De fleste av oss har en fasade vi gjemmer oss bak.
Vi liker å pynte på den fasaden.
Hvorfor er dette så viktig?
Hvorfor er vi så opptatt av å være penest mulig, flinkest mulig, mestre alt perfekt?
Det er jo ikke slik virkeligheten er.
Det finnes ikke et menneske i verden som er perfekt.
Og hvis noen mener selv de er perfekt, ja da stemmer det ihvertfall ikke.
Vi er nemlig mennesker, ikke roboter.
Vi skal ikke være glansbilder som mestrer alt.
Vi skal lære og utvikle oss gjennom livet.
Var vi perfekte, var det vel ikke stort å lære.
Du verden hvor kjedelig det ville være.
Så hvorfor er vi da så redde for å vise frem våre svakheter?
Hvorfor lar vi ikke andre se hvordan vi egentlig er?
Vi lar oss styre av våre frykter.
Vi er så redde for å feile, at vi lar være å prøve.
Jeg fikk en kommentar i går på at det var så fint at jeg også skrev om det jeg syntes var vanskelig.
I går var det å gå inn og ut av båter.
Vel jeg er ikke redd for å vise mine svakheter.
Og Gud bedre jeg har mange.
For meg er det lite spennende å kun vise frem det jeg mestrer.
Det ville i så fall være løgn og jeg vil gjerne være ekte.
Det jeg er mest redd for er at jeg slutter å utfordre mine frykter.
At jeg gjemmer meg for alt som er vanskelig.
For frykt vokser, det er jeg fullstendig klar over.
Den vokser akkurat som gleden blir større av å deles.
Hvis jeg setter meg til hjemme og aldri tør, da vil livet mitt innskrenkes.
Jeg har begrensninger fra før.
Jeg trenger ikke flere enn de jeg ikke kan unngå.
Men…..
Det betyr ikke at vi skal slite oss ut på utfordringer.
Vi skal heller ikke føle nederlag når vi ikke makter.
Det er ikke hver dag vi takler alt like godt.
Vi skal ikke ha juling hvis vi prøver, men må gi opp.
Da skal vi ha ros for å ha prøvd.
Jeg ville så gjerne prøve å snorkle når jeg var på cruise.
Jeg bestilte meg utflukt med snorkling.
I det jeg skal ha på masker og livvest, kjente jeg at det går ikke.
Kanskje hvis det var bare oss og jeg kunne prøve bittelitt for meg selv, men ikke i en gruppe med mange, fremmede mennesker.
De har jo ikke tid til å vente på meg.
Men jeg fikk låne ei maske og bare dukke hodet under så jeg så alle de små fiskene.
Neida, det er ikke alt vi skal true oss til.
Det er det disse skyene og tåken viser oss.
Hvis vi vil.
Vi kan begynne de dagene vi bare har noen små skydotter.
Begynne med små steg, gjerne babysteg.
Og husk at starten kan være å begynne å tenke tanken.
Visualisere at man er i gang.
Så lenge man sitter og sier om og om igjen at man ikke greier, ja da er det umulig.
Å bruke bilder i hodet der man ser inni seg som en film at man mestrer.
Det er et godt verktøy.
Tanken kommer først enten det er noe vi vil begynne med eller slutte med.
Men skyene viser oss også at de bare er et slør vi gjemmer oss bak.
Noen dager greier vi ikke.
De dagene lar vi være å prøve.
Men vær likevel ikke så redd for å vise frem at det er en overskyet dag.
Kanskje hjelper du da andre som har det likedan.
Husk også at for hver ting du mestrer, uansett om det er lite, får du erfaring andre kan ha nytte av senere.
Noen dager er alt lettere.
Vi ser litt blå himmel, vi har mer tro på oss selv.
Og vi vet jo at solen også kommer tilbake.
Slik er det vi egentlig er.
Tenk kunne vi huske at alt det vakreste vi bærer på, ikke har med fasaden vår å gjøre.
Det er slik vi er som mennesker som teller.
Vi dømmer da ikke våre venner som ikke mestrer alt, så hvorfor er vi så hard med oss selv.
Så tenk litt i dag på hvor mye du begrenser deg selv i livet ditt.
Hvor mye lar du være av frykt?
Hva gjør du med det?
Sier du at det tør jeg ikke og med det også at du ikke vil prøve.
Eller har du lyst til å utfordre deg selv bittelitt innimellom?
I ditt eget tempo.
Det er du som bestemmer.
Hvor mange skyer gjemmer du deg bak?
i dag
