Jorunn Helene Løkkemo

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den som vil gjøre andre glade, må selv ha glede i seg.
Den som vil varme verden, må bære ilden i seg.
Den som vil hjelpe andre, må ha myke hender for ikke å såre dem.
Den som vil bringe fred, må først ha funnet fred i eget hjerte

Facebook er en plass som rommer alle mennesker

Her finner vi alt

Vi kan fokusere på det vi ikke liker

Vi kan diskutere i timesvis de siste statuser

Det er de vi synes er dumme, vi snakker mest om

Her får vi se bilder av venner og bekjente med familie, og vi får vite hvem som skiller lag og hvem som blir den neste i rekken

Når jeg møter mennesker som ikke er på facebook og jeg foreslår de skal registrere seg, da er de så opptatt av alt det dumme som visstnok skal stå der

Ja, klart, et møtested for milliarder av mennesker, må nødvendigvis inneholde også dumme ting

Eller rettere sagt, det vi selv synes er dumt

Vi mennesker er jo så forskjellig

Det jeg synes er nydelig vakkert,  synes gjerne mine nærmeste er superdumt og idiotisk

Av og til tror de jo at jeg er gal og like før de ber om tvanginnleggelse

Vi liker jo ulike ting

I tillegg møter man mennesker der, som man kan ha givende samtaler med, hvis man ønsker det

Noen liker kun å observere, ikke delta selv og det er jo også helt fint

Facebook er blitt et møtested, som rommer hele mangfoldet av mennesker og det er spennende

Jeg undres likevel over at mange er så naive

I og med at her er ulike mennesker, da er de her de som vil lure deg også

Mange klikker på viruslinker, manipulerte bilder, tror på alle som gjerne vil at du skal donere penger eller lover deg gull og grønne skoger

De sender videre alt det står send videre på, eller kopier og lim inn

Lagd kun for å skape problemer med virus og spam

Plutselig har du sendt ut dusinevis av videoer eller bilder, uten at du er klar over det

Hvis noe høres for godt ut til å være sant, da er det oftest det

Det er mange venneforespørsler fra folk som tydeligvis gir seg ut for å være en annen enn den de er

Man bør ta en kikk på profilen deres så ser man fort at her er det noe muffins ute og går

Man slipper jo ikke inn fremmede mennesker i huset sitt heller

Vær varsom plakaten er fin uansett hvor man er i verden

Også på internett

Jeg liker å fokusere på det positive med facebook

Jeg oppdager stadig nye sider der, med masse vakre bilder og ord

Det er en stor inspirasjon for en som sitter hjemme hele dagene og ikke har så mye å ta seg til med

Ordene av Jorunn Helene Løkkemo var så nydelig så det måtte bare deles

Gled deg over alt det vakre, bry deg ikke med det du ikke liker, scroll forbi

Vi snakkes

I dag

Elisabeth Strout, Olive igjen

Leseeksemplar fra Press forlag

Jeg leste Olive Kitteridge i april og likte den, men jeg ble ikke helt fengslet.

Elizabeth Strout, Olive Kitteridge

Jeg savnet litt å komme nær de som var omtalt, for det er mange personer i den boken.

Når jeg nå leste Olive igjen, falt jeg pladask. Jeg savner Olive nå når jeg er ferdig.

Det jeg liker så godt med disse bøkene er at de er så beskrivende for hvordan vi mennesker er. Vi er ikke perfekte individer.

Olive er svært gjenkjennende for meg, for jeg er så lik henne.

Jeg kan være ubehagelig direkte og uten filter for hva jeg sier. Jeg ser alt ut fra mit eget synspunkt og ønsker at alle var likedan som meg, for da kunne jeg lettere forstå dem.

Jeg humrer derfor godt over alle Olives uttalelser. De er ikke helt etter boken om høflighet bestandig men hun sier det hun mener og etter som årene går ser hun litt mer av det hun kunne sagt på en annen måte.

Men hvem er det som er seg selv og likevel helt perfekt. Olive lever uten å ta på seg en fasade. Hun er den hun er og så får det gå som det går og akkurat slik er det med meg også.

Man må ta meg som en jeg er eller holde avstand når det trengs.

Og i likhet med meg, bruker også Olive å blande seg borti det hun egentlig ikke har noe med å gjøre og ta kontakt med personer som hun ikke trengte å ta kontakt med men hun gjør det fordi hun føler det er noe hun skal og ferdig med det.

Jeg savner deg Olive Kitteridge. Anbefaler boken varmt og hjertelig hvis du liker bøker om virkelige mennesker, ikke glansbilder.

Og jeg har ikke sett serien enda på tv, så jeg har noe til gode der.

Jeg kunne gitt deres dusinvis av fine sitater for boken er mesterlig skrevet.

Sitat:

Nå tillot Jack tankene å vandre til Olive Kitteridge.Høy, stor, herregud, for en merkelig kvinne. Han hadde vrkelig likt henne –  hun hadde noe ærlig – var det ærlig det var? – over seg. En enke, hun hadde så å si reddet livet hans, det var sånn det kjentes. De hadde gått ut og spist middag et par ganger, og på konsert;han  hadde kysset henne på munnen. Han kunne le høyt når han tenkte på det nå. Munnen hennes. Olive Kitteridge. Som å kysse en skjellete hval.

Sitat:

Ta av deg jakka, sa Cindy. Så dumt at du ble våt. Bare legg den på gulvet. Med mindre du vil henge den opp. Hvis du vil henge den opp… Men Mrs Kitteridge slapp jakka- den samme røde, godt polstrete- ned  på teppet og satte seg i den rettryggede svarte stolen igjen. Håret hennes lå klistret til hodet etter regnet. Dråper landet på kragen hennes, og hun reiste seg og sa til Cindy: Hvor er badet? Og Cindy pekte henne i riktig retning, og like etterpå kom Olive tilbake med et stripete håndhåndkle i rosa og hvitt, og så satte hun seg ned og begynte å frottere håret; Cindy kunne ikke helt tro det.

https://fpress.no/

Hvordan lever man et ærlig liv? Jack Kennison sitter på bar, han er en gammel mann med en stor mage, han savner Olive Kitteridge. «Det hadde vært hyggelig om du ble», hadde han sagt. Men likevel hadde hun bare gått.

Det er ikke mange skikkelser i moderne litteratur som Olive Kitteridge: Den bryske, grovbygde, kantete, kloke mattelærerinnen fra en småby i Maine. Elizabeth Strout fikk Pulitzerprisen for den første boka om Olive. Nå er den gamle damen tilbake i en uavhengig romanfortsettelse. Hun har blitt pensjonist og enke, hun må finne ut av kjærligheten på ny, forsone seg med kroppens forfall og hjemmehjelperen som dytter på putene hennes. Men fortsatt får vi gjennom Olive se menneskene rundt henne i småbyen: deres tausheter og tilkortkommenhet, deres kjærlighet og forvirring, deres øyeblikk av innsikt eller nåde. Hvorfor er det så vanskelig å elske? Hvorfor klarer vi ikke å ta vare på sannheten når vi møter den? Hvordan lever man et ærlig liv?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kanskje var det når jeg begynte å tro på miraklene

Kanskje var det når jeg begynte å tro på miraklene At det skjedde

Hvordan kunne det skje før jeg trodde at det var mulig

Var det tvilen som stoppet meg hele veien

Jeg hadde ikke tillit til prosessene

Det var det jeg måtte lære først

Jeg måtte lære om miraklene

Jeg måtte få vite at det var mulig

Lite kan skje hvis vi ikke tror det er mulig

Så enkelt er det

Vi står i gondolen vår

Vi staker ut kursen

Hvordan kan vi det med bind for øynene

Vi stoler på vårt indre kompass

Men for at retningen skal settes, må vi se stedet vi skal til

Hvis vi tror veien er stengt, hvordan skal vi da finne frem

Alle hjelpemidler blir gitt oss

Tegnene blir lagt til rette for oss

Likevel våger vi ikke å tro

Vi tror det hender kanskje andre men ikke oss

Så kanskje  var det når jeg begynte å tro på miraklene

Jeg måtte høre om de

Bestemme meg for å tro

Jeg har bestandig vært så redd for å bli skuffet

Erfaring har lært meg at morgendagen er ikke til å stole på

At verden rundt oss på et øyeblikk kan føles knust

Hvordan skulle jeg da klare å finne tillit

Det er jo umulig for det stemmer ikke med den virkelighet jeg har opplevd

Jeg har trodd på virkeligheten, ikke miraklene

Enda jeg har opplevd mirakler før

Jeg har opplevd at det har skjedd en gang før

Jeg var bare ikke klar for det den gang

Jeg visste for lite

Nå vet jeg

Nå er jeg klar

Nå er jeg klar for mirakelet igjen

Det er her allerede

I dag

Kjell Erling Bardal, Portåpneren

Leseeksemplar fra Fair forlag

Jeg trodde Portåpneren var en krim, men det er mer en roman med litt kriminelt innslag. Her er det religiøs sekt, en rømt blodtørstig varan, en filminnspilling, en mann som nok tar litt av spirituelt og ikke er helt på jorden, utenomekteskapelig romanser, med mere, ja her er det mye.

For meg blir det faktisk for mye. For meg ville boken vært mye bedre hvis det handlet om Portåpneren, som jo er bokens tittel og et ganske så bra plott. Hadde Bardal rendyrket den ideen, kunne dette vært en spennende krimbok for meg.

Men det skal sies at det rulles seksere i fleng, så min mening er ganske urelevant her da veldig mange omtalere har trykket romanen til sitt bryst.

Den vant også første omgangen i Ulestkonkurransen til Bookis, så det er mange som liker Portåpneren svært godt. Der er det nå snart avduking av neste vinner og nye nominerte står for tur til å plukkes ut.

https://www.fairforlag.no/alle-boker/46-portapneren

Alle er vi en del av et felleskap.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Ihvertfall de aller fleste.

Enten det er familie, venner, kollegaer, menigheten, koret vi synger i, den frivillige organisasjonen, en interessegruppe, osv.

Hele tiden spiller vi en rolle.

Vi oppfører oss slik vi føler vi bør og må.

Men det er også sunt å finne ut hvem man er alene.

Hvilken personlighet er vi.

Lære oss å se oss selv uten filter.

Ikke slik andre oppfatter oss.

Slippe fasaden og bare være.

Lære seg hva som er riktig for en selv.

Hva gjør vi kun fordi det gir oss glede.

Hva kjennes sårt inni oss.

Hva forteller vårt indre barn?

Hva er våre styrker og hva er våre svakheter.

Hvor setter vi grenser?

Hva finner vi oss i, som vi kanskje ikke burde.

Hvem er vi egentlig som menneske?

Det kan være tøft å lære seg selv å kjenne.

Ikke alt er behagelige oppdagelser.

Noen ganger ser vi at vi selv er lik andre med egenskaper vi ikke liker.

Å plukke det ut av ryggsekken er sjelden morsomt.

Men det gjør oss menneskelig.

Vi er nemlig ikke feilfri, uansett hvor mye vi kunne håpet på det.

Men det er ok.

Det er faktisk det.

Da kan vi heller ikke forvente det fra andre.

Det gir en bredere forståelse for de vi møter på vår vei.

Vi forstår at heller ikke de greier å være perfekt.

Å lære seg selv å kjenne kan ta tid.

Livet gir oss den nødvendige erfaringen så vi har grunnlag for å forstå.

Det er vel derfor det heter at vi modnes med årene.

Vi forstår at ingenting er bare sort hvitt, det er alle nyanser mellom der.

Det må vi godta.

Når vi så kommer dit at vi finner fred med den vi er, faller vi litt til ro.

Vi trenger ikke streve så hardt for å prøve å passe inn i en rolle.

Vi kan bare være oss selv.

Da skjer det noe merkelig, det er som om vi åpner opp for et lys inni oss.

Som om vi drar opp rullegardinen og solen skinner utenfra og vi stråler sammen med den.

Det er ganske så fint.

I dag

I dag var dagen der det skulle skje.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Egentlig skulle jeg hatt vasket gulv.

Men det er slett ikke så viktig.

Jeg er veldig glad i å gå tur i skogen, men de siste årene har jeg ikke fått gjort det.

Kroppen har vært for sliten og knærne har vært veldig vonde.

Men jeg har bein å gå  på og så lenge jeg har det, kan jeg ikke gi opp.

Da vil kroppen helt svikte meg, muskler vil forsvinne helt.

Derfor må jeg prøve å bevege meg når jeg klarer å få det til.

Det snødde jo her mange dager i mai og det har vært kaldt.

Enkelte steder lå det derfor igjen snø.

Gubben kjørte meg opp alle bakkene.

Det er ganske flatt oppe i skogen.

Det var deilig å høre suset fra alt vannet og fuglene som kvitret.

Skoene ser ikke så flotte ut men det er disse som er best for beina mine, bedre enn joggeskoene med  demping.

Jeg har kjøpt meg nye tilnærmelsesvis likedan, men ett eller annet skiller de, for de er ikke like god.

Jeg elsker å bli inspirert når jeg går.

En åpen port er et sterkt symbol for meg.

Jeg håper så inderlig at jeg får gått mer i sommer.

Her se vi Åndalsnes i det fjerne.

Det vrimler jo av turmuligheter her i kommunen.

Veldig mange er lett tilgjengelig.

Jeg kan jo gå hit opp fra hjemme.

Jeg turde bare ikke starte oppover bakkene på første turen.

Jeg bor helt nede ved sjøen.

Gubben skulle hente meg men han ble forsinket, så jeg gikk hele veien ned.

Det blir spennende i dagene fremover å se hvordan kroppen takler utflukten.

Nå har jeg unnskyldning for å utsette gulvvasken et par dager til.

Med god samvittighet.

I dag

Jeg bare sier fra.

Jeg gjør ikke alt riktig.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg kan være en av de som skubber meg forbi deg for å nå tak i det jeg skal ha.

Jeg kan være en av de som står for tett inntil deg på butikken.

Jeg kan gi noen en klem uten å tenke meg om.

Jeg kan til og med ta på noen.

Ja selvfølgelig vet jeg at jeg ikke skal gjøre dette nå.

I disse tider må vi oppføre oss i følge regler for smittevern.

Men i mitt hode fungerer ikke dette bestandig.

Jeg glemmer rett og slett av det.

Jeg surrer rundt i min egen lille verden.

Jeg oppfører meg slik jeg er vant til.

Det er derfor ikke vondt ment men jeg må kanskje minnes på det.

Og du må være tydelig, hvis ikke er det ikke sikkert jeg forstår.

Det er mange som meg.

Vi greier ikke gjøre alt riktig bestandig.

Jeg reagerer derfor Noen ganger når mennesker klager over andres oppførsel.

Første tiden når viruset kom, var butikkene tomme.

Det var så trist å se.

Så var det ingen smittede her i kommunen og butikker åpner opp.

Vårt lille kjøpesenter får flere besøkende.

Jeg så noen klage over en familie med voksne og barn som surret rundt.

Barn gjør jo ofte det.

Jeg så nok den samme familien men tenkte så herlig at vi starter å leve igjen.

Jeg smilte av barna og smilte til de voksne.

De smilte tilbake og det var i takknemlighet.

Verden hadde ikke gått under, vi kunne tillate oss å krype ut igjen.

Det hadde kanskje vært annerledes hvis mange var syke rundt oss.

Jeg tenker også på de som hamstret.

Kanskje var de ekstra redde.

Kanskje var de i faresonen og fikk panikk.

Ikke vær så streng mot de du møter.

Vis forståelse.

Vi er ikke alle like flinke til alt.

Jeg er det ihvertfall ikke.

i dag

Kate Elizabeth Russell, Min mørke Vanessa.

Leseeksemplar fra Aschehoug

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Min mørke Vanessa tegner til å bli årets mest omtalte roman. Den handler om hvordan en lærer kynisk utnytter en elev seksuelt ved å forlede henne til å tro at hun er elsket. Han viser tydelig hvordan en psykopat jobber for å unnskylde seg selv og legge skylden på den andre parten, som i dette tilfellet er fortsatt et barn.

Når jeg leser boken tenker jeg på dette behovet for å bli elsket. Hvordan vil de kommende generasjoner bli påvirket av den seksuelle frigjortheten som er nå for tiden,  når kjærlighet har liten betydning for hvem du er sammen med. Mister vi noe skal tro?

Jeg synes boken er bra skrevet for det meste, men starten ble veldig kjedelig for meg. Jeg måtte 150 sider inn i historien før jeg følte at jeg var med. Det ble veldig mye dilldall i starten som kunne vært skåret ned. Det var like før jeg ga den opp, men siden omtalene hadde vært så fantastisk, fortsatte jeg og det var bra.

Et viktig tema, bra belyst om hvordan kynisk utnyttelse av en umoden person, kan ødelegge dennes liv.

Sitat:

Jeg kan ikke miste det jeg har holdt fast ved så lenge. Skjønner du ? Ansiktet snurper seg sammen av smerten ved å presse det ut. Jeg bare trenger så veldig at det er en kjærlighetshistorie. Ikke sant? Jeg trenger så veldig at det er det.

Sitat:

Menn som det der har evnen til å velge ut de rette, vet du , sier han. De er ekte rovdyr. De har evnen til å granske flokken og velge de svake

Jeg slutter meg derfor til de andre omtalene jeg har sett. Min mørke Vanessa bør leses av alle, særlig som skolepensum.

2000: Vanessa Vye er 15, hun er smart, ambisiøs, sårbar og lengter etter å bli voksen. På skolen møter hun den 42 år gamle karismatiske engelsklæreren Jacob Strane. Vanessa føler seg sett.

2017: Vanessa kontaktes av en annen av Stranes tidligere studenter, som har anmeldt ham for seksuelle overgrep og vil ha hennes støtte. Vanessa står overfor et umulig dilemma: Skal hun tie stille og holde fast ved troen på at det hun og Jacob hadde sammen, var noe vakkert? Eller er det slik at hun var et offer, blant mange andre ofre, for mannen hun elsket og aldri har klart å glemme?

Minner og traumer møtes mens Vanessa tenker tilbake på den voldsomme spenningen hun opplevde da kroppen hennes ble sett og tatt i bruk for første gang. Var det ikke ekte kjærlighet allikevel?

Noen dager er bare sånn

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Alt ligger til rette for en fin dag

Solen skinner, det er deilig ute

Og jeg er rastløs ventende

Hva jeg venter på, vet jeg ikke helt

Jeg venter på en endring av noe slag

Noe jeg ikke vet helt hva det er

Uroen inni meg, stopper ordene

Det er som om de ikke har lyst til å komme ut

De surrer rundt der inne, er ikke helt komfortabel

Det mangler en ro i kroppen

En ro etter å vite

Å falle til ro i det normale

Uvisshet er vanskelig å håndtere

Når man har en plan, kan man gjennomføre

Men hva når planen svever i luften og endres fra dag til dag

Du griper den og det ser så klart ut

Men plutselig forsvinner den i løse luften og blir borte igjen

En kropp full av følelser lar seg lett svinge med

Det er som om du hopper ut fra flyet men ikke vet hvor og når du får lande

Du ønsker du hadde en kropp som var rolig

Tanker som kunne vært færre

Der ikke alle kommer på samme tid

Det er som om hjernen bombarderes fra alle kanter

Hva hvis, hva hvis, hva hvis

Alle typer problemstillinger på samme tid

Det skaper kaos inni deg

Du kjenner stresset stiger

Og alt dette når det egentlig ikke skjer noe som helst

Når du kunne sittet rolig og bare nytt tilværelsen

Du har det jo helt fint

Egentlig nyter du dagen

Du er priviligert, du er takknemlig

Så hvorfor kan du ikke bare lene deg tilbake

Ta dagen som den kommer

Det er ikke alt som er nødt til å falle på plass nå

Ingenting haster, det er ikke noe å stresse for

Ro deg ned, lille venn, ro deg ned

Gi deg selv glede

Nyt dagen

I dag

Diane Setterfield, Det var en gang en elv

Leseeksemplar fra Lesetid, Gyldendal

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Diane Setterfield er en forfatter jeg vil prøve å følge. Jeg har lest to bøker av henne tidligere og begge har falt i smak, så jeg gledet meg til denne også.

Den trettende fortellingen, har jeg ingen blogg av, for den leste jeg før jeg ble blogger.

Den neste ble lest på cruise i Middelhavet.

Bellman & Black

Bøker lest juli 2017

Det var en gang en elv, skuffet ikke. Setterfield skriver som et eventyr. Det handler om fortellingene som går fra munn til munn og stedet er hovedsaklig et gammelt vertshus ved Themsen.

Det var så morsomt for når jeg begynte å lese, falt jeg inn i en sånn fortellerstemmer inni meg.

Det var en gang…..

Det er eventyrlig fortalt om menneskene som bor ved elven.Utover i boken blir den også mer og mer spennende. Man funderer på hvordan alt  henger sammen. Grensene mellom dette livet og neste er også litt flytende. Hva stemmer i de fortellingene som blir fortalt.

Sitat:

Det var vintersolverv, årets lengste natt. I flere uker hadde dagene blitt kortere, først gradvis, og deretter raskt, og nå ble det mørkt midt på ettermiddagen. Det er godt kjent at når månetimene blir lengre, kommer mennesker i utakt med sine mekaniske klokker. De dupper av midt på dagen, drømmer i våken tilstand, slår øynene opp midt på svarte natten. Det er en trolldomstid. Grensene mellom natt og dag blir tøyd til sitt ytterste, og det blir også grensene mellom verdener. Drømmer og eventyr smelter sammen med opplevelser, de døde og de levende stryker mot hverandre der de kommer og går, fortid og nåtid berører og overlapper hverandre. Uventede ting kan skje. Hadde vnintersolverv noe å gjøre med de underlige hendelsene på Svanen? Døm selv.

Nå vet du alt du trenger å vite og fortellingen kan begynne.

Sitat:

Elvene Leach, Churn og Coln har alle sine egne løp før de renner inn i Themsen og øker vannføringen der. På samme måte hadde familiene Vaughan og Armstrong og Lily White sine egne historier i årene og dagene før de ble en del av denne. Men de ble en del av fortellingen likevel, og nå kommer vi til stedet der elvene møtes.

Det var en gang en elv, er altså en vidundelig eventyrfortelling. Rollefiguren Henry Daunt er inspirert av den ekte fantastiske Themsen-fotografen Henry Taunt. Han hadde en husbåt utstyrt med mørkerom og tok mange tusen bilder av Themsen, skriver forfatteren bak i boken.

Jeg anbefaler varmt alle bøkene til Diane Setterfield hvis du liker gode historier, litt utenom det vanlige. Jeg kunne gjerne tenkte meg at denne romanen ble filmet.

Dette er en bok man må lese sakte og leve seg inn i handlingen.