I dag var målet så utfordrende at selv treneren var i tvil.
Vi var jo på Amadores for fire år siden og da gikk vi opp på toppen av bakkene, helt til venstre i bildet.
Da må vi ned de bratte bakkene fra hotellet og så opp igjen til venstre,
Ikke nok med det, men etter det skulle vi på Europasenteret for der ventet belønningen.
Nedover bakkene der gikk vi.
Der nede er Amadores. Helt oppe på kanten av klippen, ligger hotellet vårt.
Opp kom jeg. Her ser vi ned i Taurodalen. Det ble etterlyst bilder av fruen, ikke bare av treneren, så her er bildebevis.
Her ser vi ned til stranden i Tauro og Playa del Cura, der vi hadde ekstremturen tidligere i uken.
Ja her ser dere den farefulle ferden treneren dro meg ut på. Ikke rart jeg syntes jeg hørte ambulansehelikopter og sirener.
Ja det kan du lese om her:
Dag 7, Gran Canaria, Riu Vistamar
Det var noen rop og skrik her når gubben nærmet seg kantene. Mer enn 5 meter så var det panikk. Et par satt og dinglet med beina utenfor. Det var like før jeg ba de pelle seg opp. Jeg er hysterisk redd for slike bratte kanter.
Treneren har nå tredd inn i fotografrollen og “Hyacinth” var rimelig høy i stemmen når han nærmet seg kanten, selv når han påpekte at der han stod var det en meter ned.
Og går man opp, må man ned igjen. Nå skal vi helt opp på den andre siden av dalen. Enda er nok treneren noe skeptisk men samtidig har han begynt å gå troen på at dette skal gå bra.
Vi skal helt opp bakken og så til høyre.
Huttetu hvor langt vi har gått fra vi startet fra ytterst oppe på klippen høyt der oppe.
Fine kaktus.
Smilet er på plass fortsatt. Dette var nok pause nummer 46.
Nå har vi kommet på toppen og ser ned i Puerto Rico.
Hele tiden lurte han meg. Der oppe er det flagg. Da er vi fremme sier han. Å nei, var visst bare et hotell ja.
Endelig. Men nå kom vi inn fra baksiden og hadde to etasjer med trapper. Sukk, knærne hadde ikke lyst til å bøye seg.
Endelig belønning. Jeg ventet så lenge at gubben nådde ei diger øl og begynte på neste, før jeg fikk min Raspberry mojito. Jeg tror sannelig han ble litt susete også for han prøvde plutselig å være så innmari morsom.
Jeg tror at i morgen blir det hviledag. Da er en tur hit opp på senteret passe distanse.
Siste bakken ned. Har dere sett en slik trekk opp pingvin? Det var slik jeg vagget ned, cm for cm, den siste bratte bakken.
I dag ble det lunsj på uterestauranten. Vi orket ikke ned i hovedrestauranten.
Treneren var faktisk imponert i dag. Han hadde egentlig ikke noe tro på at jeg greide å gå så langt nemlig.
Det er ikke viljen det står på nemlig. Så lenge kroppen spiller på lag, greier jeg mye. Men plutselig kan den finne på å legge inn årene og beordre hviletid og det vet jeg aldri når den finner på. Da tar den bare frem et stort skilt der det står streik og da er det ikke rom for streikebryteri. Men i dag, oppførte den seg eksemplarisk så da er det bare å takke og bukke.
Takk for i dag.
