Alle er vi en del av et felleskap.

Ihvertfall de aller fleste.

Enten det er familie, venner, kollegaer, menigheten, koret vi synger i, den frivillige organisasjonen, en interessegruppe, osv.

Hele tiden spiller vi en rolle.

Vi oppfører oss slik vi føler vi bør og må.

 

Men det er også sunt å finne ut hvem man er alene.

Hvilken personlighet er vi.

Lære oss å se oss selv uten filter.

Ikke slik andre oppfatter oss.

Slippe fasaden og bare være.

 

Lære seg hva som er riktig for en selv.

Hva gjør vi kun fordi det gir oss glede.

Hva kjennes sårt inni oss.

Hva forteller vårt indre barn?

Hva er våre styrker og hva er våre svakheter.

Hvor setter vi grenser?

Hva finner vi oss i, som vi kanskje ikke burde.

Hvem er vi egentlig som menneske?

 

Det kan være tøft å lære seg selv å kjenne.

Ikke alt er behagelige oppdagelser.

Noen ganger ser vi at vi selv er lik andre med egenskaper vi ikke liker.

Å plukke det ut av ryggsekken er sjelden morsomt.

Men det gjør oss menneskelig.

Vi er nemlig ikke feilfri, uansett hvor mye vi kunne håpet på det.

Men det er ok.

Det er faktisk det.

Da kan vi heller ikke forvente det fra andre.

Det gir en bredere forståelse for de vi møter på vår vei.

Vi forstår at heller ikke de greier å være perfekt.

 

Å lære seg selv å kjenne kan ta tid.

Livet gir oss den nødvendige erfaringen så vi har grunnlag for å forstå.

Det er vel derfor det heter at vi modnes med årene.

Vi forstår at ingenting er bare sort hvitt, det er alle nyanser mellom der.

Det må vi godta.

Når vi så kommer dit at vi finner fred med den vi er, faller vi litt til ro.

Vi trenger ikke streve så hardt for å prøve å passe inn i en rolle.

Vi kan bare være oss selv.

Da skjer det noe merkelig, det er som om vi åpner opp for et lys inni oss.

Som om vi drar opp rullegardinen og solen skinner utenfra og vi stråler sammen med den.

Det er ganske så fint.

I dag