Jeg snakker mye om at kroppen forteller meg hva jeg skal gjøre til enhver tid.

Den stemmen inni en, er lavmælt.

Den er ikke fordømnende, ikke masete, ikke negativ.

Den ser frem i tid hva som er best for deg og åpner veier du kan gå.

Noen kaller det intuisjon, noen kaller det sjelen.

Hva man kaller det, er helt uvesentlig, men det er et fantastisk verktøy.

 

Plutselig sier det inni meg, kjør en tur på kafé.

Intuitivt drar jeg til den tid og den kafé som føler riktig.

Og akkurat der, i akkurat rette minuttet, møter jeg venner jeg sjelden ser.

Jeg kan føle jeg skal kontakte noen og i det jeg gjør det, sier vedkommende at de hadde behov for å bli sett.

Når jeg var i kjempefin form etter reiser nå i høst, sa stemmen at nå skulle jeg benytte tiden til å hvile.

Jeg gjorde fra meg det jeg hadde å gjøre og så fikk jeg sår hals og ble slapp.

Da hadde jeg all verdens tid til å la kroppen hvile for jeg var forberedt.

Kroppen vet nemlig mye bedre enn meg hva som er riktig for meg.

Og hva skjer hvis jeg ikke lytter?

 

For helt vanlige ting, skjer det ingenting.

Det er ikke noe stress å la være.

Vel jeg møtte ikke de vennene, men jeg visste jo ikke at jeg skulle møte de heller.

For man skal ikke la dette bli et stress, da tar hjernen over.

Det legges til rette for muligheter, men du har fri vilje.

Dette er ikke slike påtrengende, negative tvangstanker.

Det foregår helt stille og rolig, gjerne når du er opptatt med noe der du ikke tenker.

Som i dusjen, tannpussen, på vei i senga,  i bilen eller når jeg leser en bok.

 

Men…..

Kroppen har en annen stemme.

Det er når den vil si deg noe om fysiske tilstander.

Slik som hos meg nå.

Hvis den trenger hvile og du ikke lytter, da vil den gjerne sette inn tiltak.

Det kan være en senebetennelse, ryggvondt, et kne som hindrer deg i å gå tur, hodepine.

Det er kroppen sin måte å rope hjelp på.

Da er det viktig du lytter til den.

Du spør den om hva den ønsker.

 

Du er ikke nødt til å føle du er stresset.

Kroppen din kan ha indre stress om du ikke føler stresset.

Kanskje har du vært alvorlig syk tidligere, så kroppen kjenner igjen et mønster.

Det kan også være opplevelser du har hatt, som har satt spor.

Overgrep, sorg, skuffelser, svik, alt setter seg i kroppen.

Den vil ikke tilbake dit og den sier fra.

 

Så hva skjer hvis du ikke lytter?

Jo da setter den inn flere tiltak.

Du blir ikke bra, du får vondt flere steder, du blir mer sliten, du trapper innpå med medisiner.

Men medisinene fjerner ikke problemet, det bare behandler symptomene.

Ja jeg sier ikke at du ikke skal høre på legen, men vær obs på dette.

Kroppen husker også tidligere smerter, så du kan ha vondt, tilsynelatende uten grunn.

Fortsetter du som før, kan det bli større og alvorligere konsekvenser.

Så vær så snill å lytte.

Mange forteller om et sykdomsforløp som begynte med små tegn.

Så overhører man de og det vil etter en tid eskalere.

Hvor mange av de som har “møtt veggen”, har opplevd dette?

 

Så lær deg å lytte.

Bruk alle små anledninger til å lære denne stemmen å kjenne.

Spis når den sier den vil ha mat og spis det den ønsker seg.

Husk da at det er hjernen som har den høye stemmen.

Det er ikke den du skal høre på.

Gå på do, når du er nødt.

Du aner ikke hvor mange som går og holder seg og ender opp med at de ikke får ut noe.

Sett deg ned noen minutter, når du hører stemmen si at dette har den behov for.

Ikke overhør den og fortsett med det du gjør.

Lær deg enkle meditasjonsøvelser.

Det kan mange ganger være nok at du puster 10 ganger inn og ut.

Ja, for ofte glemmer man å puste og alle celler trenger oksygen.

Lær deg å slappe av.

Fokuser på kroppen et øyeblikk eller to og kjenn etter om du spenner muskler.

Kjeve, skuldre, underliv, lår, legger, slapp av.

Kroppen bruker opp energien din, når du er anspent.

Ta deg må noen minutter.

Lukk øynene, la tankene komme og gå uten at du tar tak i de.

Pust rolig inn og ut.

Var vel ikke det godt?

Gjør dette så ofte du kan.

Vær så obs i løpet av dagen om denne stille stemmen hvisker til deg.

Det krever trening, den blir sterkere jo mer du lytter.

Husk å puste

I dag

 

Nei beklager, det går ikke an.

Hva da, lurer du på?

Jo, det å få noen andre til å endre seg.

 

Av og til kan vi irritere oss grønn over andres oppførsel.

Hvorfor grønn, ja det vet jeg ikke, men er det ikke det det heter?

Irritere seg grønn?

Blir man grønn?

Jeg har sett etter når jeg er som mest irritert og jeg synes ikke jeg ser grønn ut.

Men man får noen ekstra forbigående rynker.

Ja de forsvinner igjen, når adrenalinet går ned.

Har du de fortsatt, sier du?

Ja, da er du bare gammel, ikke nødvendigvis irritert i tillegg.

Å være gammel får vel være nok, om vi ikke skal irritere oss over andre?

Men får vi det til?

Å la være altså.

Neppe.

Men vi kan redusere det til et minimum og jeg jobber hardt med saken.

 

Irritasjon gjør nemlig ikke noe godt for kroppen.

Det skaper spenninger og ingen grobunn for god helse.

Ja, det hender innimellom at irritasjon hjelper, hvis vi trenger et spark i rævva for å ordne opp i noe.

Men for å endre andre? Neppe.

Det eneste du kan gjøre, er å endre din egen måte å være på.

Og det kan være vanskelig nok.

Tro meg, jeg hadde ikke hatt noe gubbe å skryte av, hvis jeg ikke forstod dette, for 40 år siden.

Jeg prøvde alt jeg kunne å endre han, men forstod heldigvis at det ikke er slik det skal være.

Jeg måtte endre meg selv og la han få være den han var.

Nå skal det dog sies at han har endret seg han også……. Til det bedre 😂😂

Nå etter 45 år er han nesten perfekt, nei, det var å dra det litt langt, men egentlig mye mer perfekt enn jeg er.

Jeg er nok mer til irritasjon enn han……..synes mange.

 

Men dette er helt sant.

Irriterer du deg over noen, må du endre din egen holdning.

Du kan slutte å omgås vedkommende.

Du kan avslutte en samtale.

La være å forvare deg eller ihvertfall ikke angripe.

Du kan velge bort å bli såret over noen ord, ja for det er jo bare deres mening.

Kast det over skulderen og gå videre.

Velg det som er best for deg selv rett og slett.

Irriterer jeg deg?

Da lar du bare være å bry deg, du får ikke endret meg.

I dag

 

Tar

Jeg anser meg selv som heldig.

Jeg er alltid heldig, så heldig at de rundt meg sier at er de med meg, da vil ting ordne seg.

Slik har det ikke alltid vært.

Jeg har tatt det som en jobb å bli heldig.

Høres det rart ut?

Vel nå skal jeg lære deg hvordan du skal få til dette også.

Et lite eksempel:

IPaden min hadde knust touchknapp.

Ja da, ting vil skje.

Livet går sin vante gang, sorg og skuffelser vil det være.

Men… Ja nå er dette en bagatell, men det viser hva som skjer.

Jeg hadde ikke videre lyst til å være uten iPaden min.

Jeg ville ikke sende den i posten og være uten i ukesvis.

Den er arbeidsverktøyet mitt.

Jeg tar kontakt med Apple- de svarer øyeblikkelig, på minuttet.

Vi blir enige om at den må på service.

Onsdag fikk jeg gubben til å kjøre meg til Ålesund og levere den.

En uke etter kunne jeg hente en splitter ny, egenandel kr 390,- pluss frakt.

Jeg hadde forsikring.

Så tenker jeg at jeg har ikke sikkerhetskopiert den.

Skal tro hvor mye jeg har mistet, hvor mye jeg må styre for å få ting på plass igjen.

Vel da kommer min flaks.

IPaden hadde hatt en automatisk kopiering …….dagen før jeg leverte den.

Jeg hentet ned den og vips alt på plass.

En annen litt større hendelse var når vi skulle på cruise fra Barcelona og SAS hadde flystreik og flyet vårt ble innstilt torsdag ettermiddag og vi skulle dra lørdag morgen.

Natt til fredag kjørte vi til Gardermoen, for cruiseselskapet hadde booket nytt fly til oss og bestilt hotell i Barcelona.

Dette er to små eksempler, jeg har dusinvis.

 

Hvordan startet dette?

For mange år siden var jeg negativ, deprimert og hadde en kropp som hele tiden var syk.

Vi hadde også konstant dårlig råd.

Jeg hadde kronisk bekymring for økonomien.

Så leste jeg om loven om tiltrekning.

At vi er en form for magneter som trekker til oss ting.

For hver en tanke har energi og jo mer fokus den tanken får, jo sterkere blir den og vi får mer og mer.

At jeg hadde så mye tro på dette, nei det hadde jeg nok ikke.

Men jeg er ærekjær og tenkte at dette må prøves.

Og det er en jobb, en jobb 24 timer i døgnet, helt til ting begynner å skje av seg selv, fordi nå er magneten din sterkere og vet hva du vil ha.

 

Du kan ikke bruke ordet ikke.

Det ordet fungerer ikke.

Du kan ikke si at du ikke vil ha regninger, for da får du regninger.

Du må si inni deg at du har råd til det du må ha råd til.

Du må si at det ordner seg på best mulig måte.

Dette må du gjenta til det kjedsommelige.

Største forbauselsen min var første gangen det uventede hendte.

Plutselig dukket det opp på kontoen til min mann et styrehonorar vi ikke visste han hadde krav på.

Selv fikk jeg etterbetaling etter at min mor gikk bort, som dekte akkurat hotellet jeg hadde bestilt på en alternativmesse.

Slik begynte det å rulle i vei.

Er det fullt på parkeringsplassen, “bestill” parkering.

Står du i en konflikt, be om at det løser seg på best mulig måte.

Er noen du er glad i ute og kjører bil, bekymre deg ikke, men se for deg at de er vel fremme.

 

Hvis du er flink til å skape bilder i hodet, bruk dette for alt det er verd.

Se for deg det du ønsker.

Men dette må som sagt trenes på.

Alle automatisk negative tanker, må snus.

Om og om igjen.

Og skjer ikke det du ønsker, tenk ikke da, dette virker ikke.

Tenk at slik skulle det ikke være nå, men neste gang ordner det seg.

Jeg har i årevis hatt et hårete mål.

Frisk, slank og energisk.

Så ivrig var jeg at jeg sluttet med medisin og trodde jeg skulle bli frisk.

Men sånn er det ikke.

Selv om du får en tanke, kan det være ting tar tid.

Å slutte med medisin hjalp meg, selv om jeg ikke ble frisk.

Det viste nemlig at jeg hadde rett i det noen trodde jeg innbilte meg.

Det var derfor et viktig steg, når jeg ser tilbake.

De dagene jeg slett ikke trodde på frisk, slank og energisk, sa jeg at jeg vil bli friskere, slankere og få mer energi.

De ordene var lettere å tro på.

Slik har jeg sneglet meg fremover.

Nå er jeg faktisk bittelitt slankere, jeg er bittelitt friskere og jeg er mer energisk.

Jeg følger hele tiden den gode drivkraften inni meg.

Jeg ser for meg at jeg står i et veikryss og har alle muligheter til hvilken vei jeg skal velge.

Jeg sier at jeg velger den veien som gagner meg mest.

Jeg sier jeg er glad alt ordner seg til det beste for meg.

De gangene det ikke gjør det, tenker jeg at ok, slik var det ikke meningen det skulle være akkurat nå.

 

Husk at dette er helt gratis,

koster deg ingenting annet enn å jobbe med tankene dine.

Snu de negative til å bli positive.

Gang på gang.

Og vet du ……..dette skaper grobunn for god helse.

Kroppen din er nemlig en hormonfabrikk.

Jo mer positivitet du greier å produsere, jo mer belønner kroppen din deg med å produsere de gode hormonene.

De hormonene hjelper på immunforsvaret ditt og er et godt verktøy for kroppen til å bli friskere og gladere og mer tilfreds.

Det igjen fører til at det blir lettere å tenke positivt.

Da er du inne i en god spiral som vil gjøre godt, ikke bare for deg, men alle du møter.

Belønningen er stor.

Tar du jobben?

I dag

Ps

Og resten av livet.

Selv er jeg fast ansatt 😇

Når man er på kurs slik jeg var nå, lærer man mye.

Ikke bare om healing og mediumskap, men om seg selv.

Gamle sår som svir, blør igjen, så de kan få gro ordentlig.

Vi lærer også om mennesker.

Det gjorde jeg definitivt denne gangen.

 

Jeg er et menneske som er oftest uten filter.

Jeg sier det som faller ned i hodet mitt der og da, uten å vurdere det.

Tidligere møtte jeg ofte kritikk av de som følte jeg opptrådte kritisk og belærende.

Derfor begynte jeg å si når jeg måtte nye mennesker at slik kan jeg oppfattes, men jeg mener det aldri sånn.

Jeg lærte meg å godta den jeg er og med det endret alt seg.

Jeg hører aldri dette mer og om det kommer, bryr jeg meg ikke om det.

Vi får nemlig tilbake akkurat det vi er redd for å høre.

Jeg godtar at jeg ofte tenker annerledes og sier ting andre ikke ville sagt.

Det er en del av meg og som healer, har jeg bruk for å si det som kommer til meg.

 

Men……

Ofte kan jeg være fordømmende og uttale meg om andre som gjør ting jeg ikke liker eller som er annerledes.

Og sakte, men sikkert vil jeg avlære meg det.

For det kommer automatisk dettende ut av munnen min, uten at jeg når å filtrere det.

Og kanskje er det flere som kjenner seg igjen i det.

Da er det skriftlige bedre for meg, for der når jeg å tenke først.

 

Må jeg skrive dette?

Hvorfor må jeg komme med min mening istedetfor kun å bifalle det som står.

Greit nok, jeg har en annen preferanse, men er det nødvendig å si?

Og hvis jeg sier det, sier jeg det positivt?

For i dette sosiale media livet vi har, så kan vi velge hvilke spor vi vil sette igjen etter oss.

Blir noen glad av det jeg skriver?

Eller er jeg kritisk, noe som oftest er helt unødvendig.

Og det dummeste av alt er at når vi lar oss irritere, da skaper vi spenninger i egen kropp, som ikke gjør godt for egen helse.

Så la oss være positiv der det er mulig.

Noen ganger må vi slå i bordet, det er ok.

Det kommer an på måten vi gjør det på, ikke sant?

 

Så tilbake til kurset.

Der hadde vi en person som var svært urolig.

Vedkommende snakket mye og høyt og kom ofte med høylytte utbrudd.

Selv er jeg så vant til å meditere på ulike steder med støy, så det gjør meg ikke så mye.

Men er du ny i meditasjon, blir du forstyrret, du finner ikke ro.

Læreren tok vedkommende ut og snakket med denne.

Men når du har dette stresset i kroppen, er det ikke bare å knipse i fingrene og være rolig.

Det kan være diagnoser ute og går, adhd, tourettes, borderline, bipolar.

Det kan være umulig for vedkommende å være rolig.

Så fikk hun kritikk fra en annen som sa hun forstyrret.

 

Jeg satt ved siden av henne og når kritikken kom, følte jeg hennes fortvilelse.

Hun snakket om at hun forstyrret vel bare.

Ingen ville vel jobbe sammen med henne, osv.

Jeg kjente utenforskapen fysisk på kroppen som ubehag.

Hva hvis det var meg som var sånn?

Hva hvis det var mitt barn som hadde vanskelig for å være rolig.

Skal vi stenge alle ute som ikke oppfører seg helt som oss andre?

Og jeg følte for å trøste, noe jeg ikke gjorde, jeg sa ikke et ord.

Jeg tenkte, dette blander du deg ikke inn i.

En diskusjon for og imot, vil ikke hjelpe.

Tenk det, jeg greide å holde munn.

Men…..

 

I det vi så skal jobbe to og to, sitter jeg rolig og venter.

Alle de andre finner partnere, så det blir oss to.

Så sier hun de vakreste ord, som fortsatt rører meg til tårer.

Jeg føler meg trygg hos deg.

Og hun satt musestille, både når hun og jeg tok ned ord.

Det var så fint.

Senere når jeg skulle ta ned ord til alle, ble dette tema.

Ordene som kom handlet nettopp om å omfavne ulikhetene våre som mennnesker.

Ikke mine ord, jeg bare sa det som kom.

Resten av uken gikk helt fint.

Vedkommende avsluttet sitt opphold med en nydelig tale om healing.

Når hun følte seg trygg, ble hun mye roligere.

Stresset med å føle seg annerledes, gjorde nok uroen verre, akkurat slik jeg skjelver mer, når jeg er nervøs.

Og fint var det når den som i utgangspunktet kritiserte høyt, sa at dette var noe av det hun følte hun hadde lært mest av denne uken.

 

Og jeg vet inni meg at jeg har lett for å kritisere uten å tenke meg om.

Og det er noe jeg vil avlære meg.

Og jeg føler jeg er på vei dit.

Men noe er min personlighet, så helt fri blir jeg nok aldri.

Men når det skjer, kan jeg ihvertfall tenke meg om, i ettertid.

Steg for steg modnes vi som mennesker.

I dag

 

I dag var jeg hos psykomotorisk fysioterapeut igjen.

Jeg måtte spørre om det var unormalt å bli enda mer stresset, når man skulle lære seg å ikke stresse.

Det var ikke unormalt sa hun, tvert i mot ganske vanlig.

De to siste ukene har stressnivået vært høyere enn noengang nemlig.

Klumpen i magen har vært kjempestor.

Hun snakket litt om det, pustemuskelen i magen.

 

 

Som vanlig her i huset, dukker svarene på det jeg lurer på opp, rett foran nesen min, i bøkene.

Jeg har ikke klump i halsen, men i magen.

Noen vil kanskje kalle det angst, jeg kaller det indre stress.

 

 

Kroppen reagerer på endringer med et snev av panikk.

Det er mye som skjer med den.

Etter diett blir jeg ofte mentalt sliten, nedstemt.

Denne gangen sov jeg bra i starten,  men fikk problemer siste dag.

Flere dager i strekk, ville kroppen ikke sove.

Når jeg endelig sovnet, våknet jeg etter en time og ble liggende våken igjen.

Dette skriver jeg ikke for at det er nødvendig for noen å vite det.

Men jeg gjør det for at andre skal vurdere litt hva som skjer i deres kropp.

 

 

Det er så tydelig at kroppen vår reagerer på endringer.

Når man har prøvd å være på vakt og passe på, i mange, mange år, får kroppen litt panikk når noe skjer.

Den roper opp, hallo, det skjer noe her, har du kontroll, pass på.

I formiddag ble jeg plutselig veldig rolig, som om noe falt på plass.

Jeg var ikke en gang stresset fordi jeg skulle avsted til timen.

På vei hjem gikk jeg ned hit for å ta bilder.

Det var jo så usedvanlig vakkert.

Vanligvis får jeg sug i magen og føler jeg faller, ved alle slike kanter.

Men nå kunne jeg rolig gå ned uten å være redd for å snuble.

 

Dessuten har jeg sagt opp.

Før timen i dag, mediterte jeg, to ganger faktisk.

Jeg så for meg at jeg pakket sammen kikkerten inni meg.

Den jeg bruker for å holde vakt 24 timer i døgnet.

Jeg demonterte den og satte den inn i et hjørne.

Tryggheten i at den er der ved behov.

 

 

Se ringene på vannet.

Fisken lekte seg i dag, det spratt overalt.

Tenk på hvordan en slik liten fisk kan lage en liten ring, som sprer seg og blir større og større.

Likedan gjør vi med tankene våre.

Vi tenker en tanke og gjør den større ved å ha fokus på den.

Derfor er det viktig at vi velger de tankene med omhu.

Derfor sa jeg opp i dag.

 

Sa opp, sier du? Du har jo ikke jobb.

Nei, ikke betalt jobb annet enn Lillasjel.

Lillasjel kan jeg ikke si opp fra, det er jo meg.

Men jeg så for meg at jeg leverte oppsigelse.

Jeg sa at må vil jeg ikke ha vakt hele døgnet noe mer.

Jeg vil ikke følge med konstant på alt og alle.

Jeg har pakket bort radaren.

Så tok jeg noen minutter der jeg fokuserte på at det eneste jeg gjorde nå, var å sitte her.

Jeg så et bilde inni meg av meg selv, sittende i ro.

 

Se hvor store bølgene er blitt.

Slik kan jeg bruke tankene mine.

Jeg er ikke nødt til hele tiden stresse med å følge med, tenke på alt og alle.

Jeg kan velge å bare sitte her.

Når jeg er sliten, da anerkjenner jeg det.

Ok, slik kjenner jeg det nå.

Jeg må godta det, godta at slik er det, ikke hele tiden strekke meg etter noe bedre der fremme, noe jeg ikke når tak i likevel.

Jeg blir sliten av å stresse etter å bli friskere, flinkere, bedre, aldri fornøyd.

Etter 63 år kan det være på tide å roe tankene litt.

 

 

Å lære seg å lytte til kroppen, tar tid.

Akkurat slik kroppen selv trenger tid.

Den trenger tid til å forstå at endringene som skjer er ikke negative.

Jeg lærer meg å roe sinnet mitt, akseptere, gi slipp, ikke streve slik.

Vet du hvorfor jeg stresser slik, utenom at det er innlærte, gamle mønstre.

Jo, fordi når jeg føler meg stresset, betyr det at jeg er aktiv, i virksomhet.

Ubevisst lurer jeg meg til å tro at det er bra.

Men nå har jeg sagt opp.

Jeg vil være pensjonist.

Inni meg vil jeg ha ro.

 

Det er moro å lære.

Lære om egen kropp.

Hvorfor reagerer man på ting.

Hvilke mønstre handler vi etter, helt ubevisst.

Og i og med at kroppen reagerer, betyr det at dette er viktig for egen helse.

Så analyser litt din egen situasjon.

Lytt til hva din kropp forteller deg.

Den er ganske så komplisert og i likhet med meg, liker den ikke endringer den ikke har kontroll over.

I dag

 

 

 

Det å kunne bestemme hva som er riktig for en selv, er veldig viktig.

Mange har måtte lære dette fra de var barn.

Passe på, ha kontroll, være observant i situasjoner som kan oppstå.

Da læres man opp til å se etter tegn og oppfatte signaler på hva som kan skje.

Noen må lære dette senere i livet.

For de som har kroniske tilstander i kroppen, er også dette viktig.

Når skal man si ja, når skal man si nei, når skal man si ja kanskje, hvis forholdene ligger til rette.

Migrene, leddgikt, me, utmattelse, lavt stoffskifte, listen er lang.

Men det kan også være andre ting, sorg eller noen man må ta hensyn til i hverdagen.

Har man noen med sykdom i familien, er det krevende.

 

Ja, det er så mange ting som kan være krevende.

Og hvis man ikke lærer seg å ta de rette avgjørelsene, kan man ende opp med en kropp som nekter det meste.

Andres krav og lite forståelse, må en lære seg at man kan ikke ta hensyn til.

Blir noen sur fordi du sier nei, ja da får de bare forsure seg selv, for du gjør så godt du kan.

Ikke forvent at alle skal forstå, for det vil aldri skje.

Det har ingen hensikt å prøve å forsvare seg.

 

Det eneste du kan gjøre, er å trene deg selv til å bli god til å kjenne etter.

Du skal selv vite om du kan eller ikke kan.

Du skal ikke kunne skylde på andre, for ansvaret er ditt.

Dette kan ta tid å lære og man går på noen smeller, at ting ble feil, for mye, feil avgjørelse.

Og kanskje får man det aldri til hundre prosent.

Men så lenge man vet at man selv må sitte med avgjørelsen, går det lettere.

 

Tren i det små, på små situasjoner.

Kjenn etter inni deg når noe kjennes riktig og når det kjennes feil.

Du vil kjenne på en ro inni deg, ved riktig avgjørelse.

Etterhvert vil du gå mer på autopilot, du bare vet.

Og da har du en trygghet inni deg, som gir deg styrke.

Slik lærer du deg å ta bedre vare på deg selv.

Ingen er tjent med at du faller i hjelpesløsgryta og ikke kommer deg opp igjen.

Du må lære deg å hjelpe deg selv, legge forholdene til rette, så du har det best mulig.

Dette er din jobb, ditt ansvar.

I dag

 

 

 

Noen synes jeg skriver for mye om helse og det må de få lov til.

De kan bla forbi.

For meg er det viktig

Jeg bruker det å skrive som et verktøy for å forstå for i det jeg skriver, får jeg ofte svar på ting.

Hvorfor skjer dette og hva kan jeg gjøre

Og i det jeg får svarene til meg, kan også andre få hjelp til det samme.

Men jeg er ingen lege eller psykolog så jeg skriver kun mine tanker og hva som kan hjelpe meg.

Det kan være helt feil i forhold til det fagpersoner vil lære deg.

Det kan ikke jeg ta ansvar for, jeg har ansvar kun for å gjøre det som er riktig for meg.

og for meg, er det viktig å forstå min kropp og mine reaksjoner.

De må jeg nemlig leve med på best mulig måte.

 

Møtet i går ble ikke helt som forventet ut fra erfaringer fra i fjor og med det følger ingen kritikk.

Dette er et møte for bokhandlere, ikke bokbloggere.

Derfor var fokuset på hva som vil selges i butikk før jul.

En gjennomgang av katalogen.

Den hadde jeg lest før jeg kom, de bøkene som interesserer meg.

Men noen nye ble jeg nysgjerrig på og jeg skal ha en presentasjon i bloggen over bøker jeg ønsker å lese av høstens nyutgivelser.

Av forfattere var det kun to, Vigdis Hjort og Nadia Ansar.

Hvorav den siste grep meg veldig med sin historie.

Jeg tror ikke det var et tørt øye i salen, når vi så hvor berørt hun var selv.

Dette var hennes premiere med å presentere boken sin.

Og det var for meg så velkjent, når følelser fra oppvekst som du tror du har jobbet deg ut av, plutselig overmanner deg igjen.

Hotellrommet derimot kan jeg ikke klage på.

Presidentsuiten en vanlig mandag, var en fin opplevelse.

Helledussan, det var en morsom overraskelse

 

Det som så overrasket meg var at stresset i kroppen min nektet å slippe taket.

Magen var fortsatt en stor klump.

Hele natten og også til frokost.

Norges beste frokost, munnet ut i at jeg greide å få ned et halvt rundstykke, før jeg lurte det andre halve i veska.

Jeg greide ikke å spise.

Jeg hadde vel en time å slappe av på sofaen før jeg har et avtalt møte med familie.

Da gikk det plutselig opp for meg hvorfor jeg stresset.

Reisen, toget, billetter

Toget som plutselig går til nye tider, der billetten min ikke har rett sete

Toget går 14.19, over en time tidligere og det er siste toget for dagen.

Jeg må være ute i god tid.

Usikkerheten og stresset med billetten som kun er i appen og som plutselig forsvant.

Stressdag, men kos også

Jeg ser at billetten fra i går har plutselig en qrkode den ikke har hatt før.

Billetten i dag, har ikke det.

Jeg føler meg hjelpesløs uten papirbillett akkurat nå

Det skal jeg ha med neste onsdag.

Og det er litt av stresset at der har jeg gått Mail om endring, ikke på denne reisen.

 

Når jeg først forstod hvorfor kroppen stresset, ble jeg svært lettet.

Jeg var jo litt engstelig hvorfor jeg var som jeg var.

Skulle det være slik hele tiden liksom?

Da slapp stresset taket heldigvis.

Nå kunne jeg bruke samme taktikken som i går.

Avslappet, likegyldig, bryr meg ikke.

For en stund.

men så nærmet det seg avreise og da var det pån igjen.

 

 

Jeg forlot mine venner og gikk ned på perrongen.

Og i det jeg kom ned, kom toget på plass.

Jeg forklarte til en søt blid konduktør om at jeg kanskje ikke hadde plass.

Gå på toget og finn deg den beste plassen du, sa hun.

Så nå sitter jeg her og er trygg.

 

 

Og se der, solen sender sine oppmuntringer på veien.

Titter inn mellom togvognene.

Mange finner ro sier de, sammen med meg.

Og det er jo merkelig siden jeg innimellom kan ha nervene utenpå, som vi sa i gamle dager.

Men jeg vet om andre som lett føler seg stresset som jeg får ro sammen med, så det kan ikke ha noe med hva vi sender ut å gjøre.

Takk og lov.

 

Nå strømmer det på med mennesker som ikke vet hvor de skal sitte.

men alle får beskjed om bare å finne seg en plass.

Jeg synes det er så moro at jeg når jeg skulle dra i går, fant flere på perrongen som var like nervøs som meg.

Vi er mennesker, ikke roboter.

Det fine møtet jeg har hatt i dag, med familie og venner har beriket meg.

De har lært meg noe.

Fine møter med utveksling av erfaring og energier.

Det var nok det jeg skulle denne gangen.

Jeg er rørt over det å greie å gjennomføre reiser, selv om det kan være tøffe tak.

Men som de sier i kompani Lauritzen, at selv om noe er skummelt, er det ikke nødvendigvis farlig.

Og vi må innimellom finne mot til å utfordre oss selv litt.

Gå utenfor komfortsonen.

Som Nadia i går som tok plass på scenen, for å presentere boken sin for første gang.

Høyt utdannet innen psykologi, med doktorgrad, men likevel veldig nervøs.

 

 

Har du noe du har lyst til, men ikke helt tør?

Er det noe som er farlig? Da dropper du det?

Hvis ikke, oppfordrer jeg deg til å prøve.

Hvis du ikke klarer å gjennomføre, vær stolt av at du har prøvd.

Så hviler du deg og prøver på igjen.

Selv drar jeg igjen neste onsdag.

Nå har jeg gjennomført en gang og det går bra.

Neste gang blir det lettere.

Jeg føler definitivt at jeg har utført det jeg skulle på denne reisen.

Det er jeg takknemlig for.

I dag

Nå har konduktøren sjekket billett og ikke kastet meg av. Hurra 😂😂

Og etter at konduktøren har vært her, da dukker qr-koden opp.

Hvordan skal jeg greie å forstå alt dette. Sukk

I går kom disse ordene til meg.

I går kveld leste jeg noen ord som satte meg litt ut.

Jeg tenker på det at jeg ikke må ha kontroll på alt.

Det er bortkastet energi.

Når man strever med å ha kontroll, spenner man alle muskler.

Man strammer kjeven, skuldrene, underliv, lår, til og med leggene holder vi fast

Og det nytter ikke

 

Livet kommer og går likevel

Hva hvis vi tenker at nå gidder jeg ikke mer

Når det ikke nytter, hvorfor da fortsette

Jeg har da vel nok å holde på med

Jeg kan faktisk la det aller meste gå

 

Jeg og barnet inni meg, vi må snakkes

Jeg må fortelle henne at nå kan vi ta fri fra ansvaret

Vi er ikke nødt til å prøve å kontrollere alt

For det er faktisk ikke mulig

Og når det ikke er mulig, ja da får vi la det skure og gå

Legge ned radaren og ta ting som de kommer

Sende healing til frykten inni oss

Når jeg står opp om morgenen, er jeg ofte nedstemt.

Ingen positivitet.

Jeg vet det går over, men det er kjedelig å sitte der negativ og ikke ha lyst til noe.

Så prøver jeg å oppmuntre meg selv og etterhvert går det over.

 

I dag valgte jeg en annen vri.

Jeg tenkte at nå skal jeg heller kjenne etter hvordan denne nedstemtheten kjennes ut fysisk.

Jeg oppdaget da at jeg spente overkropp, underliv, hofter, lår og legger.

Aha, tenkte jeg da, det har jo ingen hensikt.

Jeg kan slappe av selv om jeg er nedstemt.

Så satt jeg litt og fokuserte på avslapping.

Det er jo nok at man er nedstemt om man ikke skal være anspent i tillegg, ikke sant.

 

Er det rart man blir sliten.

Så mye tull man holder på med, uten å vite det.

Og du!  Føl ikke skyld om du føler deg miserabel når du står opp.

Det er ikke din skyld.

Det er bare at lykkehormonene dine sover enda.

De trenger litt mer tid på å våkne enn du.

Sett deg ned, slapp av i kroppen og la hormonene få tid til å våkne, så de ikke er så morgengretne.

I dag

 

Ofte når jeg leser, finner jeg ord som griper meg.

Ord som passer til akkurat det jeg står i.

Eller om ting som akkurat har blitt snakket om.

 

I går kveld leste jeg noen ord som satte meg litt ut.

Jeg tror de oppsummerte livet mitt.

To små setninger – hele mitt liv

Jeg tror jeg leste de fem ganger.

Likevel, når jeg leser de nå, gråter jeg.

Så dypt går de – de forløser gammelt stress

 

Sitat fra Catherine Ryan Hyde, Bli her:

Noen ganger når barn ikke har noen som tar ordentlig styring på livet deres, bestemmer de seg for å ta over selv og ta styring over alt. Ellers ville det føles som om verden spant ut av kontroll. Er det noe du kjenner deg igjen i?

 

For det barnet er jo fortsatt meg.

Det lille barnet sitter fortsatt inni meg

Eller inni deg.

Det barnet vi en gang var, det barnet som måtte ta kontroll over eget liv, ja det er der fortsatt

Det forsetter å streve etter å ha kontroll

Dag ut og dag inn

For det var en gang at verden raknet helt og det kan den gjøre igjen

Derfor tviholder vi på kontrollen

 

 

Alarmberedskapen er på hele tiden

Radaren surrer rundt og rundt for å oppfatte faresignaler

Det kan være ulike grunner disse barna har

Hver sin historie i sekken

Men felles for dem alle, er at de måtte finne en vei gjennom livet

Alene

Alene, sier du, de hadde vel noen

Ja, de hadde noen, men ingen de kunne overlate ansvaret til

Det måtte de ha selv

Og ikke forstod de alt heller

Et barn ser nuet, ikke den hele virkeligheten

Slik er det bare

De plukker ut noen kontrollpunkter som må være på plass og navigerer etter de

 

 

Ettersom årene går, vil de kontrollpunktene øke

Omfanget av kontroll blir større, det blir mer og mer å passe på

Det jobbes konstant

Nervesystemet blir overbelastet

Kroppen slapper ikke av

For hva skjer, sier barnet inni den voksne kroppen, hvis jeg slapper av?

Jo, da kan verden rakne og det er din skyld, som ikke passet på

Du har sviktet

 

 

Slik tenker det lille barnet inni oss, der vi som voksen forsøker å finne svar.

Hvordan kan vi fortelle barnet at det er trygt.

Vi kan ikke det, for livet er aldri trygt.

Ting kan skje som vi ikke har herredømme over.

Men det er ikke vårt ansvar å passe på.

For vi kan ikke forhindre det.

Vi må lære oss å slappe av og dermed ha styrke til å takle det som kommer.

Vi kan ikke la radaren gå hele døgnet.

Det vil ikke hjelpe.

Ting vil likevel skje for det er en del av livet.

Og om noe skjer, ja da skjer det ikke fordi vi ikke passet på.

Det er ikke vår skyld.

 

 

Og skyld, ser du, det bærer vi tungt.

Vi bærer på følelsen av å ha sviktet.

Men det har vi ikke.

Vi har gjort så godt vi kan.

Nå må vi legge bort behovet for kontroll.

Vi må leve i nuet og nyte dagene vi får her på jorden

Hver eneste dag, hvert minutt

I dag

 

Av og til kan jeg mase fælt.

Det er når jeg “vet” hva vedkommende burde gjort, men denne ikke får ut fingeren.

Og vi snakker ikke hus og hage nå, men indre jobb.

Jobben med å sette seg selv fri, bli den man egentlig er inni seg.

 

Ofte spiller vi roller.

Innlærte mønstre fra da vi var barn.

Disse mønstrene blir sterkere med årene og vi er de ikke bevisst.

Hjernen vår går i samme spor hele tiden.

Skal vi ha endring, må vi finne mot til å møte fryktene våre, hvis ikke vil vi fortsette akkurat som før.

 

Det er skummelt å ta steget ut i noe nytt.

Det kan føles veldig skummelt, men oftest når vi har tatt første steget, oppdager vi at det er ikke så ille som vi hadde trodd.

Det var frykten som egentlig var verst å føle på.

For hva kan egentlig skje om vi tør?

Mister vi maska, føler oss dum?

Ja, hva så?

Hva gjør vel det?

Da kan vi ihvertfall finne ut om dette var rett for oss eller ei.

Og hver gang vi prøver oss inn på disse fremmede, nye veiene, så skjer det noe inni oss.

Til og med de gangene vi ikke får til.

 

Dette vet jeg for jeg har prøvd.

Jeg vet at ofte på de små, mørke stikkveiene jeg har dristet meg inn på, så har jeg sittet igjen med lærdom.

Derfor maser jeg når jeg merker at et menneske holder igjen på noe som ville vært så bra.

Så nære, vær så snill, prøv et lite steg til.

Du vil få det så mye bedre når du finner fred med den du er.

 

Samtidig roper stemmen varsku inni meg.

For det er ikke opp til meg.

Ja, litt kan jeg mase, bittelitt, men ikke mye.

Det er ikke mitt valg.

Det er ikke mitt liv.

Hver og en må ta ansvar for eget liv og egen mestring.

Jo da, et velmenende råd kan jeg gi, være der og støtte.

Men jeg må passe meg og ikke dytte vedkommende for hardt, så denne faller.

Det lærte jeg når noen dyttet meg ut i min frykt.

Det hadde vært bedre om vedkommende hjalp meg på veien, istedetfor å skubbe meg utfor.

Men når jeg ser tilbake nå, ser jeg lærdommen i det også, selv om det var vondt når det skjedde.

 

Til syvende og sist, bestemmer vi kun over oss selv.

Og det er svært viktig at vi lærer oss nettopp dette.

Ta ansvar for eget liv.

Grav deg ikke ned i fryktene dine.

La ikke dem ikke stoppe deg i din utvikling.

Vær den du er ment til å være, den du har det best med inni deg.

Da skaper du deg et godt liv.

Tenk litt på hva du frykter og hvordan du kan komme over det.

I dag