Diane Setterfield, Det var en gang en elv
Leseeksemplar fra Lesetid, Gyldendal
Diane Setterfield er en forfatter jeg vil prøve å følge. Jeg har lest to bøker av henne tidligere og begge har falt i smak, så jeg gledet meg til denne også.
Den trettende fortellingen, har jeg ingen blogg av, for den leste jeg før jeg ble blogger.
Den neste ble lest på cruise i Middelhavet.
Bellman & Black
Det var en gang en elv, skuffet ikke. Setterfield skriver som et eventyr. Det handler om fortellingene som går fra munn til munn og stedet er hovedsaklig et gammelt vertshus ved Themsen.
Det var så morsomt for når jeg begynte å lese, falt jeg inn i en sånn fortellerstemmer inni meg.
Det var en gang…..
Det er eventyrlig fortalt om menneskene som bor ved elven.Utover i boken blir den også mer og mer spennende. Man funderer på hvordan alt henger sammen. Grensene mellom dette livet og neste er også litt flytende. Hva stemmer i de fortellingene som blir fortalt.
Sitat:
Det var vintersolverv, årets lengste natt. I flere uker hadde dagene blitt kortere, først gradvis, og deretter raskt, og nå ble det mørkt midt på ettermiddagen. Det er godt kjent at når månetimene blir lengre, kommer mennesker i utakt med sine mekaniske klokker. De dupper av midt på dagen, drømmer i våken tilstand, slår øynene opp midt på svarte natten. Det er en trolldomstid. Grensene mellom natt og dag blir tøyd til sitt ytterste, og det blir også grensene mellom verdener. Drømmer og eventyr smelter sammen med opplevelser, de døde og de levende stryker mot hverandre der de kommer og går, fortid og nåtid berører og overlapper hverandre. Uventede ting kan skje. Hadde vnintersolverv noe å gjøre med de underlige hendelsene på Svanen? Døm selv.
Nå vet du alt du trenger å vite og fortellingen kan begynne.
Sitat:
Elvene Leach, Churn og Coln har alle sine egne løp før de renner inn i Themsen og øker vannføringen der. På samme måte hadde familiene Vaughan og Armstrong og Lily White sine egne historier i årene og dagene før de ble en del av denne. Men de ble en del av fortellingen likevel, og nå kommer vi til stedet der elvene møtes.
Det var en gang en elv, er altså en vidundelig eventyrfortelling. Rollefiguren Henry Daunt er inspirert av den ekte fantastiske Themsen-fotografen Henry Taunt. Han hadde en husbåt utstyrt med mørkerom og tok mange tusen bilder av Themsen, skriver forfatteren bak i boken.
Jeg anbefaler varmt alle bøkene til Diane Setterfield hvis du liker gode historier, litt utenom det vanlige. Jeg kunne gjerne tenkte meg at denne romanen ble filmet.
Dette er en bok man må lese sakte og leve seg inn i handlingen.
Noen sier at elven tok henne. Andre sier at den brakte henne tilbake til livet.
Det er en mørk midtvinterkveld på det gamle vertshuset ved Themsen. Stamgjestene underholder seg med å fortelle historier da døren plutselig går opp og en såret fremmed stiger inn. I armene holder han et druknet barn.
Flere timer senere begynner den døde jenta å røre på seg, får pusten tilbake og slår øynene opp.
Er det et mirakel?
Er det trolldomskunst?
Og hvem sitt barn er det?
