Morsomme de trærne der.
Ja alt var morsomt i dag, helt til jeg forstod at jeg skulle ut på ekstremtur med en guide på førstereistur.
Det var med nød og neppe vi unngikk å kalle inn hele hjelpeapparatet. Særlig en slik hund med en sånn tønne av godsaker under haka for de som tørster.
Kursen ble staket ut på grunnlag av folkevandringen. Hvor gikk det folk liksom?
Målet var Playa del Cura. Stedet skulle inspiseres for eventuelle senere besøk.
Heldigvis fant vi et vannhull. Da hadde guiden allerede rotet oss bort en gang. Han lokket med fine, lette veier å gå, men etter at jeg hadde forsert ei mil(les 100 m), var det slutt på veien. Noen andre vandrere gikk foran og vi bivånet hvordan de rotet seg bort i kratt og stein, så til og med guiden fant det best i å snu.
Så veien bort til de grønne buskene der, ble helt feil. Vi måtte gå over stranden.
Fruen sukket og stønnet over sand i skoene og tungt å gå men fikk ikke noe trøst og oppmuntring. God trim hørte jeg i det fjerne.
Vannhullet hadde ingen fancy barmeny men de pekte raust på flaskene som var linet opp på ei hylla. Vel, det ble en øl til treneren/guiden og ei cola til meg.
Jeg måtte jo tisse igjen, ca hvert kvarter og var rimelig skeptisk når det var tegnet mann og dame utenom doen, men ble gledelig overasket at det var ikke så ille som jeg hadde trodd. Men jeg måtte le når jeg skulle vaske hender og vannet rant ut øverst på armaturet. Hadde nok trengt en ny pakning. Jeg vurderte her å legge ved bildebevis, men skrinla det.
En av de fastboende vasket seg i rævva og syntes alt var bare topp, helt til en svart, liten sak som sa voff voff dukket opp. Da skal jeg si det ble fart på den.
Rene idyllen jo. Men det var før turen tok av og ble helt ekstrem og en risiko for både liv og helse. Det er et under at jeg er i stand til å skrive dagens rapport.
Vi tråklet oss frem på leting etter en bosetting og vi så tegn til liv. Hyggelige mennesker.
Først trodde jeg det var pingviner for man møter ofte slike sjeldne dyr på slike ekspedisjoner til fremmede farvann, men det var visst stein. Stein er noe vi er vant til i Norge så det var noe trygt og godt ved det, så nervene roet seg.
Det var også litt betrygge å ikke å ha mistet synet over hvor vi kom i fra. Men du verden hvor langt unna det var.
Guiden var her veldig oppesen for her kunne han vise til en VEI.
Heldigvis har vi ikke bil, så vi trengte ikke å bli redd for borttauing.
Igjen studerte han folkevandringen og forklarte at her går det en sti.
Hæ? Sti?
Han skulle ha meg, kjerringa opp på de steinene der og kalte det sti. Har jeg nevnt at jeg ofte blir kalt Hyacinth? Hun i Høy på pæra. Hyacinth og Richard Bucket. Kjenner du dem ikke, kan du Google dem. Det er som å se treneren og kjerringa.
Her ser dere selv hvor farefylt ferden var.
Målet er i syne. Å himmel for en ferd.
Tenk at jeg klarte å komme meg gjennom uten en skramme. Jeg forventet å se redningsmannskaper stod klar, men her var det ingen velkomstkomite.
Se laaaaaangt der borte. Der er hjemme.
Ja da er vi klar for å utforske Del Cura.
Ja det gikk raskt. Noen hoteller på stranda og et veikryss. Hjelp. Jeg vil hjem. Et taxi skilt men ingen taxier. Heldigvis kom det en kjørende før jeg gikk helt over til hysterisk. Jeg viftet med hendene og ropte hjelp, akkurat slik Hyacinth ville gjort.
Hallo gjengen vår hjemme. Hit skal vi ikke. Da er Suite Princess, Taurito bedre.
Og godt å komme hjem for da kom regnet. Etter den horrible anstrengelsen, måtte jeg sove. Klarte meg heldigvis uten krisepsykiatri. (Kan hende gubben burde hatt det kanskje for å klare å holde ut. For han blir det kanskje tøffest psykisk, å dra på droget av ei kjerring.)
Endelig ble det asiatisk. Jeg skulle bestille for i morgen, men glemte tiden og 10.30 var det for sent. Fullt. Håpløst.
Men vi fikk en dag denne uken og husker jeg det neste uke, kan vi få to kvelder til.
Men maten var god. Jeg har fått sansen for sushi omsider. Det var nesten det beste i kveld.
Håper jeg klarer å sitte oppe til 21 i dag. I går var det nesten. Men det er så deilig å komme opp på rommet og finne senga og boka 🙂
