Det er som om jeg tror døgnet plutselig får flere timer.

Jeg har det ikke så innmari travelt akkurat.

Stort sett sitter jeg og leser.

Jeg er ute og handler mat en gang i uka.

Det rare er at man venner seg til dette også.

Plutselig har man det travelt selv om man ikke gjør noe som helst.

Jeg sitter her og planlegger alt jeg skulle ha gjort.

Når jeg bare får tid.

Jeg skal tekste nye Lillasjelbilder.

Jeg har mange kladder jeg skulle skrevet ferdig.

Jeg har mye rydding og vasking som skulle vært gjort.

Jeg skal scanne gamle bilder og registrere bøker i bokelskere.

Jeg må få avsluttet regnskapet mitt.

Og lage meg skrivestue på loftet.

Ja listen er egentlig lang over alt jeg har planer om å gjøre.

Hadde bare ikke dagen vært så kort.

Og hadde enda ukene hatt flere dager.

Jeg når ikke før å slå opp øynene på mandag så er det helg igjen.

Og det uten at jeg har fått gjort noe av det jeg har planlagt.

Dette med følelsen av tid er så merkelig.

Når man drar på ferie, er det som om tiden stopper opp de første dagene.

Som om man ikke har vært hjemme på lenge.

Men plutselig fyker dagene avgårde igjen.

Og når man da kommer hjem, er det som en aldri har vært borte.

Merkelige greier det der.

Det føles som om jeg har det travlere nå enn når jeg hadde jobb og barn og full tjohei.

Så jeg får skynde meg så jeg får gjort noe.

Baker brød i dag, travle tider.

Dessuten så vi neeeeesten sola igjen, etter over tre måneder borte.

Tjo hei, her går det unna.

Nå har jeg ikke tid til å skrive mer.

I dag