Da sitter jeg på flyplassen.

Jeg har noen timer å vente, for jeg har sendt Lise avsted.

Egentlig ville jeg ikke slippe henne avgårde.

Hun er en person man bare må bli ustyrtelig glad i.

Men vi møtes igjen når vi kan.

Nå har vi lært hverandre bedre å kjenne og det er fint.

Det er så godt å møte mennesker som tar en som en er.

Da kan man senke skuldrene og bare slappe av.

 

 

For meg er slike smørbrød et Englands-minne fra jeg var i London i 1978.

 

For de som aldri har vært med på noe sånt, som å jobbe med energier en uke i strekk, er det umulig å forklare.

Det har ingen hensikt, for ordene kan ikke forklare hva som skjer med en.

Når man åpner opp og forstår at alt er mye større enn man kan tenke seg.

Det gjør meg veldig nysgjerrig på hva mer som er mulig.

Det er en av grunnene til at jeg elsker transe.

Da går jeg dypt i meditasjon og ordene kommer gjennom meg på et vis.

Når man er god på transetale, kommer ordene av seg selv, uten at man tenker hva man skal si.

Man kan lære seg automatskrift, at noen styrer hånden din og spirit art.

Går man i transe, tegner og maler noen du ikke ser, med din hånd.

For meg er det som å bli et barn igjen med muligheter til å lære noe som er utrolig spennende.

Fysisk mediumskap er også forlokkende, at man ved hjelp av energier, kan flytte på ting,

Og mye mer spennende.

Men om jeg noengang kommer så langt, vet jeg ikke.

Det spiller ingen rolle, jeg følger hjertet steg for steg.

Det som er drivkraften, er ikke alltid målet.

Det er veien frem dit som er viktig.

 

 

Det har vært en uke med fine mennesker og mange sterke opplevelser.

Og legger ikke skjul på at jeg er både mentalt og fysisk utmattet.

Jeg har våknet klokka 5 av fuglene. De må ha vekkeklokke for de begynner akkurat klokka 5.

Da våkner jeg med en stor klump i magen og begynner jeg å bevege meg, brekker jeg meg.

Jeg har mer stress i kroppen enn jeg noengang har hatt.

Det kan være de tre diettrundene jeg har hatt etter jul, har stresset kroppen mye.

Jeg må følge med fremover om hvor raskt jeg henter meg inn igjen.

Og føler jeg det er riktig, utsetter jeg neste runde.

Jeg skal til Oslo onsdag, opp igjen torsdag kveld.

Jeg kunne blitt hjemme og jeg må se hva kroppen sier, men stemmen inni meg sier, dra hvis du klarer.

Jeg skal på feelgood-festival og bøker er jo min andre lidenskap.

Dessuten er gubben på jobb og jeg vil ikke være hjemme alene mer enn jeg må, akkurat nå.

Han har fri uken etter og da er det konfirmasjon.

 

 

Se på ansiktsuttrykket mitt på dette bildet.

Jeg leste avskjedsdiktet jeg alltid leser når jeg er på Arthur Findlay.

Jeg har ikke stått på plattform, som vi kaller det, når man står på scenen og tar ned budskap.

Men jeg har lest et par blogginnlegg.

Å gå alene

Jeg kunne ikke ha det sånn

Da må jeg sitte for å stå er blitt vanskeligere, særlig r man blir nervøs.

Da skjelver jeg mer.

Det diktet er litt morsomt for det begynner fint, men er egentlig bare tull.

Alle tror det kommer noe fint og så blir de lurt.

Det er godt å løse opp stemningen med humor.

Denne gangen leste jeg det på engelsk og så hadde jeg tolk, Ellinor.

Hun har vært en sann glede denne uken, med sin humor og gode vesen.

Se hvor stolt jeg er 😂😂

På scenen, med tolk,

Jeg gjorde meg jo derfor litt morsom.

Vi har vært to norske sammen med 20 svensker.

Så jeg leste på engelsk og ble tolket til svensk, haha.

Man må ha det gøy og du verden hvor mye vi har ledd denne uken.

Og grått.

Lærer Bill fleipet med at vi måtte betale et lommetørkletillegg, for vi hadde brukt så mye.

 

Så da er det bare å takke for seg for denne gang.

Må er det om å gjøre å bearbeide til jeg skal tilbake i oktober.

Om det blir siste gang, det vet jeg ikke nå

Men takknemlig sier jeg takk til alle som har rørt mitt hjerte denne uken.

I dag

 

Sjelen hvisker så stille

Takk for at du gjør meg hel

Hjertet hvisker så stille

Takk for at du lytter til meg

Denne uken har gjort deg til et helere menneske

Badevekta roper til meg

Denne uken har gjort deg til et tykkere menneske

Du har spist for mye av de gode kakene og dessertene de serverer på Arthur Findlay

I dag

I have this poem I use to read at the last day on the course. It is very deep and meaningful and I end all of my poems with today, to remember to be in the moment.

Your Soul whispers so quitly

Thank y for making me whole

Your heart whispers so quiet

Thank you for listening to me

This week has made y a more whole human being

But

My bathscale is shouting at me

This week has made you a thicker human being

You have been eating too much of those beautiful cakes and desserts at Arthur Findlay college

Today

Det er ingen hemmelighet at det er ikke dans på roser å være på Arthur Findlay en uke.

Det er ikke slik at man bare leker seg.

Det kommer opp mye gammelt man behøver å forløse.

Akkurat nå er det sorg for meg, både gammel og ny.

 

 

Vi lagrer så mye.

Vi kapsler det inn og orker ikke forholde oss til det mer

Men i små porsjoner må det ut.

Hvem har gått ut av skoene, skal tro.

Men det er litt dekkende, vi må tørre å være litt nakne og sårbare her.

 

 

Talen til Bill i dag var aldeles nydelig

Når han setter på Daniels joik, er det som å åpne tårekanalene mine for et skikkelig uvær

For å si det sånn, regner det ikke lite, det høljer ned, fra innvendig

Og i det jeg sitter der, føler jeg mennesker rundt meg

Det dukker opp både et glass vann, lommetørklær og en varm støttende hånd

Musikken stopper og jeg går inn i energiene

Og det var så amazing at jeg har ikke ord

Ikke vil jeg fortelle det, men jeg lo og gråt om hverandre.

 

Energiene ble iskalde og deretter fulle av kjærlighet.

Det var som om jeg svevde.

Og Bill så det nok for han kom bort etterpå for å sjekke om jeg var ok.

Ikke bare en gang, men to.

De ser jo energiene, det gjør ikke jeg, jeg føler de bare.

Jeg ser ikke aura heller, jeg bare vet fargene, og de skifter jo.

 

 

Han snakket om veien vi går, hvorfor vi går den.

At vi får steg for steg, vi kan ikke få hele veien for da tusjer vi dit.

Jeg skal tilbake på transekurs i oktober.

Men jeg hadde ikke fått rom med bad.

Jeg sa ut i luften i går, at det må jeg ha.

Jeg er ganske så tom for krefter når jeg er her og jeg kan ikke springe på gangen, flere ganger hver natt.

Da vil det stresset gjøre meg dårligere.

 

 

Så sa stemmen, gå i resepsjonen og spør.

Nei, sa jeg, jeg spurte når jeg kom.

Men så gikk jeg og spurte og hun trykket frem et rom til meg.

Hun spurte om jeg kunne gå trapper for da hadde hun et lite rom på loftet.

Thank y, snufset jeg, for igjen rant jo tårene.

Nå vet jeg at jeg skal hit i oktober.

Det er ikke noe bra rom, men det er bad og kanskje får jeg byttet når det nærmer seg og det skal betales.

Det er sikkert noen som avbestiller.

 

 

Det er fasinerende å komme hit og få bekreftelser på det en selv har erfart.

Tanker man har, som for noen år siden var ikke noen som trodde på, nå brer de seg ut.

Det er modernisering på dette feltet også.

Bort med de gamle tesene, vi går mot at om noen år, kan alt bevises vitenskapelig.

Det nye som er på vei inn, hologram, små rammer der de avdøde dukker opp.

Jo da, instrumentene til det, forskes på av astrofysikere.

Nasa er jo kjempeinteressert i å forske på omdanning av energier.

Tenk å kunne bruke den universelle energien.

 

 

Første øvelse, grupper på tre.

Vi fikk velge hva vi skulle gjøre og jeg endte opp med å gjøre healing.

Og det er jo healing som er meg, men jeg gjør det på ulike måter, blant annet med Lillasjelord.

Det er dyp healing i de, føles det som.

 

 

Og healing har jeg definitivt fått i dag.

Jeg følte meg mye bedre en periode før jeg falt sammen igjen.

Men nå er jeg snart i mål.

Siste øvelsen skulle vi lese hverandre intuitivt og spirituelt.

Jeg kom ikke helt inn i energiene, det er vel nok, tenker jeg.

 

Kofferten er pakket, nesten ihvertfall.

For denne gang.

Jeg er tilbake i oktober.

Igjen har jeg vært i en fantastisk gruppe.

 

Humoren og varmen vår hjertegode, humoristiske tolk Eleanor og lærer Bill sprer rundt seg, sammen med Mia Ottoson, det ser dere på bildene under.

De er egentlig dekkende for å beskrive hele uken.

 

Alle har det godt på Arthur Findlay.

 

 

 

Første forelesning i dag var om hvordan vi jobber med beviser.

Vi blir vist bilder og får ord.

Ofte har jeg selv oppdaget at blikket mitt blir datt mot noe i rommet jeg sitter som gir assosiasjoner.

Mediumskap fungerer ikke slik at du får ord for ord det som skal sies.

Du må tolke selv.

De er kjempeflinke de som er på dette kurset.

De stiller seg oppe på scenen og tar med informasjon.

Der er ikke jeg, ikke vet jeg om jeg skal det heller.

Jeg er nok mer en, en til en, person.

Jeg bruker mest mediumskapet mitt under healinger, men jeg skriver også ord som kommer.

 

 

Neste øvelse skrev vi ned en liste vi jobbet etter:

Vi skulle skrive det første ordet som dukket opp.

Farge Gul

Tall 9

Måned januar

Dyr Elg

Årstid vår

Farge grønn

Frukt ananas

 

Så skulle vi ta ned en person og se om vi fikk assosiasjoner av ordene.

 

 

 

Etter det jobbet jeg og min norske venninne sammen.

Det er godt å få snakke litt norsk.

Jeg har ikke fortalt at jeg lurte henne her en dag.

Hun er så god en venn at hun stiller opp for deg uansett hva det er.

Hun sa hun skulle absolutt ikke opp på noe scene.

Men jeg gikk opp for å lese noe jeg hadde skrevet.

Jeg spurte om hun kunne sitte ved siden av meg og støtte meg.

Hun kom med en gang selvfølgelig.

Jeg leste og etterpå fortalte jeg alle at hun hadde kjørt milevis mange ganger for å møte meg og gubben.

Hun skulle ikke på scenen, for enhver pris, sa hun, men her er hun…på scenen.

Da måtte hun le selv også. Hun forstod hva jeg hadde gjort.

Og læreren ba henne si hva ordet spirituell mente for henne, siden hun nå likevel stod der.

Jeg hadde gått ned.

 

 

Men hun var glad etterpå, for nå hadde hun vært på scenen og slapp å sitte og være nervøs for at læreren skulle mase henne opp.

Men jeg innrømmer at det var litt stygt gjort av meg.

Men det viser hvor god venn hun er.

 

Etter lunsj hadde vi healing, noe som var aldeles nydelig.

Det er ikke enkelt å overtale seg selv til å holde ut dagene.

De sliter de som er friske også, så ikke rart at jeg blir utmattet.

 

 

Etter middag, var det lærerne som gikk i transe og talte.

Jeg elsker både å se og gjøre transetale.

Mia var flink, Bill var amazing.

Lang tale og etterpå kunne vi stille spørsmål.

Men som jeg har hørt det sagt før, er de ikke noen orakel som har alle svar om de er i åndeverden.

Også der er de ulike individer.

Vi må finne vår egen sannhet.

Hvis vi hadde fått en fasit, ville vi vel ikke lenger vært søkende, tenker jeg.

Hvorfor skulle vi da fortsette å utvikle oss?

Dessuten er talen alltid en blanding av egen hjerne og åndeverden, så vi skal ikke stole blindt på noen kanalisereringer.

Nok en spennende dag i den spirituelle verden.

Eneste måten å finne svarene på, er å erfare selv.

Jeg elsker å utforske denne verdenen.

Mitt hovedfelt er healing og ulike måter å utføre healing på, særlig med ord.

Ordene er lettest for meg som når mennesker via nettet.

 

 

Og endelig klarte jeg å holde lyset borte fra rommet mitt så jeg fikk sove.

Klokken 05.00 står fuglene opp og da starter korøvingene.

Når lyset i tillegg kommer, blir jeg lys våken.

Nå skal jeg sove til fuglesangen.

Takk for i dag

 

 

I talen i dag tok Bill for seg gamle pionerer innen faget fysisk mediumskap.

Fysisk mediumskap er utrolig spennende, men det er mye juks med det i dag.

Derfor kunne jeg tenkt meg å lære mer.

Det er jo en av grunnene til at jeg driver med readinger og mediumskap.

Nemlig at gjør jeg det selv, vet jeg at det ikke er juks og fanteri.

 

 

I første øvelse skulle vi selv velge tema.

Vi snakket først vanlig, deretter gikk vi dypere i oss selv og snakket inspirert.

Så gikk vi i transe og snakket om samme tema.

Temaet mitt var å lære seg å være seg selv.

Det var utrolig morsomt hvordan ordene endret seg.

Når vi snakket vanlig, plapret vi i vei.

Når vi gikk i oss selv og hentet ord, ble det plutselig mye mer poetisk, forklart med vakre bilder.

Og i transe ble det enda mer annerledes, færre ord, dypere på et vis, mer filosofisk.

 

 

Deretter hadde vi åpen plattform, der de som ønsket kunne ta ned personer eller si noen ord.

I dag valgte jeg å sitte i ro, bare å høre på de som gikk opp.

De er så flinke at jeg blir helt matt.

Så fint å se at selv om de er nervøs og det stopper litt opp, greier de å gå videre og finne ordene.

Å stå rett opp og ned på en scene, er et stort steg for meg som ikke greier å stå uten at beina rister.

Så er usikker på om det er noe jeg skal bruke energi på.

 

 

 

Etterpå var det igjen transetale, dvs ord kommer gjennom oss uten at vi planlegger hva vi skal si.

Jeg liker å jobbe i transe så slike øvelser er bra for meg.

Etter middag hadde lærerne seanse.

Første gangene jeg var på Arthur Findlay, skulle vi være musestille når de jobbet på plattform.

Vi skulle ikke klappe.

Nå er det full rulle med musikk og klapping.

Det er utvikling i denne bransjen også.

Mye gamle myter som ikke medfører riktighet.

Jeg liker denne utviklingen og gleder meg til vitenskapen klarer å bevise hva som foregår for jeg er overbevist om at dette ikke har noe med tro å gjøre.

Det er jo en årsak til at nasa forsker på de ulike fenomenene, som healing og klarsynthet og lesing av energi.

Vi mennesker kan bare en lite brøkdel av det som er mulig.

På mange felter var de kommet lengre for 200 år siden, enn de er i dag.

Men heksebrenning hadde nok en ganske preventiv virkning på utviklingen.

Men nå er vi på full fart fremover igjen

 

 

Nå er det kveld og på tide å sove.

 

I dag har jeg ikke skrevet stikkord underveis.

Når jeg så kommer til ettermiddag, er skallen tom.

Hva har vi gjort i dag?

Man er fysisk og mentalt sliten.

 

Det jeg husker er at jeg allerede fra morgenen av, var tårevåt.

Det er som om det henger i, fra min pappa kom igjennom i går.

Det førte til ordene som kom før morgenmeditasjonen.

Å gå alene

Det forundret meg ikke at Mia i sin morgentale, trekker frem hvordan barndommen vår påvirker oss, fortsatt, selv om vi er voksne.

 

 

Men det har vært flere fine og morsomme opplevelser i dag.

Vi skulle lese hverandre ved hjelp av kjendiser.

Dette er verktøy vi kan bruke når vi lærer mediumskap.

Jeg så for meg Sophia Loren og brukte henne som inngangsport for å beskrive personen som var relatert til den jeg jobbet med.

Så byttet vi partner og gjorde en ny øvelse der vi så for oss en kjent person sitte foran oss.

Da “så” jeg prinsesse Victoria og tok utgangspunkt i det.

 

 

Det skjer mye rart.

Jeg satt der i går og tøyset og fikk ikke til.

Alt jeg så var Charlie Chaplin med hatt og stokk.

Jeg lo derfor godt når læreren dro frem han som et eksempel i dag.

Enten var jeg tidlig ute eller så tok hun han fordi han ble nevnt av meg dagen før.

Litt morsomt var det uansett og vi trenger å le litt.

 

 

Vi hadde åpen plattform og jeg leste de ordene jeg skrev om morgenen.

Før jeg gikk til individuell transehealing.

Dyp, nydelig healing var det.

Læreren går i transe og under healingen kommer det ord.

De sa at de kunne ikke gjøre meg frisk, men de kunne gi meg ro, så kroppen fikk det bedre.

Jeg skulle prøve å ikke bli sint og fortvilt over ting jeg ikke kunne endre, for det forverret plagene.

De sa jeg hadde funnet min livsoppgave, at jeg var flink med ord og skulle bruke de.

De sa også at de ville “adoptere” meg, det vil si at de ville følge meg opp fremover og fortsette gi meg healing.

Før lunsj var jeg også på den frivillige healingen som frivillige fra Spiritualistkirken gir.

Den varer bare ca 10 minutt men det er en nydelig, fredfylt healing.

Jeg var hos en eldre mann og han sa at jeg skulle be om å få healingen på nytt, når jeg skulle sove.

Slik at jeg ble litt bedre opplagt i morgen.

 

 

Før middag hadde vi en runde der vi jobbet intuitivt.

Vi skulle lese hverandres personlighet og spirituell utvikling.

Etter middag var vi i grupper på fire og fem.

Vi skulle hver og en skrive litt om hva som var viktigst i vårt liv.

Og alle i min gruppe, valgte kjærligheten til familien.

Etter at alle hadde skrevet, tok vi litt fra hver og satte det sammen så vi fikk en filosofisk tale.

Wow, hvor vakkert det ble.

 

 

 

Se hvor grønt det holder på å bli.

Vakkert

Nok en fin dag er over.

For en flott gjeng vi er.

En nydelig gruppe mennesker.

Jeg er takknemlig.

I dag

Jeg har gått denne veien alene

Helt fra jeg var barn

Jeg har bestandig vært sosial men likevel gått mye alene

I barndommen når jeg gikk fra hus til hus på besøk

Veslevoksen, full av visdom ingen forstod

De ristet på hodet av meg

den jentungen der altså, hun er noe for seg selv

 

I tenårene hadde jeg mange venner, men følte meg likevel alene

Ensomt sug inni meg

Selv om jeg ikke hadde ordene for det

Jeg visste ikke at noe manglet

Bar sorgen etter min far alene

Jeg hadde så mange tanker, så mange følelser

Det var så fullt, det rant ofte over

Jeg var ung, jeg var på fest, jeg drakk, jeg gråt

Og jeg gråt

 

Heldigvis fant jeg raskt min trygge favn

Min gode stødige mann

Bestandig rolig men måtte forholde seg til mine store følelsesutbrudd

Han hadde jo ingen forutsetning for å forstå

Men han holdt ut og etter mange år begynte jeg å finne ro

Når jeg først begynte med det spirituelle var han nok litt redd jeg skulle bli fanatisk

Men når han så jeg fant ro, falt han også til ro med det

Aldri kom han med kritikk selv om åndeverden og energiarbeid høres kryptisk ut for han

Jeg har brukt hans penger på noe som for han er helt fremmed

Etterhvert på reisen har jeg fått spirituelle venner

Men etter en viss tid, har jeg forlatt det nye fellesskapet og igjen gått videre

Alene

 

Ikke bare en gang, men flere ganger

Hvorfor er det sånn?

Hvorfor kan jeg ikke slå meg til ro

Nei, fordi min vei er å gå alene

Det er da jeg får mine svar, finner min vei

Jeg er aldri en av hylekoret

Jeg må vite at svarene jeg finner er de riktige for meg

Jeg bryr meg ikke om hva andre mener

Jeg bryr meg kun om det som føles riktig for meg

Jeg følger stemmen i hjertet

Det leder meg, viser vei

Når jeg følger den, da kommer jeg på riktig vei

Alltid

 

Og jeg er aldri alene

Jeg har mange rundt meg

Jeg har hele evigheten med meg på veien

Jeg føler meg ydmyk

Jeg føler meg rik

Jeg føler meg dypt takknemlig

Jeg har kommet hjem

Jeg er lykkelig

I dag

 

I dag var det den andre læreren, Bill som holdt morgentalen.

Den var så fantastisk at det er ikke mulig å gjenfortelle den.

Men det handlet om å finne lyset og stillheten inni oss.

At mediumskap er ikke noe lek, det er alvor for det påvirker andre mennesker.

At vi må følge hjertet og det vil lede oss.

Han sa også at vi må leve livet vårt, ikke være i energiene hele tiden.

Da vil det bli for mye for oss.

Og selvsagt har vi fri vilje. Ingen kan styre oss, annet enn kraften i egne tanker,

Vi fikk en fin historie om et kjent medium, jeg husker ikke navnet.

Han fortalte også en historie fra egen barndom.

Bill fikk undervisning av et medium fra han var 10 år.

 

 

 

Bill fortalte at i Skottland, feirer de dagen før begravelsen.

Når faren etterhvert døde måtte han som eldste sønn, arrangere begravelsen.

Han lagde en punsj og ville gi den litt farge, så han hadde i blå konditorfarge.

Broren hans hadde gebiss og når han tok ut gebisset var det lysende blått.

De hadde katolsk messe og der gir jo presten nattverd og alle rekte frem blå tunger.

Etter det, hadde han sluppet å arrangere flere begravelser.

 

Han sa at før brukte de å ha møter og forberede disse talene, men nå begynner de bare å snakke og ordene kommer.

Det er jo slik jeg skriver Lillasjelord.

Det var interessant å merke hvordan energiene i rommet endret seg under denne timen.

De var kalde og varme om hverandre.

De var fulle av kjærlighet og tårene rant.

Det var rett og slett veldig vakkert.

 

Første seanse i gruppen skulle vi ta ned fra åndeverden,.

Heldigvis har mye endret seg og som Mia sier, troen på onde ånder som kan skade en, er en gammel myte.

Vi trenger ingen beskyttelse.

Ånder kleber seg heller ikke til noen, slik de trodde før.

Det er bra vi holder på å gå bort fra disse tankene som vi ble skremt med før.

Vi må alminneliggjøre det nå når så mange åpner opp for sansene sine.

Det er ikke noe å være redd.

 

Vi skulle snakke om en som hadde gått bort, ved hjelp av klokken vi brukte i går.

Det ble rørende for meg for en jeg var veldig glad i, kom gjennom for første gang.

Selv fikk jeg også lett til å ta ned en person.

Jeg har lite krefter og gidder ikke nå å sløse de bort på nervøsitet.

Det får komme det som kommer.

Etterpå skulle vi ta ned en person uten verktøy.

Da slet jeg litt, men det viste seg etterpå at det ble ganske riktig likevel.

Det er bare litt språkutfordringer for jeg klarer ikke alltid å finne ord som blir forstått.

Vi hadde en seanse der frivillige kunne komme opp på scenen.

I det øyeblikket var jeg så rolig i beina at jeg meldte meg som førstemann.

Men der gikk jo ikke mange sekunder før beina skalv.

Men jeg hadde en stol der så jeg satte meg ned når beina ristet.

Jeg snakket om en av hjertesakene våre at vi alle er influensere.

Vi påvirker alle rundt oss, familie, venner, kollegaer.

Så ble jeg spurt om hva jeg følte og jeg sa at det er jo bare slik jeg er.

Vanligvis bruker jeg skrevne ord, men nå prøvde jeg hvordan det var å stå på scenen igjen.

Det var mange sterke historier som ble fortalt.

Og flere tok ned pårørende.

Og jeg burde jo skjønt det når jeg plutselig begynner å gråte,  før vedkommende medium sier et ord, at der kom min far.

Kroppen min reagerer jo på energiene helt av seg selv.

 

 

 

Etterpå var vi tilbake i gruppen og skulle jobbe tre og tre.

Der fikk ikke jeg til noe som helst og vet dere, nå er det faktisk ok.

Så lenge ingen har brukt penger for at jeg skulle få ned noe, kan jeg takle å ikke få til.

 

 

 

Etter middag hadde vi transemeditasjon.

Det er så deilig å bare sitte der i kraften og ikke skulle meditere.

Men jeg hadde noen bein som var litt rastløse så de holdt meg litt tilbake.

Jeg sitter jo mye uten å ha beina opp og når jeg så går i meditasjon vil energiene begynne å heale beina mine og da blir de urolige.

Men det er ok for transe gjør jeg mye.

Morsomt var det at læreren så energiene mine endre seg på et øyeblikk i det jeg gikk inn i transen.

Plutselig ble det en rolig energi rundt meg.

Jeg har fått mye healing i dag for kroppen er mye bedre enn den var i morges etter frokost.

Neida, jeg er ikke syk

Jeg har bestilt meg transehealing med Bill i morgen ettermiddag.

Det blir spennende.

Nå er det kveld.

Takk for i dag

 

 

 

Første talen i dag var om kraften i tankene våre.

Hvordan vi hele tiden må jobbe med tankene våre.

Ikke bekymre oss for alt,  hvis det ikke hjelper

Ikke ha dårlig samvittighet, for det vi uansett ikke kan påvirke.

Ha kontroll over følelsene våre.

Alle er usikre inni oss, det er slik vi kan utvikle oss.

Går alt på skinner, lærer vi aldri noe nytt.

Vi skal legge puslespill når vi jobber som medium, uten at vi ser det ferdige bildet.

Finne hjørner, rammene og så er man i gang

Ikke ha prestasjonsangst, for det har ingen hensikt.

Vi skal observere, ikke dømme

 

Det er ingen dans på roser å gå denne veien.

Alle er usikre

Vær ikke redd, for hvert nei er utviklende

Gjøre sitt beste og det er bra nok.

Vi møtes så i grupper og jeg merker at å forstå svensk krever like mye konsentrasjon som å forstå engelsk.

 

 

Jeg må passe på å hvile godt mellom øktene.

I første øvelse skulle vi lese hverandre ved hjelp av farger.

Hun som jobbet med meg var veldig flink og leste meg godt.

 

 

Den andre øvelsen skulle vi bruke et dyr.

Et dyr viser seg for oss og via dyrets egenskaper, kan vi fortelle hvordan personen.

Vi skulle ikke si hvilket dyr vi jobber med.

Etter øvelsen skal vi gjette hvilket dyr det var men det tror ingen fikk til.

Hun som jobbet med meg fikk to dyr men jeg husker ikke det første, men det andre var et insekt, nemlig mauren, som iherdig jobber på.

Og hun så at jeg satt og leste, det var jo treff.

Også hun beskrev meg godt.

 

Neste øvelse var å lese hverandre ved hjelp av kort.

Denne gangen sa jeg bare de ordene som kom uten å fokusere eller tolke.

Jeg gidder ikke ha fokus på å være nervøs i dag.

Håper bare at det kan fortsette, for det er jaggu slitsomt nok.

Vi gjesper og gjesper alle som en.

Og springer etter klokka. Pausene forsvinner før de begynner nesten.

 

 

Mia viste oss en øvelse der vi kunne leke med ordene.

Vi skulle tegne en klokke først, vi får et navn og skal skrive et ord ved hvert tall.

Så skal vi drodle med ordene, leke oss og se hva som kommer opp.

 

Jeg sa mye feil og det var fint å erfare at det var ok at ikke alt var riktig.

Andre øvelsen, skulle vi få et nå navn av den vi jobbet sammen med.

Så skulle vi skrive et ord for hver bokstav og så leke med bokstavene for å se hvor mye vi fant ut.

Først et navn på en levende og så på en som har gått bort.

Dette var en ny øvelse for meg og en morsom måte å øve på å assosiere over det som kommer.

Bildene er litt forvirrende for jeg har klipt bort navnene på toppen for at de skal være anonym.

 

 

Se på hun som alltid finner seg en god stol.

Jeg får jo makk rævva og blir så sliten av å sitte på de stolene uten armlene.

Man må ordne seg så godt man kan.

 

 

Creme brule var godt.

Nå er vi klar for devine service som spiritualistkirken kaller sin gudstjeneste.

 

Dette er baren men dit skal jeg ikke i kveld.

 

Men i går kveld ble det en cider.

Den er god denne cideren med jordbær og lime fra Kopparberg.

Takk for i dag

Så blid er man når man kommer tilbake til Arthur Findlay.

 

Stansted Hall

 

Fruen er på plass

 

Her gikk vi for å komme til byen, men det har regnet mye så det var bløtt.

 

Her er en kaklende høne til, utenom meg. Er det fasan skal tro?

Og det kan nok hende at hun som har med reservemammaen sin, kommer til å bli skikkelig lei av maset hennes utover uken ❤️

Pensjonerte hester som kun er til stas.

 

Herr og fru and koser seg.

 

 

 

påskeliljer og pinseliljer i skjønn forening.

Se på de trærne.

Det var ikke aktivitet i kolonihagen i dag. Er nok litt tidlig på året enda.

Veien vi har brukt å gå, var stengt, så fruen fikk litt panikk at det ble for langt, men nå har jeg med meg en ny trener.

Og hun dro meg avgårde forbi kolonihagen og der var veien, heldigvis, jeg kunne puste igjen.

 

 

Slik vi kjenner England. Stansted Mountfichet.

 

Vi spiser lunsj der jeg alltid spiser når jeg er her.

De er så koselige og maten er god.

Og snille damen bestilte taxi til oss så jeg skulle slippe å gå hjem igjen.

 

 

ciabatta med kylling og brie og mangochutney.

Klokka 15.00 får vi sjekke inn.

Jeg er tilbake i stolen min.

Men igjen har jeg rom inne på skolen, så jeg kommer til å gå på rommet mitt i pausene, for å hvile.

 

De har pusset opp. Alt på rommet er nytt.

 

Helt ny dusj. Det lover bra. Håper de har fikset så det er litt mer trykk også.

 

 

 

Her skal jeg ha det fint en uke.

 

 

Biblioteket er klart, men blir nok ikke mye lesetid. Men bøkene må jo være med.

 

 

Klokka 17.00 begynner vi med velkomstmøte. Vi får skjemaer som skal fylles ut for å plassere oss i grupper.

Programmet var kjedelig.

Det står ingenting om hva vi skal jobbe med de ulike dagene men det var visst litt av hensikten.

Vi skal ta det som kommer.

De har ikke noe fast program, men lar det utvikle seg intuitivt.

 

 

Se hva gubben har fikset hjemme. ❤️

Her kan jeg kose meg når jeg kommer hjem.

 

Vi møtes i the sancuary for å høre sikkerhetsregler og vi fikk nydelige inspirasjonstaler fra lærerne.

Dette at vi ikke skal ha fokus på hva som er vårt eget og hva som kommer fra åndeverden, for det er et partnerskap.

At vi ikke skal fokusere på hva vi presterer.

Det er aldri et nei, for et nei er et ja til videre utvikling.

Vi har valgt denne veien for å bli mer oss selv, ikke for å konkurrere om å være best.

Vi skal ikke jobbe hardt denne uken, men ha opplevelser.

Og jeg har jo snakket om denne klumpen i magen, jeg har relatert til reisesyke.

Så hører jeg de si at åndekontakten kan føles som en klump i magen.

Aha, tenkte jeg. Jeg har jo alltid sagt at jeg føler de jobber med meg i ukene før jeg drar.

Da er det nok en kombinasjon som gjør det så ille.

Det var litt slitsomt å høre engelsk og så svensk tolk, så jeg har bedt om å få komme i gruppen til Mia, så jeg får kun svensk når vi jobber i gruppene.

Mye av det som ble sagt relaterer seg til det vi snakket om tidligere i dag og når vi møtes for å øve.

Bestandig kjekt med bekreftelser, merkelig dette.

 

 

Første middag over. Sitronterte til dessert.

Vi har funnet oss et bord, tre norske og tre svenske.

Det har vært en fin første dag.

I dag

 

 

 

Liv Gade, Norges mest entusiastiske bokinspirator, spurte meg i dag om hva jeg syntes om Auður Ava  Ólafsdóttir, Svaner blir ikke skilt.

Når jeg var på besøk hos henne, kan du lese om hvis du klikker på denne linken:

Storfine møter

 

Vil du se omtalen, klikker du her:

Auður Ava  Ólafsdóttir, Svaner blir ikke skilt

Men innlegget skal ikke handle om bøker denne gang, ikke direkte ihvertfall.

Det skal handle om følelser.

Jeg har en stund tenkt på hva som får meg til å føle så mye i enkelte bøker, men ikke i andre.

Det kan være gripende, sterke historier, men jeg leser de uten å føle noe.

Slik er der med meg og Auður Ava  Ólafsdóttir, Svaner blir ikke skilt.

Bra bok, bra tema, bra skrevet, likevel blir jeg ikke grepet.

 

Vi hadde besøk på biblioteket her forleden av Nina Lykke.

Det kan du lese om her:

Drittdag ble avsluttet med en stor porsjon Lykke

 

Bøkene hennes skal visstnok være forrykende morsom.

Men jeg drar ikke på smilebåndet, nei, jeg er frustrert.

Så sier hun at når hun skriver er det ikke gøy.

Nei, tvert imot, hun er skikkelig frustrert.

Aha, tenker jeg, enda en bekreftelse.

Jeg leser jo mennesker.

Jeg skriver Lillasjelord.

Det er personlige ord til en person.

Jeg kjenner vedkommende ikke, men jeg får navnet og et bilde.

Jeg tror derfor at jeg leser det forfatteren føler for boka.

 

Så ser jeg MasterChef.

Og jeg griner og griner.

Hvorfor?

Jo jeg føler det de føler i den situasjonen de er i.

I dag var det ei som ble så rørt over å møte en legende at tårene rant.

Ja, det gjorde det her også, uten at det for meg var en legende.

Så tenker du kanskje, det ble bøker og mat igjen ja.

 

Ja, men nei, det handler om noe helt annet.

Det handler om at det vi sender ut av følelser når andre mennesker.

Uten at de er klar over det.

Når jeg har healingkunder, kan jeg ikke føle.

Da må jeg vite deres historie men jeg kan ikke føle det.

Hvorfor?

Jo det skulle tatt seg ut, hvis jeg falt ned i frekvens sammen med dem?

Hvorfor?

Jo, fordi hvis du skal hjelpe noen, er en del av jobben, å løfte de i energifrekvens.

Det gjør du ikke hvis du selv blir nedstemt.

 

Du er på jobben og kommer hjem og forundres over at du er så nedstemt.

Du tenker at du var jo så i godt humør, når du dro tidligere i dag.

En tur på butikken, på toget hjem, i et selskap.

Hele tiden påvirkes du av andre og du påvirker de.

Uten at man er nødt til å utveksle et eneste ord.

 

Nå skal vi ikke lukke oss ned og ikke føle.

Blir vi såret dypt nok og ofte nok, gjør vi det, vi lukker hjertet vårt.

Men da vil vi samtidig lukke ned litt av oss selv.

Og vi vil ha vansker med også å ta inn det gode som kommer.

Det er nemlig så mye kjærlighet ute der, så mye fint som rører oss.

Ta bare våren når alt der vakre spirer, solen som varmer, de nyfødte lammene som breker på jordet.

Vi må føle alt det vakre.

Så vi kan ikke stenge oss ned.

Derfor elsker jeg å føle det jeg ser og leser.

Det gjør at jeg føler at jeg lever.

I dag