Et uventet vennskap, er også en nydelig bok om en litt annerledes familie.
En mor og to døtre, en er tenåring og en er seks år og med autisme.
Angie får til tider for mye ansvar med å ordne opp der moren skulle stått opp. Hun lener seg til datteren som alltid klarer å finne en løsning.
Dette er gripende lesing om en liten familie som bestandig er på flyttefot, for de blir alltid kastet ut, fordi den minste i familien alltid skriker høyt. Dårlig økonomi hjelper heller ikke på.
Jeg tenkte på hvor vanskelig dette måtte være, når vi satt på flyet hjem fra Australia i vinter, der et foreldrepar hadde med seg sønnen, går ihvertfall ut fra at det var sønnen, som satt og ropte høyt. Heldigvis sovnet han, men jeg sendte de alle gode tanker, for dette må være slitsomt for alle parter. I tillegg til alle andre utfordringer det er med et autistisk barn.
Angie er en veslevoksen jente som blir svært sliten av flytting og drama og at altfor mye legges på hennes skuldre.
Hun lengter mer og mer etter å ha tid for seg selv og kun seg selv å tenke på.
Det er derfor fint for henne å treffe pensjonisten Paul. De blir gode venner, tross aldersforskjellen og deler sine tanker med hverandre.
En roman jeg gjerne anbefaler og gleder meg til flere bøker av Catherine Ryan Hyde.
Fra omslaget:Hva om den familien du trenger, ikke er din egen?
Fjorten år gamle Angie og moren hennes er i ferd med å bli hjemløse … igjen. Problemet er lillesøsteren, Sophie. Hun har en form for autisme som gjør at hun skriker mye. Angie gjør sitt beste for å roe henne, men det ender alltid med at naboene klager så mye at de må flytte. Men da de flytter inn hos tante Vi, skjer det noe uventet. Sophie forelsker seg i naboens hund. Hun legger seg ned ved gjerdet i hagen og betrakter den store, rolige hunden, en gran danois. Det virker som hun etterlikner hundens rolige indre. Skrikingen slutter, og alle kan puste igjen. Helt til Paul, hundens gretne eier, bestemmer seg for å flytte. De ser ingen annen utvei enn å flytte etter, og Angie og Paul blir nære venner, til tross for aldersforskjellen. Hun har endelig funnet tilhørighet, noe hun har drømt om helt siden faren døde. Men så gjør Angie noe overilt som kan skade dem begge …
En hjertevarm og gripende fortelling om familie og å finne sin plass i verden, selv når alt ser
Nå leser jeg:
Victoria Hislop, Arven
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Hislop har begeistret meg stort og skuffet meg innimellom, men denne tror jeg er bra.
Fra omslaget:Storslått pageturner fra bestselgerforfatteren av Øya. Da Helena arver besteforeldrenes leilighet i Athen, blir hun overveldet av minnene fra somrene hun tilbrakte der som barn på 1960-tallet.Bestefaren, en kald og ondskapsfull mann, var general i det brutale militærdiktaturet, og mens hun vandrer gjennom de støvete rommene, oppdager hunen rekke verdifulle gjenstander og antikviteter. Hvordan kom de i bestefarenseie? Og til hvilken pris? Helenas ønske om å finne svar vokser i takt med fascinasjonen for arkeologi. En sommer tilbrakt med frivillige på en utgravning på en øy i Egeerhavet gir næring til ønsket om å beskytte de dyrebare fragmentene som er hentet opp fra den solbrente jorden – og å forstå opphavet til bestefarens samling.. Underveis forelsker hun seg i de trange gatene i Athen og innbyggerne der, som viser henne antikvitetshandelens mørke sider. Men vil hunnoensinne kunne veie opp for bestefarens handlinger?
Det begynner med mørke, men steg for steg, i dagene som kommer, greier man å skape bittesmå lysglimt.
Og heldig er den som har gode mennesker rundt seg, slik at man kan hjelpe hverandre.
Og en sliten, sulten katt.
Anbefales svært varmt.
268 sider.
Fra omslaget:Om kvelden den 21. juni skjer en ulykke som snur opp ned på Amandes liv. Hun mister to av sine aller nærmeste, og hennes verden kollapser. I sorgen flytter – eller flykter – hun til et gammelt hus på landet. Huset har stått tomt i flere år, og hagen er fullstendig gjengrodd, men her finner hun så vidt livsgnist nok til å overleve dagene.
Amande finner noen gamle hagekalendere med håndskrevne råd fra husets tidligere eier, og hun kjemper seg sakte tilbake til livet ved å følge rådene. Årstidene kommer og går, og gradvis finner hun styrke fra arbeidet med hagen, med sitt gamle epletre, sitt vell av ulike blomster og en omstreifende katt.
Vi følger Amande gjennom et helt år, fra en bekmørk 21. juni det ene året, til en litt lysere og mer håpefull 21. juni året etter.
En oppløftende og rørende roman om å ta ett skritt av gangen ut av en livskrise.
FRA BOKEN:
“Hvordan gjør folk det? Hvordan kan man oppleve at hele universet kollapser, og fortsette å leve på samme vis? Gå tilbake på jobben etter noen dager, fortsette å bo i samme leilighet, i samme strøk … Det makter jeg ikke. De forlot min verden så brutalt begge to den samme natten, og fra det øyeblikket opphørte den tjueni år gamle verdenen jeg levde i, pustet i, våknet i, å eksistere.”
Den er aldeles nydelig skrevet. Hovedtrekkene i handlingen står på omslaget så jeg trenger ikke gjenta det her.
Men dette er en rolig bok som rommer alle følelser.
Det er vonde minner og gode minner. Mange kjærlige tanker, men også sorg, til en kone som nå bor på institusjon og ikke husker sine kjære. Bestevennen Ture, som også er ensom og lange telefonsamtaler med et felleskap som er unik.
Hjemmehjelp, noen som er hjelpsomme og noen som får en til å føle seg til bry.
Følelsen av å ikke bli forstått, umyndiggjort, at avgjørelser blir tatt over hodet på han. Følelsen når kroppen svikter en, man må ha hjelp med både dusjing og få på bleie.
Sorgen over å føle at forholdet til sønnen ikke er som han ønsker, frykten for at de tar fra han hunden, som er hans store trøst og styrke.
Alt er så mesterlig beskrevet, sårt og fint og trist og alt på en gang.
Og noen tårer på slutten ble det også.
Er du glad i gode romaner om mennesker, da er dette en roman du bare må lese.
Fra omslaget:89 år gamle Bo lever et stille liv på landsbygda i Jämtland. Den en gang så sterke kroppen hans er i ferd med å gi opp, det er bare så vidt han klarer å få åpnet boksen der han oppbevarer sjalet til sin demente kone Fredrika. Hun har flyttet på sykehjem, men stoffet dufter fortsatt av henne. Heldigvis har han fortsatt den trofaste jämthunden Sixten til å holde seg med selskap. Sønnen Hans kommer innom med jevne mellomrom, men far og sønn strever med å nå frem til hverandre. Da Hans mener Bo ikke lenger kan ha Sixten boende hos seg, rakner det for Bo. Følelsene virvler opp i ham, og han ser tilbake på livet sitt. Han tenker på hva slags far han har vært – kan han klare å nærme seg sønnen før det er for sent? Tranene flyr mot sør er en gripende fortelling om en manns siste dager og et portrett av et helt liv, skrevet med varme og stor følsomhet for detaljer. Den bestselgende debutromanen har blitt et internasjonalt fenomen og er solgt til over 30 land.
Nå leser jeg:
Melissa da Costa, Dagene som kommer
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Jeg leste nettopp debutboken til Da Costa, Alt det blå på himmelen og likte den godt.
Det var en murstein i forhold til denne.
Fra omslaget:Om kvelden den 21. juni skjer en ulykke som snur opp ned på Amandes liv. Hun mister to av sine aller nærmeste, og hennes verden kollapser. I sorgen flytter – eller flykter – hun til et gammelt hus på landet. Huset har stått tomt i flere år, og hagen er fullstendig gjengrodd, men her finner hun så vidt livsgnist nok til å overleve dagene.
Amande finner noen gamle hagekalendere med håndskrevne råd fra husets tidligere eier, og hun kjemper seg sakte tilbake til livet ved å følge rådene. Årstidene kommer og går, og gradvis finner hun styrke fra arbeidet med hagen, med sitt gamle epletre, sitt vell av ulike blomster og en omstreifende katt.
Vi følger Amande gjennom et helt år, fra en bekmørk 21. juni det ene året, til en litt lysere og mer håpefull 21. juni året etter.
En oppløftende og rørende roman om å ta ett skritt av gangen ut av en livskrise.
FRA BOKEN:
“Hvordan gjør folk det? Hvordan kan man oppleve at hele universet kollapser, og fortsette å leve på samme vis? Gå tilbake på jobben etter noen dager, fortsette å bo i samme leilighet, i samme strøk … Det makter jeg ikke. De forlot min verden så brutalt begge to den samme natten, og fra det øyeblikket opphørte den tjueni år gamle verdenen jeg levde i, pustet i, våknet i, å eksistere.”
