En ny Yrsa, er bestandig en glede og spenning. Jeg har likt de aller fleste av henne, tror det er bare et par jeg ikke har likt, fordi de var så spøkelseshistorieaktig. Jeg liker ikke bøker der de legger an til at det skal være gjenferd som skal skade en. Har fortsatt noen få jeg ikke har lest stående i hylla, men håper å få lest de også. De uønskede, Dødsskipet og Dragsug.
Det er en stund siden en krim fenget meg slik som denne gjorde, allerede fra de første sidene. Jeg liker skrivestilen til Yrsa, de små humoristiske beskrivelsene underveis så jeg kan småhumre litt, mens jeg grubler.
Det var litt av et plott i denne boken. Det var noen makabre beskrivelser, men kun av den døde kroppen, ikke utover i handlingen, så hvis du grøsser av det, skum bare forbi, men hvis du tåler det, er det viktig for handlingen men du forstår det likevel. Uansett er det ikke så mange linjene.
Jeg var så hekta at når gubben kom hjem, fikk han beskjed om at i dag var det han som måtte lage fredagstacoen. Jeg hadde ikke tid, for jeg hadde bare 50 sider igjen.
Og jeg greide ikke å finne ut hvordan det hang sammen. Ja da, trodde det selvfølgelig flere ganger underveis, men så kom det nye vinklinger og så var det på’n igjen. Stygt å si at man koser seg med krim, men jeg gjorde det. Dessuten er det nok litt for komplisert til at det skal være realistisk.
Dette var så gøy at jeg måtte ta meg tid midt i lesingen til å sende begeistrede anbefalinger til andre krimlesere.
Men om du er enig med meg, ja det gjenstår å se, men jeg anbefaler den varmt hvis du leser krim.
En kald dag forsvinner et lite barn fra en barnevogn i Reykjavik. Elleve år senere dør en jente av meslinger, og faren søker oppgjør med personen som smittet henne. En kvinne blir funnet død i en forlatt bil.
Politimannen Huldar og psykologen Freyja må igjen samarbeide om en sak med mange irrganger, der ingen svar er åpenbare. Rundt alle involverte hersker en taushet som ingen vil bryte.
Yrsa Sigurdardóttir har etablert seg som Islands store krimdronning. “De tause” er hennes siste bok i den bestselgende serien om Huldar og Freyja.
Nå skal jeg lese på dagtid:
Helge Thime-Iversen, Offiseren
Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold
Strålende omtaler har inspirert meg til å lese denne krimboken. Det blir ikke så mange krim denne måneden, men dette er en av de jeg håper skal gi meg spennende lesing.
En mann blir kastet over bord fra en ferge på Vestlandet. Samtidig blir Njaal Natland ved Kripos kontaktet angående en kodet tallrekke som kan knyttes til en kommende terroraksjon. En intens og personlig jakt på svar starter, – både på en drapsmann og en løsning på koden. Kan Njaal finne svarene i tide til å forhindre både nye drap og en grusom terroraksjon på norsk jord?
På sengekanten:
Catherine Isaac, Verden for mine føtter
Leseeksemplar fra Bastion, Strawberry publishing
Jeg har lest to bøker av Isaac før, Den første likte jeg godt, den andre bare sånn passe, så nå håper jeg denne faller i smak
Dette er siste bok fra den bestselgende forfatteren Catherine Isaac, som har solgt over 70.000 bøker i Norge. Hemmelighetene som binder oss sammen, kan også rive oss fra hverandre … 1990: Harriet er journalist, og jobben tar henne til flere farlige steder, hvor hun ved hjelp av journalistikken prøver å utgjøre en forskjell. På denne tiden ryster bildene og nyhetssakene fra barnehjemmene i Romania en hel verden, og da Harriet blir sendt dit, tvinger det henne til å tenke nøye gjennom sine egne livsvalg. Nå: Ellie er gartner og hagen er hennes tilfluktssted, stolthet og glede. Men til tross for at dagene tilbringes ute, er det lenge siden hun har tatt steget forbi hageporten. Vil et nytt bekjentskap kunne utfordre den ensomme tilværelsen og kanskje gi henne en grunn til å overvinne frykten sin? Verden for mine føtter er historien om to kvinner, to verdener og en reise som varer et helt liv.
Jeg tenkte kanskje at dette var en bok om å hjelpe deg selv før du kan hjelpe andre. Mange er så opptatt av å gi, at de møter veggen til slutt fordi de glemmer egne behov. Det var det ikke. Det var egentlig en bok om å lære oss å se bak egne fasader og mønster. Tankevekkende og det satte i gang noen prosesser her. Og det er vel det som er meningen med en slik bok.
Ofte ønsker vi nemlig ikke å se våre handlingsmønstre for det kan være ganske så ubehagelig. Ofte kan vi møte oss selv i døren ved at vi gjør akkurat det vi ikke liker andre gjør. Det er sjelden moro, men skal du finne ut hvem du selv er innerst inne, må du igjennom de fasadene der du lar maskene falle.
Hva gjør du for at du skal virke flink, perfekt, bli likt. Går du hele tiden på tå hev for å være bra nok? En dag kan det smelle nemlig hvis du hele tiden står i giv akt.
Julsen skriver mye om meditasjon og mindfulness og selv elsker jeg å meditere. Det rare er at selv om det gjør så godt for kroppen min, lurer meg ofte unna. Merkelige greier.
Når du mediterer får du som Julsen skriver om, plutselig opp det som skjer bak fasaden din, den ekte stemmen fra inni deg som ser hva du holder på med.
Mange tror at hvis du mediterer blir det helt stille inni deg. Ja da skal du meditere mye, her blir det sjelden stille i mitt hode. Men likevel gir det meg en ro og jeg får input jeg har behov for. Ikke bare den masende som sitter på skulderen din og glefser og maser, men den indre stemmen fra hjertet.
Heldigvis blir meditasjon brukt mer og mer i helsevesenet også, både for psykiske lidelser og for smertelindring. I Danmark vet jeg det har vært forskning på meditasjon for kreftsyke. At de mediterer får å visualisere tilfriskning og for å gi kroppen ro til å bli friskere.
Sitat:
Ærlighet er egentlig det eneste du trenger. Ærlighet er ikke tillært, men skinner t av det dypeste i deg og viser deg din vei.
Og akkurat den setningen trengte jeg for å ta et standpunkt i noe jeg har fundert på.
Sitat:
Oppgaven når du mediterer, er å øve deg på å holde oppmerksomheten på pusten. Da vil du nok oppleve at oppmerksomheten etter kort tid trekkes av gårde til tanker, følelser eller fornemmelser i kroppen. Når du registrerer det, skal du ikke gjøre noe med det du legger merke til, men lede oppmerksomheten tilbake til pusten. Det må du gjøre igjen og igjen. På den måten får du trent på å la tanker, følelser, vondter i kroppen, og så videre, være i fred. Det vil si at du øver på å ikke styre med alt, Da vil konsentrasjonen din øke, nettopp fordi du ikke bryr deg med alt hele tiden. Da vil du kunne se enda mer. Klarere. Og hver gang du leder oppmerksomheten din tilbake til pusten og hviler der, så styrker du hjernen din i de områdene som regulerer oppmerksomheten og stressresponsen.
For meg som dårlig stressmestring, grunnet lavt stoffskifte, er det gull verd. Hvis jeg nå bare gjorde det og ikke lurte meg unna. Er det ikke merkelig at man lurer seg unna noe som bare gjør så innmari godt?
Selv for livets glade jenter går solen av og til ned. Redd deg selv først er en bok om å falle og reise seg igjen – men ikke på den vanlige måten.
På veien tilbake til livet og seg selv, som Julsen beskriver med et skarpt blikk og en befriende, sjelden humor, tar hun oss med på kostelige mindfulnesskurs, gå-meditasjoner og til sykehuskorridoren – og hjem til leiligheten på Lambertseter, der hun irriterer seg over at mannen behandler henne annerledes enn før smellen, alt fortalt med den samme selvutleverende og humoristiske pennen som vi kjenner fra suksessdebutenNaturmannen og jeg.
I boka finnes dyptpløyende beskrivelser av menneskesinnet, rødmende, gjenkjennende tankemønstre og interessante faglige partier om det vi kan kalle menneskenaturen. Her har Lene Julsen sendt en ekspedisjon inn i seg selv, med ett hovedmål: å finne ut hvorfor hun gikk på tidenes smell, og ikke minst hvordan hun skal reise seg og unngå at det skjer igjen. For å lykkes med dette må hun finne ut mer av hvem hun er – hun må rett og slett bli mer hel ved. Som leser blir man sittende igjen og tenke over sitt eget liv. Og det er da man skjønner at dette ikke «bare» er en bok om henne, men om oss alle.
Nå leser jeg om kvelden:
Gill Thompson, Et hav mellom oss
Leseeksemplar fra Feelgoodbøker, Cappelen Damm
Dette er også en feelgood jeg har store forventninger til.
Inspirert av ekte hendelser.
En mor kjemper for å finne sin sønn, og et barn kjemper for å overleve i denne gripende debutromanen.
For lesere av Lisa Wingate, Barna fra elven, Syrinpikene av Martha Hall Kelly, og Brevet av Kathryn Hughes.
En såret kvinne blir funnet vandrende i Londons gater etter et luftangrep. Hun husker ikke hvem hun er, bare at hun har mistet noe svært verdifullt.
En liten gutt på et barnehjem venter forgjeves på sin mor. Da han blir satt på en båt på vei til Australia, med løfter om en lys tilværelse foran seg, lurer han på hvordan moren skal klare å finne ham så langt borte. Med et stort hav mellom dem.
I Perth får en ensom hustru ansvaret for den foreldreløse gutten. Men hva skal hun gjøre da hun en dag oppdager at hans mor lever og leter etter ham? Skal hun fortelle sannheten og risikere å miste barnet som er blitt hele hennes liv?
«En varmhjertet fortelling om kjærlighet, tap og om å aldri gi opp.» Kathryn Hughes
«En mors tap og en sønns mot … En gripende fortelling som spenner over hele verden.» Diney Costleloe
På dagtid en krim:
Yrsa Sigurdardottir, De tause
Leseeksemplar fra Kagge forlag
En ny Yrsa, er bestandig en glede og spenning. Jeg har likt de aller fleste av henne, tror det er bare et par jeg ikke har likt fordi de var så spøkelseshistorieaktig. Jeg liker ikke bøker der de legger an til at det skal være gjenferd som skal skade en. Har fortsatt noen få jeg ikke har lest stående i hylla.
En kald dag forsvinner et lite barn fra en barnevogn i Reykjavik. Elleve år senere dør en jente av meslinger, og faren søker oppgjør med personen som smittet henne. En kvinne blir funnet død i en forlatt bil.
Politimannen Huldar og psykologen Freyja må igjen samarbeide om en sak med mange irrganger, der ingen svar er åpenbare. Rundt alle involverte hersker en taushet som ingen vil bryte.
Yrsa Sigurdardóttir har etablert seg som Islands store krimdronning. “De tause” er hennes siste bok i den bestselgende serien om Huldar og Freyja.
Hvorfor ser ikke folk at de bestandig har et valg.
Uansett hva du har vært igjennom i livet, så har du valg.
Du kan velge å legge ting bak deg og gå videre.
Ingen sier at det er lett, men det går an.
Kanskje har du sykdom som begrenser deg.
Kanskje du må leve med det resten av livet.
Det kan være tungt.
Du kan velge å la det tynge deg og fokusere på hvor ille det er, og tenke på alt du ikke kan være med på.
Eller
Du kan finne ut hvilke muligheter du har og gå for de, og gi de fokus.
Glede deg over det du kan få til.
Det er mange forbilder ute der man kan la seg inspirere av.
Cato Zahl Pedersen er en av de jeg liker, for han ser ikke på begrensningene sine, kun på mulighetene.
Ting er ikke umulig sier han, man må kanskje bruke litt mer tid eller gjøre det på en annen måte.
Jeg kjenner mange som lever i smerte hver dag, men som fryder seg over masse i livet sitt og ser positivt på det.
Selvfølgelig har de dårlige dager som de må igjennom, men det er ikke de som får fokus.
En del ting er ødelagt og kan ikke fikses.
Kanskje man må begynne på nytt og håpe det blir bedre.
Mange har mistet noen de er glad i.
Mange har mistet barn.
Man kan ikke sette seg inn i hvor stort og svart det er det hullet man faller i da.
Man kan bare håpe man slipper.
Likevel ser jeg hvordan de kommer seg videre.
De lever videre med sorgen og savnet.
De velger å gjøre så godt de kan for å ha det så godt som det er mulig med sorgen i ryggsekken.
Når tiden er kommet til at de kjenner at de greier det, setter de fra seg ryggsekken med det vonde såret og går videre i livet med minnet om sine kjære dypt lagret i hjertet sitt for alltid.
De velger å leve de som er så heldig å ha mulighet til det.
Mange opplever samlivsbrudd i dag.
Både unger og voksne.
Når mor og far velger å gå fra hverandre skapes en ny situasjon for hele familien.
Da må man velge å gjøre det på best mulig måte for barna.
Ikke trekke dem inn i striden.
La de få se både mor og far.
La de få skjønne at det er ikke deres skyld.
La de forstå at mor og far er like glad i dem som før.
Man må ta et valg i at barna ikke skal være en del av en konflikt.
I tillegg må man velge å legge opplevelsen bak seg.
Det er veldig vondt og sårt for mange når man ser seg nødt til å bryte opp hjemmet sitt.
Noen blir forlatt selv om de ikke ønsker det.
Det kan være en stor sorg.
Men det blir enda vondere hvis man lar de vonde følelsene styre resten av livet.
En dag må komme der man bestemmer seg for å gå veien videre.
Mange blir mobbet på skole eller arbeidsplass.
Mange av de som har gjort stor sukess med gode karrierer står frem i dag som mobbeoffer.
Det kan ramme alle.
Det viktigste de kan gjøre er å gjøre det til fortid.
Det er ille nok at barndommen ble redselsfull om ikke mobberne skal få ødelegge nåtid og fremtid i tillegg.
Den må du velge å styre selv.
Man skal ikke glemme og si det var ok men man skal ta av seg ryggsekken og gå videre i livet.
Å tilgi er å være så glad i seg selv at man tillater seg å gå videre i livet.
Mange er misbrukt eller vokst opp med vold eller rus.
Det skaper store traumer for både barn og voksne som må igjennom sånne overgrep.
Det er umenneskelig.
Man er et offer når det står på, for man er helt uskyldig kommet opp i noe man ikke greier å komme seg utav alene.
De som står en nærmest blir ens verste fiende.
Da er det enda viktigere å søke hjelp.
Lete til man finner noen som kan hjelpe en ut av situasjonen.
Vite at en selv ikke har gjort noe galt.
Det er overgrep som er gjort mot en.
Man må ta valg om hvilke hjelp man trenger for å få bearbeidet det vonde.
Man må ta tiden til hjelp.
En dag må man bestemme seg for å sette ned ryggsekken og si at beklager du tilhører fortiden og jeg vil ikke ha deg med videre.
Steng noen dører, ganske enkelt fordi de ikke lenger fører deg noe sted.
I dag er det du som bestemmer over eget liv.
Sett ned ryggsekken du har bært på og ta sjefsrollen i eget liv.
Uansett hvem og hva som har ødelagt for deg før.
La dem stå igjen på stien og gå videre uten dem.
De får ikke være med deg lenger.
Du har det så mye bedre uten.
Finn noen som kan hjelpe deg hvis du trenger det.
Man trenger ikke gjøre alt alene.
Men stopp å være et offer.
Innse at du kan bestemme over deg selv.
Kanskje du har begrensninger som gjør at det er ting du må stå over.
Ikke fokuser på dem.
Se på det du kan gjøre.
Grip mulighetene.
Gjør livet ditt best mulig med de ressursene du har til rådighet.
Jeg har ikke lest noe av Sarenbrant før, så jeg håpte det gikk fint å komme inn i serien uten å ha lest de fem første. Hvis jeg liker den godt nok, skal jeg skaffe meg de første, de to første er kommet nå i pocket. Det var det jeg tenkte før jeg leste, men når Sarenbrant røper hva som skjedde i boken før, ja da var det jo ingen vits i å lese den ihvertfall. Er jo ikke så moro når man vet hvem som er morderen. Hun kunne godt omtalt saken uten å navngi forbryterne.
Dette er en lettlest og ganske forutsigbar krim, helt grei. For meg ble den ikke så veldig spennende for det var litt lett å skjønne hvem som stod bak. Men liker du etterforskingskrim av den lettleste typen, da er dette en fin krim. Ikke makabert og groteskt og ganske rolig med litt spenning på slutten. Hadde vært veldig fin på en solseng i syden istedetfor i snøkave i april hjemme.
Det som er veldig aktuelt er temaet grupper på sosiale media der kommentarene flagrer i øst og vest of det spres rykter. Dette er en uting. Det er som om folk ikke forstår at de opptrer ute i det offentlige rom. Har man ikke moderatorer som sletter, kan det ofte bli veldig stygt. Og når det gjelder ulykker hender det at pårørende får nyheten her fremfor fra de riktige kildene.
Syndebukken er en lettlest og fengslende samtidskrim om løgner, hevn og dysfunksjonelle familier. Krimromanen er solgt i over 250 000 eksemplarer bare i Sverige.
En rekke innbrudd rammer fredelige Bromma. Da en tenåringsgutt blir drept i noe som ser ut som et innbrudd som endte fryktelig galt, blir Emma Sköld satt på saken. Mistanken rettes først mot familiens vaskehjelp som fant offeret. Saken tilspisses da et nettforum begynner å spre hatefulle ytringer om henne og utenlandske arbeidere. Men da flere mennesker dør, tar Emma saken i egne hender.
Sofie Sarenbrant (1978) har skrevet elleve kriminalromaner. Den svenske forfatteren som debuterte som forfatter i Sverige i 2010, har hatt stor framgang de seneste årene og ble kåret til Årets krimforfatter i Sverige i 2019 og i 2020. Bøkene er solgt til 15 land og har solgt over 3 millioner eksemplarer. Forfatteren bor i Bromma i Stockholm med mann og to barn. Visning, Avdeling 73 og Tiggerener utgitt på norsk. Våren 2021 lanseres Syndebukken, den sjette boken i serien om politietterforsker Emma Sköld. I tillegg utgis bok 1 og 2 i serien, Hvil i fred og Andre åndedrag, i pocket.
Et flott intervju med forfatteren under Krimfestivalen nå i mars.
På sengekanten leser jeg:
Gill Thompson, Et hav mellom oss
Leseeksemplar fra Feelgoodbøker, Cappelen Damm
Dette er også en feelgood jeg har store forventninger til.
Inspirert av ekte hendelser.
En mor kjemper for å finne sin sønn, og et barn kjemper for å overleve i denne gripende debutromanen.
For lesere av Lisa Wingate, Barna fra elven, Syrinpikene av Martha Hall Kelly, og Brevet av Kathryn Hughes.
En såret kvinne blir funnet vandrende i Londons gater etter et luftangrep. Hun husker ikke hvem hun er, bare at hun har mistet noe svært verdifullt.
En liten gutt på et barnehjem venter forgjeves på sin mor. Da han blir satt på en båt på vei til Australia, med løfter om en lys tilværelse foran seg, lurer han på hvordan moren skal klare å finne ham så langt borte. Med et stort hav mellom dem.
I Perth får en ensom hustru ansvaret for den foreldreløse gutten. Men hva skal hun gjøre da hun en dag oppdager at hans mor lever og leter etter ham? Skal hun fortelle sannheten og risikere å miste barnet som er blitt hele hennes liv?
«En varmhjertet fortelling om kjærlighet, tap og om å aldri gi opp.» Kathryn Hughes
«En mors tap og en sønns mot … En gripende fortelling som spenner over hele verden.» Diney Costleloe
På dagtid skal jeg nå lese:
Lene Julsen, Redd deg selv først
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
En bok om et tema jeg skriver mye om i bloggen min. Du må hjelpe deg selv før du kan hjelpe andre. Mange er så opptatt av å gi at de møter veggen til slutt fordi de glemmer egne behov. Jeg håper det er dette Julsen skriver om i sin bok.
Selv for livets glade jenter går solen av og til ned. Redd deg selv først er en bok om å falle og reise seg igjen – men ikke på den vanlige måten.
På veien tilbake til livet og seg selv, som Julsen beskriver med et skarpt blikk og en befriende, sjelden humor, tar hun oss med på kostelige mindfulnesskurs, gå-meditasjoner og til sykehuskorridoren – og hjem til leiligheten på Lambertseter, der hun irriterer seg over at mannen behandler henne annerledes enn før smellen, alt fortalt med den samme selvutleverende og humoristiske pennen som vi kjenner fra suksessdebutenNaturmannen og jeg.
I boka finnes dyptpløyende beskrivelser av menneskesinnet, rødmende, gjenkjennende tankemønstre og interessante faglige partier om det vi kan kalle menneskenaturen. Her har Lene Julsen sendt en ekspedisjon inn i seg selv, med ett hovedmål: å finne ut hvorfor hun gikk på tidenes smell, og ikke minst hvordan hun skal reise seg og unngå at det skjer igjen. For å lykkes med dette må hun finne ut mer av hvem hun er – hun må rett og slett bli mer hel ved. Som leser blir man sittende igjen og tenke over sitt eget liv. Og det er da man skjønner at dette ikke «bare» er en bok om henne, men om oss alle.
Shuggie Bain er også en roman jeg hadde stor forventning til ville gripe meg. Vg gir en sekser, selv om det de mener ikke bestandig stemmer med hva jeg mener, så skaper det forventning.
Jeg har også sett mange sterke omtaler av denne romanen, så jeg gledet meg og etter å være ferdig sitter jeg nesten bare og gisper. For et mesterverk, Den er vanvittig bra skrevet og innmari gripende. For meg føles den veldig ekte. Historien er inspirert av forfatterens egen oppvekst. Han brukte 10 år på å skrive den og ble avvist av 32 forlag. Glad er jeg at det ikke er 900 sider slik det opprinnelige manuset var. 453 sider var akkurat passe. Dette er en lese sakte bok, ikke en bok man pløyer gjennom sidene.
Denne romanen grep meg slik at jeg har tårer i øynenen når jeg skriver omtalen, dagen etter at jeg er ferdig med den. En av de bøkene jeg aldri vil glemme. Jeg tenker på alle de som vokser opp i hjem med foreldre som har en avhengighet. Mor elsker sine barn i denne historien, det kommer tydelig frem, men alkoholen har makten. Først øl og røyk og blir det noe til overs, da kjøper man mat. Ikke omvendt.
Og for ikke å snakke om håpet. Jeg holdt pusten i perioder i boka. Jeg kjente så innmari på håpet, man vil så gjerne det skal gå bra, ikke sant?
Stuart skildrer også utrolig bra hvordan barn er lojale overfor foreldrene, hvor de er medhjelpelig med å skjule og legge til rette fordi de vil bare vel, uansett hvor ille de har det. Og hvordan egne behov settes tilside, de teller ikke i det hele tatt.
Derfor er dette også en svært viktig for bok, for avhengighet rammer så mange og det å møte de som rammes med forståelse, det er utrolig viktig. Det man opplever som barn, følger en resten av livet.
Romanen er også glimrende oversatt. Så bra at jeg bare følte for å sende en melding til oversetteren, Hilde Stubhaug og skryte. Ofte må jeg innrømme at det er lett å glemme de som oversetter bøkene.
Jeg skulle gitt dere noen sitater, for det er så bra skrevet, men når jeg begynner å lese må jeg bare lese litt til og litt til, for det er bare så bra skrevet og det blir umulig å rive et sitat løs fra resten av teksten, uten å ødelegge, men skal gi dere ett, der storebror, mens han pakker for å rømme på hybel, prøver å oppmuntre lillebror til å tenke på seg selv, ikke gi opp alt for moren, . De lever jo hele tiden i håpet at hun skal bli bedre.
Sitat:
“Du, nå er det du som er mannen i huset. Så du er nødt til å bli voksen og ta deg av noen ting. Du er nødt til å passe på pengene for hu. Når hu hever mandags- og tirsdagsboka, så må du legge unna litt for å ha til mat seinere i uka. Tror du at du kan klare det?”
Shuggie ville si at han allerede gjorde det. At han hadde gjort det siden han var sju.
“Du blir nødt til å holde henne i huset og holde de andre alkisjævlene ute. trekk ut telefonledninga når hu ikke ser det, og hvis de kommer på døra, prøv å sende dem vekk. Si at hu ikke er hjemme. Det er ekstra viktig når det er menn, greit?” Leek fylte fortsatt søppelposer med innholdet i livet sitt, og det han ikke ville ha og trengte lenger, kastet han inn i hjørnet. Selv om han fortet seg, fikk han det til å se lett ut, som om han hadde gjort det hundre ganger før. “Menn vil bare såre og utnytte hu.” Han nølte. “Skjønner du hva jeg mener med det?”
Ja. Han visste alt om det, mer enn Leek kunne forestilt seg.
“Kommer du til å henge i på skolen?”
“Jeg skal prøve.”
“Ja, prøv hardere. Ikke gjør samme feil som meg, Shuggie. Sørg for å bli til noe.” Leek samlet litt av håret til Shuggie i neven og ristet forsiktig på hodet. “Hvis du er redd for å gå fra hu, så gjøm alle pillene på badet. Gjøm barberblader og skarpe kniver mens du er i gang. Pakk det inn i et kjøkkenhåndkle, ta det med ut og gjøm det i buskene, greit?”
Leek gransket broren et øyeblikk. “Hvor gammel er du igjen, tretten?” Leek blåste opp i luggen sin. “Herregud, snart får du faktisk baller, Du, dette blir ikke så lenge. Bare litt til, så kan du også dra.”
Shuggie trakk frastøtt hodet til seg. “Hvem skal passe på henne da?”
“Tja. Hun blir nesten nødt til å passe på seg sjøl.”
Leek sluttet å pakke. Han satte seg ned på ett kne slik at han så opp på Shuggie. Leppene beveget seg lydløst, nesten som om han ikke visste hvor han skulle begynne. “Ikke gjør samme feilen som meg. Hu kommer aldri til å bli bedre. Når tida er inne, må du dra. Den eneste du kan redde, er deg sjøl.”
Det svake grepet Leek måtte ha hatt om huset, forsvant med de siste søppelposene hans. De nedrigste djevlene kom ut fra ølkiosker og bookmakersjapper , og de skjenket henne full. De drakk og de røyka sammen, og så sovnet de i lenestolene hennes, og når de våknet, var det på`n igjen. Shuggie prøvde å holde dem unna, han prøvde å stikke unna litt penger og komme seg på skolen. Han ville bare gjøre sitt beste så han kunne vise Leek at hun kunne bli bedre, for da kanskje han ville komme hjem igjen. Men det var vanskelig
Fra omslaget:Handlingen i Shuggie Bain utspiller seg i Glasgows arbeiderklassestrøk på 80-tallet. I skyggen av en teknologisk revolusjon og økende arbeidsledighet ser mange drømmene sine forvitre. Midt i alt dette står Agnes Bain. Som forelder ønsker hun det aller beste for seg og barna sine, og visst har hun store forventninger til livet. Men så blir hun forlatt av barnas far, og mens Agnes døyver smerten med et stadig økende alkoholmisbruk, forlater barna henne, en etter en. Den som holder ut til sist, er lille Shuggie Bain – gutten som ikke finner seg til rette, og som elsker sin mor over alt.
Douglas Stuarts store verk Shuggie Bain er av flere kritikere løftet fram som den store Glasgow-romanen, og for den er han nominert til både Bookerprisen og National Book Award. Med et språk fullt av driv og med en varme for karakterene speiler han en periode i britisk historie med enorm politisk og samfunnsmessig omveltning. Midt i dette står en familie på vei mot avgrunnen. Det som binder dem sammen, er en intens, gjensidig kjærlighet og en drøm om at noe bedre skal komme.
Nå leser jeg på dagtid:
Sofie Sarenbrant, Syndebukken
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Jeg har ikke lest noe av Sarenbrant før, så jeg håper det går fint å komme inn i serien uten å ha lest de fem første. Hvis jeg liker den godt nok, skal jeg skaffe meg de første, de to første er kommet nå i pocket.
Syndebukken er en lettlest og fengslende samtidskrim om løgner, hevn og dysfunksjonelle familier. Krimromanen er solgt i over 250 000 eksemplarer bare i Sverige.
En rekke innbrudd rammer fredelige Bromma. Da en tenåringsgutt blir drept i noe som ser ut som et innbrudd som endte fryktelig galt, blir Emma Sköld satt på saken. Mistanken rettes først mot familiens vaskehjelp som fant offeret. Saken tilspisses da et nettforum begynner å spre hatefulle ytringer om henne og utenlandske arbeidere. Men da flere mennesker dør, tar Emma saken i egne hender.
Sofie Sarenbrant (1978) har skrevet elleve kriminalromaner. Den svenske forfatteren som debuterte som forfatter i Sverige i 2010, har hatt stor framgang de seneste årene og ble kåret til Årets krimforfatter i Sverige i 2019 og i 2020. Bøkene er solgt til 15 land og har solgt over 3 millioner eksemplarer. Forfatteren bor i Bromma i Stockholm med mann og to barn. Visning, Avdeling 73 og Tiggerener utgitt på norsk. Våren 2021 lanseres Syndebukken, den sjette boken i serien om politietterforsker Emma Sköld. I tillegg utgis bok 1 og 2 i serien, Hvil i fred og Andre åndedrag, i pocket.
Et flott intervju med forfatteren under Krimfestivalen nå i mars.
På sengekanten leser jeg:
Gill Thompson, Et hav mellom oss
Leseeksemplar fra Feelgoodbøker, Cappelen Damm
Dette er også en feelgood jeg har store forventninger til.
Inspirert av ekte hendelser.
En mor kjemper for å finne sin sønn, og et barn kjemper for å overleve i denne gripende debutromanen.
For lesere av Lisa Wingate, Barna fra elven, Syrinpikene av Martha Hall Kelly, og Brevet av Kathryn Hughes.
En såret kvinne blir funnet vandrende i Londons gater etter et luftangrep. Hun husker ikke hvem hun er, bare at hun har mistet noe svært verdifullt.
En liten gutt på et barnehjem venter forgjeves på sin mor. Da han blir satt på en båt på vei til Australia, med løfter om en lys tilværelse foran seg, lurer han på hvordan moren skal klare å finne ham så langt borte. Med et stort hav mellom dem.
I Perth får en ensom hustru ansvaret for den foreldreløse gutten. Men hva skal hun gjøre da hun en dag oppdager at hans mor lever og leter etter ham? Skal hun fortelle sannheten og risikere å miste barnet som er blitt hele hennes liv?
«En varmhjertet fortelling om kjærlighet, tap og om å aldri gi opp.» Kathryn Hughes
«En mors tap og en sønns mot … En gripende fortelling som spenner over hele verden.» Diney Costleloe
