Noen synes jeg skriver for mye om helse og det må de få lov til.

De kan bla forbi.

For meg er det viktig

Jeg bruker det å skrive som et verktøy for å forstå for i det jeg skriver, får jeg ofte svar på ting.

Hvorfor skjer dette og hva kan jeg gjøre

Og i det jeg får svarene til meg, kan også andre få hjelp til det samme.

Men jeg er ingen lege eller psykolog så jeg skriver kun mine tanker og hva som kan hjelpe meg.

Det kan være helt feil i forhold til det fagpersoner vil lære deg.

Det kan ikke jeg ta ansvar for, jeg har ansvar kun for å gjøre det som er riktig for meg.

og for meg, er det viktig å forstå min kropp og mine reaksjoner.

De må jeg nemlig leve med på best mulig måte.

 

Møtet i går ble ikke helt som forventet ut fra erfaringer fra i fjor og med det følger ingen kritikk.

Dette er et møte for bokhandlere, ikke bokbloggere.

Derfor var fokuset på hva som vil selges i butikk før jul.

En gjennomgang av katalogen.

Den hadde jeg lest før jeg kom, de bøkene som interesserer meg.

Men noen nye ble jeg nysgjerrig på og jeg skal ha en presentasjon i bloggen over bøker jeg ønsker å lese av høstens nyutgivelser.

Av forfattere var det kun to, Vigdis Hjort og Nadia Ansar.

Hvorav den siste grep meg veldig med sin historie.

Jeg tror ikke det var et tørt øye i salen, når vi så hvor berørt hun var selv.

Dette var hennes premiere med å presentere boken sin.

Og det var for meg så velkjent, når følelser fra oppvekst som du tror du har jobbet deg ut av, plutselig overmanner deg igjen.

Hotellrommet derimot kan jeg ikke klage på.

Presidentsuiten en vanlig mandag, var en fin opplevelse.

Helledussan, det var en morsom overraskelse

 

Det som så overrasket meg var at stresset i kroppen min nektet å slippe taket.

Magen var fortsatt en stor klump.

Hele natten og også til frokost.

Norges beste frokost, munnet ut i at jeg greide å få ned et halvt rundstykke, før jeg lurte det andre halve i veska.

Jeg greide ikke å spise.

Jeg hadde vel en time å slappe av på sofaen før jeg har et avtalt møte med familie.

Da gikk det plutselig opp for meg hvorfor jeg stresset.

Reisen, toget, billetter

Toget som plutselig går til nye tider, der billetten min ikke har rett sete

Toget går 14.19, over en time tidligere og det er siste toget for dagen.

Jeg må være ute i god tid.

Usikkerheten og stresset med billetten som kun er i appen og som plutselig forsvant.

Stressdag, men kos også

Jeg ser at billetten fra i går har plutselig en qrkode den ikke har hatt før.

Billetten i dag, har ikke det.

Jeg føler meg hjelpesløs uten papirbillett akkurat nå

Det skal jeg ha med neste onsdag.

Og det er litt av stresset at der har jeg gått Mail om endring, ikke på denne reisen.

 

Når jeg først forstod hvorfor kroppen stresset, ble jeg svært lettet.

Jeg var jo litt engstelig hvorfor jeg var som jeg var.

Skulle det være slik hele tiden liksom?

Da slapp stresset taket heldigvis.

Nå kunne jeg bruke samme taktikken som i går.

Avslappet, likegyldig, bryr meg ikke.

For en stund.

men så nærmet det seg avreise og da var det pån igjen.

 

 

Jeg forlot mine venner og gikk ned på perrongen.

Og i det jeg kom ned, kom toget på plass.

Jeg forklarte til en søt blid konduktør om at jeg kanskje ikke hadde plass.

Gå på toget og finn deg den beste plassen du, sa hun.

Så nå sitter jeg her og er trygg.

 

 

Og se der, solen sender sine oppmuntringer på veien.

Titter inn mellom togvognene.

Mange finner ro sier de, sammen med meg.

Og det er jo merkelig siden jeg innimellom kan ha nervene utenpå, som vi sa i gamle dager.

Men jeg vet om andre som lett føler seg stresset som jeg får ro sammen med, så det kan ikke ha noe med hva vi sender ut å gjøre.

Takk og lov.

 

Nå strømmer det på med mennesker som ikke vet hvor de skal sitte.

men alle får beskjed om bare å finne seg en plass.

Jeg synes det er så moro at jeg når jeg skulle dra i går, fant flere på perrongen som var like nervøs som meg.

Vi er mennesker, ikke roboter.

Det fine møtet jeg har hatt i dag, med familie og venner har beriket meg.

De har lært meg noe.

Fine møter med utveksling av erfaring og energier.

Det var nok det jeg skulle denne gangen.

Jeg er rørt over det å greie å gjennomføre reiser, selv om det kan være tøffe tak.

Men som de sier i kompani Lauritzen, at selv om noe er skummelt, er det ikke nødvendigvis farlig.

Og vi må innimellom finne mot til å utfordre oss selv litt.

Gå utenfor komfortsonen.

Som Nadia i går som tok plass på scenen, for å presentere boken sin for første gang.

Høyt utdannet innen psykologi, med doktorgrad, men likevel veldig nervøs.

 

 

Har du noe du har lyst til, men ikke helt tør?

Er det noe som er farlig? Da dropper du det?

Hvis ikke, oppfordrer jeg deg til å prøve.

Hvis du ikke klarer å gjennomføre, vær stolt av at du har prøvd.

Så hviler du deg og prøver på igjen.

Selv drar jeg igjen neste onsdag.

Nå har jeg gjennomført en gang og det går bra.

Neste gang blir det lettere.

Jeg føler definitivt at jeg har utført det jeg skulle på denne reisen.

Det er jeg takknemlig for.

I dag

Nå har konduktøren sjekket billett og ikke kastet meg av. Hurra 😂😂

Og etter at konduktøren har vært her, da dukker qr-koden opp.

Hvordan skal jeg greie å forstå alt dette. Sukk

I går kom disse ordene til meg.

I går kveld leste jeg noen ord som satte meg litt ut.

Jeg tenker på det at jeg ikke må ha kontroll på alt.

Det er bortkastet energi.

Når man strever med å ha kontroll, spenner man alle muskler.

Man strammer kjeven, skuldrene, underliv, lår, til og med leggene holder vi fast

Og det nytter ikke

 

Livet kommer og går likevel

Hva hvis vi tenker at nå gidder jeg ikke mer

Når det ikke nytter, hvorfor da fortsette

Jeg har da vel nok å holde på med

Jeg kan faktisk la det aller meste gå

 

Jeg og barnet inni meg, vi må snakkes

Jeg må fortelle henne at nå kan vi ta fri fra ansvaret

Vi er ikke nødt til å prøve å kontrollere alt

For det er faktisk ikke mulig

Og når det ikke er mulig, ja da får vi la det skure og gå

Legge ned radaren og ta ting som de kommer

Sende healing til frykten inni oss

Når jeg står opp om morgenen, er jeg ofte nedstemt.

Ingen positivitet.

Jeg vet det går over, men det er kjedelig å sitte der negativ og ikke ha lyst til noe.

Så prøver jeg å oppmuntre meg selv og etterhvert går det over.

 

I dag valgte jeg en annen vri.

Jeg tenkte at nå skal jeg heller kjenne etter hvordan denne nedstemtheten kjennes ut fysisk.

Jeg oppdaget da at jeg spente overkropp, underliv, hofter, lår og legger.

Aha, tenkte jeg da, det har jo ingen hensikt.

Jeg kan slappe av selv om jeg er nedstemt.

Så satt jeg litt og fokuserte på avslapping.

Det er jo nok at man er nedstemt om man ikke skal være anspent i tillegg, ikke sant.

 

Er det rart man blir sliten.

Så mye tull man holder på med, uten å vite det.

Og du!  Føl ikke skyld om du føler deg miserabel når du står opp.

Det er ikke din skyld.

Det er bare at lykkehormonene dine sover enda.

De trenger litt mer tid på å våkne enn du.

Sett deg ned, slapp av i kroppen og la hormonene få tid til å våkne, så de ikke er så morgengretne.

I dag

 

Ofte når jeg leser, finner jeg ord som griper meg.

Ord som passer til akkurat det jeg står i.

Eller om ting som akkurat har blitt snakket om.

 

I går kveld leste jeg noen ord som satte meg litt ut.

Jeg tror de oppsummerte livet mitt.

To små setninger – hele mitt liv

Jeg tror jeg leste de fem ganger.

Likevel, når jeg leser de nå, gråter jeg.

Så dypt går de – de forløser gammelt stress

 

Sitat fra Catherine Ryan Hyde, Bli her:

Noen ganger når barn ikke har noen som tar ordentlig styring på livet deres, bestemmer de seg for å ta over selv og ta styring over alt. Ellers ville det føles som om verden spant ut av kontroll. Er det noe du kjenner deg igjen i?

 

For det barnet er jo fortsatt meg.

Det lille barnet sitter fortsatt inni meg

Eller inni deg.

Det barnet vi en gang var, det barnet som måtte ta kontroll over eget liv, ja det er der fortsatt

Det forsetter å streve etter å ha kontroll

Dag ut og dag inn

For det var en gang at verden raknet helt og det kan den gjøre igjen

Derfor tviholder vi på kontrollen

 

 

Alarmberedskapen er på hele tiden

Radaren surrer rundt og rundt for å oppfatte faresignaler

Det kan være ulike grunner disse barna har

Hver sin historie i sekken

Men felles for dem alle, er at de måtte finne en vei gjennom livet

Alene

Alene, sier du, de hadde vel noen

Ja, de hadde noen, men ingen de kunne overlate ansvaret til

Det måtte de ha selv

Og ikke forstod de alt heller

Et barn ser nuet, ikke den hele virkeligheten

Slik er det bare

De plukker ut noen kontrollpunkter som må være på plass og navigerer etter de

 

 

Ettersom årene går, vil de kontrollpunktene øke

Omfanget av kontroll blir større, det blir mer og mer å passe på

Det jobbes konstant

Nervesystemet blir overbelastet

Kroppen slapper ikke av

For hva skjer, sier barnet inni den voksne kroppen, hvis jeg slapper av?

Jo, da kan verden rakne og det er din skyld, som ikke passet på

Du har sviktet

 

 

Slik tenker det lille barnet inni oss, der vi som voksen forsøker å finne svar.

Hvordan kan vi fortelle barnet at det er trygt.

Vi kan ikke det, for livet er aldri trygt.

Ting kan skje som vi ikke har herredømme over.

Men det er ikke vårt ansvar å passe på.

For vi kan ikke forhindre det.

Vi må lære oss å slappe av og dermed ha styrke til å takle det som kommer.

Vi kan ikke la radaren gå hele døgnet.

Det vil ikke hjelpe.

Ting vil likevel skje for det er en del av livet.

Og om noe skjer, ja da skjer det ikke fordi vi ikke passet på.

Det er ikke vår skyld.

 

 

Og skyld, ser du, det bærer vi tungt.

Vi bærer på følelsen av å ha sviktet.

Men det har vi ikke.

Vi har gjort så godt vi kan.

Nå må vi legge bort behovet for kontroll.

Vi må leve i nuet og nyte dagene vi får her på jorden

Hver eneste dag, hvert minutt

I dag

 

Av og til kan jeg mase fælt.

Det er når jeg “vet” hva vedkommende burde gjort, men denne ikke får ut fingeren.

Og vi snakker ikke hus og hage nå, men indre jobb.

Jobben med å sette seg selv fri, bli den man egentlig er inni seg.

 

Ofte spiller vi roller.

Innlærte mønstre fra da vi var barn.

Disse mønstrene blir sterkere med årene og vi er de ikke bevisst.

Hjernen vår går i samme spor hele tiden.

Skal vi ha endring, må vi finne mot til å møte fryktene våre, hvis ikke vil vi fortsette akkurat som før.

 

Det er skummelt å ta steget ut i noe nytt.

Det kan føles veldig skummelt, men oftest når vi har tatt første steget, oppdager vi at det er ikke så ille som vi hadde trodd.

Det var frykten som egentlig var verst å føle på.

For hva kan egentlig skje om vi tør?

Mister vi maska, føler oss dum?

Ja, hva så?

Hva gjør vel det?

Da kan vi ihvertfall finne ut om dette var rett for oss eller ei.

Og hver gang vi prøver oss inn på disse fremmede, nye veiene, så skjer det noe inni oss.

Til og med de gangene vi ikke får til.

 

Dette vet jeg for jeg har prøvd.

Jeg vet at ofte på de små, mørke stikkveiene jeg har dristet meg inn på, så har jeg sittet igjen med lærdom.

Derfor maser jeg når jeg merker at et menneske holder igjen på noe som ville vært så bra.

Så nære, vær så snill, prøv et lite steg til.

Du vil få det så mye bedre når du finner fred med den du er.

 

Samtidig roper stemmen varsku inni meg.

For det er ikke opp til meg.

Ja, litt kan jeg mase, bittelitt, men ikke mye.

Det er ikke mitt valg.

Det er ikke mitt liv.

Hver og en må ta ansvar for eget liv og egen mestring.

Jo da, et velmenende råd kan jeg gi, være der og støtte.

Men jeg må passe meg og ikke dytte vedkommende for hardt, så denne faller.

Det lærte jeg når noen dyttet meg ut i min frykt.

Det hadde vært bedre om vedkommende hjalp meg på veien, istedetfor å skubbe meg utfor.

Men når jeg ser tilbake nå, ser jeg lærdommen i det også, selv om det var vondt når det skjedde.

 

Til syvende og sist, bestemmer vi kun over oss selv.

Og det er svært viktig at vi lærer oss nettopp dette.

Ta ansvar for eget liv.

Grav deg ikke ned i fryktene dine.

La ikke dem ikke stoppe deg i din utvikling.

Vær den du er ment til å være, den du har det best med inni deg.

Da skaper du deg et godt liv.

Tenk litt på hva du frykter og hvordan du kan komme over det.

I dag

 

Er målet ditt at alle skal like deg, da har du en utfordring

Jeg kan garantere deg at du vil aldri nå målet ditt.

Jeg prøvde i over 40 år, men jeg mislyktes

 

Jeg kan virke kritisk og belærende

Jeg er direkte og frittalende og uten filter

Jeg sier det som kommer til meg

Hvis jeg skal filtrere det jeg skal si, da er det ikke meg du får

Jeg prøvde som sagt i årevis å endre meg

Hver gang jeg møtte nye mennesker, presenterte jeg meg med at jeg er Mariann, jeg kan virke kritisk og belærende men det er godt ment.

Tror dere det hjalp? Nei

 

Igjen og igjen fikk jeg kritikk

Jeg gråt og jeg gråt for jeg ville jo bare være snill

Jeg ville være alles venn

Men det gikk ikke, jeg fikk det bare ikke til

Så en dag kom to av mine nære venner hjem til meg

De ville jeg skulle endre meg

Jeg måtte ikke være så kritisk

Og jeg gråt og sa at jeg har jo fortalt dere at jeg er sånn

Dette er den jeg er

 

Ja, nå var tiden inne til at jeg måtte endre meg

De dro igjen og jeg gråt og gråt

Enda en gang har det skjedd

Jeg er ikke bra nok

Men så kom innsikten

Hvor lenge skal jeg prøve å endre meg så jeg blir bra nok?

Det vil jo aldri skje

Jeg vil bare bli mer og mer ulykkelig

Vil jeg ha det slik resten av livet?

Nei

 

Jeg kunne ikke ha det sånn

Det forstod jeg

Derfor var det på tide å gå videre

Alene

Og med det tok jeg første steget til å bli meg selv

 

Var det fort gjort

Nei så langt i fra

Det tar tid men første steget var tatt

Først måtte jeg bli kjent med meg selv

Den jeg egentlig er

Så måtte jeg lære meg å være mer synlig som den jeg er

Jeg måtte vise meg frem

Lære meg å se meg selv uten å gremmes

Det tar også tid

Men nå ser jeg selv at når jeg nå tar bilder av meg selv, så tillater jeg meg å stråle mer

Det er slutt på å gjemme seg

Jeg er meg

Ta meg som jeg er

Eller velg meg bort

 

Er du en av de?

Jeg har mange fb-venner, kjente og ukjente.

Det er et valg man kan ta, som heter “ikke følg”.

Da er man fortsatt venner, men det de legger ut, kommer ikke automatisk opp.

 

Av og til bruker jeg dette valget.

Og jeg oppfordrer alle til å gjøre det samme med meg, hvis de ikke orker eller liker det jeg står for.

Man kan nemlig være venner, selv om man er uenige om ting.

Men man ønsker kanskje ikke aktivt å bli pepret av andres meninger.

 

Jeg gjør det særlig hvis noen er negative.

Det er nemlig mange som må ut med alt som ikke er som de ønsker.

For meg er det nedbrytende å fore hjernen min med.

Hjernen tror nemlig på det du leser, den suger til seg det du leser, positivt og negativt.

Og jeg har nok med mine egne negative tanker som må snues til beste for meg selv.

Jeg kan ikke i tillegg lese andres.

 

Derfor tar jeg et valg.

Jeg skjermer meg for mye syting og klaging, for jeg har nok med mitt.

Så da blir moralen i historien, er du en av de?

Er det mye negativitet i det du deler med andre?

Har du fokus på det som går bra eller det som er mindre bra?

Er det alt du er nødt til å utbasunere for all verden?

Tenker du over hva dette gjør for kroppen din?

Lag et godt positivt miljø for kroppen din.

Det gjør din dag mye bedre.

Og da hjelper du meg også.

I dag

Jeg tenker og jeg skriver.

Jeg har alltid mye på hjertet.

Og det med hjertet, betyr mye for meg.

Jeg følger alltid stemmen inni meg.

I går snakket jeg med legen.

Han skulle ordne rekvisisjon for meg, så jeg kan sjekke hvor mye jern jeg har i blodet.

Jeg kunne dratt og tatt den prøven i går, men stemmen inni meg, sa vent.

I morgen sa den.

Men jeg får svar tidligere, hvis jeg drar nå, sa hjernen.

I morgen sa hjertet.

Og jeg hørte etter.

Et menneskemøte, viste meg at det var riktig.

Jeg er healer så jeg kan ikke fortelle alt.

Men det er som om jeg noen ganger blir dyttet avgårde til oppgaver jeg ikke visste fantes.

Det er rett og slett merkelig noen ganger.

Som om kroppen vet og den leder meg til noe i fremtiden, som jeg ikke vet hva det er, men følger jeg stemmen inni meg, kommer jeg dit.

Oppgaven kan være en som har tid til å lytte, akkurat der og da.

 

Men det møtet, satte i gang mange tanker.

Tanker om det å bo på et lite sted, der alle kjenner alle, men likevel vet man ikke hva som foregår bak lukkede dører.

Tanker om at man burde gjort mer.

For egen del, burde jeg absolutt det, men jeg blir holdt tilbake på grunn av helsa.

Ihvertfall foreløpig.

Jeg sier inni meg, at jeg ønsker å bli bedre,  så jeg kan gjøre mer.

Jeg er egentlig god på å være et vanlig menneske og noen ganger er det alt som trengs.

 

Men det jeg egentlig skulle skrive om i dag, var influensere.

Men på et vis faller nok ordene ned, slik at temaet dekkes, selv om det begynner litt merkelig.

I det jeg kommer inn i bilen, hører jeg nemlig president Vigdis, Island, mange år tilbake, sier: Vi er alle et ekko av våre omgivelser.

Hører dere det.

Vi er alle et ekko av våre omgivelser.

Hva betyr det?

Du kan gjerne fnyse over influensere, men vær klar over at vi er influensere, alle og enhver.

Vi er et ekko av våre omgivelser.

 

Når du tenker på influensere, irriterer du deg nok over de som har stukket hodet frem og du er svært uenig i budskapet til vedkommende.

Men de speiler sine omgivelser.

De viser oss utfordringer i samfunnet i dag.

De får ting frem i lyset ved hjelp av egen person og de står i stormer vi andre ikke ville orket.

Den jobben er det få av oss som har ryggrad til å bære.

Så vær ikke så snar til å dømme.

Men….

Nå sier jeg at også du er influenser.

Ja, du har kanskje ikke titusener som sluker alt du sier…..men…

Du har barn, barnebarn, samboer, venner, bekjente, kollegaer, de du møter på butikken, på t-banen, ute på tur.

Alle du møter påvirker du og du påvirker dem, dere er et ekko av deres omgivelser.

Det du gir til en person av ord, handlinger og tanker, tanker er energi du sender ut, det påvirker vedkommende.

De bærer det med seg videre slik du tar med deg det du får av dem.

Noen ganger møter du et smil du tar med deg resten av dagen, kanskje hele uken.

Et smil og et vennlig ord, kan være et lys i noens mørke.

Klag over alt du er misfornøyd med din egen kropp og du sender disse holdningene videre til alle du skulle ønske ikke hadde de.

Klag og syt og være irritert og med det, ødelegg dagen for alle du møter den dagen.

Snakk stygt om noen og lær dermed noen at det er helt ok.

Hele tiden er vi influensere, alle som en.

 

Jeg klarer ikke å tenke over dette alltid.

Ingen av oss gjør nok det.

Noen ganger må vi sluse ut frustrasjon og fortvilelse, det er ok.

Men bare ha det i bakhodet, at du er en påvirker, om du tier eller taler.

Vær en god påvirker, så god du som du greier å være.

La oss hjelpe hverandre så vi gode influensere.

I dag

 

Jeg tenker på alle som strever etter å være bra nok.

Veldig mange ser opp til kjendiser.

Å være såkalt kjendis må visstnok være toppen av lykke for mange.

Tror de.

Mange føler de på ingen måte er bra nok eller fin nok.

De opererer bryster og nese og rumpe og all verden, for da blir de lykkelige.

Tror de.

Eller de må ha en bestemt frisøre eller name up eller digre lepper og svarte bryn.

Dette må de ha for å være lykkelig.

Tror de.

 

Men blir de lykkelig av dette?

Er det så enkelt?

Svaret er enkelt.

Nei

Ingenting av dette skaper lykke.

 

Jeg ser på kompani Lauritzen, ny sesong.

Med såkalte kjendiser.

Slik det er i dag, er det nesten nok å vise seg på tv eller YouTube, så er du “kjendis”.

Og der ser vi de i aksjon.

De er kjendiser så de er vel svært lykkelige.

 

Nei.

Der står de frem en etter en og er svært usikker på seg selv.

De føler seg ikke bra nok på noe vis.

De gråter sine tårer, de som alle oss andre.

Hvor mange selvmord er det blant mennesker som er kjente personer?

Skuespillere og musikkartister.

De er akkurat like ulykkelige eller lykkelige, som resten av verdens befolkning.

 

Det er faktisk bare en vei til å bli lykkelig.

Den veien er lett, men likevel vanskelig.

I tillegg er det helt gratis, koster ikke en krone.

Det er svært miljøvennlig, for ingen forurensing.

Da vil man nemlig ikke ha bruk for hverken kosmetikk, operasjoner eller injeksjoner.

Man kan faktisk velge å stoppe opp litt og si, jeg vil være meg.

Jeg vil ganske enkelt være meg, akkurat som jeg er.

Tenk hva vi ville spart oss selv for nederlagstanker hvis vi kunne godta at sånn er jeg.

Flink til noe, mindre flink til andre ting.

Stor nese, skjev nese, tykk, tynn, lita rumpe, stor rumpe, rødt hår, svart hår, tynne lepper, tjukke lepper, små bryster, store bryster.

Kan vi ikke bare være den vi er og være fornøyd.

Husk på noe veldig viktig.

Det snakkes så mye om stakkars ungdom som lar seg påvirke av influensere.

Det de fleste ikke tenker på er at vi alle er influensere.

Neste gang du føler for å klage over deg selv, se deg rundt.

Hvem hører hva du sier?

Hver gang du trekker ned deg selv, er du en influenser som påvirker venner, barn, barnebarn, kollegaer, osv.

Så ta tak i egne tanker og ord.

Vær en influenser  som bygger opp de rundt deg.

I dag

 

 

Jeg leste nettopp Hanne Kristin Rohdes bok, Kjemp for alt hva du har kjært.

Hanne Rohde, Kjemp for alt hva du har kjært

På de siste sidene i den boken, snakket hun til meg.

Det er nemlig noe jeg nå er nødt til å ta tak i, nemlig de automatiske tankene mine.

De må snus.

 

Jeg har skrevet mye om dette før og det er tydelig for meg at dette er et tema nå i vår.

Det kom til meg når jeg nå neste uke skal i gang med meditasjonskvelder.

Man kan fortsatt melde seg på, hvis man vil være med der.

Velkommen skal dere være

 

Vi har mange tusen tanker som flyr gjennom hodet vårt, hver eneste dag, hvert minutt, hvert sekund.

En stor prosent av de tankene går i loop.

Med det mener jeg at de kommer igjen og igjen.

Hjernen lager tankemønstre.

De samme tankene følger samme sporet, år etter år.

Det kan være tanker som hører fortiden til.

Men også mønstre vi har lært oss i voksen alder.

 

Jeg møtte en venn i dag.

Hun sa hun var bevisst på noen av disse tankene.

Hva hvis du har sovet veldig dårlig en natt?

Hvor ofte tenker du på det, dagen etter?

I natt har jeg sovet dårlig.

Huff, i natt sov jeg dårlig.

Kanskje forteller du det i tillegg høyt til flere du møter.

I dag er jeg sliten, jeg sov så dårlig i natt, skjønner du.

Nå har du lest den setningen flere ganger.

Kjenner du hva som skjer inni deg?

 

Vi spenner bein under oss selv.

Vi skaper en virkelighet.

Jeg vet innmari godt hva jeg selv gjør.

Kroppen min har vært mye syk og utmattet.

Inni meg er jeg derfor redd og jeg er konstant på vakt,  for å passe på så jeg ikke havner i utmattelsen igjen.

Nå er jeg mye bedre enn jeg var før.

Men med kikkerten inni meg, følger jeg med.

Hvordan har jeg det nå?

Uansett hvilken aktivitet som kommer opp, spør jeg meg selv.

Blir jeg for sliten, vil jeg greie dette.

Nå må jeg passe meg.

Husk å ikke gjøre for mye nå.

Lytt til signalene i kroppen.

Slik har jeg lagd automatikk av å gå på vakt.

Det var en tid jeg trengte dette, for kroppen hadde behov for mye ro og hvile.

Nå er situasjonen en annen og jeg trenger å snu tanker.

Dette har jeg også skrevet før og noe har jeg nok allerede snudd, men dette er et langsiktig prosjekt.

Det er ikke gjort over natten.

Man kan være flink i en periode og så er man tilbake i gamle mønster.

 

Løsningen er enkel men likevel vanskelig.

Hver gang man observerer en nedbrytende tanke, må man snu den.

Når jeg automatisk tenker sliten, trøtt, greier ikke, kan ikke, eller kjenner på vondter,  snur jeg til setninger som, det går fint, det kan jeg greie, jeg er frisk.

Når jeg står opp om morgenen, begynner jeg ofte med uff, hvor slapp og energiløs jeg er.

Jeg må snu til, opp og hopp, tjo og hei, en herlig morgen, dette blir en fin dag.

Man må finne noen gode setninger som er lett å bytte til og som er troverdig for en.

Og du må tilpasse dem til din reelle situasjon.

Kanskje er du i en fase der du står i fare for å bli utbrent, da blir det motsatte tanker.

Ro ned, hvil deg, skap gleder, ta vare på deg selv.

Har du dårlig selvtillit og bryter deg selv ned, da velger du oppbyggende tanker.

 

Skriv tankene ned.

I begynnelsen må du nemlig jobbe bevisst.

Det fine er at også disse tankene etterhvert kommer automatisk.

Da blir det lettere.

Sakte, men sikkert snur du mønstrene og lager nye spor, som er bedre for deg.

Det fine er at dette er gratis og du kan gjøre det selv.

Det er bare å komme i gang.

I dag

Underbevisstheten vår, kan være stygg med oss.

Den kan regelrett spenne bein under oss.

Det har mange erfart, blant annet når det gjelder å slutte å røyke.

Mange sier at det er bare å bestemme seg.

Men det er faktisk ikke bestandig så enkelt.

Har du skuffelser og nederlag gjemt i ryggsekken din, kan de hoppe opp og spenne bein under deg.

Og du forstår ikke, at det er det som skjer.

Istedetfor putter du enda et nederlag tilbake i sekken og det får ligge der og ulme på nytt, vokse seg større og større.

 

 

Underbevisstheten din gjemmer nemlig på alle opplevelser, både gode og dårlige.

Den legger de på lager.

Når du så står overfor lignende scenarioer, vil den komme opp med tidligere resultat.

Er det noe du har mestret, ja da mestrer du det nå også,  lett.

Har du derimot mislyktes flere ganger, ja da har du en utfordring.

Da kan det nemlig se lett ut i hjernen din, men underveis snubler du likevel.

 

 

Jeg har alltid uflaks jeg, har du hørt den?

Eller hun er bestandig heldig.

Jeg har begynt å si det til meg selv at jeg alltid er heldig.

Og i de siste årene, legger ting seg til rette for meg, også når det er utfordringer.

Likevel har jeg ikke helt klart å kvitte meg med den styggen på ryggen, som kviskrer i øret mitt.

Det er ikke sikkert det går bra, skjønner du. Det har skjært seg før også, husk det.

Du har hatt troen, men det har gått skitt.

Slik sitter den og forer hjernen min, trekker meg ned og stresser meg opp og skaper tvil.

Så hva gjør jeg?

 

Jeg er klar over at den er der, med alle de tidligere nederlagene.

De ligger i overflaten og vaker, jeg kjenner de i øynene, de har kommet opp i lyset.

Jo, det første jeg gjør, er å fortelle meg selv at jeg gjør mitt beste.

Men det er mye der, veldig mye og det er ikke behagelig å kjenne på.

Men takk for at jeg nå kan se og forstå det.

Kanskje er det viktigst.

Jeg kan legge bort skyldfølelse, for ikke å ha fått til det jeg har ønsket.

Jeg kan se at det er noe som har spent bein under meg, selv om jeg har gjort så godt som jeg har maktet.

Det er ihvertfall ikke viljen det står på, sa min tidligere fastlege.

Det var når jeg skulle søke trygd, etter å ha prøvd i årevis, å holde meg i jobb.

Nei, det er ikke bestandig manglende vilje, som er årsaken.

Det er ikke sånn at vi greier alt, bare vi vil nok.

Vi er mennesker, ikke roboter.

Vi bærer historien vår på ryggen.

Alltid vil hjernen handle ut fra tidligere mønster.

Dette tar tid å snu.

 

 

Så vær ikke så hard mot deg selv.

Forstå hvorfor ting ikke gikk som forventet, selv om du gjorde ditt beste.

Og fatt mot til å prøve igjen, nå med denne nye innsikten i lomma.

Det vi forstår, er lettere å snu.

Noe av løsningen er å trene hjernen til mestring.

Den er ikke så god på å skille fortid og nåtid.

Det kan du bruke til å lure den.

Ha derfor fokus på det du ønsker deg, som om du allerede har det.

En god selger sier,… når du har dette produktet, ikke ….. hvis du kjøper dette.

Det er salgsteknikk. Hjernen din vil da allerede starte å tenke at du har det.

Lat derfor som om det du vil prøve på, allerede er der.

Legg all din fokus på det.

Skriv det ned, lag bilder i hodet, du har lyktes allerede.

Når du ikke mål første gang, da prøver du det samme en gang til.

Trening, trening, trening.

Sakte snur vi underbevisstheten vår til å hjelpe oss, ikke spenne beina under oss.

Lykke til

I dag