Når man er på kurs slik jeg var nå, lærer man mye.
Ikke bare om healing og mediumskap, men om seg selv.
Gamle sår som svir, blør igjen, så de kan få gro ordentlig.
Vi lærer også om mennesker.
Det gjorde jeg definitivt denne gangen.
Jeg er et menneske som er oftest uten filter.
Jeg sier det som faller ned i hodet mitt der og da, uten å vurdere det.
Tidligere møtte jeg ofte kritikk av de som følte jeg opptrådte kritisk og belærende.
Derfor begynte jeg å si når jeg måtte nye mennesker at slik kan jeg oppfattes, men jeg mener det aldri sånn.
Jeg lærte meg å godta den jeg er og med det endret alt seg.
Jeg hører aldri dette mer og om det kommer, bryr jeg meg ikke om det.
Vi får nemlig tilbake akkurat det vi er redd for å høre.
Jeg godtar at jeg ofte tenker annerledes og sier ting andre ikke ville sagt.
Det er en del av meg og som healer, har jeg bruk for å si det som kommer til meg.
Men……
Ofte kan jeg være fordømmende og uttale meg om andre som gjør ting jeg ikke liker eller som er annerledes.
Og sakte, men sikkert vil jeg avlære meg det.
For det kommer automatisk dettende ut av munnen min, uten at jeg når å filtrere det.
Og kanskje er det flere som kjenner seg igjen i det.
Da er det skriftlige bedre for meg, for der når jeg å tenke først.
Må jeg skrive dette?
Hvorfor må jeg komme med min mening istedetfor kun å bifalle det som står.
Greit nok, jeg har en annen preferanse, men er det nødvendig å si?
Og hvis jeg sier det, sier jeg det positivt?
For i dette sosiale media livet vi har, så kan vi velge hvilke spor vi vil sette igjen etter oss.
Blir noen glad av det jeg skriver?
Eller er jeg kritisk, noe som oftest er helt unødvendig.
Og det dummeste av alt er at når vi lar oss irritere, da skaper vi spenninger i egen kropp, som ikke gjør godt for egen helse.
Så la oss være positiv der det er mulig.
Noen ganger må vi slå i bordet, det er ok.
Det kommer an på måten vi gjør det på, ikke sant?
Så tilbake til kurset.
Der hadde vi en person som var svært urolig.
Vedkommende snakket mye og høyt og kom ofte med høylytte utbrudd.
Selv er jeg så vant til å meditere på ulike steder med støy, så det gjør meg ikke så mye.
Men er du ny i meditasjon, blir du forstyrret, du finner ikke ro.
Læreren tok vedkommende ut og snakket med denne.
Men når du har dette stresset i kroppen, er det ikke bare å knipse i fingrene og være rolig.
Det kan være diagnoser ute og går, adhd, tourettes, borderline, bipolar.
Det kan være umulig for vedkommende å være rolig.
Så fikk hun kritikk fra en annen som sa hun forstyrret.
Jeg satt ved siden av henne og når kritikken kom, følte jeg hennes fortvilelse.
Hun snakket om at hun forstyrret vel bare.
Ingen ville vel jobbe sammen med henne, osv.
Jeg kjente utenforskapen fysisk på kroppen som ubehag.
Hva hvis det var meg som var sånn?
Hva hvis det var mitt barn som hadde vanskelig for å være rolig.
Skal vi stenge alle ute som ikke oppfører seg helt som oss andre?
Og jeg følte for å trøste, noe jeg ikke gjorde, jeg sa ikke et ord.
Jeg tenkte, dette blander du deg ikke inn i.
En diskusjon for og imot, vil ikke hjelpe.
Tenk det, jeg greide å holde munn.
Men…..
I det vi så skal jobbe to og to, sitter jeg rolig og venter.
Alle de andre finner partnere, så det blir oss to.
Så sier hun de vakreste ord, som fortsatt rører meg til tårer.
Jeg føler meg trygg hos deg.
Og hun satt musestille, både når hun og jeg tok ned ord.
Det var så fint.
Senere når jeg skulle ta ned ord til alle, ble dette tema.
Ordene som kom handlet nettopp om å omfavne ulikhetene våre som mennnesker.
Ikke mine ord, jeg bare sa det som kom.
Resten av uken gikk helt fint.
Vedkommende avsluttet sitt opphold med en nydelig tale om healing.
Når hun følte seg trygg, ble hun mye roligere.
Stresset med å føle seg annerledes, gjorde nok uroen verre, akkurat slik jeg skjelver mer, når jeg er nervøs.
Og fint var det når den som i utgangspunktet kritiserte høyt, sa at dette var noe av det hun følte hun hadde lært mest av denne uken.
Og jeg vet inni meg at jeg har lett for å kritisere uten å tenke meg om.
Og det er noe jeg vil avlære meg.
Og jeg føler jeg er på vei dit.
Men noe er min personlighet, så helt fri blir jeg nok aldri.
Men når det skjer, kan jeg ihvertfall tenke meg om, i ettertid.
Steg for steg modnes vi som mennesker.
I dag