Dette er bok nummer to i Larks serie fra New Zealand og det er lett underholdningslesing og jeg liker det svært godt. Jeg likte nesten enda bedre denne enn den første, Den lange hvite skyens land. Nummer tre er Kvien kaller og den fjerde er Håp ved verdens enda. De tre første er tykke mursteiner mens den fjerde er ganske så tynn. Når jeg var ferdig med Maorienes sang, hadde jeg lyst til å gyve løs på den neste, men så har jeg også noen flere i kø, så den får vente litt til. Kanskje får den være med på ferie.
Handlingen er som sagt lagt til New Zealand på slutten av attenhundretallet, det er litt historie og litt kjærlighet og litt intriger, akkurat som det skal være i en underholdningsbok.
Jeg vet at mange har allerede lest disse bøkene og hvis de ikke har det, da har de noe å glede seg til. Dette er bøker for de som liker feelgood med litt annet enn grever og konger og elskerinner. Det er en del om Maroriene, urbefolkningen og det er om gruvedrift. blant annet.
Bøkene kan leses frittstående. Det er lenge siden jeg leste den første og husker ikke alt fra den, men synes likevel at det er kjekkest å lese de i rekkefølge.
1893: New Zealand er en magnet for alle som søker lykken. Blant dem er den unge og kjekke William Martyn, som er av irsk landadel og skiller seg ut blant gulljegerne. Elaine, Helen Davenports og Gwyneira Silkhams temperamentsfulle barnebarn, forelsker seg i ham, og Will virker ikke avvisende. Men så kommer Kura-Maro-Tini på besøk. Hun er Elaines kusine og halvt maori, og hennes eksotiske skjønnhet og sjarme vipper Will av pinnen. Rivaliseringen mellom kusinene setter i gang en kjede av begivenheter som skal sette dem begge på prøve. Etter hvert oppdager begge to sin indre styrke – og til slutt finner de lykken på nye, uventede steder. Maorienes sang er en frittstående oppfølger til Den lange, hvite skyens land – en uforglemmelig familiesaga fra det eksotiske New Zealand.
En fargesprakende familiesaga fra New Zealand. London 1852. Helen Davenport er ugift og guvernante i en velstående familie, men lengter etter mann og barn. I New Zealand er det overskudd på gifteklare ungkarer. Da Helen får muligheten til å reise dit for å gifte seg med en sauebonde hun aldri har møtt, bare brevvekslet med, griper hun sjansen. Samtidig blir den vakre rikmannsdatteren GwyneiraSilkham brukt som innsats i et kortspill. Den mystiske baronen som har vunnet henne, vil gifte henne bort til sønnen sin. Familien er skandalisert, men Gwyn er glad for å begynne et nytt liv i New Zealand, langt fra sosietetslivet i Wales. På overfarten til Christchurch møtes de to kvinnene og blir venner, til tross for klasseforskjellen.Tilværelsen – og ektemennene – på New Zealand viser seg å bli helt annerledes enn de hadde forestilt seg, og kvinnene må hjelpe hverandre til å skape det livet de hadde håpet på.
Først ut i mai var de to bøkene fra Bjørnstad av Fredrik Backman. Bjørnstad og Vi mot dere
De handler om menneskene i et lite samfunn som dyrker en sport sammen, ishockey, den binder de sammen. Det er kjærlighet og det er hat, det er samhold og vennetjenester, men også utestenging og mobbing og vonde opplevelser. Det er alt som rommer et samfunn. Det er alt som et menneske rommer og det er så fantastisk skrevet, at jeg blir helt blåst av banen. Bøkene burde vært pensum for alle som liker å lese og inn i skolen.
Det tok litt tid på bli kjent med alle personene. Men sakte men sikkert kryper de innunder huden på deg og du får også forståelse for hvordan de du ikke liker, blir nettopp til det, de du ikke liker. Alle har vi en forhistorie og den er ikke like god for alle og det blir man preget av.
Bok to, Vi mot dere, begynte litt slik som den første for meg, selv om jeg nå kjenner menneskene så går det litt treigt i starten, men så er jeg oppslukt. Han beskriver alt ved mennesket på et vis, hva som former oss, hva som ligger bak våre handlinger og hvordan vi kan handle slik vi ikke burde når vi er presset opp i et hjørne og når vi er sliten av å streve. Selv de vi ikke liker i boken, blir vi glad i likevel for vi føler med de.
Da er det bare å vente på bok nummer tre om menneskene i Bjørnstad. Jeg er blitt så glad i dem at jeg vet ikke helt om jeg takler at de møter mer motgang.
En fortelling med stor dramatikk og sterke følelser, en av årets beste skjønnlitterære bøker.» Dagen
Bjørnstad er den første delen i en serie om et lite sted med store drømmer. Den handler om unge jenters udødelige vennskap, og om unge gutter som spiller hockey med en hel bygds forventninger hvilende på sine skuldre. Men det handler også om en uoppklart forbrytelse, om hvor raskt et samfunn kan lære seg å lukke øynene og om de forferdelige tingene vi iblant er villige til å gjøre for å oppnå suksess.
Midt i alt dette står Peter, som flytter hjem etter livet som hockeyproff for å bygge opp det lokale laget, og Mira som slites mellom advokatkarrieren og et stille liv i skogen som kone og mor. Dette er en fortelling om idrett og familieliv, og om hvor langt vi er villige til å gå for å beskytte barna våre.
Etter de fryktelige hendelsene som rystet Bjørnstad i den første boken, forteller Vi mot dere om månedene etterpå. Bestevenninnene Maya og Ana tilbringer sommeren på en bortgjemt øy og forsøker å glemme verden rundt seg. Men ingenting blir sånn som de håper.
Rivaliseringen mellom Bjørnstad og Hed vokser til en kamp om penger, makt og overlevelse som eksploderer når de to hockeylagene møtes. Samtidig avsløres en ung spillers innerste hemmelighet, og et helt samfunn tvinges til å vise hva det egentlig står for.
En fortelling om lojalitet, vennskap og kjærligheten som utfordrer alt
Noen ganger er det vanskelig å gå videre fra sånne bøker, men jeg hadde en som jeg hadde ventet på, nemlig Lewisbrikkene. Jeg føler meg så rik og takknemlig som er glad i å lese. Det å få bli med på eventyr slik som triliogien til både Backman og til Peter May, gjorde at jeg en dag skrev dette innlegget: I dag er jeg i Kina: http://lillasjel.blogg.no/1526893548_i_dag_er_jeg_i_kina.html
Trilogien av Peter May fra Hebridene har vært en stor leseopplevelse for meg. Det er krim, men samtidig er det utrolig velskrevne romaner. Jeg som ikke er så glad i masse beskrivelser av landskap og mennesker, ble i disse bøkene helt hektet av nettopp beskrivelsene. Det betyr jo at jeg liker beskrivelser av både landskap og mennesker, men de må skrives fra hjertet, ikke overfladisk, for da griper det meg ikke. Når jeg er så fenglet at jeg går inn og googler for å lese mer, ja da har det virkelig tatt meg med storm.
Jeg legger ved linkene til de to første bøkene, Svarthuset og Lewismannen, hvis du vil lese mer om bøkene og se filmer og bilder fra Hebridene.
Klikker du på linken under,kan du lese historien om forliset av Iolaire, der 200 menn omkom, bare noen meter fra land. Her er det også mye annen informasjon om Hebridene. Mange nydelige bilder hvis du åpner denne linken og du kan se alle stedene May skriver om i bøkene.
Bilde og tekst er hentet fra Goliat forlag som også har sponset bøkene.
Fin Macleod, nå sikkerhetssjef for en privat eiendom på Isle of Lewis, får i oppdrag å etterforske ulovlig laksefiske i innsjøene på eiendommen.
Under etterforskningen gjenforenes Fin med Whistler Macaskill, hans bestevenn i tenårene, nå slåsskjempe, einstøing og lommekjent i villmarka. Whistler har lenge båret på en hemmelighet, og når gjenforeningen plutselig tar en mørk, voldsom vending, og Fin setter sammen brikkene fra fortiden, innser han hvordan sannheten kan ødelegge.
Lewisbrikkene er den tredje, avsluttende delen i Peter Mays «Lewis-trilogi» etter Svarthuset og Lewismannen.
Så hva begynner man på etter å ha hatt så store leseopplevelser, jo en jeg faktisk gruet meg til, nemlig Dødevaskeren av Sara Omar. Noen vil kanskje si at de liker ikke å lese bøker de må grue seg til, men for meg er det viktig, veldig viktig. Og jeg gruet meg ikke fordi jeg trodde det ville bli kjedelig men for at det ville være vondt og det er det. Det er vondt å lese om kvinnesynet som er noen steder i verden selv om vi skriver 2018 og vi skulle ha lagt det langt bak oss.
Det nyfødte pikebarnet Frmesk er uønsket av sin far fordi hun er jente. Farmoren insisterer på at Frmesk blir omskåret, men liten og svak som hun er, frykter moren at spedbarnet ikke vil overleve inngrepet. Enda mer frykter hun mannens trussel om å ta Frmesk av dage ved å begrave henne levende. Utveien blir å la barnet vokse opp hos besteforeldrene. Frmesks mormor er dødevasker. Hun tar seg av døde jenter og kvinner som ingen andre vil begraver – kvinner som er drept i vanære eller skam. Det er et kjærlig hjem, men besteforeldrene kan ikke i det lange løp skjerme Frmesk mot den fysiske og psykiske overlast som ubønnhørlig nærmer seg fra alle sider. Boken foregår i Kurdistan i 1986. Området er preget av krig og folkemord, det danner det grusomme bakteppet for en fortelling om et ekstremt utsatt jenteliv.
Etter dette, kjente jeg at jeg måtte ha noe stilt og rolig. Jeg er veldig glad i Linda Olsson sine bøker, derfor ble det både fint og annerledes enn de jeg hadde lest før i mai. I skumringen synger svarttrosten var en svært vakker bok for meg. Jeg liker sånne stillferdige bøker hvis de er godt skrevet og Linda Olsson skriver for meg, fra hjertet og da berører det meg, som er et stort følelsesmenneske. Slutten er jeg litt usikker på, men det vil jeg ikke røpe noe mer om, men i omtalen under, har jeg lagt ved to linker til to andre ameldelser, så hvis du vil lese mer om boken, kan du første åpne min og deretter åpne de.
Jeg liker ikke selv å røpe for mye fra innholdet i mine omtaler for jeg liker ikke å lese for mye av handlingen selv før jeg starter på en bok, kun hva den handler om. Nå har jeg bare en bok igjen av Linda Olsson jeg ikke har lest og det er En søster i mitt hus.
Den unge tegneserietegneren Elias, enkemannen Otto og nyinnflyttede Elisabeth bor i samme trappeoppgang i en bygård i Stockholm. De befinner seg alle i et stadium av livet hvor de føler på savn, tap og et uforløst liv. En dag havner en bokpakke som egentlig skulle til Elisabeth, hos Elias. Etter denne første kontakten oppstår den mystiske Elisabeth snart som en figur i Elias’ tegninger. Figuren er en svarttrost. Elias er dyslektiker. Otto er bokelsker. Elisabeth skriver. Langsomt kommer de hverandre inn på livet. Gradvis folder deres personlige livshistorier seg ut i takt med vennskapet som vokser. Linda Olsson, forfatteren av braksuksessen La meg synge deg stille sanger, er tilbake med en stillfaren og vakker beretning om ensomhet, vennskap, litteraturens kraft og mulighetene ethvert menneskeliv rommer. «En bok som berører sterkt». Dala-Demokraten Linda Olsson (f. 1948) vokste opp i Stockholm der hun studerte jus. Hun flyttet fra Sverige i 1986 og bodde blant annet i England, Kenya, Singapore og Japan. Hun arbeidet for det meste i bank og finans. I 1990 slo hun og familien seg ned i Auckland i New Zealand der hun nå bor. Linda Olsson begeistrer millioner av lesere over hele verden med sine bøker. Debutromanen hennes, La meg synge deg stille sanger, kom på norsk i 2008 og solgte i flere hundre tusen eksemplarer.
Anabelle Thorpe, Slik vi var
Da hadde jeg fått pustet ut og var klar for et nytt drama. Denne gang fra konflikten i de tidligere Jugoslaviske statene. Dalmatiakysten er jo svært populær for ferieturister og det er trist at konfliktene skal prege landet. Selv om det nå er fred og alt er oppbygd på nytt, ulmer det i befolkningen fortsatt. Mange bærer nag og det er vel ikke så rart når man vokser opp som venner og blir fiender over natten.
Boken ser ut på forsiden som en feelgood, men leser du bakpå forstår du fort at sånn er det ikke. Så vær ikke så opptatt av bildet på utsiden men les om boken før du tar avgjørelser om å lese den eller ei. Dette er en bok som vil sitte lenge i minnet mitt og jeg anbefaler den sterkt.
Jugoslavia sommeren 1979: Åtte år gamle Miro flytter med familien fra en liten by inne i landet og til den solfylte Dalmatiakysten. Etter som han vokser opp, forelsker seg og gifter seg, ser utsiktene stadig lysere ut.
Men truende skyer samler seg over Jugoslavia. Det bryter ut krig og en uoverveid avgjørelse ødelegger den tilværelsen Miro har bygd opp. Drevet av sinne og sorg flykter han til Dubrovnik og blir del av den tøffe gjengen av internasjonale krigsreportere.
Miro innser at selv om han overlever, fins det ikke noen vei tilbake til hans tidligere liv, og hans erfaringer vil forandre både ham selv og de han elsker.
Nå var det nok krig og ufred, så igjen måtte jeg ha noe lett underholdning. Det er det som er så herlig med å lese litt av hvert.
Jeg tok fatt på Skyggesøsteren, bok nummer tre i Syv søster serien til Lucinda Riley. Men dette ble den boken foreløbig som fenget meg minst. Jeg er ikke så glad i bøker når det blir for klisje, for mye hjerte og smerte og konger og grever, osv. Men lett underholdning, ja og jeg gleder meg til Perlesøsteren, som er den siste som er gitt ut. Jeg ser at mange har den som favoritt.
Men den må nok vente til over ferien, for det har dukket opp så mye annet spennende i stabelen min og så er det ferie og da er det pockettid. Gubben i huset har også lest noen krimpocket som jeg ikke har lest enda, så de må også leses. Det er faktisk også en stabel på 12 bæker ser jeg.
I linken under finner du omtalen av Skyggesøsteren og der er også linker til de to første bøkene. Denne serien er egentlig en må lese serie for alle de som liker feelgood.
Dette er tredje bok i den storslåtte serien «De syv søstre».
Star er den mest gåtefulle av søstrene, og hun vil nødig gi slipp på tryggheten hun opplever i vennskapet med søsteren CeCe. Til slutt bestemmer hun seg likevel for å følge sporet faren har gitt henne for at hun skal finne opphavet sitt. Sporet fører henne til et gammelt antikvariat i London, og blir samtidig starten på en helt ny tilværelse.
Hundre år tidligere møter vi den sta og uavhengige Flora. Hun er lykkelig hjemme i Lake District, men krefter utenfor hennes kontroll fører henne til London og til en av sosietetsmiljøets største personligheter, Alice Keppel. Her blir hun en brikke i et spill der hun ikke kjenner reglene, men en dag møter hun en mystisk mann som avslører svarene Flora har vært på jakt etter hele livet.
Jan-Philipp Sendker, Hviskende skygger
Denne boken var jeg så spent på for jeg er en av de som elsket de første bøkene hans, Kunsten å høre hjerteslag og Kunsten å være den man er. Dette er en helt annerledes bok og litt skuffet var jeg, men ikke fordi det var noe dårlig bok, bare fordi den var annerledes og jeg hadde urealistiske forventninger.
Boken er en roman og det er en krim og den er spennende, så jeg anbefaler den og jeg gleder meg til å lese den frittstående oppfølgeren, Ensomhetens språk og også den den tredje når den blir utgitt, for dette er planlagt som en trilogi.
Hviskende skygger er første bok i en spennende ny trilogi fra Jan-Philipp Sendker, forfatteren av Kunsten å høre hjerteslag. Romanen gir en unik innsikt i Kinas nære historie.
Amerikanske Paul Leibovitz har bodd nærmere tretti år i Hong Kong da han blir rammet av en personlig tragedie som også fører til at ekteskapet havarerer. Nå lever han et tilbaketrukket liv på en øy utenfor Hong Kong.
Da han ved en tilfeldighet treffer Elizabeth, en amerikansk kvinne på desperat jakte etter sin forsvunne sønn, blir livet hans snudd på hodet. Mindre enn et døgn senere blir Elizabeths sønn funnet død og Paul bestemmer seg for å finne ut hva som har skjedd.
Etter hvert som Paul og en venn av ham som er politimann, beveger seg ned i underverdenen i Hong Kong, oppdager de mørke hemmeligheter gjemt under Kinas nye velstand. I et land der rike forretningsmenn kan bestikke de juridiske myndighetene, er det nok av muligheter for de som har onde hensikter.
Jonas Moström, Den du ikke ser, fikk strålende kritikker når den ble utgitt og jeg var spent på den. Den har stått i hylla mi lenge, sammen med nummer to av samme forfatter, Dominodøden.
Den du ikke ser, er en helt vanlig oppbygd krimbok, uten de blodige detaljer og jeg greide ikke å gjette hvem morderen var. Ikke en av de aller mest spennende jeg har lest, men spennende nok til at jeg skal lese alle Moströms bøker. Dominodøden får imidlertid vente til høsten for før den skal jeg av krim, lese både Simon Kernick, Knokkelgraven, William Shaw Fuglekikkeren, Kristina Ohlssons Syndflod og Ut i vannet av Paula Hawkins, pluss da de som skal leses i pocket innimellom når vi er på tur. Travelt og spennende liv å være bokleser ja .
Nathalie Svensson, psykiater og medlem i rikskriminalens profileringsgruppe, trives egentlig med tilværelsen. Som nyseparert har hun skaffet seg en ettroms i Stockholm. Der kan hun ta seg fri og leve et annet liv enn det som lege og mamma hjemme i Uppsala.
På vei hjem etter en sen kveld på Café Opera, får hun en SMS fra Rickard Ekengård, den berømte skuespilleren hun tilbrakte en natt med noen uker tidligere. Han vil treffe henne igjen. De bestemmer seg for å møtes på Karlaplan, men når Nathalie kommer dit, blir hun vitne til at Rickard blir brutalt skutt og kastet i fontenen. Overfallet er nærmest identisk med mordet på hennes store kjærlighet – en ti år gammel drapssak som aldri ble løst.
Er Nathalie utsatt for et av skjebnens onde luner, eller finnes det en kobling mellom de to mordene? Kan de ubehagelige SMS-ene hun har begynt å motta fra et ukjent nummer, knyttes til mordene, og hvem er personen i den grønne anorakken som stadig dukker opp i nærheten av henne? Snart er Nathalie innblandet i en skremmende virkelighet som blir mørkere jo nærmere sannheten hun kommer. Den du ikke ser er Jonas Moströms første bok i serien om Nathalie Svensson.
Om det ikke var blodige detaljer i Den du ikke ser, så er det nok av de i neste bok, Estrid av Johanna Hildebrandt. På bøkene står det at Sigrid er bok 1 og Estrid er bok 2 i Sagaen om Valhall, men Hildebrandt har gitt ut tre bøker før i denne sagaen. De har ikke jeg lest, men på omstalen ser det ut som om de tre første er bøker om gudene og disse to siste er om menneskene, men det skal også komme enda en bok. De tre første ser jeg har også fått gode omtaler. Jeg vet ikke hvorfor de skriver det sånn, for Sigrid og Estrid er da egentlig bok 4 og 5, men man er ikke avhengig av å lese de sammen så kanskje er det derfor de har delt dem opp.
Handlingen er lagt til vikingetiden i Norge, Sverige, Danmark og England og det er barbarisk og rått lesestoff. Det er halshugginger og lemlesting og det av både barn, kvinner og eldre. Brutalt meiet ned og det var stor ære i å drepe flest mulig. Men dette er også en del av vår historie, Så brutalt var livet her en gang også og det kan være greit å huske når man leser om hvordan det er i andre land. Vi nordboere har ikke bestandig vært Guds beste barn, vi heller, der det ble kriget om makt og ære og tro.
Selv om de er brutale liker jeg disse bøkene og jeg gleder meg til neste bok kommer så jeg får følge Sigrid, Estrid og Svend videre.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug sine sider og de har også sponset boken.
Estrid, er den frittstående fortsettelsen av Sigrid, i serien Sagaen om Valhall. Her fortsetter kjærlighetshistorien mellom vikingtidens mest myteomspunne dronning og konge: Sigrid Storråde og Svend Tjugeskjegg. Bli med til 900-tallets vikingtid, da legendariske kongers kamper la grunnlaget for Norden, og hvor Valhalls guder ennå står sterke imot de kristne. To barn kan redde verden fra krig og kaos men striden om deres liv og sjeler er hard, og bare med maktenes hjelp kan de overleve.
Sigrid hersker ensom og mektig over sitt land i Götaland. Som mor til Svitjods blivende konge er hun sikker på sin og de gamle gudenes makt. Men en tidligere fiende har vevet et nett av løgner om henne. Datteren Estrid tas til fange og Sigrid tvinges til å innse at hun ikke engang kan stole på sine nærmeste til å redde sitt og barnets liv. Det er bare gudinnen Frøya og den mannen Sigrid engang elsket og forviste, som kan redde henne fra den skjebnen som venter.
«Denne sagaen for voksne baserer seg altså på historiske hendelser og på tross av avhugde hoder og blod som fosser, er det vanskelig å ikke la seg rive med i denne like sannsynlig som usannsynlige historien.» BTJ
Jeg skiller ofte mellom bøker jeg leser for kos om kvelden og andre bøker som jeg leser om dagen. Den usynlige veven av Lynne McTaggart er en lese på dagen bok. Dette fordi det krever all min konsentrasjon, dette er ikke noe lett underholdning, kun til å slappe av med, men du verden så interessant det er å lese. Jeg blir helt oppslukt og entusiastisk og begeistret og jeg har ikke ord. Enda det er slett ikke alt jeg klarer å forstå, så lar jeg meg oppsluke fordi jeg synes det er så spennende å lese.
Her er det drøssevis av forskning på disse temaer som jeg finner så fascinerende, nemlig klarsynthet, fjerhealing og healing, hva vi kan gjøre med tankene våre, telepati, loven om tiltrekning, osv. Jeg er hellig overbevist om at i fremtiden er det å bruke alle sansene våre en helt naturlig ting, at vi kan mye mye mer enn det mange forstår og tror på i dag. Og at det også kan bevises vitenskapelig. Fortsatt blir dette motarbeidet av mange og jeg forstår ikke hvorfor. Det er greit nok å ikke tro, men likevel være åpen for hva det kan være som skjer. Jeg tror nok at de som er anti anti at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi ser, de ville nok fortsatt trodd at jorden var flat og vært livredd for å falle av den. Takk og lov at noen er villig til å være åpne og forske videre.
De som motarbeider det aller mest er nok legemiddelindustrien som gjerne går over lik for å få selge. De vil jo slett ikke at vi skal bli frisk uten medisiner. Men tenk hva de gjør allerede i dag med ultralyd, laser, osv. Hadde det ikke vært forskning, villle vi ikke hatt disse tingene heller. Lys og lyd går i bølger på ulike frekvenser og alt er energi. Superspennende lesestoff for alle som er interessert i disse temaene. Ikke visste jeg at CIA i årevis forsket på klarsynthet og at Nasa forsker på nettopp energi, for å se om det kan brukes som drivstoff.
Så le ikke for tidlig, alle dere som ikke tror på at energi er noe mange av oss føler fysisk på kroppen. Plutselig en dag, kan det være at dere kjenner det selv. vibrere mellom hendene deres eller slå mot dere i et rom eller et kraftfelt ute i naturen.
En vitenskapelig forklaring på paranormale fenomen
Kan vi finne en vitenskapelig forklaring på paranormale fenomen som healing? Forfatter Lynne McTaggart beskriver en vev, eller et energifelt som på engelsk heter Zero Point Field. Beskrivelsene av dette feltet samsvarer med kvantefysikernes beskrivelse av «nullpunktfeltet».
Feltet forbinder alle ting i fortid, nåtid og fremtid. Videre muliggjør dette feltet en forening av det som tradisjonelt har vært adskilt, og som tidligere har blitt sett på som grunnleggende ulike fenomen: bevissthet og materie, klassisk fysikk og kvantefysikk, vitenskap og religion. Med forståelsen av dette feltet åpnes det opp for nye forklaringer. Slik tilbyr boken en vitenskapelig forklaring på paranormale fenomener som helbredelse ved bønn eller klarsynthet.
Den usynlige veven er en vitenskapelig detektivfortelling. McTaggart setter søkelyset på skjæringspunkter mellom fysikk, medisin, psykologi og religion. En usynlig vev ? kvantefysikernes «nullpunktfelt» ? forbinder alle ting i fortid, nåtid og fremtid. Og mye tyder på at vår bevissthet spiller en nøkkelrolle i å forme verden.
Bøker er for meg ikke noe som står på stas, de blir brukt. Finner jeg sitater eller noe som jeg synes er interessant, lager jeg eselører. Bildet under viser hvordan Den usynlige veven, så ut, etter at jeg har lest den.
Jeg hadde en sånn klump i magen, en sånn litt bekymringsklump
Jeg vet ikke hvor mange som har kjent på den
Den sitter som en knute og fyller opp magen
Jeg fant ut at når jeg kjenner på denne knuten, da er kanskje tiden inne til å skrive tale
Det er da man når inn til følelsene sine
Det er nemlig sånn at når man først har fått barn, ja da har man det så lenge man lever
Først venter man på at de skal sove om natten og gå selv og bli kvitt bleia
Da blir jo alt lettere
Ja helt til man da har mer å være redd for når de klatrer overalt og man tenker Gud bedre hvor mye bedre det var når de ikke gikk og man visste hvor man hadde dem
Og så skal de på skolen, du verden, det blir godt
Helt til man da engster seg for mobbing og lærevansker og hvilke lærere man får og så alle dugnader og foreldremøter og så mye styr da med alle de møtene
Bare de kommer seg til ungdomsskolen, da blir jo alt så mye enklere.
De er jo nærmest sjølgående da…….., tror vi
Nei da starter den verste tiden, tror vi ihvertfall da. Lekser, har du gjort lekser. Nei du får ikke overnatta hos han og plutselig er dere de teiteste foreldrene som finnes i hele verden ,
Bare de blir 18, sukker du, da slipper du å å sitte oppe og vente på å hente dem og da begynner de å få vett og tenke konsekvens og da kjører de jo selv
Ja, nettopp det gjør de, de kjører selv, både med og uten lappen
Hjem igjen fra full fest på vålerbanen hele helga, oppringing fra jobb, hvor er han, snork i senga, telefon om påkjørsel med drømmebilen
Se den lille vennen til mor, fortvilt over krasjet bil, mens mor puster lettet ut og er livredd for telefoner i flere tiår etterpå
Gud bedre hvor mange våkenetter
Bare de blir 25, da skal vi puste lettet ut
Nei, men 30 da, kjerring og unger og eget hus,
Da sitter de fredelig hjemme og ser på sport på tv
Nei, da oppdager vi nemlig noe nytt
Barna vil fortsette å være barn, om de er 20 eller 40 eller 60
De vil bestandig være dine små hjertenskjær som du er så glad i
Som du så gjerne vil verne med alt du har
Du vil putte dem inn i bomull så ikke noe skal skade dem
Rulle dem inn i metervis med bobleplast så ikke noe skal gå i stykker inni dem
Men de blir voksne og du må la de gå
Det er en del av det å være foreldre
Dette å gå fra å styre og lære opp, å passe på og rettlede, til bare å kunne se på
Først når de selv får voksne barn, vil de forstå hvor vanskelig nettopp dette er
Og for ikke å snakke om når barnebarna kommer til verden
Man vil jo så gjerne verne dem også
Vi vil jo gjerne at de alle skal unngå å gå i de fellene vi selv gikk i
Men de er ikke vårt ansvar, det er opp til foreldrene å ta de rette valgene
Om vi er enig eller uenig, spiller ingen rolle, nå er det ikke opp til oss lenger
Vi må la de gå, la de stå på egne bein, innse at det er deres liv som de selv må forme
Vi må stå utenfor og se nå, men frykten den er akkurat like stor som når de kom til verden
Og når de blir voksne er det deres tur å gifte seg
Det er jo sånn i dag at ofte kommer barna først og så blir det bryllup
Kanskje er det derfor klumpen kom den dagen
Når det nærmer seg bryllup, er det noe som heter bryllupsnerver
De kommer gjerne hoppende inn i magen, ikke bare til brudeparet men også til brudeparets foreldre
Og kanskje aller mest mødre/svigermødre
Mens brudeparet har nok med å tenke på den praktiske planleggingen, tenker jeg mer på det følelsesmessige
Jeg har lyst til å henge opp godværskyer over ekteskapet deres
Måtte dere få mest av de gode dagene sammen
Å bo sammen et helt liv, det er slett ikke bare rosenrødt
Å huske at man kommer lettere til gode løsninger med milde ord og varme kjærtegn, enn harde ord og uforsonlighet
At man må være opptatt av hva man kan gi, ikke hva man skal kreve
At man ikke kan endre den man bor sammen med, men kun endre seg selv
Noe jeg selv ikke fant ut før det var gått ganske så mange år
Bra jeg har en ganske så tålmodig mann
Vi har så lyst til at den vi bor sammen med skal gi oss alt vi har behov for
At alt skal være så perfekt
Og helst slik vi selv ser på det som perfekt
Det er lett da å glemme at man er to med ulike synspunkter på hva perfekt er og at man må møtes på midten
Da er det så lett å glemme at det perfekte er umulig
Man må gi til seg selv, man kan ikke kreve noe fra noen andre
Ingen andre kan gjøre en lykkelig, det må en ta ansvar for selv
Men så er det så fint at det man gir til seg selv, gir man også til andre og da får man det samme tilbake
Jeg har to sønner og jeg er så inderlig stolt av dem begge to
For oss foreldre er det jo de to flotteste og flinkeste karene som finnes i hele verden
Når man har to sånne flotte sønner, ja da dukker det gjerne opp noen flotte svigerdøtre også
Kjære Brudepar
Da er dagen kommet som det så fint heter.
Dagen dere har planlagt i lang tid
Den første dagen i resten av deres liv
Ta godt vare på hverandre, husk kjærligheten til hverandre også i hverdagen
Lykke til med livet og ekteskapet
ps litt redigert, men fortsatt litt tårer fra mor /svigermor.
Og når denne sangen ble sunget så vakkert i kirken, ja da rant det elver av tårer med meg når jeg tenkte på hvor rik jeg var som hadde så fin familie.
