I dag var dagen der det skulle skje.

Egentlig skulle jeg hatt vasket gulv.

Men det er slett ikke så viktig.

Jeg er veldig glad i å gå tur i skogen, men de siste årene har jeg ikke fått gjort det.

 

 

Kroppen har vært for sliten og knærne har vært veldig vonde.

Men jeg har bein å gå  på og så lenge jeg har det, kan jeg ikke gi opp.

Da vil kroppen helt svikte meg, muskler vil forsvinne helt.

Derfor må jeg prøve å bevege meg når jeg klarer å få det til.

Det snødde jo her mange dager i mai og det har vært kaldt.

Enkelte steder lå det derfor igjen snø.

 

 

Gubben kjørte meg opp alle bakkene.

Det er ganske flatt oppe i skogen.

Det var deilig å høre suset fra alt vannet og fuglene som kvitret.

 

 

Skoene ser ikke så flotte ut men det er disse som er best for beina mine, bedre enn joggeskoene med  demping.

Jeg har kjøpt meg nye tilnærmelsesvis likedan, men ett eller annet skiller de, for de er ikke like god.

 

Jeg elsker å bli inspirert når jeg går.

En åpen port er et sterkt symbol for meg.

Jeg håper så inderlig at jeg får gått mer i sommer.

 

 

 

Her se vi Åndalsnes i det fjerne.

Det vrimler jo av turmuligheter her i kommunen.

Veldig mange er lett tilgjengelig.

Jeg kan jo gå hit opp fra hjemme.

Jeg turde bare ikke starte oppover bakkene på første turen.

 

 

 

Jeg bor helt nede ved sjøen.

Gubben skulle hente meg men han ble forsinket, så jeg gikk hele veien ned.

Det blir spennende i dagene fremover å se hvordan kroppen takler utflukten.

Nå har jeg unnskyldning for å utsette gulvvasken et par dager til.

Med god samvittighet.

I dag