Oberst Lauritzen ventet på at vi skulle ta Romsdalsgondolen.
Vi venter på onkel og nyter utsikten til Isfjorden.
Ved denne kaia legger de store cruiseskipene til.
De er så store at kaia måtte forlenges. Derfor måtte de støpe en dykdalb og den har gubben vært med og støpt.
Obersten var litt stram i maska.
Moro å ta imot den når den kommer, synes gutta.
Gutta koser seg.
Det var fint besøk på Eggen restaurant i dag. Legehelikopteret hadde kaffepause.
Det var masse folk på Eggen restaurant i dag også. Heldigvis ble det et ledig bord ute når vi kom ned igjen. Vi måtte jo ha is og de berømte Eggen-kanelsnurrene, som de har sagt de skal selge 15000 av. Det kan vel ikke bli noe problem å nå det målet.
Vi måtte jo gå en tur og se på helikopteret.
Er ikke det spektakulært eller?
Tenk at de kan lande her.
Det er jo helt sykt.
En opplevelse jeg kommer til å huske lenge.
Min lille flokk på vei ned til is og kaffe.
Mens helikoptergjengen er ferdig med sin pause.
Der letter de og gir oss en fantastisk oppvisning.
De svinger seg rundt restauranten, før de stuper ned mot sjøen mens de vinket.
Testet ut en ny potetrett. Kokte småpoteter. Knuste de med gaffel. Hadde på gressløk, hvitløk, chili, olje, basilikum, salt og pepper, mozzarella. 12 min 200 grader. Ble smellende god, skal gjentas.
Jeg hadde leid inn kokk for anledningen eller rettere sagt fødte jeg han for 36 år siden ❤️
Jeg overvant regnet i går, satt ute til om ettermiddagen.
I dag derimot er det SOL.
Endelig er den her igjen.
Ja, bare 15 grader så langt, men det gjør ingenting.
Egentlig er det godt, for det er så frisk, god luft.
Lettere å puste enn om det var 30 og i solen er det jo varmt.
Vi kjøpte nye, fine hagemøbler i fjor.
Men hva skjer?
Jo jeg sitter i de gamle.
Vi har igjen to av de stolene vi en gang hadde på stua.
De ble satt ut på balkongen for å kjøres på søpla.
De er slitte og skitne, men utrolig gode å sitte i.
Jeg er ikke så opptatt av at alt må være tipp topp, så jeg elsker disse stolene.
Jeg drar de hit og dit på balkongen, ettersom jeg vil ha sol eller skygge.
De er så god når jeg skal lese, for armlenene er litt høye så jeg får hvile.
Det er ei til som nyter sola.
Jeg tenker på det med tilhørighet til hjemstedet i dag.
Vi skal ha slektstreff i høst, gubben sin familie.
I likhet med når det er skolereunion, så er det ofte de som ikke bor på stedet, som arrangerer.
Det er som om det er et ekstra behov for de, å komme tilbake til røttene.
Ja mange av de yngste familiemedlemmene har sikkert ikke vært her.
Ja nå er det ikke slik bestandig, men jeg ser det ofte.
Jeg husker når vi landet på flyplassen i Alta og jeg fikk tårer i øynene og tenkte at nå skal jeg vise gubben hvor jeg hører til.
Men det rare er jo at jeg har vært der bare noen få ganger tidligere.
Det er ikke noe sted jeg har mange minner fra.
Likevel kommer den følelsen av å komme hjem, man finner en ro.
Og kanskje er den følelsen sterkere når man bor langt unna?
Og med min tro så bærer vi på våre foreldres energier og dermed minner og at det er derfor vi kan kjenne denne tilknytningen til et sted, vi selv egentlig ikke har noe forhold til.
Den tunge skodda løser seg opp.
Det er så deilig.
Og i dag kommer våre to minste barnebarn på besøk og gleden er stor.
Gubben trener på å bli pensjonist, så han er opptatt
Det er nok slik det blir, tenker jeg.
Han kommer til å fly hit og dit og hjelpe her og der, så jeg aldri vet når han er hjemme.
Forrige fredag skulle det visst ikke ta så lang tid.
Han dro klokka 7 om morgenen og kom igjen klokka 17.
Det er bra han er aktiv.
Jeg har god trening i å sitte her og har ikke noe imot det.
Det er kjekt at han er frisk og kan styre på.
Jeg prøver å få avtalt tid til å dra til Ålesund og shoppe litt før ferien, men det spørs om han har tid.
Ville gjerne hatt noen nye klær.
Litt deilig å fornye seg litt.
Men det blir ikke denne uken.
Så i dag blir det å sitte her i solen sammen med pus.
Jeg leser fortsatt Oppbruddstid.
En veldig fin roman, men jeg er en slukeleser og det kan jeg ikke vær her.
Her må det leses sakte og da blir jeg lett utålmodig selv når jeg egentlig koser meg.
Jeg er nok slik av natur.
Det er derfor det blir litt krasj når jeg innvendig er utålmodig og vil at mye skal skje, mens kroppen er ei seig maskin, som er vanskelig å få i gang.
Men det tegner til å bli en usedvanlig bra dag her i Paradisbukta.
Jeg liker å koke blomkålen først, så ta den ut og deretter lage jevning og spe med krafta, for da kan jeg koke den lenger uten at blomkålen blir overkokt,
God ble den ihvertfall i dag også
Den er litt mørk i dag for jeg hadde i en pose elgkraft.
Jeg elsker vår og sommer, alle blomstene og fargene.
I dag har jeg sittet ute og skulle egentlig lese.
Jeg leser Familien Glass, men den er litt tung så jeg begynte på Minneteppet. Jeg får bytte litt på.
Jeg roter imidlertid bort lesetid for tiden, tror jeg venter på ferie.
Nå har jeg lastet opp pass og vaksinebevis og er klar for tur.
Tutta har lurt seg opp på bordet, noe hun slett ikke har lov til, men gubben er så oppslukt at han reagerer ikke.
På ettermiddagen spurte vi noen venner om de ville være med på Eggen og drikke kaffe og det ville de.
Forrige helg delte vi gondol med Fenriken. I dag var det Torbjørn Jagland som var med. Det var bryllup på Eggen i dag og han skulle nok dit.
Vi vinket til Tutta som passet huset.
Der kommer bruden.
Sukk det er jo vakkert. Det er så deilig å kunne ta seg en liten luftetur.
Det å være positiv er ikke å fortrenge det som ikke fungerer.
Det er å akseptere det, for så å gå videre på best mulig måte.
Jeg snakket med ei på chaten om det å bestille det vi vil ha.
At vi hele tiden kan velge hvilken vei vi vil gå.
Hva skal vi ha fokus på for å få til det vi ønsker oss.
Fokuset må være på å tro at det ordner seg til det beste.
Men vi må bidra selv.
Vi må ta de rette valgene.
Vel, det høres teit ut men disse ordene kom etter at jeg flyttet stolen min inn og ut av skyggen på balkongen.
Det ble kaldt i skyggen, det var kald vind.
Da flyttet jeg i solen.
Der ble det da for varmt og jeg flyttet inn i skyggen igjen.
Dog med beina i solen.
Jeg kunne klagd over den sure kalde vinden, men hva hadde jeg oppnådd?
Bare det å bli like sur selv.
Men jeg aksepterte at den var der og foretok de valg som var best for meg.
Så kunne jeg heller lovprise at det faktisk er mulig å sitte ute…. med pledd.
Det er forskjellen på å være positiv eller negativ.
Og det man har fokus på, det får man mer av.
Hvis noen starter noe med fokus på å mislykkes og at de aldri får til noe, ja hva er da sjansen for at det går bra, i motsetning til de som er hundre prosent sikker på å lykkes?
Et lite hverdagseksempel til.
Når vi kom til Gardermoen om natta og stå i hotelllobbyen 02.15, og der var fullt av mennesker.
Hotellet var overbooket.
Hvilke valg hadde vi?
Første valget mitt var å si høyt og tydelig at husk at det er ikke de i resepsjonen sin feil.
De ønsker ikke en natt på jobb der de ikke har rom til gjestene som har bestilt.
La oss ikke gjøre arbeidsnatta deres enda verre enn den allerede er.
Heldigvis lyttet folk til det, noe som gjorde situasjonen bedre for oss alle, fremfor en lobby full av sinte og sure mennesker.
Men….
Situasjonen må også løses.
Folk fikk rom etterhvert som andre sjekket ut for å dra på flyplassen.
Når det ble vår tur, måtte vi likevel vente, for rommet måtte jo vaskes.
Vi hadde også turfølge og visste ikke hvor lenge det var til de fikk rom.
Vi tok derfor beslutningen om å kansellere rommene våre og kjøre hjem.
Da kunne vi igjen velge.
Ville vi surmule de 5,5 timene det tok å kjøre hjem?
Nei, Istedet var vi kjempeglade for liten trafikk og at vi kom hjem lenge før vi hadde planlagt.
Vi var faktisk hjemme før vi ellers ville startet.
Og hvem vet, hva som hadde skjedd hvis vi hadde kjørt når vi hadde planlagt?
Jeg har ikke bestandig tenkt sånn.
Ikke er jeg positiv hele tiden heller.
Selv om man vet hvordan det bør gjøres, får man ikke bestandig til.
Jeg får ut frustrasjon, tenker litt og så prøver jeg å snu.
Jeg har vært mye sur og grinete, sta og vanskelig.
Ja, sta og vanskelig kan jeg nok innimellom oppfattes enda, men sur og grinete er jeg sjelden.
Og hvorfor?
Jo fordi jeg ser at ved å være positiv, gagner det meg selv.
Jeg får en mye bedre og lettere hverdag.
Og ved å ha fokus på at jeg får det jeg ønsker meg, får jeg mer.
Så kan du kalle det flaks?
Jeg tror ikke det har med flaks å gjøre, jeg tror det har med energi og hva vi tiltrekker oss.
Akkurat likedan som du får i fleisen på nettet, det du akkurat har snakket om, til og med om du ikke har googlet det.
Vi er magneter som suger til oss det vi har fokus på.
Så jeg sier at valget er ditt.
Hva vil du ha?
Vil du være blid og ha en god hverdag eller bil du være sur og ødelegge dagen din.
Jeg vet jeg så på klokka 6.30 og så var den plutselig 10.35.
Jeg ropte ka svarte, som Olaf i The julekalender.
Eller han sa vel, d va no som svarte, han.
Men opp skvatt jeg og ut skvatt katta også.
Hun måtte jo tro jeg hadde vandret et sted jeg ikke er klar for enda.
Nå har jeg derfor ikke kommet lenger enn til morgenkaffen.
Jeg har ingen avtaler til et visst klokkeslett, så det spiller ingen rolle.
Likevel føler det som dagen forsvinner på et vis.
Før jeg kommer til lunsj, må jeg lage middag til den fortapte sønn(les gubben som kommer hjem fra jobb).
Man blir litt tullerusk liksom i hodet, når man sover for lenge.
Heldigvis har jeg god erfaring i å være litt tullerusk, så det går fint.
Jeg sitter her og tenker på gårsdagen.
Igjen hadde jeg noen fine healinger, menneskemøter som setter spor i hjertet.
Jeg hadde gratis healing på Lillasjel også.
Kanskje derfor kroppen ville ha mer hvile i natt.
Men i går gjorde jeg noe annet rart, jeg gikk på besøk.
Er det så rart, sier du?
Ja, for meg er det det, for i årevis har jeg mest sittet inne her hjemme.
Dørstokkmila er blitt kjempehøy.
Kroppen har vært for sliten, men i vår har det skjedd noe rart.
Jeg er mye bedre form.
Når vi var på Rhodos, travet jeg jo avgårde som et vanlig menneske,(nesten da, noen ganger måtte jeg sitte med jevne mellomrom og helt vanlig blir jeg nok aldri, litt gal må jeg være).
Derfor gikk jeg tur i går.
Så kom jeg på den briljante ideen om å stikke innom ei venninne jeg sikkert ikke har snakket med på et år.
Jeg kom akkurat i det hun skulle ut, men hun kunne vente litt. (føles tilrettelagt)
Så gikk jeg videre innom ei venninne til, men hun møtte meg i trappa med at hun hadde spysyken.
Så jeg skyndte meg videre.
Så ringte jeg en tredje og lurte på om hun var hjemme.
Hvor er du sa hun? I bakkene ovenfor deg, svarte jeg.
Feil sa hun, du er nedenfor meg og der kom hun i bil og stoppet og tok meg på.(føles tilrettelagt, meant to be)
Så fikk jeg enda en fin stund sammen med henne.
Det er da man føler seg rik, kropp som fungerer og gode venner.
Men egentlig har jeg pratet meg helt bort, som om det var noe nytt.
Jeg skulle egentlig vise fram de fine bildene jeg tok på min lille spasertur.
Når jeg ser dem og sammenligner med oss mennesker, så, slår det meg hvor forskjellige vi er.
Noen får betegnelsen ugress, men se hvor vakre de er alle sammen.
Alle på hvert sitt vis.
Ugress er det vel bare fordi de liker å blomstre på steder vi ikke vil ha dem.
Det blir så mye av dem.
Men det er mange av oss “vanlige” mennesker også.
Hvorfor skal vi kun beundre de som er ekstraordinære og sjeldne?
Blomstene lever fint side ved side, de konkurrerer ikke om å være den fineste og beste.
De er ikke avhengig av at noen sier de må være på et bestemt vis.
De er bare seg selv, akkurat som de er skapt.
Tenk kunne vi alle være en slik blomst i en blomstereng.
Bare være der som akkurat den vi er og føle at vi er bra nok.
La oss si ja takk til mangfoldet, både av blomster og mennesker, ja egentlig alt levende.
Ja ikke fordi jeg måtte jobbe, men det var andre prekære ting som presset på.
Jeg hadde prøvd noen timer og vente, men nå ble det en akutt situasjon der man bare måtte gripe inn.
Når jeg først var oppe, fant jeg ut at jeg fikk sløve litt i stolen, istedetfor å legge meg igjen.
Når vi hadde besøk på søndag, fortalte gjesten at hun hadde lest om ei som giftet seg med seg selv.
Og det er jo sånn at det man prater om, det dukker opp.
Så når jeg åpnet blogg i dag, lyste denne mot meg.
Det hørtes hårreisende ut, sånn i første omgang.
Men det er kanskje forlokkende også, ingen diskusjoner, bare gjøre som man vil.
Da kan man jo diskutere saker og ting med seg selv.
Men etter å ha oppdaget at gubben hadde dratt i dag tidlig, uten å sette på oppvaskmaskin, tenkte jeg at nei, jeg får vel bare beholde han så lenge jeg kan.
Men tenk om han kommer på samme tanken, ussameg, det kan jo være han vil ha fred rundt seg, ikke ha gneldrekjerring rundt seg 24 timer i døgnet, når han blir pensjonist.
Nei, vi får prise oss lykkelig og la roen senke seg.
Jeg måtte sende bildet til henne for vi lurte jo litt på om det var noe hun hadde drømt.
Klokken 07.30 er litt tidlig å sende melding, jeg er jo vant til at klokka er 9 når jeg står opp.
Glemmer ofte klokka jeg når jeg sender melding.
Jeg håper alle som har kontakt med meg, bruker funksjonen ikke forstyrr.
Men hun var våken og skulle ha morgenmøte.
Det var egentlig det jeg skulle fortelle, men som vanlig roter jeg meg bort.
Det var da jeg tenkte at morgenmøte må jeg ha også.
Det øverste bildet er tatt under morgenmøtet.
Det må nemlig en opprydding til, en stor en.
I grønnsakskuffen.
Det har vært lite matlaging i helga, så nå må jeg ha en grundig undersøkelse.
Ofte har vi noe enkelt på dagen lørdag og så en salat til kvelds.
Ja, dette er slike ting som ble drøftet grundig på morgenmøtet i dag.
Det kom ingen innvendinger.
Ja, jeg måtte snakke til Tutta.
Det var bare 9,4 grader når jeg stod opp.
Når det var 12,5 lagde jeg frokost og den ønsket jeg å spise ute.
Jeg måtte da dra stolen i sola så jeg skulle være ute av fare for å fryse fast.
Vel der satt hun uten å gjøre mine til å flytte seg.
Hun snudde seg demonstrativt bort.
Det tok litt tid før hun skjønte at her var det ikke noe valg.
Da ble hun sur og gikk bort og dreit i sandkassa til naboen.
Når jeg så det, var det for sent å rope for da var hun ferdig.
Og det til den naboen som er så snill å passe henne.
Jeg sa det til henne at hun burde skamme seg, men det så ikke ut som hun brydde seg.
Du har kasse inne sa jeg, du kan gå dit.
Da mumlet hun noe om at jeg hadde stengt døra inn.
Men kjære vene, det må da gå an å si fra, sa jeg.
Mjau, sa hun.
Vel nå sitter vi her.
Jeg skal spise frokost, før jeg prøver å krype inn i Lillasjelmodus, så jeg får skrevet noen bestillinger
Tutta skammer seg litt og har gjemt seg.
God nok har jeg.
Og sol.
Blir nok en fin dag
I dag
ps. Synd jeg hadde kamera i selfiemodus for nå fløy det to jagerfly forbi balkongen. Fyttirakkern de fløy lavt Midt ned i fjellsiden. Jeg så nesten inn i cockpiten.
