Snakk om fantastisk leseunderholdning. Tre søstre må motvillig forlate Spania og dra til New York fordi faren befaler de å komme dit, siden han er der. Ikke kan de språket og ikke vet de noe om livet rundt seg og hvordan de skal forholde seg til omgivelsene. Faren starter restaurant, Kapteinen men der er det ikke mange kunder. Under et besøk på havnen skjer en ulykke og faren dør og dermed blir resten av familien invadert av advokater og talentspeidere og nonner og naboer og gud bedre litt av hvert annet. De må lære seg å stå på egne bein og utsettes for litt av hvert av utfordringer.
Og jeg liker så godt måten boken er skrevet på. Ikke mye hjerte, smerte, bare bittelitt. Også litt humoristisk.
Som når ene søsteren sammenligner huset der hun har fått jobb som servitør, med leiligheten de bor i, som å sammenligne en hval med en ansjos.
Dette er en forrykende fortelling som veldig mange vil like veldig godt, det er jeg overbevist om. Jeg har lest de forrige bøkene til forfatteren, Syersken fra Madrid og Lengslenes Labryrint, men denne var enda bedre. Anbefales de som vil ha en avslappende underholdende bok som ikke er full av kliss klass romantikk.
Vi er i 1930-tallets New York: Swing og jazz lyder fra byens nattklubber, men i de spanske bydelene på vestsiden av Manhattan er det flamenco, pasodoble og zarzuela som gjelder. Familien Arenas kjemper for å klare seg etter faren Emilios plutselige død. Mens moren Remedios helst vil vende hjem til Spania med det samme, vil døtrene Victoria, Mona og Luz drive familierestauranten Il Capitan videre og leve ut den amerikanske drømmen.
María Dueñas har skrevet en hyllest til sterke kvinner som forserer alle hindre, og til de modige menneskene som kaster seg ut i emigrasjonens storslagne og farefylte eventyr.
Boken er et leseeksemplar fra Aschehoug men jeg her ikke pålagt eller betalt for å skrive om den.
Da har jeg lest bok tre i årstidskvartetten til Motte. Jeg tror det er denne som for meg har vært mest spennende, men jeg likte også godt den første Sensommer. Alle tre har vært bra spenningsbøker og den siste var ganske så altoppslukende så jeg glemte alt rundt meg og bare forsvant inn i boken, og det er jo det som er så herlig med gode bøker.
Jeg greide heller ikke å skjønne hvordan alt hang sammen enda jeg grublet jo hele boken. Det er så kjekt med sånne spenningsbøker der du skal prøve å finne ut hva det er som har skjedd og du mistenker alle som dukker opp i historien.
Ingen makabre, blodige utgreiinger for de som ikke liker det. Det tar noen sider før du kommer inn i spenningen men når du kommer dit, ja da må du bare lese videre.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug
Lucianatten 1987 brenner danseplatting i en skånsk hyttegrend ned til grunnen. En ung kvinne dør i flammene. Under etterforskningen settes venner opp mot hverandre, tillit brytes og familier splittes ¿ inntil en ung mann til slutt tilstår mordbrannen.
Tretti år senere arver Laura Aulin sin tante Heddas forfalne hytte. Som tenåring bodde hun der i feriene, med tanten og vennene som trygge punkt i livet sitt. Helt til brannen forandret alt.
Dette var en fin roman. Jeg kjente ikke til Jonas Gardell fra før og i starten av boken står det at han dør i en bilulykke så jeg må innrømme at jeg måtte google for å finne ut om han var død eller ei, før jeg begynte å lese boken. Jeg endevendte den for å finne ut hvem som i så fall hadde skrevet den, men kom frem til at det er nok han selv som i scenesetter sin egen død og ved det får en ekstra vinkling på historien.
For hva som er sant og ikke i denne fortellingen, ja det er ikke godt å vite. Han baserer romanen på sin egen barndom og en hyllest til sin mor, men samtidig sier han at i deres familie forteller de alltid sannheten og det må de gjøre så bra at vi alle tror på det de forteller.
Boken er humoristisk skrevet men samtidig rommer den alle følelser. Selv kjenner jeg meg mye igjen når han forteller om morens demens. Jeg har hatt flere nære familiemedlemmer, som har vært rammet og mye er svært gjenkjenbart og trist å lese.
Når man leser denne boken, skifter man derfor på å tørke en tåre samtidig som man neste øyeblikk ler høyt eller humrer for seg selv. Ofte var det så vannvittig morsomt skrevet at jeg måtte ha høytlesing til min mann.
Jeg leser gjerne flere romaner av Jonas Gardell da jeg går ut fra at han fortsatt er i live.
Det sies at god litteratur får deg til å le med det ene øyet og gråte med det andre. Gardells nye, store romanverk er en slik bok.
Dette er beretningen om Jonas Gardell og hans familie. En familie som ikke tror på svakhet, og som rundt hem-melighetene sine bygger de mest fantastiske legender. Alt er sant, man må bare bestemme seg for å tro på det!
Og kanskje mest av alt er denne slektskrøniken en historie om en mamma som alltid har vært er en særegen person, formet av oppveksten som frikirkedatter og i besittelse av en sterk lengsel etter frihet.
Da yngstesønnen Jonas blir født, er Ingegärd nær ved å dø, men hun ser inn i sin nyfødte sønns øyne og forstår at for denne hjelpeløse lille skapningens skyld må hun fortsette å leve. Der og da etablerer mor og sønn en tilknytning som aldri skal brytes.
«Et nydelig og intenst portrett av kjærligheten.» Expressen
Lars Jonas Holger Gardell (f. 1963) er en av Sveriges største og mest distinkte nålevende forfattere. I tillegg til å være forfatter, er han komiker, dramatiker og æresdoktor i teologi.
