Benedict Wells, Hard land

Leseeksemplar fra Forlaget Press

 

Det begynner å bli mange forfattere å følge etterhvert, Wells er en av de. Jeg har likt svært godt de to første.

Benedict Wells er en forfatter jeg definitivt vil fortsette å følge.  Hard land er en ny god roman av Wells. Om en sårbar tenåring som sliter med å finne sin plass og i tillegg har en alvorlig syk mor.

Det falt noen tårer underveis.

Jeg vet ikke om alle vil like Wells romaner. Noen kan muligens finne de kjedelig. Hvis du søker lettlest feelgood, så er ikke dette tingen kanskje. Den er ikke tung å lese og den er velskrevet men det er heller ikke actionfylt. Det handler om mennesker og hvordan vi alle preges av det vi opplever og at det er ikke så enkelt å finne seg selv og riktig vei å gå når vi føler oss alene og grunnmurene rakner rundt oss.

Jeg likte den svært godt. Kanskje hans beste til nå.

 

Benedict Wells, Becks siste sommer

Benedict Wells, Ut av ensomheten

 

Missouri, 1985: Femten år gamle Sam skaffer seg sommerjobb i en gammel kino for å komme seg bort fra problemene hjemme. I løpet av en magisk sommer blir alt snudd på hodet. Han får seg venner, blir forelsket og oppdager hjemstedets hemmeligheter. For første gang i livet er han ikke en ubetydelig outsider. Helt til noe skjer som tvinger ham til å bli voksen.  

Hard Land er en hyllest til åttitallets oppvekstfilmer som The Breakfast Club og Stand By Me – en fortelling om en sommer som aldri vil bli glemt.   

Benedict Wells debuterte med romanen Becks siste sommer som tjuefireåring i 2008 (norsk utgave, Forlaget Press, 2020). Hans internasjonale gjennombrudd kom med Ut av ensomheten i 2016 som lå på Spiegels bestselgerliste i over åtti uker. Wells´ bøker er oversatt til 38 språk og høsten 2020 mottok han «Golden Diogenes Owl» for å ha solgt over en million bøker på tysk. 

Hard Land gikk rett inn på førsteplass på Spiegels bestselgerliste etter lansering våren 2021.

 

Nå leser jeg:

Hunter Biden, Alt det vakre

Leseeksemplar fra Cappelen Damm

 

 

 

 

Jeg kommer fra en familie som er blitt sammensveiset av tragedier og knyttet til hverandre med en særegen, usvikelig kjærlighet.» skriver Hunter Biden i sin dypt rørende selvbiografi, som på engelsk har tittelen Beautiful Things. I boken forteller han en oppsiktsvekkende historie om avhengighet, tap og selvopprettholdelse.

Alt det vakre viser usminket hvordan Hunter Biden i årene etter broren Beaus død henfalt til stoffmisbruk, og gir et smertefullt innblikk i hans lange og tunge vei til rusfrihet. Det er en bok om en helt spesiell familie, med en helt spesiell historie. Det er også en fortelling om Joe, en helt spesiell far, som etter kona og datterens brå og tragiske død, måtte kombinere livet som nyvalgt senator med en tilværelse som alenefar for to små gutter.

At den samme faren skulle ende opp som USAs 46. president gjør Alt det vakre til en desto mer bemerkelsesverdig bok. Sjelden har en sittende president og hans familie blitt skildret så hudløst og kjærlig fra innsiden.

 

 

August:

Lesestabel august 2021, Tema: Fyttirakkern, hvor jeg gleder meg

Myriam Bjerkli, Engelens fall

Ellen Vahr, Bakeriet i Brooklyn

Elisabeth Åsbrink, Forlattheten

Erling Gangsøy Greftegreff, Rovdyr

 

 

Januar:

Bøker lest januar 2020, 22 bøker

Februar:

Bøker lest februar 2021, 17 bøker

Mars:

Bøker lest mars 2021, 17 bøker

April:

Bøker lest april 2021,19 leste, 2uleste, 3 halvferdig

Mai:

Bøker lest mai 2021. 5,5 murstein og 1 roman

Juni:

Bøker lest juni 2021, tema før år 1900, 12 bøker

Juli:

Bøker lest juli 2021, 14 bøker

 

Jeg ønsker alle hjertelig velkommen til siden min:

http://Www.Facebook.com/Lillasjel

 

Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil dele, både lesere, bokbloggere, forfattere og forlag.

Bokinspirasjon for alle.

https://www.facebook.com/groups/3708195432531753/?ref=share

 

Jeg er ikke noe glad i vanlig husarbeid.

Det jeg derimot liker veldig godt, er å rense hus for energier.

Alt vi gjør setter spor etter seg.

Alt andre gjør og har gjort, setter spor etter seg.

Energiavtrykk.

I enkelte områder kan det derfor være tungt.

Det kan skape hodepine, trøtthet og nedstemthet.

Jeg renser nå et hus i et område der jeg tror det har vært mange småkonger og ufred.

Jeg ser gravhauger og båter som brenner.

Dette blir så bekreftet ved at vedkommende forteller at det nylig har vært utgravinger der.

Tenk hvor mye som henger igjen etter slike hendelser.

Jeg tror ikke noen går igjen, men energiene er der.

Det rare som jeg ikke har funnet svar på enda, er hvorfor ting kommer lagvis.

 

Jeg renset for en stund siden et hus der barna sov veldig urolig.

Lenge var det bra, men nå var det uro igjen.

Det lille barnet var redd og sa det var en mann der.

Barn er jo ofte mye åpnere enn oss voksne.

Og i det hjernebølgene går litt opp og ned når vi sover, tar de lett inn ting.

 

Jeg setter meg ned i meditasjon og ber om å få opp huset.

Jeg drar ikke dit fysisk.

Energiene er ikke stedbundne så etter det jeg opplever, er det helt unødvendig.

Jeg “ser” da lett denne mannen.

Det jeg er usikker på er om han er levende eller død.

Jeg har ikke lært å skille mellom det enda.

Jeg føler egentlig det er en som begynner å bli litt dement og som da lett går inn og ut i bevisshet.

Alt jeg føler vet jeg jo aldri om det er sannhet eller bare noe jeg tror.

Men han liker ikke rot denne mannen.

Det er som om han går rundt i nabolaget og er ergerlig over alt som ikke er i orden.

Blant annet lyspærer som ikke virker.

Det er som om han også går gjennom husene og pirker på det som er rot.

Jeg ber så om at energiene blir renset.

 

Jeg forteller så dette til den som har bestilt rensing.

Her er svaret jeg fikk:

 

Minstemann var våken i natt også, men roet seg mye fortere. Vi har satt inn et lys hos han, så det ikke blir helt mørkt, og det virker som det hjelper litt. Han sa ikke noe om at han var redd i natt, så det er bra.

Vi har en utelampe på veggen til uthuset med bevegelsessensor på. Denne slo seg av og på i ett sett hver kveld, og jeg syntes det var så ubehagelig at vi koblet ut solcellebatteriet, så nå virker den ikke lenger. 😅
Han liker sikkert ikke at jeg har et pappeskelager i innerste rommet i uthuset heller da..

 

Da måtte jeg jo le, for det er så merkelig.

Jeg vet jo ikke en gang hvor i landet dette er.

Hvis man ikke tror, kan man jo si at det er tilfeldig, men det er ganske liten sannsynlighet for at jeg skulle treffe med den lyspæren.

Da krysser vi fingrene og håper det blir ro i huset igjen.

I dag

 

Kjære medmenneske

Ha tiltro til det som kommer til dere

Ordet er kjærlighet

Ordet vil bestandig være kjærlighet

Det er kjærligheten som skaper overflod

Det at vi gir mer enn vi får

På den måten skapes ringer i vannet, eller skal vi si i universets energier

På den måten skaper vi overflod av kjærlighet

Det blir aldr nok

Det er ingen kilde som går tom

Det kommer stadig mer

Og mer

Og mer

Du blir heller aldri tom

Hjertet ditt tømmes ikke, det fylles

Dette vet du jo

Du kjenner det jo

Gjør du ikke

Kjenner du ikke gleden brer seg i deg som ringer i vann

Det fyller ditt hjerte og skaper en sol inni deg

En sol i sjelen

Sånn er kjærligheten

Kjærligheten til medmenneskene

Vi henger sammen i hverandre alle sammen

Vi henger sammen i energiene

Ja, det vet dere

Det kjenner dere

Som dråper i vannet er vi ett

I energiene

I dag

 

 

Jeg kan lese dine tanker

Ja, jeg tror visst jeg kan det

Jeg tror jo at alle tenker likedan som meg

Jeg blir stadig like overasket når jeg finner ut at de ikke gjør det

Når jeg hører at 15 personer ikke er enig med meg, ja da går det liksom opp et lys

Det har ikke noe med om at noe er riktig eller noe er feil

Vi har rett og slett ulik oppfatning om ting

Han stakkars mannen som har holdt ut med meg i 43 år, han har prøvd å forklare meg dette flere ganger

Du skjønner det er ikke alle som tenker som deg Mariann

Ja, jeg hører du sier det, men hvordan kan det gå an

Ja, jeg vet jo at folk er forskjellig

Vi tar jo ulike valg og har ulike synspunkter om ting

Men hvordan kan de ikke tenke slik som jeg

Jeg har jo rett, det er jo min måte å se det på som er riktig

Skjønner ikke alle det

Av og til går det liksom opp for en da, at det er ikke alle som tenker som en selv

Vi sitter der på gjerdet og forventer hva andre skal gjøre

Hvis de ikke gjør som vi forventer, ja da blir vi fornærmet eller sur eller sint

Helledussan, det burde de da forstå at de skulle ha gjort, eller sagt

Det er da vel innlysende

Ja,, er det så innlysende

Hvis vi nå ikke tenker likt, ja da har de kanskje ikke den tanken i hodet sitt

Kanskje jeg ikke kan lese dine tanker fordi du har andre tanker enn meg

Er vi riktig heldg, kanskje vi treffer noen som er enig med oss

Da kan vi nikke bekreftende, ja ,det må være innlysende, det må de da skjønne

Ja, er vi to sammen, eller tre eller fire, ja da er vi ihvertfall sikker  på at alle tenker som oss

Kanskje vi til og med finner flere å rotte oss sammen med så vi blir store og mektige

Nå er vi så mange at nå må ihvertfall alle tenke som oss

Beklager å måtte skuffe deg, men det er faktisk ikke sånn

Det kan være en stor gruppe mennesker med kun noen få som står utenfor, det er ikke sikkert vi skal følge strømmen

Vi bør ihvertfall vurdere den ene stemmen som står utenfor og roper

Er det vi som er på ville veier

Skal vi følge strømmen eller føles det riktigst inni deg å følge de få

Kunsten er kanskje å prøve å se det fra andre synsvinkler

Er det andre måter å se ting på

Er det andre tanker ute der

Greier vi åpent og ærlig å se ting   fra andres perspektiv

Eller blir vi bare sur og føler oss ikke forstått

Enten det nå er på jobbben, skolen, blant venner,  i foreninger eller andre grupperinger

Vi er ulike mennesker i ulike settinger

Vi forventer at alle tenker som oss

Ja, gjør vi ikke det

Hadde ikke alt ordnet seg hvis alle var som oss selv

Selvfølgelig sier vi

Det sier også den som mener det motsatte av deg

Greier du å se ting med andres øyne

Greier du å se at du ikke kan lese tankene mine

Jeg kan ikke lese dine tanker

I dag

 

De fleste av oss har en fasade vi gjemmer oss bak.

Vi liker å pynte på den fasaden.

Hvorfor er dette så viktig?

Hvorfor er vi så opptatt av å være penest mulig, flinkest mulig, mestre alt perfekt?

 

 

Det er jo ikke slik virkeligheten er.

Det finnes ikke et menneske i verden som er perfekt.

Og hvis noen mener selv de er perfekt, ja da stemmer det ihvertfall ikke.

Vi er nemlig mennesker, ikke roboter.

Vi skal ikke være glansbilder som mestrer alt.

Vi skal lære og utvikle oss gjennom livet.

Var vi perfekte, var det vel ikke stort å lære.

Du verden hvor kjedelig det ville være.

 

Så hvorfor er vi da så redde for å vise frem våre svakheter?

Hvorfor lar vi ikke andre se hvordan vi egentlig er?

Vi lar oss styre av våre frykter.

Vi er så redde for å feile, at vi lar være å prøve.

Jeg fikk en kommentar i går på at det var så fint at jeg også skrev om det jeg syntes var vanskelig.

I går var det å gå inn og ut av båter.

Vel jeg er ikke redd for å vise mine svakheter.

Og Gud bedre jeg har mange.

For meg er det lite spennende å kun vise frem det jeg mestrer.

Det ville i så fall være løgn og jeg vil gjerne være ekte.

 

 

 

Det jeg er mest redd for er at jeg slutter å utfordre mine frykter.

At jeg gjemmer meg for alt som er vanskelig.

For frykt vokser, det er jeg fullstendig klar over.

Den vokser akkurat som gleden blir større av å deles.

Hvis jeg setter meg til hjemme og aldri tør, da vil livet mitt innskrenkes.

Jeg har begrensninger fra før.

Jeg trenger ikke flere enn de jeg ikke kan unngå.

 

 

Men…..

Det betyr ikke at vi skal slite oss ut på utfordringer.

Vi skal heller ikke føle nederlag når vi ikke makter.

Det er ikke hver dag vi takler alt like godt.

Vi skal ikke ha juling hvis vi prøver, men må gi opp.

Da skal vi ha ros for å ha prøvd.

Jeg ville så gjerne prøve å snorkle når jeg var på cruise.

Jeg bestilte meg utflukt med snorkling.

I det jeg skal ha på masker og livvest, kjente jeg at det går ikke.

Kanskje hvis det var bare oss og jeg kunne prøve bittelitt for meg selv, men ikke i en gruppe med mange, fremmede mennesker.

De har jo ikke tid til å vente på meg.

Men jeg fikk låne ei maske og bare dukke hodet under så jeg så alle de små fiskene.

Neida, det er ikke alt vi skal true oss til.

 

 

 

Det er det disse skyene og tåken viser oss.

Hvis vi vil.

Vi kan begynne de dagene vi bare har noen små skydotter.

Begynne med små steg, gjerne babysteg.

Og husk at starten kan være å begynne å tenke tanken.

Visualisere at man er i gang.

Så lenge man sitter og sier om og om igjen at man ikke greier, ja da er det umulig.

Å bruke bilder i hodet der man ser inni seg som en film at man mestrer.

Det er et godt verktøy.

Tanken kommer først enten det er noe vi vil begynne med eller slutte med.

Men skyene viser oss også at de bare er et slør vi gjemmer oss bak.

 

 

 

Noen dager greier vi ikke.

De dagene lar vi være å prøve.

 

 

 

Men vær likevel ikke så redd for å vise frem at det er en overskyet dag.

Kanskje hjelper du da andre som har det likedan.

Husk også at for hver ting du mestrer, uansett om det er lite, får du erfaring andre kan ha nytte av senere.

 

 

 

 

Noen dager er alt lettere.

Vi ser litt blå himmel, vi har mer tro på oss selv.

 

 

Og vi vet jo at solen også kommer tilbake.

Slik er det vi egentlig er.

Tenk kunne vi huske at alt det vakreste vi bærer på, ikke har med fasaden vår å gjøre.

Det er slik vi er som mennesker som teller.

Vi dømmer da ikke våre venner som ikke mestrer alt, så hvorfor er vi så hard med oss selv.

 

 

 

Så tenk litt i dag på hvor mye du begrenser deg selv i livet ditt.

Hvor mye lar du være av frykt?

Hva gjør du med det?

Sier du at det tør jeg ikke og med det også at du ikke vil prøve.

Eller har du lyst til å utfordre deg selv bittelitt innimellom?

I ditt eget tempo.

Det er du som bestemmer.

Hvor mange skyer gjemmer du deg bak?

i dag

 

Tror dere ikke at de greide å få kjerringa med på tur i dag også.

I dag er planen å kjøre til Skjærhalden på Hvaler.

Hvis de får veltet kjerringa ombord.

 

Det klarte de så nå er det vind i håret igjen.

 

Litt spent på om været er på vår side.

Helst lite av både vind og regn er bestilt.

Det ser litt dystert ut.

 

Det lysnet litt utover.

 

Noen syntes det banket og slo så det var slitsomt mens andre tok seg en lur.

 

 

 

 

Dagens mål er nådd.

Vi er på Hvaler.

Vi spiser pizza og koser oss.

 

Litt morsomt at Mariann ble ønsket velkommen av Mary Ann med norske flagg.

Følte nesten det ble feiret for det var bare så vidt jeg fikk beina over ripa så jeg kom meg i land.

Det var et øyeblikk der hvor jeg nektet.

 

 

En liten med vinger som hilste på i dag også.

 

 

Nei se der er da sannelig noen kjente.

 

 

De hentet båten så jeg slapp å gå så langt.

 

 

Farvel Skjærhalden for denne gang.

 

 

Det var roligere sjø hjem igjen.

Og kun noen få regndråper.

Men etter at vi hadde kommet i hus, åpnet himmelen alle sluser.

Snakk om å være heldig.

 

 

 

Det er noen grå skyer i dag, men sjøen så ganske rolig ut.

Det var derfor mulig å dra kjerringa ut på ny mestringstur.

Jeg har ikke noe i mot å være i båt, men å få meg i og ut av båten, kan være litt trøblete.

Jeg føler jo at alt gynger rundt meg.

Jeg skulle nok øvd på å gå på flytebryggene for det er som om beina mine gynger i utakt med bryggene.

Men den personlige treneren er med og støtter opp så vi får veltet kjerringa ombord.

Jeg har en tendens til heller å bli igjen hjemme, men nå bestemte jeg meg for å bli med.

De fikk ta det i mitt tempo og det gjorde de.

 

Kjerringa ombord og vi dro avsted

 

 

Og der ser vi Sverige.

Jeg gikk jo i surr hele tiden på hvilken side Sverige var.

 

 

 

Men Svinesundsbruene kjenner jeg, både den nye og gamle.

 

Vi gikk til Sponvika for å fylle opp tanken.

Det er ikke billig å kjøre båt.

 

 

Enkelte var mer opptatt av Pokemonleting.

Det var visst mange Pokemoner på sjøen.

 

 

Politiet har grensestasjon i Sponvika.

 

 

 

 

 

Isebakke

 

Berg.

Vi nærmer oss Halden.

Gråe skyer var rundt oss men de holdt seg på avstand.

Det falt ikke en eneste regndråpe.

 

Skipperen fortøyer.

Kornsiloene i bakrgrunnen.

Her får kornbøndene levert kornet sitt.

 

 

Det skulle være sykkelløp i Halden i dag, men det var noen timer til, så det var stille før stormen.

 

Vi spiste is. Halvparten hadde vært nok.

 

 

Noen greide å spise tre kuler.

 

Spørs om den var skadet for den lå like rolig selv om den ble snakket til.

 

Skipperen måtte fikse strømledningen før vi fikk startet, men det greide han.

 

Se køen nå. Hele dagen er det kø av biler som vil inn i Norge.

Vi venter til en annen gang med å dra på Harrytur.

 

 

 

 

 

Tilbake i Svalerødkilen. Takk for turen. En fin tur ble det.

Er det vær til det drar vi til Hvaler på lørdag

Jeg blir for stillesittende når jeg er hjemme alene.

Det å hele tiden skulle pushe seg selv, er slett ikke enkelt.

Man går der og kjenner etter hvor mye en greier.

Så er en litt redd for å gjøre for mye og blir sittende.

Det blir et tiltak å komme seg ut.

Man holder tilbake.

Det er greit nok når kroppen trenger hvile, men de grensene er så usynlige at det er vanskelig å vite når man bør pushe og når man bør la være.

I tillegg blir man lei av å måtte presse seg hele tiden, rett og slett drittlei.

 

 

Nå har vi på Åndalsnes fått Romsdalsgondolen.

Vi testet den på lørdag.

Endelig på fjelltur – Romsdalsgondolen

Det var nydelig å komme seg opp dit.

Vi kjøpte årskort fordi jeg har lyst til å bruke den ofte.

Ja det skal jeg gjøre

Jeg fikk en frihetsfølelse der oppe som jeg savner.

 

 

Så satt jeg der på balkongen i går.

Jeg hadde lovt meg selv to dager i ro før vi igjen skal på tur.

Kroppen har hatt behov for hvile.

Så satt jeg der og så gondolen gå opp og ned.

Og jeg fikk så lyst avsted.

 

Jeg satt der og vurderte frem og tilbake.

Jeg er nemlig ikke noe flink lenger til å dra avgårde alene.

Jeg venter til jeg har sjåfør.

Selv om jeg vet at alt blir vanskeligere jo mindre jeg gjør.

Dette er det skumle når man er litt parkert.

Det er lett å parkere seg selv enda mer.

Det var ganske blå himmel på fjellet men det regnet litt hos meg.

Så tenkte jeg så nå må jeg bare gjøre det.

Jeg må i gang, jeg må komme meg avsted første gangen.

Første gang er jo oftest verst.

 

Så kom jeg meg avsted.

Parkering er ikke enkelt på Åndalsnes for tiden.

Da ble det noen skritt å gå, så da ble det litt trim.

Opp på fjellet kom jeg.

På bildet ser man sekkene som nok skal ned med helikopter.

De er ikke helt ferdig med arbeidet der oppe, så det blir nok noen turer til.

Det var en kald vind oppe der.

Jeg hadde med bukse og jakke, men neste gang skal jeg pakke sekk.

Jeg må lære meg hva som er lurt å ha med.

Det ble derfor ikke til at jeg ga meg til til å sette meg ned og lese.

 

Jeg så jo de mørke skyene over huset mitt og fant det best i å tusle meg hjem igjen.

Jeg var fornøyd med å ha kommet meg ut på tur.

Det var mye folk der, fra flere nasjonaliteter.

Det meste var nok turfolk som hadde gått Romsdalseggen.

Noen skulle gå ned mens andre tok gondolen.

 

Det ser ganske grått ut inni Isfjorden.

 

 

Jeg ser ikke ned.

Jeg gjør ingenting  som trigger høydeskrekken.

Det går fint når jeg ser utover, ikke nedover.

 

Det regner på balkongen.

 

 

 

Vel hjemme igjen ser jeg hvordan skyene blir tettere.

 

Det ble ikke lunsj på fjellet.

Det ble en boks med rester istedetfor.

 

Det regner mer og mer, men fortsatt deilig under pleddet mitt, i teltet.

 

Så åpnes alle sluser.

Det høljer ned

Tja, hva kan man si.

Fornøyd med

Glad for å være hjemme igjen.

Fornøyd med meg selv.

Ikke noe er deiligere enn å utfordre seg selv og mestre.

Flink pike.

I dag

 

Romsdalen

Erling Gangsøy Greftegreff, Rovdyr

Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold, Liv forlag

 

Jeg har lest de to første bøkene til Greftegreff og likt de utrolig godt. Jeg gledet meg derfor veldig til bok nummer tre.

Og det er ingen tvil om at Greftegreff har klart det på nytt. En velskrevet, fengende krim med et annerledes plott.

Men som jeg har advart visse andre krimforfattere, hvis navn jeg ikke nevner her, men han vet det selv,  så kan det være de begge får seg en skrape hvis jeg skulle treffe på dem en mørk natt. Det er slett ikke alt som var helt greit på slutten der, bare så jeg har sagt det. Samme forlag, hmmmm. Hvorfor kan de ikke spørre meg først om jeg er enig? (For de som ikke kjenner meg, så er det ikke så alvorlig som det høres ut)

Men vil du ha god krim uten at det er makabert og blodig, får du en virkelig bra en hvis du leser bøkene til Erling Greftegreff.

Erling Greftegreff, Trekkfuglene

Erling Greftegreff, Liten jente forsvunnet

 

Levningene etter et menneske blir funnet under gravearbeid i en avsidesliggende elvedal. Identifiseringen viser at de tilhørte en lokal direktør som forsvant sporløst femti år tidligere. En sedat og rolig etterforskning blir igangsatt. Saken er gammel, og sporene fraværende. Etter en tid blir den lagt til side.

I Hønefoss fortsetter alt som vanlig, inntil en enslig, eldre kvinne blir funnet drept. Det er få spor, men ett av dem snur alt på hodet. Plutselig virvles etterforskerne inn i en internasjonal etterforskning, på jakt etter et menneske med helt spesielle egenskaper. Et rovdyr. Men hvorfor dukket det opp nå? I lille Hønefoss?

Nå leser jeg:

Alice Walker, Purpurfargen 

Leseeksemplar fra Gyldendal

 

Jeg tror Purpurfargen er en bok som vil falle i smak.

 

 

Celie vokser opp under fattige kår på landsbygda i Georgia på begynnelsen av 1900-tallet. Etter en vanskelig barndom blir hun giftet bort i en alder av bare 14 år. Ektemannen nekter å ha Celies søster Nettie boende, og Celie må sende henne fra seg. Fra da av går dagene med til å lure på hvor søsteren er blitt av, og til å skrive brev – til Gud, og til Nettie.

I brevene kommer vi tett på Celie og hverdagen hennes med en brutal mann og ustyrlige stebarn, i et samfunn og en tid der en svart kvinne var lite verdt. Og likevel er det nettopp kvinnefellesskapet som blir redningen for henne. Gjennom latter og gråt, hardt arbeid, samhold og klokskap finner kvinnene retning i livet. Og hele tiden skriver Celie til søsteren, som hun nekter å gi slipp på.

Purpurfargen er en uforglemmelig fortelling om søsterskap og kampen for egenverd. En historie om å fortsette å tro på noe – Gud, kjærligheten, vennskapet, en selv – også når alt er som mørkest. Boken er solgt i over fem millioner eksemplarer verden over, og førti år etter utgivelsen er den fremdeles like slående relevant.

«Den tok pusten fra meg … Purpurfargen endret livet mitt.» Oprah Winfrey

«Å lese Purpurfargen var første gang jeg så svart kvinnelitteratur fra sørstatene som verdenslitteratur. Da Alice Walker skrev oss inn i verden – modig, ærlig og uten å unnskylde seg – ga hun oss en gave vi aldri vil kunne betale tilbake.» Tayari Jones

«En roman av evigvarende betydning.» Newsweek

 

August:

Lesestabel august 2021, Tema: Fyttirakkern, hvor jeg gleder meg

Myriam Bjerkli, Engelens fall

Ellen Vahr, Bakeriet i Brooklyn

Elisabeth Åsbrink, Forlattheten

 

 

Januar:

Bøker lest januar 2020, 22 bøker

Februar:

Bøker lest februar 2021, 17 bøker

Mars:

Bøker lest mars 2021, 17 bøker

April:

Bøker lest april 2021,19 leste, 2uleste, 3 halvferdig

Mai:

Bøker lest mai 2021. 5,5 murstein og 1 roman

Juni:

Bøker lest juni 2021, tema før år 1900, 12 bøker

Juli:

Bøker lest juli 2021, 14 bøker

 

Jeg ønsker alle hjertelig velkommen til siden min:

http://Www.Facebook.com/Lillasjel

 

Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil dele, både lesere, bokbloggere, forfattere og forlag.

Bokinspirasjon for alle.

https://www.facebook.com/groups/3708195432531753/?ref=share

Lørdag var vi på fjelltur.

Vi var ikke der lenge for vi hadde flere avtaler.

Men jeg er glad vi nå har årskort.

Jeg lengter nemlig tilbake opp dit.

 

Nå skal vi igjen noen dager på tur.

Men når jeg kommer tilbake, vil jeg opp igjen.

Jeg fyltes av en frihetsfølelse når jeg var der.

Litt den samme følelsen som når man er på reise.

 

 

Kanskje er det fordi det er noe nytt.

Når jeg jobbet på bokhandelen i Åndalsnes tidlig på åttitallet, var sjefen min opptatt av at det måtte bli gondol.

Førti år senere kom den på plass.

Et helt år har jeg fulgt helikopterne som har hatt base over fjorden her.

Opp og ned, til og fra fjellet, med utstyr.

 

Jeg liker jo godt å gå på fjellet, men kroppen min er ikke så veldig interessert.

Den stritter imot så godt den kan.

Jeg har jo sett alle bildene fra Rampestreken, men det har vært umulig for meg å komme meg dit.

Nå kan jeg uten anstrengelse, med lite krefter og dårlige kne, komme meg forbi Rampestreken og helt på troppen.

Tenk på alle som nå kan komme seg opp på fjellet.

 

 

Jeg vet en del har høydeskrekk og ikke tør.

For min del, gikk det fint.

Jeg passet på så jeg ikke så rett ned.

Fokuserte på de rammene jeg hadde rundt meg.

Jeg gikk ikke ut på kantene og så hvor høyt oppe jeg var.

Jeg så heller utover.

Da gikk det helt fint.

Når jeg føler trygg grunn rundt meg, greier jeg det.

Det er ut på kantene at jeg føler suget ned og der holdt jeg meg unna.

 

 

Så nå sitter jeg her på balkongen og ser gondolen gå opp og ned.

Og jeg lengter tilbake.

Jeg kan pakke ryggsekken min med iPad og bøker og sitte der oppe hvis været er bra.

Er været dårligere kan jeg jo sitte inne i restauranten.

Jeg kan lese og skrive Lillasjelord og sende healing, fra høyt oppe på fjellet.

Jeg må rett og slett sette meg det som mål.

La det bli en berikelse av mitt ellers stillesittende liv her på balkongen.

Istedetfor å se opp på fjellet fra balkongen, kan jeg heller se ned på balkongen fra fjellet

Et helt år kan jeg dra opp og ned så mye jeg bare ønsker.

Det tenker jeg blir fint.

I dag