Slik startet morgenen etter en god natts søvn.

Med et hjerte i en helt vanlig automatkaffe.

 

 

Og da er jeg her igjen.

Arthur Findlay college

Sol, 19 grader i skyggen.

Vi går ned til Stansted Mountfitchet.

Vi får ikke sjekket inn før klikka 15.00

 

Vi spekulerer fælt på alle disse trærne som er plantet.

De står jo så tett.

Det er mange ulike arter, plantet omhverandre.

Og et annet sted de hadde plantet, var alle tørket ut.

 

Det er så fint å gå her.

Og kroppen  spiller på lag.

I dag gikk jeg både til byen og tilbake, ingen taxi

 

Kolonihagen.

 

En litt ny sti denne gang.

 

Nylig flyttet inn ?

 

Vi spiser lunsj, der jeg alltid spiser når jeg er her.

Vi kan sitte i bakhagen og der sitter det sannelig to kjenninger jeg har vært på kurs sammen med to ganger før.

De er fra Holland.

Inne møter jeg to til, ei fra Sverige og ei fra England som vi delte bord med i fjor.

Her er det sånn at du finner et bord første dagen og der sitter du til alle måltider.

 

 

 

Her er favorittplassen min.

Venter på innsjekk.

Rom på loftet denne gang.

Ingen gardiner, men heldigvis åpent vindu.

Og det er oktober så det er mørkt om natten.

Så lenge jeg har singelrom og bad er jeg veldig fornøyd.

 

Men det var ikke lys på badet.

Jeg prøvde alle brytere.

Jeg har ikke særlig teknisk innsikt men selv jeg skjønte at det måtte da være lys her.

Aha, der var svaret.

Det hang der og dinglet rett foran nesen min.

Nå skal jeg pakke ut og så hvile litt.

Klokken 17 braker det løs og gjett om jeg skal tidlig på plass.

Det er nemlig 90 elever her på dette kurset og 6 lærere.

Skrekk og gru, nerver ja.

Jeg vil sitte forrest så da må jeg være tidlig ute.

Så vil bli inndelt i grupper og jeg håper at jeg kommer i en rolig gruppe.

Nå er jeg snart i gang igjen.

I dag

 

 

 

Å skrive det som kommer til en, er en kjempefin øvelse.

Det var slik jeg begynte å skrive Lillasjelord.

De dalte bare ned i hodet mitt, så raskt som jeg greide å skrive de og jeg skriver ganske raskt.

Jeg tror ikke jeg dikter

Mest skriver jeg personlige ord til levende mennesker, men tar også ned ord fra de som har gått bort.

 

I går fikk jeg melding fra en venn som også har begynt å få ord.

Vi ble enige om at jeg kunne poste de her, for det er nok noen der ute som føler det er deres.

Det spesielle når man skriver er at det kommer ofte ordbilder man selv ikke ville tenkt på å bruke.

Det er på en måte et “bevis” på at det er ikke fra ens egen rasjonelle hjerne.

Jo, kanskje, kan det være det intuitive.

Og det er nettopp dette som er viktig.

Vi har ingen bevis hvor de kommer fra.

Derfor er jeg bestandig skeptisk når noen navngir kilden sin.

For som mennesker, liker vi navn.

Åndeverden er ikke opptatt av det, men av energier.

Og kanskje plukker vi ordene ned fra energiene.

Ja, vi gjør jo det, men vær aldri påståelig for vi har ikke fasit.

 

Men ordene Margrethe Hausken Bjåstad fikk ned, er fra en som har gått bort.

Les ordene og kjenn etter om de er til deg.

Jeg sender med bildet hun sendte.

Jeg skriver de ikke ned, for da får dere mer meg med på kjøpet.

Les og kjenn etter hva du føler.

Margrethe følte hun skulle sende de til meg.

Det er fint som en øvelse i å følge hjertet.

Så følte jeg de skulle ikke ut i går, men i dag.

Slik er det uansett hva jeg gjør.

Jeg gjør det når det føles riktig.

I dag

 

ps. Ta kontakt hvis du ønsker dine egne ord, enten med meg for Lillasjelord eller med Margrethe, for hun vil gjerne øve.

 

Så er det tirsdag. Været er fullstendig dritt, regn og vind.

Men inne er det fint.

Jeg har hatt besøk i dag.

Det er koselig det.

 

 

Gjesten fikk servert det samme som jeg spiste.

Smoothie med spinat, avocado, mango, ingefær, sitron.

Jeg har en porsjon til frokost og en til lunsj.

 

I kveld skal jeg ha livesending på Lillasjel, med healing.

Jeg har også planlagt 3 nye meditasjonskvelder.

Det er live på nett, i oktober og november.

Da leder jeg dere gjennom meditasjonsøvelser.

Denne gangen er angst og frykt tema.

Send meg en melding, hvis du vil være med.

Selv om du ikke er med live, kan du se dem etterpå når og så ofte du vil.

Jeg skal lage en gruppe til oss og der blir sendingene liggende for de som har meldt seg på.

 

I går fulgte jeg lilla meny, dag 1.

Den kommer jeg ikke til å gjenta.

Krydret kikerter, 40 min i ovnen

Skulle spises i hjeresalatblader, men jeg blandet alt i salat.

Jeg måtte bruke opp noe jeg hadde liggende.

Dette var ganske godt, men….

 

Kombinasjon søtpotet, grønnkål, eple, sennep, nei det syntes jeg var fælt.

 

Søtpotet bakt i ovnen

Her har jeg blandet ingrediensene så det er bare å toppe med søtpotet.

Men kanskje det ble for lite krydder eller noe, for godt var det ikke.

 

Jeg måtte ta meg sammen for å spise det opp, så dette blir en av de menyene jeg ikke prøver igjen.

Dessuten liker jeg best å avslutte dagen med varm suppe.

Nå har jeg en bokomtale jeg enda ikke har skrevet.

Så har jeg to slike tykke bøker, som jeg gjerne skulle lest ut.

Jeg er ikke god på tykke bøker for tiden, blir rastløs.

Men det er avslutningen på Bjørnstad-serien, bok 3, så jeg vil gjerne ha med alt.

Det er ikke mye som skjer her på hjemmefronten disse dagene.

Men du, meld deg på de kveldene da, så blir det tre avslappende meditasjonsøvelser.

Pluss at det er en forsmak live på Lillasjel

I dag (kveld)

Så er det tirsdag. Været er fullstendig dritt, regn og vind.

Men inne er det fint.

Jeg har hatt besøk i dag.

Det er koselig det.

 

 

Gjesten fikk servert det samme som jeg spiste.

Smoothie med spinat, avocado, mango, ingefær, sitron.

Jeg har en porsjon til frokost og en til lunsj.

 

I kveld skal jeg ha livesending på Lillasjel, med healing.

Jeg har også planlagt 3 nye meditasjonskvelder.

Det er live på nett, i oktober og november.

Da leder jeg dere gjennom meditasjonsøvelser.

Denne gangen er angst og frykt tema.

Send meg en melding, hvis du vil være med.

Selv om du ikke er med live, kan du se dem etterpå når og så ofte du vil.

Jeg skal lage en gruppe til oss og der blir sendingene liggende for de som har meldt seg på.

 

I går fulgte jeg lilla meny, dag 1.

Den kommer jeg ikke til å gjenta.

Krydret kikerter, 40 min i ovnen

Skulle spises i hjeresalatblader, men jeg blandet alt i salat.

Jeg måtte bruke opp noe jeg hadde liggende.

Dette var ganske godt, men….

 

Kombinasjon søtpotet, grønnkål, eple, sennep, nei det syntes jeg var fælt.

 

Søtpotet bakt i ovnen

Her har jeg blandet ingrediensene så det er bare å toppe med søtpotet.

Men kanskje det ble for lite krydder eller noe, for godt var det ikke.

 

Jeg måtte ta meg sammen for å spise det opp, så dette blir en av de menyene jeg ikke prøver igjen.

Dessuten liker jeg best å avslutte dagen med varm suppe.

Nå har jeg en bokomtale jeg enda ikke har skrevet.

Så har jeg to slike tykke bøker, som jeg gjerne skulle lest ut.

Jeg er ikke god på tykke bøker for tiden, blir rastløs.

Men det er avslutningen på Bjørnstad-serien, bok 3, så jeg vil gjerne ha med alt.

Det er ikke mye som skjer her på hjemmefronten disse dagene.

Men du, meld deg på de kveldene da, så blir det tre avslappende meditasjonsøvelser.

Pluss at det er en forsmak live på Lillasjel

I dag (kveld)

Av og til daler det ned noen ord i hodet mitt.

Hvor de kommer fra, vet jeg ikke.

Sannhetsgestalten vet jeg heller ikke.

Jeg er ikke lege eller psykolog eller har noe form for fagutdannelse innen helse.

Jeg kan derfor ikke erstatte dem.

Slutt derfor ikke med medisiner eller behandlinger uten å samarbeide med helsevesenet.

 

Veldig mange, særlig barn og unge, men også voksne, er plaget med angst og frykt.

Det handlet disse ordene om, men først, tenk på dette:

Du kommer inn i et rom og føler det trykkende.

Du kjenner du trykkes ned, hodepinen kommer, hele kroppen lammes.

Du har med deg en kompis som sier, hva er det med deg da?

Her er det vel bra?

Slutt å overdrive nå, ta deg sammen.

Det føles som om du vil kveles og du får beskjed om at i dette rommet skal du bo i flere år.

 

Så tar vi det videre til ordene som kom, ispedd litt mine ord i tillegg.

I årtusener har jorden vært i endring.

Lenge før mennesket kom på jorden, var det naturkatastrofer, istider kom og gikk, dyrearter likedan.

Så kom mennesket og mennesket vil ha makt.

Tusener av år med krig og herjinger.

Muslimer slaktet ned hele landsbyer av kristne, de kristne gjorde det samme med muslimene.

Protestanter, katolikker, religionskriger overalt.

Vikingene herjer, hungersnød, fattigdom, spanskesyken, svartedauden.

 

Hvis du nå ser på rommet som heter jorda.

Tenk hva som henger igjen der av tunge energier?

Det er derfor vi renser hus ikke sant?

Bor du i et hus med tung energi, får du lett hodepine, angst, trøtthet, depresjon.

I tillegg til at vi har besøk fra våre nære og kjære, som har gått bort, men vil hilse på.

Ungene våkner om natta og er redd, dyr står og bjeffer mot noe som for oss er usynlig.

De som kommer på besøk, forstår ikke at de kjennes fysisk på kroppen vår, som en tyngde som presser oss ned.

 

Endelig til poenget.

I dag er vi åpnere enn noen gang, særlig barn og ungdom.

Når man åpner opp sansene er de tunge energiene det første man får inn.

De er nemlig på lavere frekvenser.

Vi suger de inn og tror det tilhører oss.

Vel, kanskje er det ikke vårt i det hele tatt.

Kan det være at angsten eller fryktene dine, skyldes at du leser disse tunge energiene.

Og igjen, jeg kan ikke påstå dette.

Men jeg har lov til å tro det.

Og energiene er ikke like sterke hele tiden, de kommer ofte i bølger.

 

Med healing og øvelser i meditasjon, kan vi jobbe med dette.

Vi kan lære oss å rense de tunge energiene og etterhvert vil vi få høyere frekvens så alt blir lettere.

Vi vil på et vis stige over skydekket og sjeldnere være nede i tåken.

Hjernen vår er nemlig merkelig.

Du kan forklare den gang på gang at du er ikke redd, du har ikke angst, blablabla

Vet du, den hører ikke på deg, den gir deg bare mer.

Bilder derimot, det er de fleste hjerner veldig glad i.

Små, lette øvelser, kan hjelpe på angst og frykt.

Ikke alle ser bilder i hodet, likevel responderer oftest hjernen.

Jeg sier kan, for jeg gir ingen lovnader eller garantier.

Øvelsene må være så enkle at du kan snappe dem opp hver gang du kjenner at nå kommer det.

Og etter trening kan du billedliggjøre det på sekunder.

I dag har jeg livesending på Lillasjel om dette emnet.

Videoen blir liggende der så den kan ses når som helst.

Og ønsker du healing, når du meg der eller på 99467178

http://Www.Facebook.com/Lillasjel

 

Ja, jeg er healer og medium.

De ordene kan fortsatt være vanskelig å si for mange.

Selv om vi nå er et åpnere samfunn, når det gjelder å bruke våre sanser.

Tiden der man trodde dette var en gave noen ble gitt, er over.

Nå forstår vi at disse evnene kan utvikles av alle.

Men i likhet med alt annet her i verden, blir noen gode, mens andre er helt rævva.

Veldig mange har utviklet evnene sine uten å vite det.

Ja noen har de faktisk selv om de er motstandere.

Det viser at det har ikke noe med viljen å gjøre, annet enn at øver man mye, blir man bedre.

 

Mange driver med yoga, meditasjon og mindfullness.

Fine verktøy for å roe sinnet, bedre konsentrasjon og bedre helse.

Det blir brukt  i idretten, forsvaret, psykiatrien, med mere.

Jeg vil påstå at du kan nevne healing i samme åndedrag.

Driver du med mental trening, får du healing.

Setter du intensjonen om å gi healing til andre, ja da overfører du det via energiene dine.

Det er helt naturlige universelle energier og en hjelp til å gi en kropp den roen en har bruk for.

Akkurat som at vi alltid har sagt, sender deg gode tanker.

Ikke noe hokus pokus.

Og det er ingen tryllestav der du kan love gull og grønne skoger.

 

Men fortsatt er noen redd for å si at de healer.

Meditasjon, yoga og mindfullness er tryggere, føler de.

De er redd for reaksjoner fra andre mennesker.

Vær da klar over at du gir styrke til det du har fokus på.

Forventer du reaksjoner, ja da får du det.

Hva med å tenke at kommer du ut av skapet, da hjelper du andre.

Du ufarliggjør det.

For det er ikke farlig.

Himmelen vil ikke falle ned i hodet på deg.

Og du skal ikke gå rundt og presse din sannhet på noen, enten du healer, muslim eller katolikk.

Dette er din tro og den må du få ha.

Hva andre mener, ja det er helt uvesentlig.

Men å lyve om det, nei det skal du heller ikke.

Vær tro mot deg selv.

Blir det snakket om, si det som det er.

 

Å være medium, er å ta det litt lenger og det krever enda mer av både ydmykhet og forsiktighet.

Å ta imot beskjeder fra de som har gått bort, er ikke noe man leker med.

Det er alvorlig for de som blir berørt.

Ved både healing og mediumskap, skal man være forsiktig.

Fordi det er farlig?

Nei, så langt i fra, men husk at du er kun en formidler og du sitter ikke med noen fasit.

Det er lett å blande inn egen hjerne her.

Ingen tryllestav, ingen fasit, ingen lovnader

 

Jeg har ikke noe problem med å si at jeg er healer og et medium.

At andre snakker om meg,  de kan få si hva de vil for meg.

Det har ikke noe med meg å gjøre, men med dem selv.

Jeg har utviklet evnene mine i årevis og merker jo forskjellen på nå og da jeg begynte.

Ydmykhet, ro og forsiktighet, er ekstremt viktig for meg.

Jeg får ned ord til mennesker, Lillasjelord og jeg gir healing, både hjemme og pr telefon.

Jeg elsker å være denne kanalen, som kan lese energier.

Jeg kan “vite” hvorfor du er der du er i dag, hvilke blokkeringer har blitt skapt, hva som kan hjelpe deg videre.

Men jeg kan ikke trylle og ingenting love og jeg spår ikke fremtid.

Men vil du lære mer, er nysgjerrig eller ønsker hjelp, er jeg her.

I dag

 

For spesielt interesserte i dag.

Ihvertfall del 1.

Jeg hadde nemlig en merkelig meditasjon.

Det daler ofte ned slike øvelser til meg.

De bruker jeg når jeg har meditasjonskvelder på nett.

 

Jeg var hos psykomotorisk fysioterapeut igjen i går.

Hun lærer meg mye.

Hun lot meg stå på gulvet og det å stå er en utfordring for meg, for beina rister.

Jeg har trodd det hadde med tremoren å gjøre, det at jeg skjelver på hendene.

Det er en nevrologisk familiesvakhet.

Så sier hun at istedetfor å stå og la kroppen bære meg, spenner jeg alle muskler.

Hun lærte meg at kroppen holder meg oppe og når jeg slappet av, sluttet jeg å skjelve.

 

I meditasjonen ser jeg at jeg står.

Rundt meg dukker det opp mange meg-er.

Jeg forstår at de er i ulike aldre.

Jeg forstår også at kroppen nå vil vise meg når det indre stresset kom.

Jeg føler det starter på ca 30 og i årene fra da til 60.

Nå når jeg er 62 er jeg ganske avslappet….. tenker jeg.

Jeg bryr meg ikke med så mye lenger, alt trenger ikke være perfekt og jeg er den jeg er.

 

Så dukker det opp en til. Den heter 28.

Den insisterer på å bli med og sier den holder til i roten av stresset.

28 åringen er påståelig og sterk.

Jeg må tenke 28, helledussan da er jeg ung.

Men…..

Da har jeg født to barn på to år. Den ene er mye syk av astma.

Jeg er mye alene med dem og økonomien er katastrofe.

Jeg var nemlig veldig idealistisk og tenkte at jeg skulle være hjemmeværende med mine barn.

Så der startet nok stresset å eskalere, fra barndom og oppvekst, til virkelig å begynne å slå rot.

Jeg kjenner at det sitter i hele ryggen, men mest under skuldrene, der det ligger gammel, ubearbeidet sorg fra før.

Jeg forteller 28 åringen at nå kan du slappe av.

Vi har nedbetalt hus og har det romslig nå så slapp av.

Barna er blitt voksne og er flinke og stødige.

 

Slik fortsetter jeg oppover årene.

30, da har jeg vannkopper, munn og håndsyke, (barnesykdommer), infeksjoner på rekke og rad.

38 søker jeg hjelp og blir ikke trodd og får ikke den hjelpen jeg har behov for.

Jeg forteller meg at nå er dette over.

Jeg har kjempet for meg selv, jeg har klart meg, nå blir jeg trodd og får hjelp.

Jeg forteller alle versjoner av meg selv at nå kan du slappe av, alt er bra.

 

Slik fortsetter jeg med årene oppover.

Med underliv, til hofter og knær.

Det dukker opp ulike årstall som jeg setter i forbindelse med episoder med ekstra stress.

Arbeidsutprøving, fra arbeidsplass til arbeidsplass, nederlag på nederlag.

De ligger der lagret.

Plutselig dukker de opp fra siden, både 61 og 62.

Selvfølgelig må jeg nesten si.

Ja mentalt er jeg nok mer avslappet nå, men det indre, nesten usynlige stresset er jo bare blitt verre.

Kroppen tviholder på hver en følelse og i månedene fremover skal jeg jobbe med å gi slipp.

For første gang går jeg til en behandling jeg føler hjelper meg.

Og som jeg ikke stresser med å dra til, men som jeg gleder meg til hver gang.

 

Jeg tenker også at har dette skjedd da jeg iherdig prøvde å slutte med stoffskiftemedisin, da hadde jeg kanskje greid det.

Nå har det toget gått, for kjertelen har skrumpet inn.

For kroppen er en smart maskin.

Den gidder ikke produsere noe den får nok av.

Når jeg forer den med hormoner, gidder ikke den å produsere og kjertelen krymper.

Derfor har jeg ingen tro på all verdens mirakelkurer.

Smør deg med fuktighet hele tiden og kroppen vil etterhvert minske egenproduksjon.

Tror jeg.

Hvis vi gir kroppen det den ber om, kan vi legge grunnlaget for selvhealing.

 

Etter meditasjonen i dag står jeg ved kjøkkenbenken og forbereder grilling.

Jeg fokuserer på avslapping.

Det er en utfordring, for jeg spenner meg, særlig kjeven.

Jeg hører i hodet, kroppen bærer deg.

Jeg står rolig, beina er rolig, men…..

Hoftene rister.

De er i sjokk, skal vi holde deg oppe helt alene vi nå da liksom?

Slapp av sier jeg, det går bra, jeg lener meg litt tilbake og står støtt uten å skjelve.

Wow.

Jeg kjenner det i hoftene, jeg står annerledes, litt sår, men det er ok.

Jeg kjenner det her jeg sitter ute i solen, jeg spenner meg lett.

Særlig kjeven, men også skuldre og lår og legger.

 

Kjenn på din egen kropp.

Lukk øynene og kjenn etter hvor avslappet er du?

Jeg tror dette må bli tema for nye meditasjonskvelder til høsten.

I vinter var temaet bearbeiding av fortid, så det passer godt å ta det et steg videre.

Dette blir spennende.

Si fra hvis du er interessert i å bli med.

Og er det noen som vil bestille healing eller Lillasjelord, så er jeg her tilgjengelig.

Jeg har også healinger på telefon der jeg en til en kan lede en gjennom meditasjoner.

Tlf 99467178

 

 

 

Det er så merkelig.

Men om det er egen hjerne eller noen andre som hjelper meg, ja det kan jeg ikke påstå.

Yngste sønn savnet boken fra han var barn.

Jeg trodde han hadde fått den, men han påstod at det hadde han ikke.

Jeg visste hvordan den så ut, men greide ikke å finne den.

Og jeg vet ikke hvor jeg har alt.

Her i huset mangler det en god del orden og system, bare så det er sagt.

 

Jada, jada, jeg må få tatt tak i det, men når vet jeg ikke.

Men jeg lette og lette der jeg trodde den kunne ligge.

Men den dukket ikke opp.

Jeg har tre bokreoler nede i kjelleren og først så sønnen etter der, men fant den ikke.

Jeg har vært der ihvertfall to ganger og sett igjennom, men ingen bok.

Jeg har bedt hjernen min å lete litt og se om den kan komme opp med hvor jeg har satt den.

Så har det gått noen uker og jeg har lett igjen, men ikke funnet den.

 

For noen dager siden, satt jeg i meditasjon og tenkte, hjelp, jeg må ha hjelp til å finne denne boken.

Jeg er ikke i stand til å rydde alle rom hvor den kan ligge.

Jeg blir stresset bare ved tanken og stress er ikke noe jeg skal ha akkurat nå når jeg øver på å slappe av.

Dere må hjelpe meg sa jeg inni meg.

I går hadde jeg besøk av ei venninne.

Vet du sa hun, i dag opplevde jeg noe rart på jobb.

Oppvaskbørsten ble borte, sporløst forsvunnet, for så å dukke opp igjen.

Da fortalte jeg om fotoboken jeg savnet.

Jeg tror den må være på garderoben eller på loftet , sa jeg

Nei, sa hun, den ligger i kjelleren i en kasse.

Ja, det er mulig, sa jeg, det er ikke sikkert jeg har sett gjennom alle.

Etter at hun dro, gikk jeg ned i kjelleren og så igjennom noen kasser.

Jeg fant lekene vi skal ta opp så Ella kan leke med dem, men ingen bok.

Så står jeg foran bokreolene på nytt og jeg tenker, du verden hvor varmt det er her.

Nå kan det hende varmeomnen står på enda, etter vinteren kanskje, jeg så ikke etter.

Men der foran meg ser jeg ryggen på boka, lyse mot meg.

Der stod den.

Akkurat dere vi hadde bladd gjennom bøkene mange ganger.

Jeg ble så glad og lettet, null mer stress, her er den.

Er det noe du ikke finner, be om hjelp og se hva som skjer.

Det kan hende du har noen gode hjelpere rundt deg.

I dag

Da har jeg lagt planer.

Du verden hvor enige vi var fastlegen og jeg i dag.

Indre stress, ja for egentlig har jeg null grunn til å være stresset.

Likevel kjenner det ut som om kroppen går på et altfor høyt gir, innvendig.

Blodsukker og insulin altfor høyt.

Ikke mye å hente på kosthold og de diabetes/slankesprøytene hvor en slutter å spise, frister ikke.

Det blir siste utvei.

Jeg skal ha livskvalitet også.

 

Mindfullnes sa fastlegen. Følg en app.

Blir stresset sa jeg,

Musikk sa han.

Stress sa jeg.

 

Så da prøver jeg meditasjon sa jeg, to ganger daglig.

Ikke nok sa han, tre ganger daglig,

Ok, tre ganger daglig.

Bevegelse sa han.

Ja, skal det sa jeg.

Men sa han, ikke med stress, ikke strekk grensene, finn balansen mellom bevegelse uten å stresse.

Flinke piker vet dere, de skal gjøre alt perfekt, sier jeg til dere.

 

Så tok jeg blodprøve og får høre om jeg skal tappe av litt jern før Rhodos.

Skal prøve å ligge mellom 20-50 et års tid og se om kroppen blir bedre, vanlig 30-80.

Så skrapet han bort en føflekk så jeg fikk en fin plasterlapp før konfirmasjon i morgen.

Når jeg kom hjem og mediterte la jeg til litt, på planen.

Hvis jeg kjenner at kroppen har giret ned til midten av juni, vil jeg prøve en ny runde fasteimiterende diett.

Den stresser kroppen, men hvis jeg mediterer tre ganger hver dag under fasten, går det kanskje bedre.

Jeg har nemlig gått ned 1kg ca og for meg er det mye og det er veldig oppløftende.

Og jeg har ikke lyst på de sprøytene selv om fastlegen sa kjør til de.

Må jeg så må jeg, men jeg vil vente litt til.

Jeg står også på venteliste til psykomotorisk fysioterapi.

 

Det er planen min og som alltid har jeg troen på at dette går bra.

Tenk hvor mye jeg lærer av disse prosessene.

Og så har jeg jo unnskyldning til å sitte i ro og lese, helt frem til ferien.

 

Nå baker jeg kake, firkløverkake til konfirmasjon i morgen.

Firkløverkake

Den er litt flat for formen er for stor, men med fyll blir den jo da enda bedre.

Skal fylles med vaniljekrem og dekkes med firkløverglasur.

 

 

Så skal jeg lese.

Jeg har kun få sider igjen av lese på senga- boka, Colgan.

Derfor skal jeg lese ut den.

På senga i kveld skal jeg ta med den nyeste Olivia, Den siste olje.

På dagtid begynner jeg på den nyeste krimboka av Ellen G. Simensen.

Leseeksemplarer.

Nå tripper jeg og venter for å høre når gulla mine kommer fra Halden.

 

10~åringen har  bestilt innbakt kylling og marsipankake.

Dette blir en bra dag.

I dag

Av og til blir til og med jeg forbløffet.

Jeg bruker mer og mer bevisst tankens kraft.

Jeg tror jeg får det jeg har behov for.

Jeg tror at mye legger seg til rette for meg.

Og at når det ikke skjer, får jeg løst ting på best mulig måte.

Livet går ikke på skinner alltid.

Noen ganger faller himmelen ned og vi må tåle mer enn vi kan forstå at vi greier.

 

Men i det aller meste, føler jeg at hjelpen er der.

Det skjedde ting hjemme når jeg var i England, som gjorde at jeg ønsket meg hjem.

Egentlig hadde jeg bestilt hotell og tog søndag, for jeg ville landet for sent til å komme meg hjem.

Så sier stemmen inni meg, spør på Facebook om noen skal kjøre forbi.

For noe tull, tenkte jeg.

Hvem skulle vel det være som tilfeldigvis skal fra Gardermoen til Åndalsnes en lørdag kveld?

Nå er du tullete ja, tenkte jeg, men jeg skrev på veggen min.

 

 

Det var en som tipset meg om nattbussen.

Den hadde ikke jeg tenkt på, men å vente til klokken 23 og ha hele natten på bussen, det blir for tøft for kroppen.

Da ville jeg heller sove ei natt.

 

 

 

Når man lar seg lede av sitt indre kompass, skjer det mye fint.

Mens jeg satt der i mitt lille hjørne på flyplassen, tikket det inn en Messenger melding.

En god venn skriver at de lander en stund etter meg og har plass i bilen.

Da kom det noen tårer igjen.

Går det virkelig an, tenkte jeg.

Flyet mitt ble veldig forsinket og det slo meg at jeg kunne komme for sent.

Men selvfølgelig hadde jeg nok tid.

Vi landet nesten samtidig.

Jeg fikk skyss helt hjem og kofferten båret ned på trappa.

Hjemme ca 2 om natten,før jeg lettet kunne overtale kroppen til å sove.

 

Så sier jeg til gubben i dag, kan du åpne kofferten min?

Jo da, det ville han jo.

Men greide han det?

Nei.

Noe hadde skjedd og kofferten gikk ikke opp.

Hva ville skjedd når jeg kom på hotellet?

Jo jeg ville stått der uten skift, uten toalettsaker.

Jeg hadde rotet på meg når jeg spiste underveis og var slett ikke ren.

En ren truse hadde jeg i en lomme på veska, for det har jeg alltid.

Det er en slik sikkerhetsrutine at jeg alltid har et undertøysskift, hvis jeg ikke får kofferten.

Men nå var jeg hjemme og han kunne demontere låsen.

Mest sannsynlig hadde jeg fått til å endre koden uten at jeg vet det.

Gubben sier at nå er den i orden, men stemmen inni meg sier, kjøp deg en ny.

Denne kan brukes når vi ikke trenger å låse den, men jeg vil ha en ny til fly og tog.

 

Igjen to situasjoner, der ting legger seg til rette for meg, når jeg trenger det som mest.

Etter at jeg fikk skyss, kommenterte jeg på Facebook at det ordnet seg.

Da fikk jeg denne fine kommentaren, som varmet meg.

Mariann Sæther Tokle 🤣 ja du får til det meste😂, minner fra da vi jobbet sammen😉

Nå er jeg hjemme og kan roe meg et par dager.

Gubben sendes på jobb igjen i kveld, og pus og jeg, skal ta livet med ro.

Jeg takker av hele mitt hjerte de som tok meg med og måtte høre jeg pratet i ett sett i seks timer.

Jeg er utrolig takknemlig.❤️

Får kroppen nok krefter, drar jeg til Oslo onsdag, men hjem igjen torsdag kveld, litt tidligere enn planlagt.

Noen ganger er borte bra, men hjemme aller aller best.

Det er der hjertet mitt er akkurat nå.

I dag