
Gubben er helt enig.
Fra omslaget: En politimann står foran umulige valg i en ubarmhjertig tid.
Liket av en ung kvinne blir høsten 1942 funnet i Nidelven i Trondheim. I hendene holder hun et Narvikskjold, en tysk krigsutmerkelse. Politibetjent Gabriel Navarseth må igjen være bindeleddet til okkupantene, samtidig som han i dyp hemmelighet jobber for motstandsbevegelsen.
Drapsetterforskningen kommer helt inn på livet til Gabriel Navarseth. Han oppdager at offeret hadde en forbindelse til hans tidligere forlovede, jødiske Rakel. Det spisser seg ytterligere til når en serie sabotasjeaksjoner får nazistene til å stramme grepet om befolkningen. Da kreves det mye for å stå oppreist, i den strieste strøm.
Roar Ræstad (f. 1968) debuterte med «Sovende hunder» i 2014 Han underviser på Strinda videregående skole i Trondheim og har en master i historie fra NTNU. «Sovende hunder» ble nominert til Maurits Hansen-prisen for beste krimdebut i 2014.
Nå leser jeg:
Christina Baker Kline, De forviste
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Barna fra toget har jeg lest og likt godt og ser derfor frem til å lese De forviste, som ser ut til å være akkurat den type bok jeg liker.
Forfatteren av bestselgeren Barna fra toget vender her tilbake med en ambisiøs, følelsessterk roman om tre kvinner, hvis liv er knyttet til hverandre i et nytt samfunn i Australia på 1800-tallet.
Evangeline er en ung og naiv guvernante i London da hun blir forført av sønnen til arbeidsgiveren sin. Hun blir gravid og sendes til det beryktede fengselet Newgate. Etter noen måneder i det illeluktende, overfylte fengselet får hun vite at hun skal overflyttes til en straffekoloni i Australia, “landet bortenfor alle hav”. Fremtiden er usikker, men Evangeline vet én ting: Barnet hun bærer, vil bli født under overfarten dit.
Underveis blir Evangeline kjent med Hazel, som ble dømt til syv års fengsel for å stjele en sølvskje. Hazel eren dyktig jordmor med kunnskap om helbredende urter. Snart tilbyr hun sine tjenester til både de andre fangene og sjømennene, i bytte mot andre tjenester.
Selv om Australia har vært aboriginenes hjemland i mer enn 50 000 år, har de blitt sett på som en plage av den britiske regjeringen. Mange er blitt tvangsflyttet, og landet er overtatt av hvite kolonister. En av de tvangsflyttede er foreldreløse Mathinna, datteren av en stammeleder, som nå er adoptert av den nye guvernøren. I denne storslagne romanen blir vi kjent med et nytt samfunn i et vakkert land som står overfor mange utfordringer. Her fortelles historien om Australia fra et friskt perspektiv gjennom opplevelsene til Evangeline, Hazel og Mathinna. Livet i Australia kan være hardt og brutalt, men for noen er det også en mulighet til å begynne på nytt.
Ja alt var morsomt i dag, helt til jeg forstod at jeg skulle ut på ekstremtur med en guide på førstereistur.
Det var med nød og neppe vi unngikk å kalle inn hele hjelpeapparatet. Særlig en slik hund med en sånn tønne av godsaker under haka for de som tørster.
Kursen ble staket ut på grunnlag av folkevandringen. Hvor gikk det folk liksom?
Målet var Playa del Cura. Stedet skulle inspiseres for eventuelle senere besøk.
Heldigvis fant vi et vannhull. Da hadde guiden allerede rotet oss bort en gang. Han lokket med fine, lette veier å gå, men etter at jeg hadde forsert ei mil(les 100 m), var det slutt på veien. Noen andre vandrere gikk foran og vi bivånet hvordan de rotet seg bort i kratt og stein, så til og med guiden fant det best i å snu. Så veien bort til de grønne buskene der, ble helt feil. Vi måtte gå over stranden.
Fruen sukket og stønnet over sand i skoene og tungt å gå men fikk ikke noe trøst og oppmuntring. God trim hørte jeg i det fjerne.
Vannhullet hadde ingen fancy barmeny men de pekte raust på flaskene som var linet opp på ei hylla. Vel, det ble en øl til treneren/guiden og ei cola til meg.
Jeg måtte jo tisse igjen, ca hvert kvarter og var rimelig skeptisk når det var tegnet mann og dame utenom doen, men ble gledelig overasket at det var ikke så ille som jeg hadde trodd. Men jeg måtte le når jeg skulle vaske hender og vannet rant ut øverst på armaturet. Hadde nok trengt en ny pakning. Jeg vurderte her å legge ved bildebevis, men skrinla det.
En av de fastboende vasket seg i rævva og syntes alt var bare topp, helt til en svart, liten sak som sa voff voff dukket opp. Da skal jeg si det ble fart på den.
Rene idyllen jo. Men det var før turen tok av og ble helt ekstrem og en risiko for både liv og helse. Det er et under at jeg er i stand til å skrive dagens rapport.
Vi tråklet oss frem på leting etter en bosetting og vi så tegn til liv. Hyggelige mennesker.
Først trodde jeg det var pingviner for man møter ofte slike sjeldne dyr på slike ekspedisjoner til fremmede farvann, men det var visst stein. Stein er noe vi er vant til i Norge så det var noe trygt og godt ved det, så nervene roet seg.
Det var også litt betrygge å ikke å ha mistet synet over hvor vi kom i fra. Men du verden hvor langt unna det var.
Guiden var her veldig oppesen for her kunne han vise til en VEI.
Heldigvis har vi ikke bil, så vi trengte ikke å bli redd for borttauing.
Vei ja. Men skulle vi velge den, ja da ble det langt å gå da. Da måtte vi runde høye fjellkjeder og der strakk ikke trenerens overtalelseskunster til. Han gadd ikke å prøve heller.
Igjen studerte han folkevandringen og forklarte at her går det en sti.
Hæ? Sti?
Han skulle ha meg, kjerringa opp på de steinene der og kalte det sti. Har jeg nevnt at jeg ofte blir kalt Hyacinth? Hun i Høy på pæra. Hyacinth og Richard Bucket. Kjenner du dem ikke, kan du Google dem. Det er som å se treneren og kjerringa.
Her ser dere selv hvor farefylt ferden var.
Målet er i syne. Å himmel for en ferd.
Tenk at jeg klarte å komme meg gjennom uten en skramme. Jeg forventet å se redningsmannskaper stod klar, men her var det ingen velkomstkomite.
Se laaaaaangt der borte. Der er hjemme.
Ja da er vi klar for å utforske Del Cura.
Ja det gikk raskt. Noen hoteller på stranda og et veikryss. Hjelp. Jeg vil hjem. Et taxi skilt men ingen taxier. Heldigvis kom det en kjørende før jeg gikk helt over til hysterisk. Jeg viftet med hendene og ropte hjelp, akkurat slik Hyacinth ville gjort.
Hallo gjengen vår hjemme. Hit skal vi ikke. Da er Suite Princess, Taurito bedre.
Og godt å komme hjem for da kom regnet. Etter den horrible anstrengelsen, måtte jeg sove. Klarte meg heldigvis uten krisepsykiatri. (Kan hende gubben burde hatt det kanskje for å klare å holde ut. For han blir det kanskje tøffest psykisk, å dra på droget av ei kjerring.)
Endelig ble det asiatisk. Jeg skulle bestille for i morgen, men glemte tiden og 10.30 var det for sent. Fullt. Håpløst.
Men vi fikk en dag denne uken og husker jeg det neste uke, kan vi få to kvelder til.
Men maten var god. Jeg har fått sansen for sushi omsider. Det var nesten det beste i kveld.
Håper jeg klarer å sitte oppe til 21 i dag. I går var det nesten. Men det er så deilig å komme opp på rommet og finne senga og boka
